Kan kasterering hjelpe mot dette?

[Guest 2ne]

Takk!

Ja han fikk en sprøyte, så det skal begynne å virke fortløpende, og den varer ikke lenge, tablettene han skal ha skal liksom vare i 4-5 måneder, men de kan jeg avbryte om ønskelig.

Håper virkelig han roer seg ned, alt blir så mye lettere da!

Jeg troddde de sprøytene varte i flere måneder jeg? Det er jo en p-sprøyte, er det ikke? Eller er det noe nytt jeg ikke har fått med meg? *nysgjerrig*

[Turnip]

Det vet jeg ikke... jeg snakket med hun om å få tabletter så jeg kunne avbryte behandlingen hvis han ble mye forandret, men hun sa at han måtte få en sprøyte først, for da begynner det å virke fortløpende, og jeg kan bestemme lengden ved å gi han de tablettene... var sånn jeg fikk forklart det hvertfall...

Så blir spennende å se hvordan han evt. blir av dette, men han hadde alt for mye testosteron i kroppen, så hun anbefalte en kasterering fortest mulig, hun så hvordan han oppførte seg på venterommet, og det var ikke bra i det hele tatt sa hun... han tilta på en liten chihuahua, og markerte 5-6 ganger på veldig kort tid der inne...

[Mud]

Det høres jo unektelig fryktelig hormonellt ut... Er vanligvis skeptisk til kasterering jeg og, men jeg håper virkelig det hjelper deg og Mikey. Han kan umulig ha det noe bra slik han er nå

[Lotta]

Jeg har vært i litt samme situasjon som deg... Har vel ikke hatt helt de samme problemene, men har fått det samme svaret når det gjelder å løse problemet, nemlig kastraksjon.

Dette har sitti langt inne hos meg, for jeg har ikke ønsket å kastrere hunden min, selv om han verken skal brukes i avl eller noe annet der han trenger å ha ballene inntakt..

Akkurat DEN reaksjonen er faktisk kulturelt betinget - og ganske typisk for nordmenn, av en eller annen grunn...

Jeg har ikke søkt hjelp med problemene jeg har hatt, men har fått mange velmenende råd fra instruktører, andre hundeeiere, veterinærer etc når de har sett min hund. Min hund har i perioder vært veldig "ute"... Han har ikke vært interessert i noe annet enn å lukte, markere, sparke i beina og bruse med fjærene. I møte med andre hannhunder kunne han utagere i bånd (ikke løs). JEG følte meg veldig usikker på det med kastrering, og jeg var på ingen måte sikker på om min hund faktisk var ovenpå eller usikker.

Dessuten har jeg aldri hatt spesielt store problemer ved løpetid (litt detter han selvfølgelig ut, men ikke som mange jeg har hørt om) og følte meg derfor ganske usikker på om dette var høyt testosteronnivået eller ikke...

Er jeg på ville veier - eller er det en relativt kurant sak å måle testosteronnivå i en blodprøve? Det gjøres jo rutinemessig på idrettsutøverne "våre"...

Det endte med at han gikk på en halv pille for dagen og fungerte (for meg) supert. Han var en drøm å trene med, så klar, så motivert og så lite opptatt av andre ting, og han sluttet å bråke med gutta i nabolaget...

Da skulle vel alle være glade? Er det ikke det vi ønsker oss - hunder som fungerer i de settingene VI putter dem i?

Etter å ha landet litt fra denne turen til paradis, ble jeg litt mer oppmerksom på hvordan han egentlig oppførte seg i møte med disse guttene han tidligere hadde bjeffet på, og jeg la merke til at han ikke var komfortabel i det hele tatt... Han meldte seg helt ut, og ville helst slippe å forholde seg til dem i det hele tatt. Og selv om det er komfortabelt for meg som eier, kan det umulig være særlig greit for bikkja.

Beklager - men dette er da vel ikke annet enn "synsing" på høyt nivå - kombinert med et lite snev av menneskeliggjøring? Det er jo ingen av oss som vet hvordan hunder tenker, strengt tatt - og at en voksen hund ikke gidder (vil, ønsker, skal, må - stryk det som ikke passer) å forholde seg (hvordan VET man det, forresten?) til andres hunder er vel ikke så rart? Min erfaring er at normaltfungerende, hyggelige hannhunder gjerne overser andre de møter på sin vei - de MÅ jo ikke posisjonere seg eller bruse med fjøra...?

Etter ca 5 mnd avbrøt vi behandlingen (jeg hadde gitt meg selv et halvt år) og min "gamle" hund kom snart tilbake i større eller mindre grad. Men nå visste jeg i hvert fall at "problemet" hans med andre hunder egentlig var usikkerhet, og da er det litt lettere å jobbe med det...

Åssen visste du det? Fordi hormonbehandlingen faktisk virket??? Still confused, but on a higher level...

Jeg har og brukt mye tid på å studere andre kastrater oppi dette. Det jeg har vært redd for, var å få et "mobbeoffer". Jeg har hørt flere si at det er fort gjort at kastrater blir det, men som oftest de som eier disse kastratene er sjelden enig.... De synes som regel de har fått en fin og velfungerende hund etter inngrepet. Men mitt syn - altså egne observasjoner - er at kastrater ofte blir litt mobbet.. Og at de sjelden har guts til å si fra. Ofte har de en eller annen hannhund hengende i ræva, og inntil man tar en nærmere titt på kastraten, ser ting tilsynelatende ut til å være i stor harmoni... Jeg synes ofte disse kastratene helst vil være i fred, men ikke helt blir respektert. Jeg tror kanskje typer som min egen hund, som selv er litt usikker i forhold til andre hannhunder, er de første og beste til å mobbe kastrater. Jeg har i hvert fall ikke noe problem med å se på min egen hund om hunden vi møter er kastrert eller ikke...

