Gå til innhold
Hundesonen.no

jakten på drømmerasen


Raksha

Recommended Posts

Det er ingen hemmelighet at jeg etterhvert skal ha en hund til. Men så er det dette med alle disse forskjellige rasene da.

Nysgjerrig på hvordan andre kom frem til sin "drømmerase". Falt dere bare pladask, eller veide dere egenskaper opp mot flere forskjellige raser? Eller? Hva var det avgjørende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men "drømmerasen" blir min neste. (toller er drømme-drømmerasen, men den vil jeg ikke ha nå av visse grunner). Men jeg har funnet en rase jeg liker svært så godt, og den har kanskje tatt igjen hva jeg følte for tolleren.

Jeg så igjennom en rasebok, skrev opp hvilke jeg likte, og bestemte meg for å finne ut mer om hver rase. Og tilslutt bare satt jeg der med Dansk svensk gårdshund, som jeg bare har falt helt for. Har nå (for en goood stund siden), begynt å planlegge neste valpekjøp.

Jeg spurte jo også her på sonen. Men valget fant jeg frem til selv. Etter å ha møtt mange individer av rasen er jeg 100% sikker at dette er rasen for meg. :hmm:

Du får ha lykke til!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pommen falt jeg bare pladask for med en gang jeg så den, husker at jeg satt og så i en hundebok da vi bladde forbi pommen. Kusinen min lo for hun syntes at den så ut som om den hadde hatt seg en tur i tørketrommelen, men det var noe med den som bare knøt seg fast i meg men én gang.

Jeg slo tanken fra meg, da jeg ville ha stor hund. Etter en dårlig erfaring med dalmis så begytne jeg igjen å se på pommen, men jeg syntes at den var så alt for dyr (den kostet da 15 000 kr)

men etter å ha forhørt meg om dem, tenkt og tenkt så fant jeg ut at det var verdt å bruke konfepengene mine på. Og jeg har ikke angret et sekund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten, så jeg en dachs gå tur med eieren sin (strihåret) da vi var på ferie. Den het Frank, og jeg likte den, den var snill og god. Etter det har jeg alltid ønsket meg en, det tok meg 9 år før jeg fikk en ;) i mellomtiden brukte jeg tiden på å lese, studere og bare drømme om den. Ja, jeg elsker denne rasen, men kommer nok til å få en annen rase etterhvert som årene går, må jo variere litt :hmm: Hehe, neida, så ja, dachs er drømmerasen, men liker også mynder godt, liker dems gode evne til å være smarte, og deres edle flotte vesen ;) Men fuglehunder, oi, de er vesentlig flotte drømmeraser, så man vet aldri, men det er MAAAANGE år til igjen, jeg har tross alt gooodt tid til å tenke igjennom neste hunderase ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to siste hundene mine er sånne jeg mer eller mindre har fått dumpa i fanget, og første hunden var det familien som valgte, så dette er første gangen jeg står helt fritt til å velge rase selv. Dritskummelt! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste ut ei rasebok (den er fillete nå) og så masse på bilder først. Da det ble klart at jeg kunne ha hund skrev jeg ned hva jeg syntes var viktige egenskaper. Og så dro jeg på en utstilling en dag - og der var den! Hunden fra boken som jeg hadde sett på mange ganger men ikke visste noe om. Og da jeg fikk vite at den passet meg så perfekt, var det ingen tvil.

Men nå er det mange andre raser jeg har sansen for og som jeg sikkert kunne tenke meg å hatt, men det får vente mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt cockere i familien i mange år, så valget var egentlig ganske klart.

men er en rase som ikke trives med å være så mye alene, så jakten på å finne en perfekt hundelufter et par timer på dagen var ikke bare bare... Men jeg kunne ikke funnet en mer passende rase, passe størrelse, aktiv hund som liker lange turer og elsker å jobbe. Han er så vakker at jeg bare kan sitte å se på han dagen lang :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg skulle ha ny/en til hund for et par år siden vurderte jeg mye fram og tilbake. Hadde satt meg opp en liste med litt forskjellige "brukshunder" (fra gruppe 1, 2 og 8). Iom at jeg ikke hadde så stor plass forsvant alle som var veldig store (type risen), kuttet så ut alle som var for små da jeg gjerne ville ha en som kunne trekke meg på ski og bære kløv. Stod så igjen med en 3-5raser og begynte å undersøke de nærmere. Aussien hadde jeg god kjennskap til iom at ei veninne av meg hadde et par, men jeg ville vel helst ha noe annet...Syntes ikke de var sååå pene... Vurderte mye fram og tilbake med de andre rasene og pratet med eiere og oppdrettere, uansett falt jeg bestandig tilbake på de egenskapene aussien har, og etter litt mer tenking hadde jeg bestemt meg helt. Da hadde jeg allerede ganske god kontroll over det som skjedde i aussienorge også, gjennom veninnen min. Hadde jeg kunnet valgt farge og halelengde hadde det nok blitt en sort tri med lang hale (ser ut som en normal hund... :hmm: ), men endte opp med en red merle med stumphale.. vel,vel;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Ja, jeg lurer også på hva AMHT er........ kan liksom ikke komme på noen forkortelser som stemmer med noen rase jeg hørt om...... *ler*

