Kan kasterering hjelpe mot dette?

[Turnip]

Mike er nå litt over 11 måneder, og er litt i tvil om jeg skal kasterere han, har fått råd og hjelp av en adferdspesialist, og han sa at det kunne være lurt å gjøre dette, prøve med kjemisk først og se om jeg fikk noe respons på dette.

Mike markerer mye inne når vi er på besøk hos andre.

Når vi er på treninger så er han helt tulling de første 40 minuttene, han henger i båndet får å "ta" de andre hundene, han bjeffer og kjefter hele tiden, og når jeg endelig har roet han ned så er han helt utkjørt og treningen er ferdig...

Når vi er på tur og har han evt løs og han møter andre mennesker og hunder, så løper han rundt og bjeffer som er gal, hvis jeg har han i bånd er han 10 ganger verre, folk blir redd han, og mange ganger må jeg løfte han opp så folk skal tørre å gå forbi. Han biter ikke eller noe, men han skremmer skiten av folk, og han kommer fort i kamp med andre hunder. Dette har blitt at jeg sjelden kan ha han løs fordi han hører ikke på innkalling når det er andre hunder der, ellers så sitter innkallingen som et skudd!

Hjemme i leiligheten er han som en drøm, rolig og fin, men får selvfølgelig sine raptusser som en hund i den alderen får noen ganger.

Er dette her som jeg har beskrevet bare pubertet, hjelper kasterering? burde jeg vente til puberteten er ferdig?

Denne oppførselen til Mike hindrer oss i veldig mye... vi har søkt hjelp flere ganger, er på kurs 2 ganger i uken, men er ingenting som hjelper...

Noen erfaringer?råd? all hjelp blir tatt godt i mot!

Silje

[MarieR]

Hei!

Sliter med noe av det samme her i huset, og har også vurdert kastrering. Men det er så mye frem og tilbake med adferdene hans at jeg ikke tørr å gjøre noe som kan vise seg sumt etterhvert.

Når det gjelder andre hunder er visst våre helt like utifra det du beskriver hvertfall. Jeg har vært gjenom utallige grunner til disse adferdene, og alle virker nesten like troverdige, men den siste konklusjonen på hvorfor han oppfører seg som han gjør er at det rett og slett blir for mye inntrykk på et slikt kurs, treff, miljøtrening med andre hunder osv. Om jeg da går litt unna, men sånn at han fortsatt ser og hører enkelte av de andre hundene, roer han seg kjappt og er mulig å trene med igjenn. I det øyeblikket jeg går ut blant alle hundene igjenn, starter atferdene igjenn. Men nå er jeg så utrolig forvirret når det gjelder min egen hund hvertfall at jeg ikke vet hva jeg skal tru det er som skylder det...

EDIT: Det KAN være hormoner og alder ja, men også andre ting. I Ditt tilfelle ville jeg ventet med kastrering hvertfall. prøv ut forskjellige metoder for å finne ut hvorfor han oppfører seg som han gjør. Prøv å se om han roer seg når han kommer litt unna de andre hundene på kurset osv.

Lykke til, håper dere finner en løsning, vet hvor sure disse problemene er!

[akela]

Hei, har svart deg i markeringstråden din også - og jeg mener ALLE disse problemene henger sammen, mer i et atferds/stressgreie kanskje, enn det er med kjønnsdrift... Jeg tror det også henger sammen med din måte å trene hund på. Han er jo klassisk på det... lydig inne, men ikke ute. Det betyr at du har en ulydig hund, ikke sant? ALLE hunder er mye lydigere inne, når det ikke er forstyrrelser.

Men kanskje ER han en vanskelig hund å få kontroll på, at han er krevende for deg - som vel er ganske fersk? Får man mer enn "fortjent", altså en hund med atferdsgreier som er mer enn normalen, så ER det vanskelig - og da bør du, som jeg tror jeg har skrevet før, søke kyndig hjelp. Ikke på dressurkurs, men kanskje rett og slett hos en atferdskonsulent.

Det hjalp meg mye da jeg fikk en hund som var helt annerledes enn noe jeg hadde vært borti før; det å oppsøke folk som har sett lignende hunder før, som kan si at "ting blir bedre når du gjør sånn og slik", og som kan vise deg, det hjelper. Og jo før du kommer til slik hjelp, jo bedre.

Du vurderer kastrering: For det første tror jeg du skal finne ut om du virkelig HAR en overhormonell hund. Kjemisk kastrering kan være en mulighet, du bør jo prøve for å se om ting hjelper - før du tar skrittet fullt ut.

Og kastrering er INGEN garanti - det hjelper å roe noen av de overhormonelle, men ifølge studier virker det for litt over halvparten på enkelte ting:

(fra artikkel om kastrering på manimal.no, http://www.manimal.no/Artikler/Kastrering.htm)

"Dette resulterte i en reduksjon på 62% i hannhund-hannhund aggresjon, 50% på urinmarkering og 80% på knurring. Ved kastrering ble også streifing hos hannhunder redusert med inntil 75%".