Sorry, gidder du å forklare dette igjen? Eierne av de kastrerte hundene synes det fungerer, andre hundeeiere de treffer synes det fungerer, det er IKKE bråk mellom hundene - men når du ser på dem så synes du at kastraten ser lei seg ut? Og derfor er det en dårlig ide å kastrere hannhunder?

Enlighten me! Please!

Jeg kan være enig med det i at en del eiere kanskje burde oppsøkt hjelp på et tidligere tidspunkt. Når det er sagt, så vil jeg nok også si at det er en betydelig andel av eiere med problemhunder som tidlig begynner å søke råd hos personer som hevder de sitter på kompetanse. Dette er jo som regel disse "adferdsspesialistene". Jeg opplever at eierene ofte ikke får konkrete råd, eller praktisk tilnærming til problemet, noe som gjør at det hverken hjelper eier eller hund. Det er lett å glemme at de aller fleste ikke er tilknyttet et hundemiljø, og den eneste kompetansen de kan få tak i er disse som tar 1500,- (!) kr i timen, og jeg har absolutt ingen problemer med å forstå at eier for det første forventer resultater, og at dersom resultater uteblir, ikke lenger ønsker å kjøpe tjenesten! Det er da naturlig å søke hjelp et annet sted. Da får man gjerne helt andre råd, og da er man i gang.

Signeres!

Da jeg leste Siljes innlegg fikk jeg overhode ikke samme inntrykk som du tydeligvis fikk. Jeg har litt erfaring med problemhund, og vet hvor frustrerende dette kan være for eier. Når man får motstridende råd, så synes jeg det er viktig å sette seg ned å sortere litt. Det virket på meg som om det nettopp var dette Silje gjorde, men siden hun ikke har noen erfaring med kastrering, så søkte hun forumet for hjelp. Mitt innlegg til henne var ment som en oppmuntring til å stole på magefølelsen når det gjelder hennes egen hund. Føles det riktig å kastrere, så er dette antakelig også riktig løsning for hunden, særlig med tanke på at jeg syntes hun redegjorde godt for hvorfor dette kunne være aktuelt.

Amen.

[akela]

Jeg synes fremdeles at han høres mer ut som en generelt veldig stresset og usikker hund som ikke klarer å avreagere og roe seg, mer enn noen testosteronbombe. Så jeg tror kastrering bare blir én bit i dette... dessverre. Har han gått rundt i en stresstilstand over måneder, kan hele systemet hans være "overbelastet" og gjøre at han får en lav terskel for å reagere på ALT. Dette er rent fysiske ting, som virker inn på psyken. Anders Hallberg er blant dem som viser mye til dette.

Samtidig skal stress virke dempende på testosteron faktisk... at en stresset hund (altså som utsettes for stressende situasjoner daglig og går nærmest i litt kontinuerlig beredskap for "det farlige") skal ha MINDRE testosteron innabords.... så jeg lurer nå litt fremdeles, også på dette med fryktaggresjon.

Og fremdeles tror jeg du må trå veldig til som eier, og klare å få styring på denne hunden - få inn stålkontroll på innkalling, på stoppatferder, på VIRKELIG å ha kontroll, UANSETT om han er slik eller så eller hvilken diagnose det er. Dette er en interessant artikkel, skrevet av Nils A. Johannessen og som ligger ute på Fjellanger hundeskoles hjemmeside. http://www.fjellanger.net/artikler/Aggresjon%20Nils.pdf

Han tar for seg hva aggresjon er, at mye egentlig ikke er det, og om årsaker.

Under er selve avslutningen:

"Avlæring av aggresjon er ofte mulig, men det er en lang prosess. Har den aggressive atferden vært på individets repertoar i flere år, hjelper det lite å kastrere, og langvarig trening fører nødvendigvis heller ikke frem! Enkelte hunden må man bare styre, og få så mye kontroll på at man unngår å komme i situasjoner hvor aggresjonen ”provoseres” frem!

Moralen er at hunder lærer av det de gjør, det betyr at de ikke skal få øve seg på å utøve aggressive handlinger fordi de da blir flinkere til nettopp det! Forskningen er tydelig på at det å utøve aggresjon og deretter oppleve positive konsekvenser, vil føre til mer bruk av aggresjon! Den som vinner et slagsmål, blir flinkere til å slåss og vil sannsynligvis benytte den atferden hyppigere! Forebygger man, vil det være mer fornuftig og mye enklere enn å avlære aggressivitet."

Men du må jo da klare å få dempet ham såpass at du når inn. Nå kjemisk kastrerer du, da skal ting synke, og da BØR treningen begynne å virke. Når du fremdeles ikke inn, bør du kanskje enten bytte sted eller se om det finnes andre måter å roe ham på så du klarer å få trent konstruktivt.

[Lotta]

Jeg synes fremdeles at han høres mer ut som en generelt veldig stresset og usikker hund som ikke klarer å avreagere og roe seg, mer enn noen testosteronbombe.

