Gå til innhold
Hundesonen.no

Navlebrokk


Guest Jonna

Recommended Posts

Nok en gang så hører man så mye forskjellig fra oppdrettere. Noen mener at valpene er født med navlebrokk og noen sier det er pga tispen har nappet/tygget for langt inne på navlen. (Jeg tipper det er litt lett blanding når det gjelder årsak) Har kun hørt om ett tilfelle på den rasen jeg har nå, en av dem rasene jeg hadde tidligere virket det som det var "normalt" att det var navlebrokk (kort neset rase).

Så hvordan forebygger dere det? Hører noen sier at dem ikke lar tispen gnage over navlestrengen med klipper den selv med en sløv saks. Noen sier dem holder igjen helt innerst når tispen tar den selv. Hører også noen som teiper fast navlen til den faller av (etter at den er kuttet selvsagt ;) )

Hva er normalt å gjøre? Er dere mer påpasselig på dette når det er tispens første kull?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg har en teori om dette med navlebrokk, som jeg muligens ikke "henger på greip" selv om jeg synes den høres sannsynlig ut..

Oppdr. kan oppleve å få valper som er underutviklet men likevel i live - som har hele buken åpen og tarmer og andre innvoller "henger utenfor".. Slike valper avlives selvsagt.

Dette skjedde nylig hos en venninne av meg, og jeg snakket med en veterinær om dette. Han sa da at buken er det siste som lukker seg under utviklingen av en valp i mors liv.

Siste "rest" av denne lukkingen er jo akkurat i navel-regionen. Her er det jo åpent så lenge valpene får næring fra mor gjennom denne.

Hos noen valper lukker ikke dette seg skikkelig - ergo: brokk. Et lite brokk er jo helt ufarlig og uten særlig betydning - et stort kan jo føre til at f.eks. tarmene slynger seg ut av dette "hullet" - og dette kan være både farlig og fryktelig vondt for valpen.

Jeg synes det er helt klart et arvelig aspekt av dette - noen hunder/linjer/raser får det relativt ofte, andre ser man det nesten aldri på. Men det er klart at voldsom røsking og riving fra mors side gjør det sikkert ikke noe bedre heller.. Men jeg tror at svakheten i bukehinnen skal være der for at det skal utvikle seg til et brokk - selv etter "røsk og riv".

Personlig klipper jeg de navlestrengene jeg får til - men jeg tar ikke noen "kamp" med tispen om det.. Den av oss som er raskest gjør det, liksom (og det pleier å være meg - da tispen ofte slikker og slafser i seg morkaken, eller slikker seg selv eller noe).

Det med sløv saks har jeg aldri skjønt har noe med DET å gjøre - årsaken til det er at man mer eller mindre "gnager" av navlestrengen slik at evt. blodkar blir klemt sammen. Men for at blodkar skal i det hele tatt være et tema så klipper man veldig nære valpen. Jeg klipper 3-4 cm vekk fra valpen (med normalskarp saks), og det blør aldri.

Endel tisper som gjør dette selv har en tendens til å kutte navlestrenen nærmest helt inntil valpen - og da kan det blø ganske mye. DA knyter man en liten tråd rundt - og blødningen stopper umiddelbart.

Hvis jeg har en tispe som vil gjøre dette selv, pleier jeg å lure på en slik arterieklemme (ser ut som en mellomting mellom en saks, en tang og en pinsett) i passe avstand. Tispen "spiser" seg da bare til hun kommer til den, så er hun fornøyd, og klemmen fjernes.

Merkelig nok så er vel navlebrokk på rasekatt så alvorlig at de ikke får brukes i avl og heller ikke gå på utstilling (tror jeg!). Men likevel får de dette på kattunger, sikkert mere på visse raser enn andre, så man kan jo tro at det ikke bare er arv heller.