Så du har bare 50 prosent sjanse for å lykkes med markeringsgreia hans hvis du kastrerer - 50 prosent for å mislykkes. Ikke veldig lovende?

Den tissingen der er et kjempeproblem - ingen vil ha en slik en på besøk, heller ikke andre hundefolk. I alle årene med hund har vi hatt én slik en i familien, og det var lite morsomt når den kom på besøk. Men det var også en småstresset hund, som forøvrig var blitt kastrert fordi den var overhormonell, men fortsatte med innendørsmarkeringen hvis han trodde ingen så ham.

Du har beskrevet litt smårusk før, når det gjelder denne hunden, har du ikke? Har ikke søkt bakover, men husker litt forskjellige ting?

Og det du beskriver nå, det GÅR jo ikke - en hund som gjør utfall mot mennesker, og som du ikke kan styre/stoppe? Det er fælt for både du og hunden, og for dem han kan komme til å skremme - som barn. Det er et forferdelig ansvar å ha en hund som folk er redd, og som kan - i en viss situasjon - kanskje komme til å glefse etter noen. For gjør du ikke noe DRASTISK, så kan dette bli mye verre: For hva hvis noen går lei eller blir så redde at de gir ham et spark? Da vil det at de er farlige bli bekreftet.... og da er mye av løpet kjørt. Ting er jo blitt verre og verre; noe så ille husker jeg ikke at du har beskrevet.

Tenk så skummelt han må synes at ting er? At mennesker og hunder er så "farlige" at han må prøve å jage dem? Eller at han er så stresset at han ikke klarer å oppføre seg rasjonelt, men går helt i spinn? Da kan også det som kan VIRKE som aggresjon komme, men som egentlig bare er dårlig håndtering av en situasjon.

Jeg tror jeg hadde tatt en atferdskonsultasjon ØYEBLIKKELIG, for i min oppfatning tror jeg det er en sammenheng mellom flere av disse tingene - inklusive denne markeringen; at det er noe med hunden din i seg selv, at han blir litt for giret, litt for spent, ikke klarer å roe seg, at ting "koker over for ham", og at du heller ikke har kontrollen på ham og klarer å ligge i forkant og forebygge endel atferd. Jeg tror dette blir litt mye for ham, og at det topper seg. Og du klarer heller ikke å være en klar leder for ham når ting blir vanskelige.

Kyndig hjelp kan hjelpe deg med å finne ut hvordan du skal klare å roe ham, og kanskje også hva du kan forvente i endel situasjoner? Prøv, de jeg kjenner som har gjort det, har egentlig bare angret på at de ikke har gjort det før

Og ta det nå - ingenting "går over" av seg selv, det etablerer seg bare dårlige vaner. Det er vanskeligere å avlære ting, enn det er å forebygge. Og jo lenger mønstrene fester seg, jo vanskeligere. Lykke til.

[Turnip]

Når vi er på kurs, så står vi alltid på andre endel av parkeringsplassen, et stykke fra de andre hundene, men han er helt propell fordet...

Akela: Takk for utfyllende svar, det som er på tur: Hvis jeg holder han igjen i båndet, da blir han usikker og "kjefter" men hvis han får lov til å hilse på de menneskene vi møter på tur, så går det helt fint, er mange som kjenner Mike såpass godt, som ikke er redd den kjeftinga hans..

Det som er, han blir usikker når han ikke får hilse på, han vil hilse på alt og alle på tur, og holder jeg han igjen, så begynner han å bjeffe. Men går han løs og får hilse på, så er alt helt ok.

hadde time hos adferden i går igjen... er 8 time nå, og får alltid råd og alt, og han var med meg på en liten tur og så hvordan han reagerte, han sa at han er usikker og mye kan skyldes fordi han ble bitt som ung... Har prøvd 3 forsjelige adferder, og flink er de.. og hjelper så godt de kan til. Men alle 3 har rådet til kasterering... akkurat som det er "siste" utveig... det som bekymrer meg litt.

Vurdere å prøve kjemisk... kastererer han ikke uten å ha fått en liten forsmak om dette kan hjelpe i det hele tatt på problemene våre.

Silje

[akela]

Uansett hvor mange mennesker du lar ham hilse på, så vil det ikke nødvendigvis hjelpe på bjeffingen hans - det å hilse, og det å grue seg litt for å hilse, er to forskjellige ting ... i min erfaring.

Har vært borti en hund som knapt slåss, som er svært grei med andre, som likevel synes akkurat den fasen der andre hunder NÆRMER seg er den skumle - uansett hvor mange hyggelige hunder, og ingen dumme episoder, som har skjedd.

