Gå til innhold
Hundesonen.no

Rørende video


Mirai

Recommended Posts

Synst den var skjønn eg. Det er så trist og tenke på at noen funksjonshemmede blir sittende inne, uten kontakt med andre folk, og uten å få oppleve noen ting, så var fint og se den videoen der egenltig ;)

vi skal faktisk lage en liten elevbedrift, der vi får funksjonshemmede folk med på aktiviteter, og ut for å ha det litt moro ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har snart fylt opp en bøtte med tårer jeg!

Syns det er utrolig rørende å se fars engsjement over sønnen. Gleden sønnen så TYDELIG viser.

For meg er det kanskje ekstra "nært" da jeg jobber med barn og ungdom med handicap. Jeg har flere ganger møtt på foreldre som er så hardt inni sorgprosessen med å ikke ha fått et "normalt barn" at de ikke klarer å ha et forhold til sitt barn.

Derfor blir det ekstra rørende å se farens stolthet og til de grader kjærlighet over sin sønn.

Handicappede blir ofte møtt av et samfunn som ser ned på dem og undervurderer deres evne tilet fullverdig liv. At sønnen skriver "CAN" gjennom filmen får det til åbikke fullstendig over for meg og jeg begynner virkelig å stortute...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en fin film og en fantastisk far! Jeg jobber selv med PUH brukere og det er veldig forskjellig hva de får oppleve.. Han er veldig heldig! Så dere dokumentaren om Ståle og Edna? Han er blitt veldig syk, og kona holder ut! Noen som har noen fantastiske venner og familie!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har snart fylt opp en bøtte med tårer jeg!

Syns det er utrolig rørende å se fars engsjement over sønnen. Gleden sønnen så TYDELIG viser.

For meg er det kanskje ekstra "nært" da jeg jobber med barn og ungdom med handicap. Jeg har flere ganger møtt på foreldre som er så hardt inni sorgprosessen med å ikke ha fått et "normalt barn" at de ikke klarer å ha et forhold med sitt barn.

Derfor blir det ekstra rørende å se farens stolthet og til de grader kjærlighet over sin sønn.

Handicappede blir ofte møtt av et samfunn som ser ned på dem og undervurderer deres evne tilet fullverdig liv. At sønnen skriver "CAN" gjennom filmen får det til åbikke fullstendig over for meg og jeg begynner virkelig å stortute...

Jobbet med mulitifunksjonshemmede i mange år jeg også og har jo sett det du snakker om mange ganger jeg også.. Det er trist, og grusomt å være vitne til.. "Neida, barnet mitt er grønnsak og skjønner ingenting" *grøss*

Det er vel derfor jeg blir så rørt når jeg ser foreldre som virkelig er engasjerte og står opp for barna sine! Betydningen av deres handlinger blir så vanvittig mye større da... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En utrolig fin film!

Familien min arrangerer en uke for funksjonshemmede en uke i året. Da drar vi opp på fjellet, finner på utrolig mye morsomt, og har det kjempekoselig. Vi får de fleste med på det aller meste, og det gir så utrolig mye. Det er jobb hele dagen, men uansett... Jeg synes virkelig at det er verdt det! Se hvordan de koser seg, og utvikler seg i løpet av uken er utrolig sterkt. Man blir også kjent med veldig mange ulike personligheter.

Kjempekoselig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En utrolig fin film. ;)

(lurer på om de har hvert på tv, oprah eller noe sånt?!, der var det en far som var med i et løp med sønnen sin, og sykla, så lurer på om det var de, men ikke helt sikker hvilket tv-program det var, men tror det var oprah)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må inrømme jeg fikk noen tårer i øyenkroken ja ;)

Rørende film.. Ei jeg har gått i klasse med har den sjeldene sykdommen AT og jeg har alltid vært hennes beste venn sier hun... Det er så trist at noen ikke skal få det samme fine livet som "normale" mennesker får..

Uansett, veldig fin film ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En utrolig fin film. ;)

(lurer på om de har hvert på tv, oprah eller noe sånt?!, der var det en far som var med i et løp med sønnen sin, og sykla, så lurer på om det var de, men ikke helt sikker hvilket tv-program det var, men tror det var oprah)

Ja de har det!

Satt å grein da jeg så det programmet også jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig fin film! :)

Det jeg syns er så fælt med sånne som han er at han er, hvis jeg ikke tar heelt feil, helt klar i hodet! Det virket som om han har CP (Celebral Parese - skrives det sånn?) og de er like klare i hodet som vi er! Men folk tror de ikke skjønner noe bare fordi de ser annerledes ut! Det syns jeg er så grusomt.. Er litt følsom for sånne ting, for har en far som har CP. I en svak grad, men alikevel! Sånt går litt inn på meg!

Utrolig fin film! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om mange med CP, i forskjellige "grader". Noen er helt klare i hodet, andre er litt annerledes. Men jeg tror de fleste er helt klare i hodet, er bare noen få tilfeller der hjernen har blitt litt skadet, hvis jeg husker riktig. Er ikke heelt sikker på om det er det alle de har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der fikk jeg endelig sett den og har herved "kvittet" meg med eks antall litre med tårer gitt.. *snufs*

Det er så flott å få se slike korte klipp eller mer inngående dokumentarer som omhandler slike skjebner/forhold. Det er så mye for andre å hente ut av det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om mange med CP, i forskjellige "grader". Noen er helt klare i hodet, andre er litt annerledes. Men jeg tror de fleste er helt klare i hodet, er bare noen få tilfeller der hjernen har blitt litt skadet, hvis jeg husker riktig. Er ikke heelt sikker på om det er det alle de har.

CP er en hjerneskade, men alle tenker klart! Hjerneskaden går ut på motorikk og tale! Det er derfor mange sitter i rullestol og ikke klarer å prate ordentlig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...