Omplassering av eldre hund pga. valp

[Guest Vicky]

Her i gården har den eldste førsterett. Enkelt og greit. Syns det er trist å se folk skaffe seg valp også like etter er det rett ut med gamlehunden...

[Mirai]

Jeg syns egentlig det er like ille når folk skaffer seg ny(e) hund(er) og den/de gamle blir glemt og behandlet dårligere.

[Guest 2ne]

Bare for å bryte litt i den unisone enigheten om at det er bare kaldhjerta og ufølsomme folk som omplasserer gamlehunden fremfor yngstehunden om de ikke går overens, så vil jeg bare påpeke at det ER nyanser her.. Hvorfor skaffer man seg ny hund? Hva for slags forhold har man til hver av de? Hva har man hund for? Hvor gammel er eldstehunden? osv..

Den gangen jeg hadde Gubbelille, og han var forholdsvis ung - såpass ung at vi trente fast og sånt - så ville jeg nok omplassert han OM jeg hadde fått en ny hund og de ikke gikk overens, fordi at etterhvert som at jeg trente med han og utviklet en interesse for sånt, så ville neste hund vært en som kanskje egnet seg bedre til akkurat det. Gubbelille ville kanskje også foretrukket å evt bli omplassert til en som var mer fysisk enn jeg var, fremfor å "måtte" trene lydighet. Jeg ser ingen grunn til å tviholde på en hund med "motstridende interesser" av det jeg har, om vi BEGGE kan få et bedre liv med noen andre..

Men, den gangen jeg fikk en hund som samsvarte mer med mine interesser enn det Gubbelille gjorde, så var han 11 år, og DA ville jeg levert tilbake hund nr 2 fremfor å omplassere Gubbelille.. For sånt syns jeg er ille, når gamlinger med bare noen få år igjen, må flytte fordi husmor/far har fått noe yngre og mer spennende..

Av de to jeg har nå, så hadde jeg beholdt eldstehunden, til tross for at jeg mener selv at yngstemann er mer min "type" hund (litt uryddig og foretakssom *flirer*) Veit ikke helt hvorfor, frk. Dinersen og jeg trives bare sammen - og hun har "valgt" meg mer enn jeg har valgt henne, sneket seg inn i hjerterota og i det hele tatt en hel masse svulstige og følelsesmessige greier.. Dinersen blir her hos meg.. Og sånn er det bare.. hehe

Det er ikke så svart/hvitt at man er ufølsom og ser på hunder som bruksgjenstander om man bytter ut gamlehunden med noe yngre, det skal tas hensyn til hunden - selvsagt - men det er neppe noe greit for en hund å leve hos en eier som heller ønsker seg noe annet, tror jeg? Da er det vel bedre om den omplasseres til en som ønsker seg akkurat den hunden da?

[Kiara06]

Aldri i verden om jeg hadde valgt bort Kiara. Hun er jaggu en god hund, og jeg elsker henne.

Det er som noen sier, elstehunden kan godt misslike valpen, og ikke vil vite av den. Men for så å bli bestiser.

Kjenner til det fra et vennepar. De fikk ny valp da deres elste hund var 3-4år.

Der i huset var det valpen som ble sjef, siden elstehunden viste seg og være utrolig underdannig. Hun måtte senere avlives pga sykdom. Men de ble snusevenner den siste tiden elsehunden levde.

Tror faktisk Kiara hadde likt og få en hundevenn. Hun er jo til stadig og vil ha katta med på leken, men han er ikke like villig hver gang.

Men at folk velger bort en hund de har hatt i mange år fordi en ny valp er kommet i hus, det skjønner jeg ikke..

[akela]

Jeg tilhører nå den gamle skolen, jeg, som mener at man får beholde de hundene man har - uansett om man tilfeldigvis bytter interessefelt og tror man skal bli verdensmester i agility eller hva det måtte være.

Det er FÅ, SVÆRT FÅ, som er på et nivå som "forsvarer" at man ikke beholder en hund fordi den ikke egner seg. At man er interessert i en hobby som er å trene hund er IKKE nok i mine øyne! Er man en reinspikka amatør helt på bunnen i en hundesport, og så vil ha noe som er "bedre" fordi de andre - dyktigere - utøverne har det... ja, det er dårlig hundeeier for meg.

Å omplassere problemhunden sin, fordi den nye valpen er så mye søtere og snillere? Skal noen andre få resultatet av ens egen tilkortkommenhet? Hvem vil ha en "dårlig brukt" hund som er stappfull av problemer? Er ikke mange som er nevneverdig ærlige om det når de omplasserer; enten det er manglende stuerenhet eller utagering eller usikkerhet, dessverre. Og så blir resultatet tilsvarende - noen andre får slite. Nei, da får man heller bla opp med lommeboken, få seg god hjelp, og gjøre det beste ut av det.

Jeg kan se noen tilfeller der det kan forsvares å omplassere en "dårlig" hund; at en hund som er usikker på barna i familien omplasseres til et barnløst, eldre par, for eksempel, slik det ble gjort én gang i vår familie, eller at en hund som er usikker på andre hannhunder i den grad at den går rundt i kontinuerlig beredskap og har det dårlig, kanskje får et nytt hjem på landet - istedenfor å bo midt i en by der det "hagler" med løshunder og ukontrollerte hunder ustanselig (slik noen jeg kjenner valgte for sin hannhund).