Det du beskriver, er mer en hund som ikke KLARER å takle at den blir frustrert - at den ikke får hilse, at den er i bånd, at den stoppes. Den atferden kan han ta med seg til flere områder, hvis du har uflaks. Det er mer en mental greie, med stressnivå etc, enn det har med hormoner og kastrering. Kanskje en kastrering vil roe ham såpass at du når inn - men det finnes kanskje alternativer; som å gi ham litt "dop" i en treningssammenheng, så du OGSÅ klarer å nå inn. Og viser du ham at "ja, dette går bra", så vil den læringen kunne få ham over ting. Eller kanskje begge deler må til, hvem vet.

Kanskje har din hund fått seg en smell eller to. Og kanskje han hadde litt lav terskel for å tåle det. Og at han kanskje også har lav terskel for stress og frustrasjon? Noe som gjør at det går skeis. Hunder kan trenes til å få mer "selvbeherskelse", en slags rotrening - som lærer dem at "nei, jeg kan ikke gjøre alt som jeg vil", og at det ikke er lov å gå bananas fordi de blir begrenset. Leste en bok av en amerikansk trener som mente at mange "problemhunder" som utagerer etc, egentlig er hunder som ikke har selvbeherskelse/har lært at de må roe seg.

Jeg vet ikke hvem du har prøvd, men i den ene enden: Gry Eskeland/Jeløy dyreklinikk og Gry Løberg/AlternativVet - de er begge atferdskonsulenter, Eskeland også veterinær, som kanskje kan se ting i helhet fysisk og mentalt.

Eller... i den helt andre enden: Terje Østli, Østlis hundesenter på Elverum, som kan si hvordan DU skal takle det - kanskje litt for håndfast for noen smak, men han er svært realistisk og kan si fra hva du kan forvente bedring i og hva ikke.

For jeg tror MANGE av problemene dine henger sammen med din håndtering og ditt lederskap/måte å ha hunden på/måten du viser at DU styrer dette/kall det hva man vil.

Det blir litt et valg: Prøve å justere så mye man kan av hunden og hundens atferd - og/eller prøve å justere hvordan du skal lære deg å takle den hunden du nå har, uansett årsak.

[Turnip]

Har nå pratet med 5 forskjellige veterinærer, og de sier det samme:Få han kasterert før dette her går over til virkelig agresjon... så vurderer dette nå sterkt... Mye prisforskjeller, så valget av veterinær er ikke lett. Noen å anbefale i Akershus område? Utenom Jeløya pga de skulle ha over 5000,- for dette...

[alucinor]

Norstrand veterinæren tok ca. 3000 for kastrering.

Ligger en veterinær ved felleskjøpet på Ski som sies å være billig og.

[Turnip]

Da ringer jeg Nordstrand, de ved ski bruker jeg ikke, har brukt de 2 ganger før og dem klarer til og med ikke å ta tempen på hunden min, og de har ikke plass til å oppbevare hunden etter operasjonen, til den vokner. Vi har tilbudt de å leie nytt lokale hos oss, men er så mye om og men... Men takk for tips! Kom gjerne med fler..

[akela]

Eh... fått med deg det nokså velkjente faktum at veterinærer IKKE kan så mye om atferd, og at de sier mange ting som de egentlig ikke har belegg for å vite særlig om - på den fronten?

De har ikke noe særlig om atferd i utdannelsen sin. Har du PRØVD å lese den linken til manimal, eller reflektert over prosenten som faktisk blir hjulpet - og som ikke er overdreven høy, litt mer enn fifty-fifty, totalt sett?

Hvorfor ikke faktisk ta en konsultasjon hos en veterinær som samarbeider med et atferdskonsulent, selv om det koster deg litt mer? Finne frem til de som faktisk KAN dette, og som kan gi deg reell hjelp?

Alternativt... bare fortsette å tulle det til med å få halvgode råd, slik mange dessverre velger å gjøre. Hvis jeg har et STORT problem, så prøver jeg å finne frem til den beste ekspertisen - ikke alle synserne eller lokale dyrlegene, som anbefaler i hytt og pine uten å ta med ulempene også, som det at kastrering langt fra løser alt. Og at kastrering UTEN et GODT treningsprogram heller ikke behøver å gi rare hjelpen. Og at mange av hundene som kastreres, har det ingen effekt på i det HELE tatt...

Hunden din er i "verste fall" FRYKTAGGRESSIV - og de hundene kan bli verre av kastrasjon, står det å lese i artikkelen på manimal.no.

