Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke lett å være "seriøs", gitt...


Lotta

Recommended Posts

Dette er bare et oppgitt hjertesukk fra en utmattet oppdretter som forsøker å være både seriøs og oppriktig - det er like før jeg "tilter" og snakker i store bokstaver.

I vår søken etter "den rette" (hannhunden, altså ;) ) har jeg vært i kontakt med flere eiere av hannhunder som potensielt kunne være interessante for oss (stamtavlemessig/eksteriørt), jeg ønsker å hilse på aktuelle hannhunder i "hjemmemiljø" (eller tilsvarende) for å få et nogenlunde realistisk bilde av både hund og eiers temperament ;) - og selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt er det viktig for oss at den utvalgte er sunn OGSÅ i kroppen...

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte at en hannhund som er operert for magedreining (og som har onkler, tanter, besteforeldre og søskenbarn som har fått samme diagnose) fortsatt står til avlstjeneste - men bare så framt problemene han hadde ved forrige forsøk med oppsvulming av penis etc kunne fixes operativt?!?!

Jeg er opprørt og forbanna, og usikker på hva vi skal gjøre med slike "aktører" - selv er jeg gammel i gamet og kjenner mange som driver aktivt og har relativt greit innblikk i helseproblematikk, temperaments"utfordringer" og linjer i egen rase - som jeg nå har holdt på med i godt over 20 år - men hva med de stakkars nykommerne, de som enda ikke har et nettverk innen rasen? Hva med potensielle valpekjøpere og nye oppdrettere?

For meg er det etterhvert et stort moralsk og etisk dilemma - hvor mye skal vi kunne si om våre "medentusiaster" og hva skal vi holde kjeft om for å unngå å lage bråk og splid, eller å bli stemplet som "baksnakkere" og sladrekjerringer?

Kanskje det enkleste er å starte med en helt ny rase og selv være blånd og blåøyd? En rase hvor ANDRE har erfaringen og kunnskapen, og vi bare er lykkelig uvitende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det skal jammen meg ikke være lett.. Selv bestemte vi oss for å bruke tassen i oppdrett fordi vi mente at han var ett "godt eksemplar av rasen"med stamtavle og vinner i utstillinger. og vi møte useriøse oppdretere på vår vei som vile pare fordi de mente at de ville bli "såå søte valper med hvit i og kanskje til å med en helt hvit en" uten å spøre om stamtavle eller noe annet. så jeg er blitt litt mer usikker på den store "oppdretter drømmen" min.. men lykke til og bra det finnes oppdrettere som deg!;) er jo mange seriøse oppdrettere, men også mange useriøse..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, jeg skjønner deg.. Ser masse rart på min rase, som etterhvert er blitt meget stor..

Men hva om alle seriøse aktører på rasen slutter?

Nei takk og lov at vi har noen av de "gode gamle" slik er det i vårt rasemiljø også. Og det er de jeg hører på!

Stå på videre! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

En ting er diskusjonen rundt "seriøse oppdrettere" og hvilke krav man skal stille til dem - men hva med "seriøse hannhundeiere"?! Hva i huleste får folk til å tilby en hannhund med hjertefeil i avlstjeneste? For min rases del kan det vanskelig være den økonomiske gevinsten - en "heldig" hannhund blir kanskje pappa til 5-6 kull i sitt liv. Er vi så opptatt av at vårt eget dyr er best og fantastisk at vi stikkker hodet i sanden og "glemmer" alvorlige sykdommer...?!

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.
Vel - min tålmodighet, overbærenhet og "forståelsesfullhet" er i ferd med å renne ut. Dilemmaet er at med stempelet "bråkmaker" på seg vil det bli tøft å "overleve" i hunderiet, få låne hannhunder til eget bruk, selge valper og "henge med"... Det er en fryktelig liten verden i disse internett/email-tider og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe an saken. Dessuten er det utrolig hvor lite folk "vil" vite og forstå - ser rett som det er folk kjøpe hund av kombinasjoner hvor de har fått ganske klare meldinger om temperamentsproblemer og helseutfordringer.... Kanskje de ikke skjønner alvoret?

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Det er trist - fryktelig trist, og i det lange løp er det rasen som taper på slikt... For hvem gidder å kjøpe valp nr 2 når den første blir aggressiv/syk/dum/død og det kunne vært unngått???

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Jeg er langt på vei enig med deg - men jeg er usikker på hvor ansvaret ligger. Hannhundeieren som tilbyr sin magedreiningsopererte hund til avlstjeneste mente selv at "det ikke var rart han var disponert, så fort som han spiser maten sin"... Indirekte er jeg medskyldig i å holde henne i uvitenhet, siden jeg ikke påpekte de faktum som hun burde være klar over med sykdommen (og kanskje skulle jeg også ha minnet henne på alle hundens nære slektninger som har lidd av samme grusomme sykdom?)... Men, hvordan GJØR man slikt mot mennesker man har kjent i årevis, rase"entusiaster" som BURDE vite bedre og være seg sitt ansvar bevisst?

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

JA! Det skulle jeg gjerne hatt oppskriften på - min rase er tallmessig liten, de få suksessrike er lite villige til å røpe kennelens "hemmeligheter" eller dele kunnskap/erfaringer med seg, og jeg er redd for rasens framtid. Det er helt utrolig hva man avler på, nemlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på det stadiet jeg oppdager flere og flere "feil" med rasen min... Nesten så jeg skulle ønske jeg fortsatt var blåøyd, hadde vært så mye enklere å finne hannhunder og linjer da.

Men det rare er at det viser seg at jeg ofte har bedre oversikt enn dem som har holdt på med rasen i flere år..eller så velger dem å ikke snakke høyt om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er en av de "dumme valpekjøperene" som fikk hund som var syk. Dvs. jeg kjøpte ikke valp, og jeg hadde sjekka for de sykdommene jeg visste om... Men det hjalp ikke noe når det er altforlite fokus på det som var galt med min lille... Aldri, aldri, aldri mer den rasen igjen sier jeg. No way.

(Bare for å legge til; jeg annser oppdretteren jeg fikk hund av som seriøs. Det er rasen det er noe galt med og for dårlig kontroll på hva man avler på siden denne lidelsen ikke er så kjent i norge som i statene og storbritania.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...