Men å PLUTSELIG innse dette, fordi det kommer ny hund i huset - det er bruk og kast-mentalitet. Kort og godt. Da velger man bort problemene, starter på ny, og hu hei som det går. Slik var det med eksteriør dels i gamlerasen, og at det er slik også på mentalitet er synd - og igrunnen like mye et "nybegynnerproblem":

Provosert? Vel, hvis man gjør solid hjemmearbeid FØRST med den hunden man har, og er ærlig mot seg selv og den når det gjelder å se på dens sterke og svake side, så vil man velge bedre:

- Kanskje IKKE velge ny hund, men faktisk beholde hunden som den er, selv om man ikke kan nå de voldsomme og gjerne nye målene man setter seg ETTER at hunden er anskaffet (for ellers ville man vel kjøpt velegnet hund i utgangspunktet, right?).

- Eller man finner en valp som faktisk passer til den gamle hunden, og jobber bevisst for å få det til å fungere fra start av.

Vi har hatt mange hunder i vår familie, jeg har alltid hatt flere, og vi/jeg har ALDRI hatt problemer med å introdusere nye hunder inn i "familien" på firbeinte. Ikke alle har "elsket" hverandre, men de har minimum gått greit overens og trivdes sammen til å bli utrolig sterkt knyttet til hverandre. Nå kjøper vi alltid valper (eller oppdretter dem selv), og vi har kanskje vært flinke til å velge gode hunder mentalt, muligens. Én hund var ikke så bra, den er blant de eneste "hastekjøpene" også, etter at en annen hund brått døde; den ble omplassert - men den gikk forøvrig bra inn i hundeflokken.

Synes jeg ser det at de mer drevne hundefolkene mer sjelden har problemer med dette - de velger nok med omhu i utgangspunktet. Og så er det faktisk noe med MORAL - at man ikke "kaster vekk" en trofast hund når den har gjort nytta si. Gjør man det fordi man driver med en hundesport som bruks/jakt etc, så ER man ikke noe bedre enn dem som kvitter seg med utstillingshunder som ikke gjør det bra nok. Det MÅ være en viss moral i dette, og en viss selvinnsikt - at det faktisk er en sjøl som tidvis har skylda, og da får man også bære konsekvensene av det, i form av å prøve å jobbe med seg sjøl, eller søke solid hjelp i tide.

[Lotta]

Jeg tilhører nå den gamle skolen, jeg, som mener at man får beholde de hundene man har - uansett om man tilfeldigvis bytter interessefelt og tror man skal bli verdensmester i agility eller hva det måtte være.

Joda, langt på vei enig med deg - selv om man også i "gamle dager" omplasserte (eller avlivet) hunder som ikke "dugde lenger"...

Det er FÅ, SVÆRT FÅ, som er på et nivå som "forsvarer" at man ikke beholder en hund fordi den ikke egner seg. At man er interessert i en hobby som er å trene hund er IKKE nok i mine øyne! Er man en reinspikka amatør helt på bunnen i en hundesport, og så vil ha noe som er "bedre" fordi de andre - dyktigere - utøverne har det... ja, det er dårlig hundeeier for meg.

DET er jeg helt enig i - og får flashbacks fra tidligere tider hvor middelmådige (og dårlige) rytterspirer med pappas penger i ryggen byttet spranghest like ofte som vi andre byttet undertøy i håp om å få delta i kretsmesterskapet...

Å omplassere problemhunden sin, fordi den nye valpen er så mye søtere og snillere? Skal noen andre få resultatet av ens egen tilkortkommenhet? Hvem vil ha en "dårlig brukt" hund som er stappfull av problemer? Er ikke mange som er nevneverdig ærlige om det når de omplasserer; enten det er manglende stuerenhet eller utagering eller usikkerhet, dessverre. Og så blir resultatet tilsvarende - noen andre får slite. Nei, da får man heller bla opp med lommeboken, få seg god hjelp, og gjøre det beste ut av det.

Igjen - langt på vei enig - selv om jeg er av dem som mener at man nå til dags gjerne blir oppfordret til å gå uendelige runder med håpløse tilfeller, til fortvilelse og ergrelse for både seg selv og omgivelsene. Man tar da vitterlig vare på langt flere dysfunksjonelle hunder nå enn man gjorde i "gamle dager"?

Jeg kan se noen tilfeller der det kan forsvares å omplassere en "dårlig" hund; at en hund som er usikker på barna i familien omplasseres til et barnløst, eldre par, for eksempel, slik det ble gjort én gang i vår familie, eller at en hund som er usikker på andre hannhunder i den grad at den går rundt i kontinuerlig beredskap og har det dårlig, kanskje får et nytt hjem på landet - istedenfor å bo midt i en by der det "hagler" med løshunder og ukontrollerte hunder ustanselig (slik noen jeg kjenner valgte for sin hannhund).

Det finnes selvsagt mange akseptable grunner for å omplassere en hund - og hvis den får det bedre i et nytt hjem, hvorfor ikke?