Men hva vet jeg..? ;)

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg ikke tenkte på når frøkna her fikk sine valper i høst, var at hun var rimelig intens på første valpen (dvs min). Det er visst ikke helt uvanlig at all fokus blir rettet mot den ene som har kommet, etterhvert så får de jo litt flere å konsentrere seg om. Særlig førstegangsfødene kunne visst bli litt sånt, veit ikke om det stemmer med hva andre har sett?

At ingen av valpene til frøkna her fikk navlebrokk, overrasker meg litt, JEG syns at hun var litt voldsom med de små.. Men det er mange år siden forrige gang jeg var med på valpefødsel, jeg har kanskje bare blitt pysete etterhvert? hehe

Ang. dette med å klippe navlebrokk med skarp eller sløv saks, dette blir kanskje litt OT, men jeg fikk i min praksisperiode på veterinærklinikk sett flere forskjellige veterinærer kastrere katter, og merkelig nok så hadde nesten alle hver sin måte å kutte sædlederene på. En satte på klemmer på begge sider av "bruddet" og vrei de til de falt av, mens en annen dro av hinne etter hinne før h*n klipte av selve lederen og blodåren, mens atter en annen satte bare på klemmer og klipte av. Felles for de alle var at de brukte klemmer, for at blødningene skal stoppe fortere.

Jeg innbiller meg at det er noe av det samme med navlestrengen, at et rent kutt gjør at det blør mer enn vev som er kløpet av? Vi klipte ingen navlestrenger, Dinersen tok mer enn gjerne på seg den jobben, og hun tygde de av - altså ikke noe rent kutt. Det var ingen som blødde der ihvertfall.. ;)

EDIT: fullførte resten av en setning jeg plutselig hadde glemt.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

(pssst.... ikke si det høyt, men både Tjukken og Dot har navlebrokk) Men de er pittesmå, og antagelig medfødt, for Dinersen var ikke spesielt brutal med noen av dem. Emma burde hatt brokk, hun ble jo slengt rundt som en diskos etter navlestrengen stakkars

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi har hatt valpekull hjemme (cavalier) har problemet ikke vært selve klippingen av snoren, men at tispa slikker så mye på navlesnorresten etterpå, at den detter av og at de blør av det. Dermed passer vi ganske godt på tispene i valpekassa, ikke fordi vi er redd for navlebrokk, men fordi det generelt ikke er en god ting nå 200 grams valper blør ;)

Mange cavalierer har navlebrokk, og det varierer fryktelig på dyrlegen du møter om de mener det er farlig eller ikke. I løpet av de 15 årene vi har drevet oppdrett kan jeg bare komme på 1 hund som måtte operere vekk navlebrokken. Jeg ville ikke tenkt noe særlig over det engang..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har (bank i bordet) bare hatt navlebrokk i ett kull. Men da på flere valper, en så alvorlig at den ble avlivet. Denne tispen hadde selv et lite navlebrokk som valp, men dette lukket seg selv ved ca 14 ukers alder.

Har sett tispene løfte valpene etter navlestrengen for å tygge den av lenger inn, men aldri har dette ført til navlebrokk! Hvis valper får brokk av tispens behandling, tror jeg også det må være en svakhet der fra før!

Jeg heller nok mer til teorien om at dette er arvelig, og det har vel flere veterinærer sagt også. Så navlebrokk er en av kriteriene ved valg av avlspartnere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, hvis navlebrokk ikke er arvelig hos mennesker-hvorfor skal det være det da blant hunder?

Kanskje erfaring tilsier noe annet på hund..???

Vanskelig å avgjøre om noe er arvelig eller ikke, men ettersom man kan høre om enkelte kull der alle har navlebrokk eller linjer der det er vanlig at flere valper i kullet har navlebrokk, så er det vel litt for enkelt å avfeie det med at navlebrokk ikke er arvelig hos mennesker????

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...