Jeg er uenig med deg i det - en hannhund som markerer inne hos andre når den er på besøk gir ikke meg noen umiddelbare signaler om usikkerhet. Snarere tvert imot.

Så jeg tror kastrering bare blir én bit i dette... dessverre.

Selvsagt - det er vel ingen som tror at kastrering erstatter oppdragelse?

Har han gått rundt i en stresstilstand over måneder, kan hele systemet hans være "overbelastet" og gjøre at han får en lav terskel for å reagere på ALT. Dette er rent fysiske ting, som virker inn på psyken. Anders Hallberg er blant dem som viser mye til dette.

Nå skriver vel Silje at hunden er trivelig og fredelig inne - og langt fra utagerende eller "stresset"?

Samtidig skal stress virke dempende på testosteron faktisk... at en stresset hund (altså som utsettes for stressende situasjoner daglig og går nærmest i litt kontinuerlig beredskap for "det farlige") skal ha MINDRE testosteron innabords.... så jeg lurer nå litt fremdeles, også på dette med fryktaggresjon.

Hvis hunden var fryktaggressiv så skulle man kanskje også forventet at den ville gjøre utfall/angripe når den var løs?

Og fremdeles tror jeg du må trå veldig til som eier, og klare å få styring på denne hunden - få inn stålkontroll på innkalling, på stoppatferder, på VIRKELIG å ha kontroll, UANSETT om han er slik eller så eller hvilken diagnose det er. Dette er en interessant artikkel, skrevet av Nils A. Johannessen og som ligger ute på Fjellanger hundeskoles hjemmeside. http://www.fjellanger.net/artikler/Aggresjon%20Nils.pdf

Han tar for seg hva aggresjon er, at mye egentlig ikke er det, og om årsaker.

Under er selve avslutningen:

"Avlæring av aggresjon er ofte mulig, men det er en lang prosess. Har den aggressive atferden vært på individets repertoar i flere år, hjelper det lite å kastrere, og langvarig trening fører nødvendigvis heller ikke frem! Enkelte hunden må man bare styre, og få så mye kontroll på at man unngår å komme i situasjoner hvor aggresjonen ”provoseres” frem!

- Såvidt jeg forstår er hunden det er snakk om 11 måneder gammel og det skulle være rikelig anledning til å "omskolere" den...

[Turnip]

Du har mye rett der Lotta... Han er en utrolig fin og snill hund inne, lydig og komfertabel å ha med å gjøre.

Han angriper ikke eller truer eller lager bråk når han er løs, da er han en helt vanlig fin hund, hilser ikke, men logrer på halen og løper forbi. men er det andre hunder, så hilser han fort, og løper forbi, akkurat som han ikke helt har tid... men i bånd er han helt tullerusk...

Den markeringen han gjør inne og overalt tviler jeg på er fordi han er usikker... han er veldig "gutt gutt" og alt er han sitt.. min sofa, min pinne, min sti, min skog, mitt alt! Han markerer til og med på andre hunder innimellom.

Og tror jeg har mulighet til å "omskolere" han i såpass ung alder... han er tross alt bare 11 måneder, og vet at det ligger en stor jobb foran meg, han blir jo ikke bare plutselig snill! men jeg samarbeider med adferdsterepaut og hun vil sette opp et treningsprogram for meg. Jeg tror dette her er riktig for Mike... Det tok lang tid før jeg tok til motet å kjemisk kasterere han... så lurer på om jeg virkelig klarer det å kasterere han...

[alucinor]

Dersom den kjemiske kastreringen fungerer på han, så ser jeg egentlig ingen grunn til å ikke fjerne testiklene hans.

[Lillegutt]

Jeg er enig med Akela at hunden virker usikker og har et stort behov for å beskytte seg selv.

Jeg tror at en nøkkel for deg vil være å få hunden til å skjønne at du har kontroll på situasjonen og at det er du som beskytter dere mot evt. farer. Etterhvert vil hunden lære at ting ikke er så farlig som den tror, men det tar tid. Derfor er det viktig at du ikke lar hunden utagere nå mens den er usikker fordi det vil forsterke denne atferden. Ha hunden i bånd og når du passerer fremmede hold hunden inntil deg på motsatt side. Når dere skal hilse på noen, hilser du først før hunden får hilse. Hunden skal ikke trenge å "godkjenne" fremmede.

Ikke gå på fellestrening med fremmede hunder før dere er klar for det (det vil ta tid). Sånn det er nå vil det bare forverre situasjonen. Tren alene på innkaling og bli trening. Tren på å bryte atferd med nei kommando. Finn en forsterker som hunden "gjør alt" for å oppnå. Lær hunden at det er mest stas og moro hos deg. Øk kriteriene sakte og gradvis. Tren med små forstyrelser, tren med andre hunder dere er trygge på.

Kastrering vil antagligvis begrense markering, men om det begrenser utageringen er tvilsomt. Han blir kanskje litt roligere, men det er vansklig å si.

[Lillegutt]

Du skrev i det første inlegget:

Når vi er på tur og har han evt løs og han møter andre mennesker og hunder, så løper han rundt og bjeffer som er gal, hvis jeg har han i bånd er han 10 ganger verre, folk blir redd han, og mange ganger må jeg løfte han opp så folk skal tørre å gå forbi. Han biter ikke eller noe, men han skremmer skiten av folk, og han kommer fort i kamp med andre hunder. Dette har blitt at jeg sjelden kan ha han løs fordi han hører ikke på innkalling når det er andre hunder der, ellers så sitter innkallingen som et skudd!

ognå...