Synes jeg ser det at de mer drevne hundefolkene mer sjelden har problemer med dette - de velger nok med omhu i utgangspunktet. Og så er det faktisk noe med MORAL - at man ikke "kaster vekk" en trofast hund når den har gjort nytta si. Gjør man det fordi man driver med en hundesport som bruks/jakt etc, så ER man ikke noe bedre enn dem som kvitter seg med utstillingshunder som ikke gjør det bra nok. Det MÅ være en viss moral i dette, og en viss selvinnsikt - at det faktisk er en sjøl som tidvis har skylda, og da får man også bære konsekvensene av det, i form av å prøve å jobbe med seg sjøl, eller søke solid hjelp i tide.

Jeg synes du glemmer et viktig aspekt - og det er dem som faktisk driver oppdrett og forsøker å GJØRE noe for rasen sin - store hunder har gjerne lange generasjonsintervaller - små raser har korte - og i begge tilfeller vil det gi problemer for aktive oppdrettere som jobber bevisst og langsiktig. Enten må man velge å ha hundekenneler (som antagelig ikke er særlig populært her inne?) - eller så må man basere seg på å "omplassere" avlstisper som har "gjort nytta si", eller den dyrt innkjøpte unghunden som ikke "holdt det den lovet" da den kom fra "Langt-vekkistan" - eller så må man bli av de små kjøkkenoppdretterne som sliter for å holde "tråden" (linja om du vil) og kontiunuiteten i oppdrettet sitt. Er det noe de fleste raser sårt trenger så er det oppdrettere med erfaring og kunnskap som har holdt på noen år og som kjenner generasjonene bakover - på godt og vondt... DET er nemlig til fordel for ALLE som kjøper hund...

[Margrete]

Jeg har faktisk vært i en slik situasjon. Gammelhunden kunne ikke fordra valpen... Det var grusomt å være vitne til. Jeg hadde anskaffet meg valpen fordi gammelhunden ikke var til å trene med, noe som er min lidenskap. Valpen ble skaffet for ett mål og det ville vært vanskelig for meg å sende han hjem igjen.

Så mange tårer og tanker senere, snek prinsippene mine seg på plass igjen. Man omplasserer IKKE ett problem (han er hundeaggressiv og syk)! Og valpen skulle jeg beholde. Så da var det bare å sette seg ned i tenkeboksen og få løst dette på en tilfredsstillende måte. Vi greide det på hengende håret og jeg kan vel si at de går ikke akkurat rundt som perlevenner hele tiden. Nå er jeg derimot ikke redd for minstens liv lenger og jeg klarer å forhindre eventuelle krasj.

På den annen side kan jeg faktisk også forstå de som velger å gjøre det på den måten. De har kanskje en gammelhund som er i sin beste alder, men ikke helt fungerer som ønsket. Noe alla det flere her sier; jakthunder f.eks. eller gjeterhunder. De har det kanskje bedre hos en eier som kan gi dem det de trenger uten å være til "byrde". Nå har jeg både tid og mulighet til å ha to hunder, hvorav en ikke er "funksjonell" men funker fint som sofaschæfer, og en som er "funksjonell". Og jeg synes heller ikke folk som tar det valget er kaldhjertet, det ligger sikker mye tanker bak avgjørelsen (håper jeg)

[akela]

Ble litt krøll her, trodde ikke første innlegget gikk gjennom - fikk svar om noe server det ikke fant. Og så skrev jeg litt mer, og der skriver jeg litt mer på slutten om akkurat dette med oppdrett og hvem som "bør".

Er enig der med deg, ja. Men kanskje man der heller kan finne en ordning med fôrverthunder, deleier, på ORDENTLIG måte, noe jeg kjenner flere som gjør. For det er jo grenser for hvor mange kull man skal/bør/ønsker å ha på én tispe, egentlig "bare" et til to, kanskje, før man bør over på neste generasjon. Men da snakker vi jo igjen IKKE om "vanlige" utstillere - men folk med en god grunn, og som ER der, har noe å vise til og og som tenker litt fremover og ikke "brått" innser at "oooppps, nå har jeg visst fem gamle tisper i huset".

Det er jo flere som driver på den måten jeg nevner, som klarer å gjøre det UTEN gnisninger med de som har hunden i hus, og som har gode kontrakter som er tydelige. Og da får jo også hundene prøvd seg, for eksempel i bruks og andre hundesporter, noe som også er oppdretteren til hjelp, skulle man tro

[Guest 2ne]

Å omplassere problemhunden sin, fordi den nye valpen er så mye søtere og snillere? Skal noen andre få resultatet av ens egen tilkortkommenhet? Hvem vil ha en "dårlig brukt" hund som er stappfull av problemer? Er ikke mange som er nevneverdig ærlige om det når de omplasserer; enten det er manglende stuerenhet eller utagering eller usikkerhet, dessverre. Og så blir resultatet tilsvarende - noen andre får slite. Nei, da får man heller bla opp med lommeboken, få seg god hjelp, og gjøre det beste ut av det.

Nå går du ut fra at alle hunder som omplasseres er problemhunder, Akela, og det er de vel neppe? Og hva som er en "problemhund" for en, er kanskje ikke nødvendigvis det for en annen?

