Jump to content
Hundesonen.no

Det er ikke lett å være "seriøs", gitt...


Lotta

Recommended Posts

Dette er bare et oppgitt hjertesukk fra en utmattet oppdretter som forsøker å være både seriøs og oppriktig - det er like før jeg "tilter" og snakker i store bokstaver.

I vår søken etter "den rette" (hannhunden, altså ;) ) har jeg vært i kontakt med flere eiere av hannhunder som potensielt kunne være interessante for oss (stamtavlemessig/eksteriørt), jeg ønsker å hilse på aktuelle hannhunder i "hjemmemiljø" (eller tilsvarende) for å få et nogenlunde realistisk bilde av både hund og eiers temperament ;) - og selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt er det viktig for oss at den utvalgte er sunn OGSÅ i kroppen...

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte at en hannhund som er operert for magedreining (og som har onkler, tanter, besteforeldre og søskenbarn som har fått samme diagnose) fortsatt står til avlstjeneste - men bare så framt problemene han hadde ved forrige forsøk med oppsvulming av penis etc kunne fixes operativt?!?!

Jeg er opprørt og forbanna, og usikker på hva vi skal gjøre med slike "aktører" - selv er jeg gammel i gamet og kjenner mange som driver aktivt og har relativt greit innblikk i helseproblematikk, temperaments"utfordringer" og linjer i egen rase - som jeg nå har holdt på med i godt over 20 år - men hva med de stakkars nykommerne, de som enda ikke har et nettverk innen rasen? Hva med potensielle valpekjøpere og nye oppdrettere?

For meg er det etterhvert et stort moralsk og etisk dilemma - hvor mye skal vi kunne si om våre "medentusiaster" og hva skal vi holde kjeft om for å unngå å lage bråk og splid, eller å bli stemplet som "baksnakkere" og sladrekjerringer?

Kanskje det enkleste er å starte med en helt ny rase og selv være blånd og blåøyd? En rase hvor ANDRE har erfaringen og kunnskapen, og vi bare er lykkelig uvitende?

Link to comment
Share on other sites

Nei, det skal jammen meg ikke være lett.. Selv bestemte vi oss for å bruke tassen i oppdrett fordi vi mente at han var ett "godt eksemplar av rasen"med stamtavle og vinner i utstillinger. og vi møte useriøse oppdretere på vår vei som vile pare fordi de mente at de ville bli "såå søte valper med hvit i og kanskje til å med en helt hvit en" uten å spøre om stamtavle eller noe annet. så jeg er blitt litt mer usikker på den store "oppdretter drømmen" min.. men lykke til og bra det finnes oppdrettere som deg!;) er jo mange seriøse oppdrettere, men også mange useriøse..

Link to comment
Share on other sites

Joda, jeg skjønner deg.. Ser masse rart på min rase, som etterhvert er blitt meget stor..

Men hva om alle seriøse aktører på rasen slutter?

Nei takk og lov at vi har noen av de "gode gamle" slik er det i vårt rasemiljø også. Og det er de jeg hører på!

Stå på videre! ;)

Link to comment
Share on other sites

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

Link to comment
Share on other sites

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

En ting er diskusjonen rundt "seriøse oppdrettere" og hvilke krav man skal stille til dem - men hva med "seriøse hannhundeiere"?! Hva i huleste får folk til å tilby en hannhund med hjertefeil i avlstjeneste? For min rases del kan det vanskelig være den økonomiske gevinsten - en "heldig" hannhund blir kanskje pappa til 5-6 kull i sitt liv. Er vi så opptatt av at vårt eget dyr er best og fantastisk at vi stikkker hodet i sanden og "glemmer" alvorlige sykdommer...?!

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.
Vel - min tålmodighet, overbærenhet og "forståelsesfullhet" er i ferd med å renne ut. Dilemmaet er at med stempelet "bråkmaker" på seg vil det bli tøft å "overleve" i hunderiet, få låne hannhunder til eget bruk, selge valper og "henge med"... Det er en fryktelig liten verden i disse internett/email-tider og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe an saken. Dessuten er det utrolig hvor lite folk "vil" vite og forstå - ser rett som det er folk kjøpe hund av kombinasjoner hvor de har fått ganske klare meldinger om temperamentsproblemer og helseutfordringer.... Kanskje de ikke skjønner alvoret?

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Det er trist - fryktelig trist, og i det lange løp er det rasen som taper på slikt... For hvem gidder å kjøpe valp nr 2 når den første blir aggressiv/syk/dum/død og det kunne vært unngått???