Ad drømmerase - jeg har funnet min, eller rettere sagt - den fant meg - på ett fyllekalas hos en oppdretter for snart 15 år siden da 14 dagers miljøtrening ble til drøye 10 år med mye moro. I mellomtiden flyttet også gammelmannen inn - da som ung fremadstormende unghund - og livet har etter det ikke vært til samme. Det vil for alltid finnes en eller annen langhårsbelger (eller 3) i livet mitt. Det finnes ikke noen annen rase som er så komplett i alt og ett - min drømmerase uten tvil..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel- drømmehunden ja.. Jeg har alltid hatt flere "drømmeraser", bl.a Belger, Border Collie, Riesen, Toller, DSG og Gordon Setter.. Det er ulike ting ved disse rasene som i stor grad appelerer til meg, og ulike ting som ikke gjør det. Ingen rase er hundre prosent perfekt, det måtte isåfall være BC, men jeg synes det er litt vel mye sykdom på rasen til å kunne si det.. Allikevel, selv om jeg "stadig" må avlive unge Bordere er den den rasen jeg alltid ender opp meg også, så jeg må vel kanskje si det er drømmerasen.. Hm..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg var valget veldig enkelt! For jeg kunne ikke tenke meg en annen hund en dobermann! Jeg falt pladask første gangen jeg så en, og fikk sug i magen. Siden da har jeg drømt om en, og tilslutt gkk drømmen i oppfyllelse. Jeg fant ut at det var realistisk å kunne skaffe seg en, med en god innsats og jobb. Det kom ikke til å være den letteste hunden, men jeg VILLE klare det!

Og det gikk veldig flott! Selv om det har vært en jobb til tider. Man kan si at man kastet seg i ut i det, og tok en sjangs. Og jeg angrer ikke! Dobermann er en herlig rase!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var 13 år fikk jeg etter mange års masing endelig lov til å få en hund i hus. Jeg gikk nøye igjennom alle hundebøker jeg kom over, og kunne etterhvert de fleste hunderaser på rams etter å ha pløyd igjennom x antall rasebøker x antall ganger. Jeg ville ha en mellomstor og korthåret hund. Basenjien var den som med sin humoristiske sans, mangel på bjeffing, luktfrihet, interessante og eldgamle historie, eleganse og NYDELIGE utseende som stod øverst på listen. De vi rett etter å ha tatt dette valget (og lette etter oppdrettere) traff en Basenji for første gang, var jeg for alvor solgt. Nydeligere jente hadde jeg aldri sett! Hun satt og ventet på bussen sammen med sin matmor, og de to satt i en dyp samtale. "Har du hatt det fint i dag, da?" spurte matmor. "Brrrawawawa" svarte hunden. "Hva vil du ha til middag da"? "Brrooooooooooooooo"! svarte hunden momentant.