"Dårlig brukt" var jo og et ordvalg da.. Skal vi fortsette med den teorien jeg begynte på istad, OM jeg hadde fått meg en valp som fungerte bedre til hva jeg ville drevet med (hvilket er 1) en fiktiv problemstilling! 2) lite sannsynlig, da bikkja fungerte med ALLE andre hunder), så ville ikke HUNDEN være dårlig brukt eller problematisk, selv om jeg kanskje hadde ment den hadde hatt det bedre hos noen andre.. Og jeg med en annen hund (som igjen ikke var det som skjedde - jeg trente med den hunden jeg hadde, og var forholdsvis fornøyd selv om jeg visste det fantes enklere hunder å bedrive sånt med). Det ville ikke gjort HAN til en dårligere hund på NOEN måte, at jeg var korttenkt, frisk og barnløs når jeg fikk meg hund som 18åring, liksom..

Det er klart, om man stadig omplasserer en eldre hund for å begynne på nytt med noe mer "lovende og passende", så bør man gå inn i seg selv, men at det alltid skal være hjerterått å omplassere en eldre hund fordi den "tar opp plass", blir veldig unyansert for min del.. Sitter sjøl med ei tispe jeg fikk 3 år gammel, uten at hun er "dårlig brukt" eller problemhund av den grunn..

EDIT: Ser at du har skrevet et innlegg mens jeg skrev mitt.. Så vi er vel langt på vei forholdsvis enige, egentlig?

[akela]

Jeg synes det viktigste er å være så kritisk som mulig til ALL omplassering, både av grunner som Lotta var inne på - at man prøver å "bevare" også dårlige/mentalt ustabile hunder lenger enn man gjorde før, og av den grunn at det ikke holder å være "interessert" i en hundesport på amatørnivået, for å slenge førstehunden ut av huset.

Er man kritisk til denslags praksis i utgangspunktet, vil det IKKE bli lettvinte løsninger - og kanskje man også kan få folk til å tenke seg om FØR de skaffer seg hund?

Ser jo i parken her, hvordan snille, viltre dobermannen ble omplassert fordi den - bombe - var "krevende" for noen som kanskje maks burde hatt en liten selskapshund. Trist, men bedre for hunden, men noen burde sagt nei til dem LENGE før de fikk hund.

Og hvis problemet er at "hunden er ulydig" eller "den bjeffer", ja, så vil ikke det nødvendigvis være et problem for andre - men kanskje man skal prøve å løse det SELV, før man kaster hunden ut av huset?

Jeg ser også mange tilfeller der omplassering KAN være greit, men igjen: Det er de mindre gjennomtenkte som har minst problemer med dette, akkurat som med burbruk som blir ukritisk. Da er det viktig at det gis signaler om at dette er lite akseptert, at man bør ha gode NOK grunner, at man bør gjøre ALT man KAN og VIL, før man velger en slik løsning. Dette bør signaliseres fra de mer drevne eierne, etter min mening - for å gi visse rammer for dem som kommer.

[Siri]

Jeg kjenner jeg blir veldig "soft" når det blir snakk om å omplassere gamle hunder fordi de ikke helt passer inn, jeg... Jeg tror egentlig ikke jeg MENER så mye om hvilke valg andre gjør, men jeg har vært i situasjonen selv og TENKT på at livet hadde vært atskillig enklere med bare EN hund - den yngste - og at gamlemor Lotta fikk flytte til min far på sine eldre dager. At jeg overhodet har TENKT TANKEN skremmer meg litt (dvs det er vel egentlig andre som har tenkt de tankene for meg...)...

Lotta og jeg har hatt et langt og aktivt liv sammen - hun har gitt meg masse gleder, noen sorger - og ikke minst har hun gitt meg Babs, som er den enkleste og snilleste lille hund jeg har hatt (tror jeg.. hehehe). Lotta og Babs er perlevenner og omgås hverandre uten konflikter. Skulle jeg kaste Lotta ut nå - 10,5 år gammel - bare fordi det kunne vært kjekt og morsomt med en ny valp med blanke ark og fargestifter, slik at man kunne glemme det fullskrevne arket og kaste det i søppelbøtta ? Når jeg i tillegg VET at hun er svært knyttet til meg - selv om hun fint takler å være hos min far liksom - så har jeg rett og slett ikke hjerte til å sette henne vekk nå, på tampen av livet liksom. Bare tanken skjærer meg i hjertet... Nei - jeg får ta ansvaret for resten av hennes liv også - så får en ny hund eventuelt komme når gamlemor er borte.

[Guest Vicky]

Jeg er fullstendig enig med Akela. Ser ofte folk som omplasserer hunden pga den har HD, eller annet. Hva er det for noe? Hunden er da den samme man hentet som valp. Jeg syns det er bruk og kast mentalitet.

Men i bunn og grunn er det opp til den enkelte hva den gjør. Men jeg ville ikke solgt valp til en jeg var klar over ville bytte den ut hvis den skiftet interesse, eller hunden ikke dugde til det eksakte personen ville.