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Jeg er langt på vei enig med deg - men jeg er usikker på hvor ansvaret ligger. Hannhundeieren som tilbyr sin magedreiningsopererte hund til avlstjeneste mente selv at "det ikke var rart han var disponert, så fort som han spiser maten sin"... Indirekte er jeg medskyldig i å holde henne i uvitenhet, siden jeg ikke påpekte de faktum som hun burde være klar over med sykdommen (og kanskje skulle jeg også ha minnet henne på alle hundens nære slektninger som har lidd av samme grusomme sykdom?)... Men, hvordan GJØR man slikt mot mennesker man har kjent i årevis, rase"entusiaster" som BURDE vite bedre og være seg sitt ansvar bevisst?

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

JA! Det skulle jeg gjerne hatt oppskriften på - min rase er tallmessig liten, de få suksessrike er lite villige til å røpe kennelens "hemmeligheter" eller dele kunnskap/erfaringer med seg, og jeg er redd for rasens framtid. Det er helt utrolig hva man avler på, nemlig...

Link to comment
Share on other sites

Jeg er på det stadiet jeg oppdager flere og flere "feil" med rasen min... Nesten så jeg skulle ønske jeg fortsatt var blåøyd, hadde vært så mye enklere å finne hannhunder og linjer da.

Men det rare er at det viser seg at jeg ofte har bedre oversikt enn dem som har holdt på med rasen i flere år..eller så velger dem å ikke snakke høyt om det.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Jeg er en av de "dumme valpekjøperene" som fikk hund som var syk. Dvs. jeg kjøpte ikke valp, og jeg hadde sjekka for de sykdommene jeg visste om... Men det hjalp ikke noe når det er altforlite fokus på det som var galt med min lille... Aldri, aldri, aldri mer den rasen igjen sier jeg. No way.

(Bare for å legge til; jeg annser oppdretteren jeg fikk hund av som seriøs. Det er rasen det er noe galt med og for dårlig kontroll på hva man avler på siden denne lidelsen ikke er så kjent i norge som i statene og storbritania.)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Om du får til å taime vekkerklokke og morgenrutine sånn at valpen sover når dere forlater bilen den første tiden, så får du mer tid til å trene den mer forsiktig og gradvis på å være alene.  Meninger om tyggesaker uten tilsyn er delte mellom teoretikere og praktikere. (Det meste KAN i verste fall drepe hunden ved kvelning eller blokkering av tarm, men barn kan brekke nakken av å falle skeivt ut av en høy seng også, og en bekjent snublet på en skogssti og døde momentant av å lande med hodet på en stein. Det er mye potensielt veldig farlig som veldig sjelden skjer.) Fra flere tiår med skadefri altmuligtyggere våger jeg banne i kirka og trosse de mest forsiktige ved å anbefale en fordøyelig tyggesak, f.eks. okse*****, eller en fryst Kong, så har valpen noe annet å fokusere på enn at den er forlatt alene. Beste er selvsagt om den sover i bilen i starten, så du får mer tid til å venne den til å være i buret alene.   
    • Ved henting tenker jeg at stoffburet er helt greit. Når dere kommer hjem ville jeg hatt transportburet inne, hjemme, med et mykt pledd og noen godbiter i. La valpen utforske buret og oppfordre den til å være der litt, uten å lukke. Så ville jeg prøvd å ta med buret i bilen allerede første dag, og kaste noen godbiter eller legge inn en god tyggeting de 10 minuttene du skal levere. Hvis valpen kommer fra en skikkelig oppdretter bør den har erfaring med bilkjøring fra før, selv om det ofte er med mor og/eller søsken. Hvis valpen IKKE er trygg alene de 10 minuttene så er den tryggere i et solid bilbur enn et stoffbur den kan tygge seg ut av... Hvis det viser seg å være et problem ville jeg fått noen til å sett etter den den korte tiden leveringen tar.
    • Jeg får valp imorgen. Vi er godt forberedt og skal ha fem uker fri.    Det jeg stresser med er at barnet mitt skal i barnehagen neste uke for å gi valpen litt mer ro den første uken. Det jeg bekymrer meg for er at jeg må ha den med i bilen når jeg leverer i barnehagen. Er det innafor å la den være i bilen de 10 minuttene det tar å levere barnet?    til vanlig skal jeg ha hunden i et transport bur bak i bilen, men tenker at den skal få være i et Stoffbur i passasjersetet ved siden av meg når jeg henter den imorgen og den første uken.  
    • Hadde nettopp en kjempefin tur uten noe tull, og masse pen lineføring. Ede var skikkelig på tilbudssiden og ikke engang utålmodig på godbitene. Det går virkelig fremover. Ordentlig godgutt i dag 🥰 Flink vaktbikkje også, for anledningen i Miljøpatruljen. Forsøpling tar vi alvorlig.
    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...