Dette er vel sannsynligvis så utrolig enkelt som at buken ikke er skikkelig utviklet da valpen blir födt, og er dermed ikke helt grodd igjen, eller såpass svak at når moren river av navlestrengen skades valpen. Arvelig? Klarer ikke å se det helt for meg (med min begrensede kunnskap om genetikk), da enkelte valper har det, mens andre fra samme kull ikke har det. Det virker mer sannsynlig at det er et resultat av svak underutvikling, som i noen tilfeller löser seg selv etter noen uker, da valpen utvikler seg videre.

Det kan for alldel hende jeg tar feil, men det er ihvertfall min teori.

Kan også legge til at valpen jeg får rett over nyttår hadde antydninger til navlebrokk, og det var förste gangen det hadde skjedd med valper fra denne tispa, tispa er KUN blitt paret med EN hund hele livet, dette er da hennes siste kull. Så at det er arvelig er jeg skeptisk til, da vil jeg tro det hadde slått ut tidligere, og oftere enn en valp i löpet av hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har gjennomført et aldri så lite "forskningsprosjekt" mht dette i Basenji klubben (iallefall enkelte oppdrettere) Navlebrokk er meget vanlig i vår rase, og jeg vil anta at så mye som 30 % har det i større eller mindre grad.

Endel oppdrettere er av den erfaringen at de navlestrengene de klipper selv får prosentvis mye sjeldnere brokk enn de moren biter over.

Jeg vil anta at de fleste basenjier er "diponible for brokk", men trenger i enkelte tilfeller en trigger (riv og røsk) for å bryte ut, slik som SusanneL også beskriver.

Enkelte oppdrettere (meg selv inkludert) har derfor startet med å notere på hvilke valper de selv klipper, og hvem som utvikler navlebrokk. Det er markant flere valper der mor har klippet navlestreng som utvikler dette.

Et eksempel: I mitt D- kull ble det født 8 valper. De 5 første klippet jeg navlestrengen på, de 3 siste klippet mor selv.

alle de jeg klippet, og en av de mor klippet var uten navlebrokk. To av de mor klippet utviklet altså navlebrokk.

På mitt siste kull (E- kullet) brukte jeg metoden Susanne beskriver (bruker klips, som mor biter inntill, men jeg selv holder igjen den nederste delen)

INGEN av de 6 valpene fikk navlebrokk (Selvom mor selv har en liten en).

Begge disse kullene ble født på dag 59- Altså 4 dager før termin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arvelig? Klarer ikke å se det helt for meg (med min begrensede kunnskap om genetikk), da enkelte valper har det, mens andre fra samme kull ikke har det.

Kan også legge til at valpen jeg får rett over nyttår hadde antydninger til navlebrokk, og det var förste gangen det hadde skjedd med valper fra denne tispa, tispa er KUN blitt paret med EN hund hele livet, dette er da hennes siste kull. Så at det er arvelig er jeg skeptisk til, da vil jeg tro det hadde slått ut tidligere, og oftere enn en valp i löpet av hele livet.

Klart det kan være arvelig selv om ikke alle valpene har det! Hvis ikke skulle jo alle søsken til hund med PRA ha PRA, og det har de jo ikke. Men likevel er PRA en arvelig sykdom...

Og selv om noe er arvelig trenger det ikke komme til uttrykk, om det så er i paring flere ganger med samme hund eller flere kombinasjoner.

Hvis noen husker bedre enn meg, kan de jo korrigere, men et av Astris Indrebøs stjerneeksempler på nedarving av recessiv egenskap er jo fra new foundlandshund.

New foundlandshund finnes i sort og brun. Brun opptrer bare dersom begge foreldre er bærer av genet for brunt. En sort hund kan være bærer av brunt. En brun hund er bare bærer av genet for brunt.

Man hadde en sort hannhund man lurte på var bærer for brunt. Han ble paret med 5 eller 6 (?) brune tisper, som altså bare kunne kode for brunt. Alle valpene i de første kullene var svarte, og først den siste valpen i det siste kullet var brun. Altså var hannen bærer av brunt.