Hadde hunden min ikke trivdes med lydighet, greit da hadde jeg funnet en annen sport til den

[Aya]

Det er noe med det Akela sa en gang- man driver vel med hund for individets skyld, og ikke for selve sporten sin skyld. Det å ha hund i hverdagen er det som gleder meg aller, aller mest- selv om de forskjellige sportene er utrolig morsomme å holde på med. Min forrige, og første, hund var kronisk syk og ble avlivd veldig ung. Min andre hund fikk HD og mest sannsynlig OCD i invalidiserende grad da han bare var fem mnd. Fra begge oppdrettere fikk jeg tilbud om å avlive/levere tilbake og få ny valp, men det kunne ikke falle meg inn engang. Nei, det er ikke lett å ha syk hund. Det er ikke morsomt å ha en hund som ikke kan være med på gjeting eller rundering eller alt det andre jeg vil drive med. Det finnes ikke morsomt å være den som skal ta avgjørelsen. Men å levere hunden tilbake og få en ny en? Det er ikke etpar med sko, eller en veske. Det er et levende vesen, som stoler på deg, er avhengig av deg, og som ser på deg som det aller beste i hele verden. Når jeg er borte, og dyret er alene hjemme, setter han livet sitt på vent- det er ikke noe som skjer før jeg kommer hjem igjen. Og dette skal man liksom bytte inn i en ny og friskere utgave?

[CWL]

Vel, hvis man gjør solid hjemmearbeid FØRST med den hunden man har, og er ærlig mot seg selv og den når det gjelder å se på dens sterke og svake side, så vil man velge bedre:

- Kanskje IKKE velge ny hund, men faktisk beholde hunden som den er, selv om man ikke kan nå de voldsomme og gjerne nye målene man setter seg ETTER at hunden er anskaffet (for ellers ville man vel kjøpt velegnet hund i utgangspunktet, right?).

- Eller man finner en valp som faktisk passer til den gamle hunden, og jobber bevisst for å få det til å fungere fra start av.

Jeg er veldig enig med mange av dere her. Jeg hadde aldri kunnet gi opp førstehunden til fordel for ny valp. Han er et fullverdig familiemedlem, og om det hadde blitt krøll så hadde valpen måtte gå.

Jeg er litt i tenkeboksen på å skaffe en hund til i familien, men her kommer jeg tilbake til det Akela skrev. Blir kanskje litt OT. Hvordan finne en valp som passer til gamlehunden? Hunden min ble angrepet da han var bare 3 mnd. og ble redd for andre hunder (selv andre valper) . Vi har jobbet mye med å sosialisere han med trygge hunder og han er heldigvis ikke redd lengre. Han leker kjempefint med de fleste hunder, men om de blir litt brå eller røff liker han det ikke. Han har aldri startet trøbbel og underkaster seg med en gang det blir antydning til bråk. Jeg er redd for at valpen skal fullstendig overkjøre han. Jeg har ikke lyst til å komme i en situasjon der jeg må omplasserer en valp pga dette, så foreløpig forblir han alenehund i familien. Jeg ville jo selvfølgelig ta forhåndsregler sånn at gamlehunden ikke ble overkjørt av den nye valpen. Ble vist veldig ot dette. sorry

[Mud]

Jeg er så innmari lei av at folk prater om omplassering som om det skulle vært en dyp traumatisk og skjelsettende opplevelse for hunden jeg! Det ER faktisk ikke det stort sett! Tilmed min skjøre gamlegronnis taklet omplasseringen til meg bra (etter en liten overgangsperiode på noen dager ca?) og han var 6 år..og ikke særlig mentalt sunn... Jeg har tatt til meg flere omplasseringshunder så jeg VET at mine hunder hadde vært like lykkelige hos noen andre så lenge de ble tatt godt vare på. Jeg skjønner at det tydligvis er vanskelig for mange å innse, men bikkjene deres hadde sannsynligvis ikke ofret dere mer enn en halv tanke hadde dere sendt de til et nytt godt hjem.

Det er nesten litt morsomt..hver gang Loke oppfører seg tulling så kan jeg bare nevne "flere hjem før han rundet året" så er alt tilgitt og folk stapper han full av godbiter og synes han er verdens vakreste og mest utrolige *fnis* Bikkjedyret har hatt det bra han! Jeg synes mer synd på de forrige eierene*flir*

Nei, jeg ser heller at folk omplasserer en hund de ikke trives med -uansett grunn - enn at de sitter å tviholder på bikkjedyret (som sannsynligvis ikke trives med den eieren heller) bare for å ikke støte omverdenen eller fordi de har en liten egotripp...

[tuppetroll]

Jeg er så innmari lei av at folk prater om omplassering som om det skulle vært en dyp traumatisk og skjelsettende opplevelse for hunden jeg! Det ER faktisk ikke det stort sett!

men bikkjene deres hadde sannsynligvis ikke ofret dere mer enn en halv tanke hadde dere sendt de til et nytt godt hjem...

Nå ble jeg faktisk bittelitt skuffet av mangelen på innsikt her. Flott for deg at dine hunder har taklet det godt, men det kommer så utrolig an på individet. Jeg kan si med 110 % sikkerhet at Mia hadde sturet til krampa tok henne dersom jeg hadde omplassert henne. Det er faktisk en relativt heftig belastning for hunden å omplasseres - rives vekk fra det den kjenner og er vant til, mennesket den har knyttet tråder og bånd med i lange tider og omgivelsene den kjenner. Mange hunder (kanskje særlig de i ikke fullt så gode hjem til å begynne med) vil sette pris på en ny familie og mer oppmerksomhet, men langt i fra alle.