[Turnip]

Men er jo det jeg har gjort... jeg var i sammarbeid med adferden på alternativ vet. brukte 1500 kr i timen og har hatt 5 timer med hun... Det har ikke fungert så veldig bra... og prøvde derfor 2 andre etter hun... Hun rådet meg til å kasterere han og det gjorde de 2 andre... er derfor jeg nå vurderer å gjøre dette... Jeg ser hvor mye han sliter med andre hunder, og jeg vil gjerne komme i gang på treningene igjen og forstette på kurs... Jeg ble engang bedt om å gå fra en trening pga Mike sin oppførsel... Og det var ingen særlig god opplevelse... Jeg har virkelig prøvd å gjøre det jeg kan fra jeg merket dette problemet med andre hunder fra han var 6 måneder, gjort alt etter "fasiten" ringt rundt, hatt konsultasjoner, treninger, hjemmebesøk... alt... Og alle anbefaler meg dette... og da er jeg redd dette kan være rett for han. Har aldri vært for kasterering, og trodde aldri jeg kom til å kasterere min egen hund.. men dessverre.. når jeg ser de problemene jeg sliter med hver eneste dag, som også hindrer oss i å dra på kurs, treninger, ta med han bort, alt mulig...

[molly]

Jeg har vært i litt samme situasjon som deg... Har vel ikke hatt helt de samme problemene, men har fått det samme svaret når det gjelder å løse problemet, nemlig kastraksjon.

Dette har sitti langt inne hos meg, for jeg har ikke ønsket å kastrere hunden min, selv om han verken skal brukes i avl eller noe annet der han trenger å ha ballene inntakt..

Jeg har ikke søkt hjelp med problemene jeg har hatt, men har fått mange velmenende råd fra instruktører, andre hundeeiere, veterinærer etc når de har sett min hund. Min hund har i perioder vært veldig "ute"... Han har ikke vært interessert i noe annet enn å lukte, markere, sparke i beina og bruse med fjærene. I møte med andre hannhunder kunne han utagere i bånd (ikke løs). JEG følte meg veldig usikker på det med kastrering, og jeg var på ingen måte sikker på om min hund faktisk var ovenpå eller usikker.

Dessuten har jeg aldri hatt spesielt store problemer ved løpetid (litt detter han selvfølgelig ut, men ikke som mange jeg har hørt om) og følte meg derfor ganske usikker på om dette var høyt testosteronnivået eller ikke....

Jeg har vel hele tiden sett på han som en litt i overkant "vanskelig" hund, hvor puberteten virkelig er synlig. Vi har hatt perioder som har vært kjempefine og hvor vi har fått lagt inn masse trening. Men man blir jo selvfølgelig preget av at "alle" sier til deg at du må kastrere han, og jeg visste jo at tiden begynte å løpe fra oss i forhold til evt. effekt, så jeg gikk til slutt til det skrittet å prøve kjemisk kastrering. Jeg forlangte å få piller fremfor sprøyter (en lang kamp med veterinær) for jeg ville ha mulighet til å avbryte behandlingen om jeg fikk uønskede resultater. I utg.pkt skulle han ha 2 piller for dagen (og det var egentlig og litt lite) men jeg følte at han ble utrolig slapp og nærmest litt "depressiv" Det endte med at han gikk på en halv pille for dagen og fungerte (for meg) supert. Han var en drøm å trene med, så klar, så motivert og så lite opptatt av andre ting, og han sluttet å bråke med gutta i nabolaget....

Etter å ha landet litt fra denne turen til paradis, ble jeg litt mer oppmerksom på hvordan han egentlig oppførte seg i møte med disse guttene han tidligere hadde bjeffet på, og jeg la merke til at han ikke var komfortabel i det hele tatt... Han meldte seg helt ut, og ville helst slippe å forholde seg til dem i det hele tatt. Og selv om det er komfortabelt for meg som eier, kan det umulig være særlig greit for bikkja.

Etter ca 5 mnd avbrøt vi behandlingen (jeg hadde gitt meg selv et halvt år) og min "gamle" hund kom snart tilbake i større eller mindre grad. Men nå visste jeg i hvert fall at "problemet" hans med andre hunder egentlig var usikkerhet, og da er det litt lettere å jobbe med det...

Jeg har og brukt mye tid på å studere andre kastrater oppi dette. Det jeg har vært redd for, var å få et "mobbeoffer". Jeg har hørt flere si at det er fort gjort at kastrater blir det, men som oftest de som eier disse kastratene er sjelden enig.... De synes som regel de har fått en fin og velfungerende hund etter inngrepet. Men mitt syn - altså egne observasjoner - er at kastrater ofte blir litt mobbet.. Og at de sjelden har guts til å si fra. Ofte har de en eller annen hannhund hengende i ræva, og inntil man tar en nærmere titt på kastraten, ser ting tilsynelatende ut til å være i stor harmoni... Jeg synes ofte disse kastratene helst vil være i fred, men ikke helt blir respektert. Jeg tror kanskje typer som min egen hund, som selv er litt usikker i forhold til andre hannhunder, er de første og beste til å mobbe kastrater. Jeg har i hvert fall ikke noe problem med å se på min egen hund om hunden vi møter er kastrert eller ikke....

Dette var antakelig til lite hjelp...