Dette er et eksempel på at selv om det matematisk vil være en fordeling av 25% forekomst av den recessive egenskapen, må man se det i et større perspektiv enn noen få kull.

PS! Jeg har tisper som godt kan bite av mer av navlestrengen enn det jeg lar stå igjen hvis jeg klipper, men ingen av disse valpene har fått navlebrokk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bittelitt OT, men hvor kjøper dere klips/klemmer?

Jeg knøt på tråd og klipte selv sist, og ingen fikk navlebrokk der ihvertfall :) Men klemmer høres kjekt ut, er så glatt å knyte og så knotete.

Jeg kjøpte mine hos Dogwise. De pleier å ha stand på mange utstillinger (der de selger alt av valpe/ amme utstyr ) Tipper de kommer til Hamar :P

Tråd funker også fint, men litt enklere med klemmer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såne klemmer selges også til bruk for å nappe ørehår... Så slike finnes nok på flere salgsstands på utstillinger, antar jeg.

En sånn er også veldig smart å bruke hvis tispen allerede HAR klippet av navlestrengen for kort - slik at man må knyte en tråd rundt. Lettere å holde tak i de slimete små hudrestene med en slik (enn med store og klumpete fingre).

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var ikke så lett å finne givende om navlebrokk og arvelighet på nettet men fant noe på menneske og storfe:

The umbilicus is a natural hernial opening in the abdominal wall. It can develop a hernia at any age. In children, umbilical hernias are the third most common disorder after hydroceles and inguinal hernias. The hernia is present in about one to every five birth, the incidence in black infants being up to eight times higher than in white infants. Predisposing factors are a low birth weight and prematurity. A familial predisposition appears in 9 to 12%, but no genetic pattern of inheritance has been identified. In children most umbilical hernias are asymptomatic beside the obvious cosmetic defect. Infantile umbilical hernias rarely enlarge over time and will disappear in 90% of children by the age of 2 years.

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/bv.fcgi?...rg.section.4336 (2001)

The frequency of congenital umbilical hernia and its distribution by sires was investigated in German Fleckvieh calves being sold at livestock markets in Miesbach and Traunstein. Data included 53 105 calves from 77 livestock auctions in the years 1996 and 1997. The overall incidence for congenital umbilical hernia was 1.8%. Significant influences were the sex of the calf, the occurrence of multiple births, age of the calf at examination, the market place/market date, the herdmate incidence of congenital umbilical hernia, the sire and the sire line. The inheritance of congenital umbilical hernia could not be explained either by an autosomal recessive or by an autosomal dominant single gene. Testing for oligogenic models revealed that at least three gene loci may be involved. It also seemed likely that dominant alleles can play a role in the mode of inheritance. Congenital umbilical hernias have genetic implications, and thus they should be regarded in the selection of young sires.

http://www.ingentaconnect.com/content/bsc/...000004/art00008 (2002)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...
Jeg kjøpte mine hos Dogwise. De pleier å ha stand på mange utstillinger (der de selger alt av valpe/ amme utstyr ) Tipper de kommer til Hamar :lol:

Tråd funker også fint, men litt enklere med klemmer.

Drar opp denne igjen jeg.. Jeg rakk ingen stands på hamar overhodet. Ser etter disse i nettbutikken til Dogwise, men hva skal de hete? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drar opp denne igjen jeg.. Jeg rakk ingen stands på hamar overhodet. Ser etter disse i nettbutikken til Dogwise, men hva skal de hete? :lol:

De heter vel bare Dogwise? Og du finner nettbutikken deres her.. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå leste du sprørsmålet litt for fort, 2ne :lol:

Er det arterieklemme/arteriepinsett det er snakk om her, eller snakker Yodel om en annen form for klips? Arterieklemmer vet jeg finnes i enkelte nettbutikker som har mye pelspleieutstyr, da det også brukes til napping av pels inne i ører og andre vanskelige steder. Jeg så ingen form for klemmer i Dogwises nettbutikk, mulig de ikke har det i sitt standardsortiment?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...