Og, nei - dette er ikke et svar bare basert på Mia. Jeg er oppvokst i en aktiv kennel - og der har vi solgt ut endel hunder i forskjellige aldre de siste årene. Reaksjonene er veldig forskjellige, men som regel sturer de en stund og de blir superhappy for å se oss igjen neste gang vi møtes...

[Mud]

Nå ble jeg faktisk bittelitt skuffet av mangelen på innsikt her. Flott for deg at dine hunder har taklet det godt, men det kommer så utrolig an på individet. Jeg kan si med 110 % sikkerhet at Mia hadde sturet til krampa tok henne dersom jeg hadde omplassert henne. Det er faktisk en relativt heftig belastning for hunden å omplasseres - rives vekk fra det den kjenner og er vant til, mennesket den har knyttet tråder og bånd med i lange tider og omgivelsene den kjenner. Mange hunder (kanskje særlig de i ikke fullt så gode hjem til å begynne med) vil sette pris på en ny familie og mer oppmerksomhet, men langt i fra alle.

Og, nei - dette er ikke et svar bare basert på Mia. Jeg er oppvokst i en aktiv kennel - og der har vi solgt ut endel hunder i forskjellige aldre de siste årene. Reaksjonene er veldig forskjellige, men som regel sturer de en stund og de blir superhappy for å se oss igjen neste gang vi møtes...

Apropo innsikt: hva tror du ville vært verst for Mia? Å sture et lite kvarter av livet sitt eller å fortsette å bo i et hjem hvor hun ikke lever opp til forventingene? (for DET merker hunder, det er jeg sikker på!) Jeg har hatt et tosifret tall med hunder boende hos meg i perioder og jeg har aldri opplevd at noen av de har vært litt utafor mer enn en dag eller to. Nei, jeg tror ikke de har det spesiellt godt hos meg i forhold til hos andre..hunder er bare fryktelig tilpasningsdyktige (det MÅ de jo være sant?) Det har faktisk hendt mer enn en gang at jeg har jugd på bikkjene en aldri så liten depresjon så eierene skulle føle seg bedre... Folk liker å tro at hunden knapt overlever uten dem, og greit nok det, man kan tro hva man vil, men når man velger å beholde en hund man ikke trives med pga det eller dømmer andre som ikke har helt den samme illusjonen så blir det for dumt... Greit å være litt Disney men det er måte på..

[Guest 2ne]

Jeg må vel si meg enig med Anette her, hvor "vakker" tanken på at hunden ville bli deppa om jeg omplasserte den enn er, så er jeg forholdsvis sikker på at det ville gå fort over. Selv med Dinersen, som var smådeppa over å måtte være igjen i huset hun har vokst opp i på slutten da hun hadde kull (det var vel egentlig ganske tankeløst gjort av meg, for det hun reagerte på var vel at jeg var der og dro og var der og dro igjen osv..) hadde nok fint klart å bli omplassert uten å være deppa i langsommelige tider..

Vi er både på besøk hos og sammen med den andre eieren stadig vekk (Belgerpia og jeg eier henne sammen), og klart hun er kjempehappy når hun møter de igjen, både henne og mannen, men det er ikke veldig tvil om at det er meg hun vil være med hjem når jeg skal dra..

Herverket var ikke deppa i det hele tatt når jeg tok med meg han hjem, det er mulig han var det når han kom tilbake til oppdretteren, men det tviler jeg egentlig litt på. Zarten deppa ikke, ikke når jeg satte han hos oppdretteren en stund, og ikke når han kom hjem igjen.. Vi så vel noe av det samme på karantenestasjonen, hvor eierene var sikre på at hundene deres kom til å dø av ensomhet i "fengselet", men det var faktisk bare en som reagerte på det i større grad, og han var vel mer påkjent av situasjonen enn av at eierene hans ikke var der..

Oppdretteren jeg jobbet hos i min ungdom solgte (eller satte ut på for) voksne hunder innimellom, og noen av de hadde en liten tilpassningsperiode hvor de var litt utafor, men det varte kanskje i 14 dager (og da tar jeg i) så var det helt greit. Den største forandringen for sånne hunder, er vel å ha vært en av mange, til å bli bare en.. Det er nok litt skummelt for noen i begynnelsen..

Nei, jeg mener ikke å bagatellisere omplassering, det ER en stor omveltning i en hunds liv.. Men at de blir depressive og sturer i en halv evighet, er nok mer en ønsketenkning enn et reelt problem, så sant de kommer til noen som behandler de ordentlig..

[Aya]

Jo, Annette, jeg er helt enig i det: vi har jo selv omplassert en tispe, vi. En tispe som var så avhengig av mamma at hun ødela absolutt alt når hun var andre steder.. Hun var til og med omplassert tidligere. Hvordan gikk det med hunden? Jo, hun slo seg til ro i løpet av en uke, og trives kjempegodt. Jeg sier ikke at omplassering i seg selv er noe fælt, men hvis du har hatt en hund i fem år, og hundene utvikler HD eller du bare blir litt lei/den passer ikke helt inn i hva du har tenkt deg, så synes jeg det er fryktelig drøyt å omplassere. En ting er dersom du har kjøpt inn hunden som et redskap, som sagt tidligere, har du kjøpt inn en hund fordi du trenger en gjeterhund til gården eller en jakthund på elgjakta så er det klart det er bedre å omplassere hunden. Men å omplassere fordi du får en ny valp som er bedre/friskere/nyere/passer bedre- det synes jeg ærlig talt ikke noe om. Det handler som sagt om å ha hund for individets skyld, ikke fordi du MÅ vinne VM i lydighet eller agility.