Jeg var solgt, og ikke lenge etter denne episoden kom det første lille Basenji nurket inn I livet mitt. Siden har jeg vært samboer med flere av disse sjarmerende krapylene, og jeg har en sterk mistanke om at dette samboerskapet vil være livslangt. Jeg har virkelig funnet rasen i mitt hjerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akk jah, min drømmerase er jo schæferen da :hmm: Vet ikke hvorfor denne rasen, heller ikke hvordan jeg begynnte å like den. Da jeg var mindre hadde vi en nabo schæfer, og den syns jeg var utrolig skummel. Var egentli redd schæfere generellt. Men nå er det totalt snudd, og jeg har sikklet etter denne rasen i mange mange år. Ellers er jeg veldi glad i Golden, Labrador da ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært svak for gjeterhundene, og drømte i maaange år om langhåret collie, og gjør det for så vidt enda :hmm: Meeen, pelsstell og hår frister ikke alle i familien like mye ;) Samtidig var jeg veldig svak for BC før..Men det har av en eller annen uviss grunn avtatt litt. Lette gjennom rasebøker, tok tester for å finne ut hvilken rase som passet for meg osv da jeg skulle velge rase. TStod vel egentlig mellom kooiker, islandsk fårehund og shetland sheepdog. Til slutt endte jeg opp med kooiker eller sheltie. Det var rasenes egenskaper som veide høyest for min del. Ville ha en oppmerksom, våken, intelligent, lettlært hund som kan brukes til lydighet og agility, samtidig som den ikke er for stor. Har funnet drømmerasen i Sheltie, og da er jeg jo ikke så fjernt fra collie heller;)

Skal ha en hund til etter hvert, det blir nok mest sannsynlig også Sheltie. Og forhåpentligvis collie en gang i framtiden:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg aner ikke hvorfor drømmerasen min endte opp med å være schæfer. Har alltid likt rasens utseende (ikke utstillingsvarianten, men den noe friskere "bruksschæfer"-versjonen) og ettersom jeg begynte å lære mer om egenskapene til rasen var jeg enkelt og greit solgt.. :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moro lese om drømmerasene deres. :hmm: Tror jeg må bli mer utseendefiksert for å klare å finne den ultimate rasen, for foreløig er det for mange som overlapper hverandre i egenskaper jeg vil ha. Samt at jeg skiller mellom store og små hunder, så har favoritter som både er store og små. Foreløpig vet jeg ikke om det er stor eller liten hund jeg skal ha en gang, litt avhengig av diverse ting som skjer fremover. Så jeg har en laaaaang vei å gå. Men gøy er det. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst med Schæfere og Boston Terrier ( 2 raser som er mine favoritt raser 2 & 3 ), men når jeg skulle velge en hund jeg skulle ha helt for meg selv var valget lett og jeg hadde bestemt meg for flere år siden at det skulle bli en BOXER.

Jeg møtte en Boxer når jeg var 5 år og ble hodestups forelsket i denne barnevennlige og lekne rasen, etter hvert som årene gikk og jeg ble mere kroppsfiksert (hehe...?) ble min kjærlighet til denne atleten bare større & større. Boxeren har en kropp som enhver annen hund bør misunne.

Det at Boxeren er korthåret var også et stort pluss for meg som bor i leilighet og ikke orker å støvsuge hår 2 ganger pr. dag.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å velge en annen rase etter 2.5 år med en elskverdig Boxer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Just me!!

Drømmerasen er amstaff - går vel mest på utseende ( :icon_redface: ), men gemyttet har også mye å si. Virker som en perfekt hund for meg! Har tittet på tusenvis av bilder - og lest MYE om rasen, men møter fryktelige sjeldent på en ute i det virkelige liv.

Også endte vi opp med en pinglete og hårete terrier, merkelig nok :lol: Vi var på jakt etter en allergivennlig rase som var middels stor, og det fant vi. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi skulle ha en hund for tre år siden ca, og da falt valget på en blandingshund. Det var egentlig lite gjennomtenkt, vi hadde tenkt igjennom flere raser, men klarte ikke å bestemme oss, så da ble det den. Den fungerte fint for oss den, men uheldigvis måtte vi avlive den. Etter det tenkte vi oss g r u n d i g om med neste rase. Det var mange raser vi gjerne kunne hatt, feks. kooiker, golden, labrador, toller og DSG. Men vi endte opp med den mest perfekte rasen (ifølge meg). Flaten passer oss og våre formål perfekt.

Så det er kjempeviktig å sette seg ned å finne ut hva du skal bruke hunden til, og hvilke raser du kan tenke deg først før du kjøper en hund. For det er forskjell på forskjellig raser, ikke bare utseendet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine drømmeraser:

Helt siden jeg var liten har jeg alltid likt schæfer & Border collie..

har kjent schæferhunden hele livet.. derfor liker jeg de..

Har mange venner som har B.C , å falt helt for den rasen..

Og en dag kom Nikita (som er blanding av Border collie & Schæferhund), til meg, skulle bare passe henne for en dag .. Men så ble hun boende her hos meg :icon_redface:

Og det er jeg veldig glad for.. Men den neste hunden blir nok en rasehund(schæfer Ellr Border collie)..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...