Han angriper ikke eller truer eller lager bråk når han er løs, da er han en helt vanlig fin hund, hilser ikke, men logrer på halen og løper forbi. men er det andre hunder, så hilser han fort, og løper forbi, akkurat som han ikke helt har tid... men i bånd er han helt tullerusk...

Hva er det egentlig som skjer?

[Guest 2ne]

Jeg har ikke hørt at det skal være noe stort testosteron-problem på cocker spaniels, gemyttproblemer derimot, har det vært mye av, lenge..

Var jeg deg, ville jeg snakket med en erfaren cocker-oppdretter om dette jeg - Kari på kennel Carillo f.eks, er flink, og har stort sett bra hunder, så vidt jeg har fått med meg. Hun holder til i Spydeberg, og du bodde i Ski, ikke sant? Det er jo ikke lange biten ifra det.. Hun vil forhåpentligvis hjelpe deg med å se om det er bare en "dritt-cocker" du har fått deg (det har vært en del av de), eller om det er noe annet..

Jeg syns som Akela at han høres mer usikker ut enn full av testosteron, og jeg trodde også at det var en forholdsvis grei måte å finne ut av det på - er det ikke bare en blodprøve da? Så hvorfor ikke faktisk måle om det er det som ligger bak, før du bestemmer deg for å gjøre noe du ikke kan forandre på senere igjen? For om det er fryktaggresjon, så kan den bli verre når han ikke har testosteronet å "backe seg opp" på - jeg har sett det skje og.. Jeg syns at kastrering er rimelig oppskrytt som behandlingsform på hund, å fjerne hormonproduksjon vil vel bare hjelpe på dyr som har hormonrelaterte problemer..?

[Turnip]

Når han er løs, så angriper han ikke, når han er i bånd og når frem til den andre hunden, så angriper han.

Han biter ikke (har ikke gjort det enda) men han hiver seg på de det høres ille ut, høres rett og slett ut som han prøver å drepe den andre stakkars hunden.

Og du sier at jeg skal få kontroll over situasjonen. Si meg hvordan?? Hvordan gjør jeg det når han blokkerer absolutt alt og bare giver løs på en annen hund?? Når til og med 3 adfersterepauter ikke kan gi meg svar på dette??

Jeg har alltid med meg "ballsokken" som han gjør alt for å få, en "forsteker" men han gir blanke... Vi trener kontakt kontakt kontakt og innkalling hver eneste dag, flere ganger om dagen, men når han ser en annen hund, så glemmer han alt jeg har lært han...Jeg har han selvfølgelig helt inntill meg når jeg passerer andre hunder og mennesker, men syns ikke det hjelper skiten...

Jeg har virkelig jobbet og jobbet og gjort noe med dette problemet.. ikke tro at jeg tok en kjemisk kasterering som den letteste utvegen, for dette er faktisk den siste utvegen jeg velger...

[Guest Belgerpia]

Nå skal ikke jeg henge meg opp i motstridende utsagn her - men jeg har litt sånn "skjønner at bikkja sliter" følelse. Beklager.

Du får flotte svar fra flere - men jeg sitter litt å klør meg i hodet og tenker at dette like godt kan handle om oppdragelse og full forvirring hos den unge hunden......

For seriøst - om du har styre og ordna med x-antall adferdsterapeuter, veterinærer, instruktører og alskens drit siden den stakkars hunden var 5 måneder gammel - ja, så har jeg overhodet ingen problemer med å forstå at han blir værre og værre - du kan jo umulig ha hatt tid til å virkelig prøve ut de rådene du har fått - men heller hoppet fra råd til råd fordi ett ikke fungerer etter to dager ..............

Jeg vet dette høres veldig slemt ut - men jeg sitter og føler at det egentlig ikke er hunden det er noe i veien med, men forholdet mellom dere - dvs. jeg tror Mike blir slik han er fordi du ikke klarer å være konsekvent og trygg i forhold til hva du tror på.

Jeg får klare asiosasjoner til ei jeg for flere år siden hadde på kurs, som brukte ett råd en uke før hun byttet til neste og vasa rundt og fikk aldri bestemt seg - hunden ble forøvrig kastrert etter råd fra 100 veterinærer eller noe sånt da han var året - tre måneder etterpå var han avlivet fordi det ikke virket ifølge damen (at det kan ta inntil 6 måneder før man merker endring var liksom uvesentlig). Hun hadde rett og slett ikke tid til å finne ut om ting virket eller ikke før hun prøvde noe nytt.

Jeg sier ikke at du er som henne, men settingen minner meg om dette. Det ER begrenset hvor mye du får prøvd ut over tid på 11 måneder gammel hund som du har hatt i 9 måneder - hvilket da gir meg flashbacks. Sorry.

Igjen - tror dette bunner mye i at hunden rett og slett er frustrert fordi den hele tiden må forholde seg til nye metoder osv. og at det gir utslag i stress som igjen fører til handlinger som ikke er spesielt sjarmerende. Men han stoler rett og slett ikke på deg tror jeg.

