Nå er jeg dritt lei...

[Martine]

Jeg har vært mye syk i det siste, og får ikke slappet av nok. Har et utrolig stort press på meg hjemme, på skolen, og på fotballen. Har blitt mobbet MYE, og sliter derfor med en god del ting. Eneste personen jeg føler meg trygg sammen med er kjæresten min. Foreldrene mine "klikker" for den minste ting, og det har de gjort lenge. På skolen blir jeg bare dårligere og dårligere, og jeg går i 10. så det er viktig med gode karakterer, men jeg deltar ikke like mye i timene som før, nettopp pga all mobbingen. Jeg er sliten hele tiden, orker nesten ingenting...

Måtte bare få ut noen tanker!

[Mirai]

Ta pause fra fotballen dersom du syns det er mer press enn morro, og snakk med rådgiver på skolen om problemene dine der. Ingenting vil endre seg om du ikke tar tak i det Har vært der, så jeg vet det ikke er lett. Men det finnes faktisk en løsning.

[Shilamon]

Velg videregående med omhu og GLED deg:)

Fikk et helt annet liv på videregående, fra masse mas, stress og utilpasshet med "gamle gjengen" gikk jeg over til å bli "kul" og ha det kjempe bra i 3 år.

Min teknikk på ungdomskolen ble å koble ut på skolen, var med i timene med gadd ikke å prøve å sosialisere meg med klassen. Var så heldig å bo i Oslo, så da var det lett å finne andre miljøer å ha vennene i.

Å skrive dagbok har hjulpet meg masse, du får ned vonde tanker (uten å måtte "brette deg ut" eller vise "svakhet", som er min største laster. skal klare alt selv) får ting "ut" og du kan ende opp med å få orden og perspektiv i/på ting. Fokuser også her på positive ting i livet ditt. Du sier jo selv at du har en kjæreste du føler deg komfortabel med og har det fint sammen med. Bruk tid på sammen med kjæresten og om du føler deg åpen for det kan kjærester være en utrolig støtte:)

Og så har du vel en liten vofs? En som alltid er glad for å se deg? Som gjerne blir med på tur? som gjerne gir en klem eller leker?

Har vært mobbet hele barne og ungdomskolen, men skal ikke si at min vei hjelper alle for jeg har lært meg å bli tøff. Vet det ikke er noe for alle...

Føl deg fri til å sende meg en PM om det er noe jeg kan hjelpe deg med.

[-sheriff-]

Jeg vet hvordan det er å slite... For et år siden flyttet jeg ut fra eksen som jeg har vært sammen med i 5 år og her begynner *******.

Flyttet først til pappa og bodde der til jeg fant leilighet. Han er periode dranker og har sliti en del i oppveksten med han...når han er edru er han verdens snilleste da bare så det er sagt.

I flytte lasset var 2 hunder, 1 katt og meg. samtidig med dette ble jeg ferdig utdannet og satt da uten jobb etter lærling tiden og med alle utgiftene selv.

Bilen ble sendt til verksted og der har den stått siden, da regningen ble på 12000 kr og det egentlig var en bytte jobb mellom pappa som er lakkerer, men etter en krangel satt de pris på jobben istedet.

oppdaget at mange av vennene mine dolket meg i ryggen etter bryddet med eksen og jeg søkte en mindre heldig venne gjeng med mye tull...

Begynte å store penge problemer og fra å ikke noen gang ha fått en purring en gang så sitter jeg med inkassoer på mangfoldige med tusen kr.

Bodde samtidig med dette i en halvferdig leilighet som jeg ikke trivdes i.

Begynte å fly ute med venner natten lang og opnet ikke posten min engang for visste jeg ikke hadde penger til å betale regningene.

Så i juni i fjor satt jeg på knea ved siden av et totalvraket menneske som hadde krasjet i rundkjøring med motorsykkel, dette var også en av mine beste kamerater. Jeg var akkurat ferdig på jobb i bar og kl var 4 på natten. jeg var på vei ut til han for der var de fleste og hadde nash, men han måtte en tur ut for å ordne noe og når jeg kjørte mot der han bodde så jeg at det hadde vært en ulykke. det var bare 2 mennesker til stedet når jeg stoppet og da jeg nærmet med fikk jeg se hvem det var... satt da altså og så livet til verdens beste gutt (og det var han) forsvinne. husker det som det skulle vært i går men jeg er på en måte glad for at jeg fikk de siste ordene med han.

etter det ballet det seg på med psykiske problemer og jeg slet med denne opplevelsen lenge og gjør det vel litt ennå. Jeg har vært så nære man kan komme tror jeg å gi opp livet, men var så bestemt på at det ikke skulle knekke meg.

Jeg er bare 21 år men jeg har vokst utrolig mye på det og har blitt veldig sterk, selvom jeg fortsatt sliter med problemer. Jeg har ikke tenkt å gi opp og fortsetter å kjempe.

Ikke la andre folk få æren av å knekke deg for det har de faktisk ikke kapasitet til med mindre de er noen for for guder eller noe...Hev deg over det og tenk bare hvor mindreverdige de gjør seg selv, dette vil de selv få merke jo eldre de blir...sett deg selv i første rekke og gjør ting som er best for deg...ikke la deg overkjøre og bli presset til ting du føler du ikke er i stand til å klare...

Hvis du merker du er sliten nå så gjør noe med det.

Nå var jeg veldig åpen her men ingen ting som er hemmelig.