[Turnip]

Det var til mer hjelp enn du tror! Takk for et flott innlegg, hjelper alltid å høre av erfaringer, ikke bare det "boka" sier...

[akela]

Som vanlig så kommer det gjerne mer og mer frem

Og da har du jo stått på mer enn det virker når du først fremlegger problemet... Mange GJØR faktisk ikke så mye som du har gjort, så all ære til deg for alt du har prøvd. Synd det ikke virker. Når du først har prøvd denne måten du beskriver, og det ikke fører til noe, så kommer også disse litt til kort - det har jeg forøvrig også hørt før, samtidig som det er et godt sted å starte.

Veldig bra innlegg fra Molly, forøvrig. Nettopp med dette med usikkerheten som ofte er årsaken. Jeg tror også at man kanskje skal rette fokus mest mot det, og så tenke etter:

Hva gjør man nå?

Nå har dere prøvd å justere hunden, og kjemisk kastrering blir nok en slik justering - noe som egentlig bare demper det han tør å gjøre (prøve å jage vekk de skumle). Kan godt være det hjelper, akkurat som det kanskje ikke behøver virke - eller at det til og med kan bli verre.

Hva med å prøve å lære å gå inn sterkere som hundefører? At DU klarer å nå inn, vise at DU tar styringen i disse situasjonene, at han verken skal, bør eller trenger å gjøre det? Det tror jeg kan virke, der hvor andre ting ikke når inn - av ulike årsaker. Jeg tror litt på å begynne med det forrige, altså se på hunden og atferden, før man går videre.

Da tror jeg kanskje at en kar som Terje Østli kan gi deg tips, han er bånn ærlig - over mot det noe ukomfortable for eier noen ganger. Det er også litt mer håndfast, ikke så positivistisk og belønnende og forebyggende - men kanskje er det akkurat det du trenger.

Jeg har vært borti en usikker tispe selv, og det den trengte var veldig tydelige rammer, som den da likte å holde seg innenfor - og den ble faktisk MER usikker av å måtte "velge" i noen situasjoner, enn den var av å styres tydeligere.

Jo mer tydelig man ble som eier, og sa klart fra, jo mer lærte hunden at "dette lønner seg, jeg slipper jo de ekle situasjonene", og så ble det en god sirkel istedet. Det fordrer MYE av eieren, som må sørge for at ekle ting ikke skjer - i det hele tatt, samtidig som alle "gode beslutninger" som hunden gjør i hverdagssituasjoner roses veldig tydelig, og man følger godt med og roser det som er bra - det SEKUNDET hunden nøler før den bjeffer.

Ellers husker jeg Belgerpia i "gamle dager" beskrev en av sine tidligere (?) tisper som var usikker, og hvilke regler hun gjorde gjeldende for den. Belgerpia, kan du bidra noe her med det? Rop, rop! Eller så kan jo du, Silje, kanskje sende henne en PM? Bare for å få litt flere innfallsvinkler på det?

Kanskje kan kastrering bli én av flere ting du bør gjøre, men jeg tror neppe "alt" vil bli bra da, som Molly også er inne på er utageringen et uttrykk for noe annet. Og siden alle hunder ikke kan "kureres" for sine tidlig erfarte skrekker eller lave genetiske terskler for å reagere si eller så, så gjelder det å finne ut hva som funker for å få den gjennom hverdagen på en måte som gir den nok positive situasjoner til at de også sitter og lager et forhåpentligvis nytt mønster.

[Turnip]

Har nå bestilt time for kjemisk kasterering (fikk også tabletter, så kan avbryte hvis jeg vil) skal også ha en ny adferdstime og sette opp et nytt treningsprogram, jeg prøver dette først, jeg vil ha samme hunden jeg har, bare ikke den markeringen inne og overalt ute og at han skremmer alt av det som beveger på seg ute. Så nå ligger det hardtrening fremfor oss og jeg gleder meg!

[Teddy]

Hei Silje

Jeg ser du blir kritesert her og oppfordret til å oppsøke ennå flere folk enn du hittil har gjort med din 11 mnd gamle hund. Vil bare støtte ditt ønske om å kastrere hunden. Regner med at du har god oversikt over hvilke følger dette kan få og at du da forkaster alle muligheter for å bruke ham i avel.

Jeg tror også du er klar over at denne hunden krever trening i tillegg til kastrering, og jeg tror det er en fordel å kastrere så tidlig som mulig dersom man mener det kan ligge hormonelle årsaker bak. Dette fordi den skal lære så få uvaner som mulig. Om du velger å gjøre det etter at du har oppsøkt alle "adferdsspesielistene" som er å oppdrive, så kan han ha lært seg så mye at hormonnivået ikke spiller noen rolle lenger. Tror også det er mer ødeleggende en oppbyggende for hunden å stadig prøve nye "metoder" som blir foreslått.