[Turnip]

Vi fikk bekreftet ved en blod prøve av veterinær i går at han har for mye testosteron kroppen...

Er ikke noe jeg bare tror...

Men det å kontakte en annen oppdretter kan faktisk være lurt, takk for tipset

Men nå har han fått kjemisk kasterering, og er ingen vei utenom denne.. hvertfall den sprøyten han fikk da

--

Jeg har brukt samme adferdspesialist hele tiden, nå i det siste har jeg prøvd 2 andre... Og tro meg.. jeg har prøvd over lenger tid... det er fra han var 6 måneder jeg merket at dette var et problem...

Men vil ikke sitte her å forsvare meg.. jeg kan ha gjort feil... og jeg har gjort mye for å finne ut hva det kan være.. men når vi fikk svar fra veterinære at han har for mye testosteron i kroppen, så kan vi være et stykke på vei.

[akela]

Og vi tar det bit for bit.... gadd forresten noen lese artikkelen det var linket til? Der står det mye vettugt, som kan være verdt å lese dersom man virkelig vil vite.

Dette med usikker. Det betyr ikke en hund som er "redd alt", som later til å være en vanlig misforståelse hos mange - det er liksom veldig fælt med en usikker hund. Men en hund kan være usikker i enkelte situasjoner, i enkelte anledninger, når den møter andre hunder og den ikke er helt sikker på hvordan den selv skal oppføre seg - kanskje fordi det ligger frykt under, eller en usikkerhet på hvordan den skal oppføre seg.

Og hannhunder som markerer overalt - ikke minst i pressede situasjoner, som borte hos andre eller på et veterinærkontor, er gjerne usikre på seg selv som "hannhund" eller på hvordan de oppfattes. Du kan kanskje si de bruker den overdrevne pissingen som en måte å hevde seg selv på, eller bekrefte overfor seg selv at "heia meg". På funksjonsanalyser såvel som i hverdagslivet har jeg sett hvordan en hannhund som er blitt usikker eller skremt, i et moment eller i et møte med noe som er rart og litt skummelt, kan sette igang med skikkelig "høydepissing" og så mote seg selv opp.

Dessuten kan det være en stressreaksjon.

Og stress - ja, det bygger seg opp. Er det stressede situasjoner daglig, så hjelper det ikke at hunden slapper av inne - man vedlikeholder de høye nivåene av stresshormoner kontinuerlig, i verste fall. Dette har andre og mer anatomisk kyndige skrevet om, blant annet Anders Hallgren. Turid Rugaas har vel også poengtert at det kan ta flere dager før stressnivået er nede på normalen igjen etter en noe traumatisk opplevelse; og i de dagene før så skjer - så har hunden en lavere terskel for å reagere. Da blir sirkelen ond, da - hunden kommer seg jo knapt ut av den.

Inne blir den ene trygge havnen, og det er jo nokså trist for et dyr som hunden, og for eieren - som aldri kan slippe den, aldri kan slappe av. Jeg har sett hunder som nærmest har begynt å "grue" seg når de skal ut; da er de i helspenn - de vet "noe" venter på dem der ute. Veldig triste greier.

Du beskriver eietrangen hans.

Vel, nettopp - slik overdreven vokting ER et tegn på usikkerhet - tro meg. Noen hunder vokter tingene "sine", enten bare som trøst for seg selv, eller mot andre hunder. Eiesyke hunder er usikre på noe, og langt fra tøffe og voktende, som mange tror. Jeg har sett en hund som ble plaget av en annen løpe bort til eiers bil, og fra å ikke tørre i så fra så turde den da - når den "forsvarte" bilen - å kjefte på den andre. "Bytteforsvar" er jo en lov i hundeverdenen, der også svake får rett til å forsvare sin mat, sitt bein - og jeg har sett hunder bruke dette ganske aktivt som trøst/styrking i visse situasjoner.

At han er "bedre" når han er løs?

Der sier du jo to litt ulike ting, så det blir jo litt forvirrende

Tja, enten kan det være fordi han da føler at han kan styre situasjonen selv - at han kan gjøre et valg, altså løpe forbi. Eller fordi han ikke føler han har din støtte, som han har når han er i bånd - samtidig som båndet også begrenser hans fluktmuligheter.

"Å løpe fort forbi" kan være en måte å vise at den ikke takler det på. Ser man etter små, umerkelige ting som det, kan du fort klare å se et mønster i dette. Kanskje er måten han oppfører seg i bånd på, slik han EGENTLIG føler for situasjonene - at det er da du ser hvor ille det er? At det er da han tør vise skrekken sin?

Så kommer jo det, da... at du også sikkert er blitt litt redd - og kan kommunisere mye gjennom båndet, hvis du ikke helt skjønner hva og hvorfor han reagerer.

Jo mer du skjønner av HVORFOR, jo bedre kan du forebygge og stoppe dumme situasjoner - slik Lillegutt beskriver veldig, veldig fint.

Og da handler det veldig mye om DEG - at hunden din oppfatter deg som trygg. Jeg har en meget beskyttende tispe, og hun "passer" ofte på de litt små og usikre; sier fra hvis noen større hunder er dumme med dem, eller det blir småkonflikter eller litt for voldsom lek som går utover den ene. Det skal bare fem minutter sammen med henne, før de usikre hundene faktisk ofte tyr til henne - "holder meg her, jeg".

