Jump to content
Hundesonen.no

Det er ikke lett å være "seriøs", gitt...


Lotta

Recommended Posts

Posted

Dette er bare et oppgitt hjertesukk fra en utmattet oppdretter som forsøker å være både seriøs og oppriktig - det er like før jeg "tilter" og snakker i store bokstaver.

I vår søken etter "den rette" (hannhunden, altså ;) ) har jeg vært i kontakt med flere eiere av hannhunder som potensielt kunne være interessante for oss (stamtavlemessig/eksteriørt), jeg ønsker å hilse på aktuelle hannhunder i "hjemmemiljø" (eller tilsvarende) for å få et nogenlunde realistisk bilde av både hund og eiers temperament ;) - og selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt er det viktig for oss at den utvalgte er sunn OGSÅ i kroppen...

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte at en hannhund som er operert for magedreining (og som har onkler, tanter, besteforeldre og søskenbarn som har fått samme diagnose) fortsatt står til avlstjeneste - men bare så framt problemene han hadde ved forrige forsøk med oppsvulming av penis etc kunne fixes operativt?!?!

Jeg er opprørt og forbanna, og usikker på hva vi skal gjøre med slike "aktører" - selv er jeg gammel i gamet og kjenner mange som driver aktivt og har relativt greit innblikk i helseproblematikk, temperaments"utfordringer" og linjer i egen rase - som jeg nå har holdt på med i godt over 20 år - men hva med de stakkars nykommerne, de som enda ikke har et nettverk innen rasen? Hva med potensielle valpekjøpere og nye oppdrettere?

For meg er det etterhvert et stort moralsk og etisk dilemma - hvor mye skal vi kunne si om våre "medentusiaster" og hva skal vi holde kjeft om for å unngå å lage bråk og splid, eller å bli stemplet som "baksnakkere" og sladrekjerringer?

Kanskje det enkleste er å starte med en helt ny rase og selv være blånd og blåøyd? En rase hvor ANDRE har erfaringen og kunnskapen, og vi bare er lykkelig uvitende?

Posted

Nei, det skal jammen meg ikke være lett.. Selv bestemte vi oss for å bruke tassen i oppdrett fordi vi mente at han var ett "godt eksemplar av rasen"med stamtavle og vinner i utstillinger. og vi møte useriøse oppdretere på vår vei som vile pare fordi de mente at de ville bli "såå søte valper med hvit i og kanskje til å med en helt hvit en" uten å spøre om stamtavle eller noe annet. så jeg er blitt litt mer usikker på den store "oppdretter drømmen" min.. men lykke til og bra det finnes oppdrettere som deg!;) er jo mange seriøse oppdrettere, men også mange useriøse..

Posted

Joda, jeg skjønner deg.. Ser masse rart på min rase, som etterhvert er blitt meget stor..

Men hva om alle seriøse aktører på rasen slutter?

Nei takk og lov at vi har noen av de "gode gamle" slik er det i vårt rasemiljø også. Og det er de jeg hører på!

Stå på videre! ;)

Posted

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

Posted
Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

En ting er diskusjonen rundt "seriøse oppdrettere" og hvilke krav man skal stille til dem - men hva med "seriøse hannhundeiere"?! Hva i huleste får folk til å tilby en hannhund med hjertefeil i avlstjeneste? For min rases del kan det vanskelig være den økonomiske gevinsten - en "heldig" hannhund blir kanskje pappa til 5-6 kull i sitt liv. Er vi så opptatt av at vårt eget dyr er best og fantastisk at vi stikkker hodet i sanden og "glemmer" alvorlige sykdommer...?!

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.
Vel - min tålmodighet, overbærenhet og "forståelsesfullhet" er i ferd med å renne ut. Dilemmaet er at med stempelet "bråkmaker" på seg vil det bli tøft å "overleve" i hunderiet, få låne hannhunder til eget bruk, selge valper og "henge med"... Det er en fryktelig liten verden i disse internett/email-tider og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe an saken. Dessuten er det utrolig hvor lite folk "vil" vite og forstå - ser rett som det er folk kjøpe hund av kombinasjoner hvor de har fått ganske klare meldinger om temperamentsproblemer og helseutfordringer.... Kanskje de ikke skjønner alvoret?

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Det er trist - fryktelig trist, og i det lange løp er det rasen som taper på slikt... For hvem gidder å kjøpe valp nr 2 når den første blir aggressiv/syk/dum/død og det kunne vært unngått???

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Jeg er langt på vei enig med deg - men jeg er usikker på hvor ansvaret ligger. Hannhundeieren som tilbyr sin magedreiningsopererte hund til avlstjeneste mente selv at "det ikke var rart han var disponert, så fort som han spiser maten sin"... Indirekte er jeg medskyldig i å holde henne i uvitenhet, siden jeg ikke påpekte de faktum som hun burde være klar over med sykdommen (og kanskje skulle jeg også ha minnet henne på alle hundens nære slektninger som har lidd av samme grusomme sykdom?)... Men, hvordan GJØR man slikt mot mennesker man har kjent i årevis, rase"entusiaster" som BURDE vite bedre og være seg sitt ansvar bevisst?

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

JA! Det skulle jeg gjerne hatt oppskriften på - min rase er tallmessig liten, de få suksessrike er lite villige til å røpe kennelens "hemmeligheter" eller dele kunnskap/erfaringer med seg, og jeg er redd for rasens framtid. Det er helt utrolig hva man avler på, nemlig...

Posted

Jeg er på det stadiet jeg oppdager flere og flere "feil" med rasen min... Nesten så jeg skulle ønske jeg fortsatt var blåøyd, hadde vært så mye enklere å finne hannhunder og linjer da.

Men det rare er at det viser seg at jeg ofte har bedre oversikt enn dem som har holdt på med rasen i flere år..eller så velger dem å ikke snakke høyt om det.

  • 2 weeks later...
Posted

Jeg er en av de "dumme valpekjøperene" som fikk hund som var syk. Dvs. jeg kjøpte ikke valp, og jeg hadde sjekka for de sykdommene jeg visste om... Men det hjalp ikke noe når det er altforlite fokus på det som var galt med min lille... Aldri, aldri, aldri mer den rasen igjen sier jeg. No way.

(Bare for å legge til; jeg annser oppdretteren jeg fikk hund av som seriøs. Det er rasen det er noe galt med og for dårlig kontroll på hva man avler på siden denne lidelsen ikke er så kjent i norge som i statene og storbritania.)

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...