Du kjenner din hund best. Ikke glem det!

[akela]

Silje, bra du fortsetter - jeg håper de er flinke til å se deg også, og samspillet mellom deg og hunden. Lykke til.

Ørsmå nyanser av timing kan gjøre mye i forhold til en usikker hund, og jeg har vel selv opplevd en av de verst utagerende, usikre hundene jeg fremdeles har vært borti, på nært hold. Eier fikk også mange ulike råd, lette etter det som hørtes best ut for seg og sin hund (eier skal også klare å takle situasjonene), men jo mer eier klarte å gjøre med seg selv og sine reaksjoner i utsatte situasjoner, jo bedre ble det - uten at hunden ble bedre, hvis du skjønner

Teddy, det som følger er til deg, og det er et lite spørsmål bare: Hvis alle eiere kjente sin egen hund best, og vet hva som er best treningsmetode for den... hvorfor er det da så mange hunder som har problemer, eller som har en problematferd som på enkelt vis kunne vært unngått?

Hvorfor har det da blitt en stor fremvekst av hundeskoler som later til å ha nok å gjøre, hvis den enkelte hundeeier skulle kjenne sin hund bedre enn de som faktisk jobber profesjonelt med hund og atferd? Det burde jo ikke vært marked for det?

Nettopp fordi mange venter og ser, og ikke har erfaring nok til å se når det går galt, hva som går galt, og faktisk klarer å se seg selv oppi dette - den rollen en sjøl spiller, som er gigantisk. "Det går nok over" sier man, heller enn å lese seg til den kunnskapen som andre faktisk har - selv om det er noe så teit som at "det står i boka", som visstnok er dårligere enn å få en personlig beretning - og faktisk klare å unngå problematferd i utgangspunktet. Alle som har hatt hund, har vært borti problemer - men jo mer man lærer og leser og kurser, jo lettere blir det faktisk å ha hund, og kanskje også å velge rett hund i utgangspunktet. Kunnskap virker faktisk.

Silje prøver jo, og ja, kanskje fikk hun litt andre synspunkter i hvert fall av meg i starten - fordi hun ikke selv skriver i innleggene sine at hun faktisk har oppsøkt hjelp, og funnet ut at denne hunden er mer enn hun klarer å takle nå - selv med akkurat den hjelpen.

Legg også merke til Mollys alldeles glimrende innlegg, som du hopper over - der er det mye relevant informasjon, også om dette med hva kastrering EGENTLIG hjelper for; om det faktisk ikke gjør at fryktaggressive hunder ikke tør å si fra på samme vis som de gjorde før, uten at de er mindre redde. Men da plager de jo ikke eierne iallfall da

[molly]

Så vidt jeg kan se er det ingen som har kritisert henne for sitt valg, men det er flere ting som bør tas hensyn til i en slik sak, bl.a faren for at hunden kan bli verre...

Og ja, du har et poeng, jo før jo bedre, HVIS det skal utføres.

Kastrering blir anbefalt av "alle" over en lav sko, og skal liksom være løsningen på det meste. Er det noen som er kritisk til kastrering er det atferdsterapautene stort sett, som antakelig vet mest om dette.

Kanskje er dette det rette å gjøre for Silje, men det er ganske greit å føle seg sikker på beslutningen sin før man velger å kastrere. Det er liksom ingen vei tilbake.

Jeg synes Silje gjør en god ting nå. Hun har valgt å kjemisk kastrere, samtidig som hun jobber parallelt med atferdsterapeut.

[Turnip]

Takk for så positiv støtte, trenger det innimellom

jeg fikk kalde føtter og avbestilte timen hos veterinæren i morgen, men skal til adfedspesialist i morgen, og hun skal sette opp et treningsprogram, og jeg skal tilbake dit i helgen også, dette er det siste jeg gjør før jeg tar den endelige beslutningen om kjemisk kasterering. Jeg vet det ikke blir noe hokus pokus etter besøk hos adferdspes. men kanskje noen nye gode råd

tar han evt til veterinær for kjemisk kasterering til uken, samtidig med samarbeid med adferdster. der som skal sette opp et treningsprogram til meg.

Vil kanskje ikke si at hunden er mye for meg, men det er første hunden jeg har "alene" og jeg vil gjøre alt riktig og alltid til beste for hunden hele tiden. Derfor graver jeg og spør så mye. I begynnelsen så fløy jeg til veterinær og ringte veterinær med en gang jeg lurte på noe, derfor er dette forumet veldig nyttig for meg. Jeg vil bare at min hund skal ha det så bra som mulig, og det for kreve hva det vil, koste hva det vil, han ba ikke om meg som eier, jeg ba om han som mitt familiemedlem... og da gjør jeg alt for at han alltid skal ha det best mulig! Jeg har lest og lest og pratet med mabge om det med kasterering siden Mike var 7-8 måneder gammel, så har satt meg ganske godt inn i dette her... men likevel er jeg skeptisk... redd for å miste noe av den fine hunden jeg har i dag.