En generell bemerkning (ikke til deg Silje!) apropos det noen bemerket om at ingen vel trodde kastrering erstattet oppdragelse: Dessverre, det er mange som ikke oppdrar hundene sine NOK, som ikke innser hva det vil si å ha en hannhund - eller en hannhund av visse raser eller i en viss alder - og som vender seg til kastrering fordi de tror det redder situasjonen.

Og da snakker vi ikke om overhormonelle hannhunder, som er i mindretall - men om hannhunder som simpelthen er hannhunder, men kanskje for mye for eieren enten som individ/rase/hannhund. Jeg har hørt eiere av unge rottweilerhanner som ikke skjønner bæret når gutten deres på ni måneder "plutselig" begynner å vise seg opp og briske seg - det er jo bare en naturlig utvikling; vet man om den, så har man sørget for å være forberedt gjennom sosialisering, lydighetstrening, slike ting. Gutter er gutter, også når det gjelder hund.

Men som en annen tidligere i tråden påpekte: Det viktigste blir jo å finne en måte å gjøre ham så trygg at han ikke TRENGER å utagere - ikke fjerne symptomet, altså ikke "bare" ta bort restmotet han måtte ha som hannhund så han ikke TØR å utagere lenger, selv om tingene er like skumle.

Lykke til med treningen, men for å gjenta meg selv: Noen ganger kan visse typer trening ta FOR lang tid i mine øyne, treningen skal være effektiv - særlig nå som du minsker én faktor som har gjort det vanskeligere å nå inn. Du skal se resultater og bedring, ellers må du stille litt spørsmålstegn ved om metoden/treneren egentlig passer for deg og din hund.

[Teddy]

Ja, jeg støtter fortsatt at du forsøker (kjemisk) kastrering av denne hunden. Problemhunder finnes, og det trenger absolutt ikke ha noe med eier å gjøre overhode!

Hvis jeg skulle gitt noe som helst råd om hva du nå skulle gjort, så tror jeg det ville vært å gi hunden litt ferie! Jeg vet det ikke er lett å kontrollere omgivelsene, og en hund kan dukke opp fra hvorsomhelst fra. Typisk en løshund som eier overhode ikke har kontroll på

Tanken min er da at hunden får roet stresset den helt sikkert har som følge av at den hele tiden må blåse seg opp over hver minste ting og er travel opptatt med å markere over alt. Nå varierer det litt hvor lang tid det tar før man merker effekten av den kjemiske kastreringen, og enkelte mener til og med at man ikke merket den store forskjellen før hunden ble kastrert "på ordentlig". Alikevel mener jeg det kan hjelpe hunden litt på vei om den roer hjernecella litt. Dvs ingen turer der det er fare for å treffe andre hunder. Lange turer i skogen alene. Ingen besøk der han får anledning til å fyke rundt og være tulling (selv om han ligger stille kan jeg tenke meg at han føler et sterkt behov for å markere og da slapper han ikke av). En cocker setter sikkert også stor pris på noen søksøvelser. Etter godbiter, f.eks.

Jeg har gjort dette med hell på hunder som man må "starte på nytt" med, og det gir de litt tid til å senke skuldrene. Sammen med kastreringen så kan det være et skritt i riktig retning for å kunne trenge inn i den lille hjernen hans når han blokkerer :-)

Lykke til!

EDIT: Du står selvfølgelig helt fritt til å ignorere forslaget mitt. Jeg blir ikke snurt av slikt

Og da snakker vi ikke om overhormonelle hannhunder, som er i mindretall

Jeg synes du har mange gode poenger her akela, men synes også du drar mange over en kam. Du må ikke glemme at det er individer vi snakker om. Ikke en gruppe

Jeg ser du ikke kommenterer at hunden har fått påvist høyt nivå av testosteron. Ville vært interessant å høre hva du mener om dette.

[akela]

Så du, Teddy, tror jeg bevisst overser dette med testosteroninnholdet - mens dette innlegget ble lagt til mens jeg var i ferd med å skrive mitt eget, noe som tok litt tid fordi jeg sjekket litt rundt etter kilder.

Ja, fint at man har funnet noe - det gir enda et delsvar.

Men det er fremdeles bare én medvirkende årsak - jeg har også sett hannhunder med høyt testosteronnivå før, som ikke har oppført seg hysterisk redd og utagerende, slik atferden til denne hunden beskrives. Hallgren sier at ulike raser velger ulike strategier når de har overproduksjon; noen blir ekstremt tispekåte (labradorer, eller fuglehunder av visse typer), andre raser med annen bakgrunn kan bli mer slåsskjemper med andre hannhunder (visse bruksraser), og slike ting - ulike ting.

At en spaniel skal bli et aggressivt monster på grunn av testosteron... vel, jeg tror det er usikkerhet hele veien, også med denne testosteronen - for når var liksom cocker spanieler kjent som voldsomme slagsbrødre? Individer til et visst punkt - men så er noen likere enn andre likevel, og det er med rase og rasebakgrunn å gjøre, såvel som slekt. Og øvrige mentale egenskaper, nedarvet og miljø.