[Guest Belgerpia]

Ja, Aya poengterer det jo egentlig......... men altså, denne tråden handlet vel i utgangspunktet ikke om hvorvidt en hund takler omplassering eller ikke, men om det moralske og etiske ved enkelte omplasseringer.

Jeg er både hundeeier og oppdretter, jeg har omplassert flere hunder jeg - som ikke har holdt mål, men det har vært unge hunder - rundt året eller yngre, og det har dreid seg om hunder innkjøpt til spesifikke formål. Vi sitter imidlertid med ei tispe med både HD og AD på fire - snart fem - tross feil og mangler så blir hun hos oss livet ut, min første groenendael som også var ubrukelig til alt fikk allikevel bli en gammel dame og avgå på naturlig måte. (har stor sans for fôrvertsavtaler forøvrig) Og ingen av disse to damene ville blitt eller vil bli ofret for yngre og duganes tisper - da satser vi heller på fôrvertsavtaler.

Altså, at folk omplasserer en ung hund fordi den ikke holder mål til ett spesifikt formål - det mener jeg kan forsvares, jeg synes imidlertid det er fullstendig moralsk forkastelig å hive ut en 5-6 år gammel hund fordi den brått blir udugelig eller ikke går overens med valpen. Da får man vente til den eldste er mett av dage og skaffe seg ny når den har gått bort mener jeg. Det samme med avlstisper som har hatt sine kull - jeg har overhodet ikke sansen for at disse gis bort eller selges - og jeg er så glad for at de oppdretterne jeg respekterer mest tar vare på sine gamle damer og gir dem en flott og verdig pensjonisttilværelse..........

Man oppdager f.eks. ikke når bikkja er 5-6 år gammel at den er udugelig til jakt, (for da ble det født ett kull man har lyst på valp etter liksom) - det oppdager man første året og gjør noe med det da..........

Har forøvrig ett eksempel, ei venninne av meg overtok en gammel blandingshund - den ble omplassert fordi tidligere eier brått fikk råd til rasehunder og dermed ofret de den gamle blandingen sånn at rasehundene kunne bli........... sånt har jeg sinnsykt liten sans for......

[akela]

Aya sa det veldig bra lenger oppe her, og det samme gjorde Siri. Derfor synes jeg det er veldig, veldig pussig når det "beste" argumentet for omplassering liksom skal være at hundene ikke er lei seg - at alt går riktig så bra så. Javel... og hva så? Det er ikke HUNDENE det egentlig er snakk om her, det er eiernes HOLDNINGER.

Holdninger om at "det er bare å finne en ny eier, for jeg vil ikke ha en hund som ikke kan hoppe så høyt eller løpe så fort som den burde, og så finner jeg en ny og bedre"... ja, da legger man opp til bruk og kast da. Ja, hunder er tilpasningsdyktige, og hva så? Man tar på seg en sterk forpliktelse, man knytter til seg et av de mest lojale dyrene som finnes - og da får man ærlig talt se hvilket moralsk og etisk ansvar som følger med det, som Siri er inne på.

Skal man kaste vekk de udugelige gamlingene, for å finne noe nytt og spennende? Er hobbyen man bedriver innimellom så mye viktigere enn alt det hunden har gitt eieren av tillit og kjærlighet? Det ER ikke frimerker man driver med, men noe FORPLIKTENDE.

Nå er det sant da, at en eier som klarer å gå og gnage av misnøye fordi hunden ikke er så bra som forventet eller tilfeldigvis er syk så den ikke kan brukes til eierens hobby her i livet... den eieren burde antagelig ikke hatt dyr i det hele tatt, eller kanskje bytte dyreart:

Husker jeg møtte en kaninoppdretter en gang, med stua full av pokaler for sitt suksessrike oppdrett. Hva gjorde han med for dårlige avls/utstillingsdyr og overskuddet av unger? Jepp, han spiste dem.

Som sagt: Jeg ville heller ALDRI solgt til en eier som signaliserte at "duger den ikke, så ryker den ut". Ikke hvis jeg hadde drevet et oppdrett av sportshunder, og ikke tjenestehund av noe slag. Jakthunder? Tja, jeg ville heller solgt til en hundekjær, friluftsinteressert ikke-jeger, enn en som kun var interessert i en superdugelig jakthund til den årlige høstjakta, og som resten av året ikke var nevneverdig interessert (selv om det ideelle ville vært kombinasjonen av hundeelsker, reinspikka friluftsmenneske året rundt OG aktiv jeger).

Jeg liker ikke "byttehandel" med hunder, hunder som fyker innom både hist og pist og "joda, det går så fint atte, og vi hadde ørten stykker innom her i fjor" - jeg liker Siris holdning, med at "her får hun bli, det skulle bare mangle", og at man faktisk har ekte kjærlighet til HUNDEN som individ - og ikke til det å "ha hund" eller "drive hundesport med det man måtte ha for hånden".