[Turnip]

Ombestemte meg og skal ha kjemisk kasterering likevel i dag på Mike. Har ringt rundt i hele dag og rådført meg, er veldig obs, på at det ikke blir det samme som en vanlig kasterering, men får da se om han stresser mindre med andre hunder, eller om han virkelig har aggresjonsfrykt, for da må treningen gjøres om litt... men hvordan... det vet jeg ikke, men har jo noen timer med adferdster. fremover nå, og får kanskje gode råd der... blir litt forvirret når jeg hele tiden får høre forskjellige ting og forskjellige råd. Han ene sa til og med at jeg skulle ta Mike hardt i nakkeskinnet når han ble sint på andre hunder, får et råd å komme med!! Ikke snakk om at jeg tar hunden min fysisk... det ødelegger jo så mye... uff.. blir så oppgitt noen ganger...

[akela]

Ja, nei nakketak var ikke rare rådet - da risikerer du bare at han blir usikker på deg også, i den situasjonen, og i verste fall svarer deg tilbake med å glefse eller bite.

Men noen atferdsterapeuter kan bli litt "passive" etter min mening, at man jobber med hunden, over mot grensen til å forstå den litt i hjel og se etter dempende signaler her og ting å belønne der. Noen hunder er kanskje så opphengt at man ikke når inn; blir man stående i et hjørne langt unna de andre i måneder og år, så er ikke treningen EFFEKTIV. Det skal virke - og ikke etter tre års trening liksom...

En del hunder kan kanskje heller ikke rehabiliteres til å "like alt de ser", eller til kun å ha positive forventninger - særlig hvis de er usikre. Da er min erfaring (som jeg da har prøvd personlig siden det later viktig for deg og ikke bare "fra boka") tror jeg også at en dyktig hundetrener som viser eier hvordan EIER skal beherske situasjonen kan være til hjelp. At man har solid kontroll på hunden, at man har et "stopp" inne, at man kan kreve oppmerksomhet, kreve en "sitt" som virkelig sitter - og at man klarer å styre situasjonen uten verken å stresse eller bli redd eller opphisset eller sint.

Når hunden merker at eier har initiativet og faktisk er til å stole på (altså at han "behersker situasjonen"), så vil det virke betryggende, og kunne gi ringvirkninger. Og hunden begynner også å pådra seg positive erfaringer, som vil gi ringvirkninger. Man må finne NOE positivt å komme med - det MÅ være en viss fremgang, og noen ganger må man kanskje trå til litt mer.

Men derfra til nakketak, nei.

[Teddy]

Legg også merke til Mollys alldeles glimrende innlegg, som du hopper over

Siste først: Jeg hoppet ikke over det, jeg henvendte meg bare til Silje.

Teddy, det som følger er til deg, og det er et lite spørsmål bare: Hvis alle eiere kjente sin egen hund best, og vet hva som er best treningsmetode for den... hvorfor er det da så mange hunder som har problemer, eller som har en problematferd som på enkelt vis kunne vært unngått?

Hvorfor har det da blitt en stor fremvekst av hundeskoler som later til å ha nok å gjøre, hvis den enkelte hundeeier skulle kjenne sin hund bedre enn de som faktisk jobber profesjonelt med hund og atferd? Det burde jo ikke vært marked for det?

Hvorfor hundeskoler og "adferdsspesialister" popper opp som paddehatter er nok mer komplisert enn at folk generelt ikke klarer å se problemene til hundene sine. De aller fleste hunder fungerer aldeles utmerket i sine hjem, og går på vanlige kurs som valpekurs og lydighetskurs. En åpenbar grunn til at det er flere hundeskoler rundt om, er at folk trener hundene sine mer nå enn tildigere. Det blir flere og flere som holder hunder, og dette ser men jo særlig i bymiljøene der det nå er ganske vanlig å holde hunder selv om man bor i blokkleilighet. Selvfølgelig skaper dette et marked for vanlig hundetrening. Det er slettes ingen forutsenting at hundene må være problemhunder før de tar de med på kurs!

Nettopp fordi mange venter og ser, og ikke har erfaring nok til å se når det går galt, hva som går galt, og faktisk klarer å se seg selv oppi dette - den rollen en sjøl spiller, som er gigantisk. "Det går nok over" sier man, heller enn å lese seg til den kunnskapen som andre faktisk har - selv om det er noe så teit som at "det står i boka", som visstnok er dårligere enn å få en personlig beretning - og faktisk klare å unngå problematferd i utgangspunktet. Alle som har hatt hund, har vært borti problemer - men jo mer man lærer og leser og kurser, jo lettere blir det faktisk å ha hund, og kanskje også å velge rett hund i utgangspunktet. Kunnskap virker faktisk.