Eneste grunnen til at jeg gidder å engasjere meg i dette, er fordi jeg synes synd på hunder som misforstås - som må gå rundt i angsthelvetet sitt og utagere og bli mislikt av alle andre hundeeiere og fremmede folk, som risikerer å få seg et spark (som Ayas hund i en annen tråd). Jeg har da ingen prestisje i dette - jeg driver ingen hundeskole med klienter som skal holdes happy, eller leker menneskepsykolog. Derfor prøver jeg å be folk om å oppsøke kyndig hjelp som faktisk VIRKER - og det i løpet av kortere tid enn måneder og år. Fordi jeg har gjort dumme ting før sjøl, og ventet for lenge, eller blitt sur når noen ikke umiddelbart er enig med min personlige vurdering som hundeeier over at "den bare er sånn eller slik".

Å se folk som kunne fått et bedre hundeliv for seg og hunden ikke gjøre nok, eller tro på vidunderting enten det er å kastrere før man er sikre på hvordan hunden egentlig ER, eller det er hundetolker eller det er "vente og se"... det er trist. Og jeg lever meg da mer inn i hunden, som ikke har valgt, enn eieren... for å si det slik.

Og det ER mange som tror kastrering er et slags vidundermiddel, når problemene egentlig ligger andre eller kanskje heller: Flere steder. Det er utrolig leit å se hunder du allerede fra starten ser det kommer til å gå skeis med, fordi eier misforstår atferd - eller omgivelsene gjør det, inklusive veterinærer. Så feilhåndteres de, enten man tror de er tøffe, eller man er hos folk som kanskje velger en litt mer passiv innfallsvinkel så hunden fortsetter å erfare utagering. Kjenner personlig flere "problemhunder", både hanner og en tispe, som ble kastrert i håp om atferdsendringer - der det fra tidlig alder var usikkerhet som førte til utagering som førte til løsninger som førte til ond sirkel. Ble de bedre bare av kastrering? Niks og nei - de blir bedre hvis nokså mye annet også endres, som gjør dagliglivet deres annerledes og eier mer bevisst. Et par ble ikke noe bedre av kastreringen, men derimot av andre ting som ble gjort/skjedde. Og noen ble bare veikere og reddere.

Nettdiskusjoner er ganske teite, fordi vi hører det fra et hold - eier sitt, som på et vis er litt bukken og havresekken. Hva har atferdskonsulenten EGENTLIG sagt om denne hunden for eksempel? Og hva tør atferdsekspertene si til eier - tør de å være HELT ærlige? Det er jo tross alt eier som har vært med på å forme hunden fra starten av, right? Eller kanskje det er formidlingen det skorter på, om folk tar det inn over seg - ser det samme som eksperten? Formidling av kompliserte forhold kan være riktig så komplisert, det er det bare å spørre veterinærer om når det gjelder fysiske forhold, for eksempel, som krever en grunnforståelse av "hvordan ting virker". Og her snakker vi jo om komplisert endokrinologi i forhold til de ulike hormonene... og så har du det mentale i tillegg. Det ER vanskelig, ja.

Men da har jeg sagt mitt for denne gang, jeg gidder ikke sitte og "liksomforsvare" meg - slik jeg føler det ble nå etter det Teddy insinuerte. Det enkle er ofte det beste, sies det - svart og hvitt er alltid enklest i en diskusjon.

[Teddy]

Så du, Teddy, tror jeg bevisst overser dette med testosteroninnholdet - mens dette innlegget ble lagt til mens jeg var i ferd med å skrive mitt eget, noe som tok litt tid fordi jeg sjekket litt rundt etter kilder.

Nei, jeg spekulerte lite over hvorfor du ikke kommenterte det. For alt jeg visste kunne det være en forglemmelse. Det virker som om du er en person med mange tanker om hund og hundetrening, og jeg var oppriktig i mitt ønske om å høre hva du mente om saken.

Nettdiskusjoner er ganske teite, fordi vi hører det fra et hold - eier sitt, som på et vis er litt bukken og havresekken. Hva har atferdskonsulenten EGENTLIG sagt om denne hunden for eksempel? Og hva tør atferdsekspertene si til eier - tør de å være HELT ærlige? Det er jo tross alt eier som har vært med på å forme hunden fra starten av, right? Eller kanskje det er formidlingen det skorter på, om folk tar det inn over seg - ser det samme som eksperten? Formidling av kompliserte forhold kan være riktig så komplisert, det er det bare å spørre veterinærer om når det gjelder fysiske forhold, for eksempel, som krever en grunnforståelse av "hvordan ting virker". Og her snakker vi jo om komplisert endokrinologi i forhold til de ulike hormonene... og så har du det mentale i tillegg. Det ER vanskelig, ja.

Men da har jeg sagt mitt for denne gang, jeg gidder ikke sitte og "liksomforsvare" meg - slik jeg føler det ble nå etter det Teddy insinuerte. Det enkle er ofte det beste, sies det - svart og hvitt er alltid enklest i en diskusjon.

Jeg ser du gir deg, og aksepterer det, vil bare understreke at det ikke var min intensjon å insinuere noe som du følte du måtte forsvare deg mot. Med det sagt, så synes jeg alikevel det er på sin plass å understreke det du sier over, og rette det litt mot deg selv. Vi vet ikke egentlig hva som skjer med hunden, hvordan eier er, hva "adferdsspesialistene" har sagt og hvordan hunden egentlig oppfører seg når den utagerer. Det er dermed ikke det samme som at vi bør tenke det verste om våre medhundeeiere. Synes det er et lite optimistisk menneskesyn. Det er eier som har best forutsetning for å si noe om hunden. Vi har jo tross alt aldri sett den!