[Petra]

Men denne tråden handlet vel opprinnelig ikke om folk som omplasserer en voksen, "ubrukelig" hund fordi de får en valp som er kulere å trene med, vel? Alucinor skrev da om folk som omplasserte eldstehunden fordi den ikke gikk overens med den nye? Kan vi virkelig gå ut fra at det med at hundene ikke går sammen bare er en unnskyldning for å kvitte seg med en hund man er gått lei? Jeg har selv hatt et problem med to hanner som ikke trivdes spesielt godt sammen i starten (heldigvis gikk det seg til etter hvert), og velger derfor å tro at de som Alucinor forteller om snakker sant, at de faktisk har hunder som ikke går sammen uansett hva eierne gjør. Det trenger vel ikke nødvendigvis å være snakk om problemhunder eller dårlige eiere av den grunn?

Muligens kunne man alltid holde hundene adskilt, gjerne i hvert sitt rom i huset, alltid gått tur med dem hver for seg osv osv. Men selv om det muligens er moralsk riktig er det er ikke en løsning som er holdbar i lengden, synes jeg. Det kan heller ikke være en optimal løsning for hundene, i og med at en av dem til en hver tid blir isolert fra resten av flokken.

Så da er den eneste løsningen å omplassere en av dem, da. Og for meg er det ikke selvsagt at det må være valpen som må vekk. Argumentet om at man er mest knyttet til den eldste hunden synes jeg er temmelig lite relevant. Det er ikke våre følelser som skal tas hensyn til i en sånn situasjon, vi må jo tenke på hva som er best for hundene. Man må heller vurdere hver enkelt hund, hvem av dem vil det være lettest å finne et nytt godt hjem til, hvem vil takle en omplassering lettest, osv osv.

Hvis en omplassering er så traumatisk som det gis uttrykk for her kan vel det brukes som et argument for å beholde valpen? Den har jo nylig byttet hjem en gang allerede.

Hva om valpen av en eller annen grunn ikke er så lett å omplassere? Si at den er av beste bruksmalle-linjer for eksempel, det kryr vel neppe av passende nye hjem for en såpass ekstrem hund? Hvis da den eldste hunden er litt mer moderat i drifter og motor, og heller ikke har spesielle problemer, så er det vel større sjanse for å finne et godt hjem til den?

Kanskje er den eldste en trygg og sosial hund som kan trives hos nær sagt hvem som helst, mens valpen er mer utrygg og vil takle dårlig å få ny eier?

Kort sagt, jeg synes man må se bort fra egne følelser i en slik sak og heller vurdere hva som er best for hundene.

[molly]

Jeg er av den formening at om man har lyst til å omplassere er det bedre (for bikkja) å gjøre det, uansett hva som er grunnen. Jeg er helt sikker på at en hund som er uønsket hos eier, stort sett får det bedre i et nytt hjem der den er ønsket.

Når det kommer til det moralske rundt dette, synes jeg det er temmelig umoralsk å kjippe ut den eldste hunden fordi det kommer et nytt håp i hus, samme synes jeg om mange av de andre "lavmål grunnene" til omplassering. Men igjen: en uønsket hund har det antakelig ikke særlig bra, så for hundens del er vel omplassering det beste...

[tuppetroll]

Apropo innsikt: hva tror du ville vært verst for Mia? Å sture et lite kvarter av livet sitt eller å fortsette å bo i et hjem hvor hun ikke lever opp til forventingene? (for DET merker hunder, det er jeg sikker på!)

Nå er dette litt OT, men la gå...Eeh - det er da jeg begynner å lure på hvorfor Mia ikke skulle leve opp til mine forventninger da? Hvaslags innsikt har du i det liksom? Selv om man ikke blogger om alle 3 hele tiden betyr det jo ikke at de går for lut og kaldt vann, og heller ikke at de ikke når opp til forventningene. Mia hadde forøvrig sturet lenger enn et kvarter - vi snakker om en hund som verken spiser, tisser eller beveger seg noe særlig når andre passer henne en helg, liksom..

Folk liker å tro at hunden knapt overlever uten dem, og greit nok det, man kan tro hva man vil, men når man velger å beholde en hund man ikke trives med pga det eller dømmer andre som ikke har helt den samme illusjonen så blir det for dumt... Greit å være litt Disney men det er måte på..

Jeg er fullstendig enig med deg i at man ikke skal beholde en hund man ikke greier å komme overens med, men jeg kjøper ikke illusjonen om at alle hunder ikke ville brydd seg. Uansett hvor Disney det måtte være..

Holdninger om at "det er bare å finne en ny eier, for jeg vil ikke ha en hund som ikke kan hoppe så høyt eller løpe så fort som den burde, og så finner jeg en ny og bedre"... ja, da legger man opp til bruk og kast da.

Helt enig! Hadde hundene ikke gått overens her så hadde det krevet utrolig mye arbeid og innsats fra meg for å få dem til å funke, og skulle det mot all formodning ikke gått så hadde valpen reist igjen..

[Argyr]

Hva om valpen av en eller annen grunn ikke er så lett å omplassere? Si at den er av beste bruksmalle-linjer for eksempel, det kryr vel neppe av passende nye hjem for en såpass ekstrem hund?

Da har man forhåpentligvis kjøpt den av en seriøs oppdretter og kan levere den tilbake.