Jeg kan være enig med det i at en del eiere kanskje burde oppsøkt hjelp på et tidligere tidspunkt. Når det er sagt, så vil jeg nok også si at det er en betydelig andel av eiere med problemhunder som tidlig begynner å søke råd hos personer som hevder de sitter på kompetanse. Dette er jo som regel disse "adferdsspesialistene". Jeg opplever at eierene ofte ikke får konkrete råd, eller praktisk tilnærming til problemet, noe som gjør at det hverken hjelper eier eller hund. Det er lett å glemme at de aller fleste ikke er tilknyttet et hundemiljø, og den eneste kompetansen de kan få tak i er disse som tar 1500,- (!) kr i timen, og jeg har absolutt ingen problemer med å forstå at eier for det første forventer resultater, og at dersom resultater uteblir, ikke lenger ønsker å kjøpe tjenesten! Det er da naturlig å søke hjelp et annet sted. Da får man gjerne helt andre råd, og da er man i gang.

Å skylde på eierens kunnskapsløshet når det kommer til problemhunder blir for enkelt, synes jeg. Det kreves i dag mye mer av våre hunder enn tidligere mtp på hvilke miljøer de forventes å takle. Kombinerer man det med at det nå er en kultur for å gå valpekurs, så mener jeg det hviler et betydelig ansvar på de som driver hundeskolene. Det er greit å lese bøker, men det kan ikke sidestilles med praktisk erfaring. Har man en problemhund er den læringskurven rimelig bratt, og det står ikke i noen hundebøker om hvordan man skal takle en diger hannhund som utagerer på alt på fire bein (tenker ikke spesielt på Siljes hund her).

Silje prøver jo, og ja, kanskje fikk hun litt andre synspunkter i hvert fall av meg i starten - fordi hun ikke selv skriver i innleggene sine at hun faktisk har oppsøkt hjelp, og funnet ut at denne hunden er mer enn hun klarer å takle nå - selv med akkurat den hjelpen.

Da jeg leste Siljes innlegg fikk jeg overhode ikke samme inntrykk som du tydeligvis fikk. Jeg har litt erfaring med problemhund, og vet hvor frustrerende dette kan være for eier. Når man får motstridende råd, så synes jeg det er viktig å sette seg ned å sortere litt. Det virket på meg som om det nettopp var dette Silje gjorde, men siden hun ikke har noen erfaring med kastrering, så søkte hun forumet for hjelp. Mitt innlegg til henne var ment som en oppmuntring til å stole på magefølelsen når det gjelder hennes egen hund. Føles det riktig å kastrere, så er dette antakelig også riktig løsning for hunden, særlig med tanke på at jeg syntes hun redegjorde godt for hvorfor dette kunne være aktuelt.

[Turnip]

Takk igjen!

Føler at jeg har gjort endel med problemene etter at jeg merket at dette ble et problem, jeg oppsøkte hjelp da jeg merket forandringer med han på treninger og kurs. Jeg har nå fått hjelp i 5 måneder, men uten resultater, jeg tyr ikke til kasterering som den "letteste utveg" men noe jeg faktisk må før han utvikler enda mer aggresjon og det faktisk kan gå så langt som avlivning.

Jeg vil ha en hund som fungerer i hverdagen, en jeg kan ha med på treninger, kurs, treff, gå tur med i skogen uten at jeg er redd for at han skal havne i kamp, slippe å være redd for å møte mennesker han skremmer...

Jeg kom netopp hjem fra veterinæren nå og han har fått en sprøyte, og skal gå på tabletter som jeg kan avbryte om ønskelig, hadde en lang samtale med veterinæren før hun satt den sprøyten, og hun så hva jeg slet med, vi måtte vente på venterommet i 10 min før vi kom inn, og da hadde han allerede klart å bjeffe, flekke tenner, og skulle virkelig ta den lille chihuahuaen som satt på venterommet sammen oss, jeg fikk da beskjed om å sette han i bilen så lenge. Er netopp sånne ting jeg vil unngå...

Så jeg håper virkelig dette kan være til hjelp for oss...

[alucinor]

Lykke til. Får håpe den kjemiske kastreringen viser seg fungere og han blir lettere å jobbe med.

[molly]

Ja, henger meg på å ønsker deg masse lykke til jeg og... Håper uansett at han roer seg såpass at han blir litt enklere å trene med denne tiden, så får han forhåpentligvis en del læring.

Men jeg bare lurer... Sprøyte OG tabletter? Eller er sprøyta for noe annet? Skjønte ikke helt det jeg...

[Turnip]

Takk!

Ja han fikk en sprøyte, så det skal begynne å virke fortløpende, og den varer ikke lenge, tablettene han skal ha skal liksom vare i 4-5 måneder, men de kan jeg avbryte om ønskelig.

Håper virkelig han roer seg ned, alt blir så mye lettere da!