[molly]

Beklager - men dette er da vel ikke annet enn "synsing" på høyt nivå - kombinert med et lite snev av menneskeliggjøring? Det er jo ingen av oss som vet hvordan hunder tenker, strengt tatt - og at en voksen hund ikke gidder (vil, ønsker, skal, må - stryk det som ikke passer) å forholde seg (hvordan VET man det, forresten?) til andres hunder er vel ikke så rart? Min erfaring er at normaltfungerende, hyggelige hannhunder gjerne overser andre de møter på sin vei - de MÅ jo ikke posisjonere seg eller bruse med fjøra...?

Åssen visste du det? Fordi hormonbehandlingen faktisk virket??? Still confused, but on a higher level...

Sorry, gidder du å forklare dette igjen? Eierne av de kastrerte hundene synes det fungerer, andre hundeeiere de treffer synes det fungerer, det er IKKE bråk mellom hundene - men når du ser på dem så synes du at kastraten ser lei seg ut? Og derfor er det en dårlig ide å kastrere hannhunder?

Enlighten me! Please!

Du Lotta, du Lotta... Jeg gidder ikke kommentere alle de sure oppstøtene dine, men i og med at du ber meg svare på div ting skal jeg selvfølgelig gjøre det...

Ja, jeg "synser" og skriver vel også det at det er MIN oppfatning og MINE meninger. Mulig jeg og menneskeliggjør, jeg har det vel kanskje med det....? Men at jeg sier noe om HVA hunden tenker, kan jeg ikke helt se at jeg gjør. Men jeg kjenner min hund og ser når han ikke "trives" i situasjonen (menneskeliggjøring??) selv om han ikke posisjonerer seg...

Hormonbehandlingen funket for MEG ja, men det var faktisk i bunn og grunn for bikkja jeg prøvde det, fordi han IKKE hadde det bra slik det var tidligere (menneskeliggjøring igjen??) Selv om han kuttet ut en del av "tullet" sitt med hormonbehandlingen, vurderte jeg (presiserer JEG VURDERTE) det dithen at han faktisk var mindre trygg nå, enn tidligere. At han kun oppførte seg fordi han ikke turde noe annet (menneskeliggjøring igjen antar jeg?). Selvfølgelig, om du er mest opptatt av at det funker for deg, er jo løsningen super, men altså; jeg var ute etter en løsning som fungerte bedre for bikkja (siden jeg har det med å menneskeliggjøre) og da var ikke dette riktig for oss.

Selvfølgelig er det veldig mange hunder som fungerer BEDRE etter en kastraksjon, men det er også mange som fungerer dårligere. Og igjen, redde hunder som ikke tør si fra fungerer som regel fint rundt andre hunder, de vil være i fred, så mulig det er helt toppers for eier. Men for meg så er det viktig at hunden min faktisk ikke er så redd at han ikke tør si fra, og det var det jeg forsøkte å få frem. Jeg skriver vel og at det er tydelig på min hund når vi møter en kastrat, at han (som egentlig er litt usikker) tør å prøve seg mer på kastrerte hannhunder, og respekterer de mindre enn ikke kastrerte (mobbing).

Jeg forventer at du også plukker dette fra hverandre, tar det ut av sammenheng osv, men jeg er sikker på at de som vil skjønner hva jeg skriver, og at jeg ikke har noe vitenskapelig belegg for mine påstander. Jeg presiserer igjen at det er mine meninger og mine oppfatninger. Kastrering kan løse en del problemer, men det er ikke alltid den enkleste veien å gå, og inngrepet er ikke reversibelt, så det er liksom litt synd å "angre".

[Turnip]

Ble litt mer usikker ang fysisk kasterering etter at tolken var hos oss, hun sa han var veldig usikker... og da tviler jeg på om kasterering vil hjelpe... men nå er han jo kjemisk kaeterert allerede... men jeg tror det holder...

[alucinor]

Vel, tolken sier jo at Mike, slik akela skriver, er usikker. Da vil ikke en kjemisk kastrering hjelpe på hans adferd heller.

[Turnip]

Nei det er jeg klar over, men det er på en måte allerede gjort da...

[Petra]

Ble litt mer usikker ang fysisk kasterering etter at tolken var hos oss, hun sa han var veldig usikker... og da tviler jeg på om kasterering vil hjelpe... men nå er han jo kjemisk kaeterert allerede... men jeg tror det holder...

Mulig jeg har misforstått totalt her, men er ikke greia her at det ikke holder å gjøre bare en ting med denne hunden? Veterinæren har vel bekreftet at han HAR for høy testosteronproduksjon og dermed er det riktig å kastrere ham for å få et normalt hormonnivå. Hvis ikke kan du vel trene ham til du blir blå uten å få noen resultater, fordi mye av adferden hans skyldes et unormalt hormonnivå.

I tillegg er han veldig usikker, og dette må du trene på på andre måter. Jeg vet ikke om han er usikker av natur, eller om det er testosteronet som har fått ham opp i mange dumme situasjoner med andre hunder etc slik at han har blitt usikker av det. Men uansett har han vel nå lært å oppføre seg litt dumt, lært at andre hunder kan være sinte etc, og denne lærte adferden får du ikke av ham bare ved å kastrere.

Så både veterinæren og tolken har jo egentlig rett her, hvis jeg har forstått ting riktig?