Gå til innhold
Hundesonen.no

"Bare en hund".


Ulvinne

Recommended Posts

Jeg syns ikke det er noen diskusjon engang. Barnet, selvsagt.

Edit: Jeg kom på at jeg skulle skrive at jeg for det første ikke er særlig begeistret for unger i det hele tatt, og at jeg heller ikke kan se for meg at Tinka ikke hadde fulgt etter meg ut av det brennende huset (alternativt stukket ut lenge før meg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 91
  • Created
  • Siste svar

Jeg hadde uten tvil valgt ungen! Tenk så mye det hadde forandra/ødelagt livet hans! Når du har valget mellom en hund som kanskje lever i 7 år til og en ungen som skal leve ut hele livet hans, også velger du hunden??? Jeg tar det som et tegn på at du ikke har noe slags følelser for typen din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville uten tvil valgt et barn fremfor en hund, uansett hvor glad jeg var i hunden.

når du kjøper en hund så er du klar over at en dag kommer dagen da du må ta avgjørelsen om at din hund skal dø. Du vet at hvis du ikke oppdrar den ordentlig og den blir aggressiv så kommer andre til å ta den avgjørelsen for deg. Du vet at hvis hunden blir syk, eller skadet så er det du som må avgjøre om hunden kan ha et godt liv videre. For en hund så er det livskvaliteten som har mest å si, ikke lengden på livet.

Ett menneske kan kontrollere sitt eget liv, og bedre livskvaliteten på egen hånd. Ett menneske kan uttrykke seg på flere måter enn en hund, ett barn har åtti år fremfor seg, med gleder og sorger og egne hunder.

Men mest av alt så er ett menneskebarn noens barn, ett par foreldre elsker dette barnet, det er deres eget blod, gener som blir ført videre, med egne talenter og fremtid.

Jeg kan elske hunden min over alt, men jeg hadde taklet å miste han. Jeg hadde ikke taklet å miste ett barn. Og jeg ville ikke stått i en begravelse full av sørgende og visst at jeg valgte at barnet skulle dø, for å redde hunden min.

Utrolig godt innlegg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så glad dette er teoretisk problemstilling!

(tror denne var på canis også en gang i tidenes morgen)

1.jeg ville pririotert hunden, men satser på begge.

legger til et par andre funderinger:

2) Ettersom dette er slike en fantastisk problemstilling så¨regner jeg med at henrik hopper ut av vinduet selv -i Lassie /Rex stil.

3) er jeg den eneste personen der? hva gjør et fremmed barn i dette huset med meg?

4)Hvem kan klandre meg om barnet omkommer og ingen er der for å kunne betrakte situasjonen?Kan ikke den observatøren da bidra også?hvorfor har jeg en selvfølgelig plass i en evnt begravelse?

5) tipper vi ville sove i samme rom jeg, både meg og barn og hund.Hvordan er det da umulig å få ut begge?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det man ikke vet har man ikke vondt av.. :) (som svar på spørsmålet stillt over) Ens egen samvittighet derimot..det blir noe annet.

MEN..om jeg noen gang skulle finne meg i en slik situasjon hadde jeg ikke gått ut før begge var ute..og som wesminster sa, Ask hadde nok kommet ut samtidig, om ikke før meg og barnet, uten at jeg ba han om det en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så glad dette er teoretisk problemstilling!

(tror denne var på canis også en gang i tidenes morgen)

1.jeg ville pririotert hunden, men satser på begge.

legger til et par andre funderinger:

2) Ettersom dette er slike en fantastisk problemstilling så¨regner jeg med at henrik hopper ut av vinduet selv -i Lassie /Rex stil.

3) er jeg den eneste personen der? hva gjør et fremmed barn i dette huset med meg?

4)Hvem kan klandre meg om barnet omkommer og ingen er der for å kunne betrakte situasjonen?Kan ikke den observatøren da bidra også?hvorfor har jeg en selvfølgelig plass i en evnt begravelse?

5) tipper vi ville sove i samme rom jeg, både meg og barn og hund.Hvordan er det da umulig å få ut begge?

Memo til meg selv; husk hvem som ikke skal spørres om man skulle trenge barnevakt noen gang..

EDIT: Og hvis man allikevel skal basere seg på at hunden er som Lassie - selv om det er bare i teorien - så ville vel Henrik reddet barnet..

For min del så har det noe med verdisyn å gjøre. Et menneskeliv er mer verdt enn et dyreliv, samme hvor mye JEG personlig foretrekker hund fremfor folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Memo til meg selv; husk hvem som ikke skal spørres om man skulle trenge barnevakt noen gang..

EDIT: Og hvis man allikevel skal basere seg på at hunden er som Lassie - selv om det er bare i teorien - så ville vel Henrik reddet barnet..

For min del så har det noe med verdisyn å gjøre. Et menneskeliv er mer verdt enn et dyreliv, samme hvor mye JEG personlig foretrekker hund fremfor folk.

enig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns egentlig dette er en utrolig tåpelig diskusjon, men må svare på en liten ting!

Ja jeg ville ha hjulpet barnet med å komme ut først! Jeg tror ærlig talt at jeg ville fått så panikk at bikkjene hadde blitt livredde og gått å gjemt seg!

Hadde man klart å holde nogenlunde roen, så kunne man jo prøvd å lokke med seg hundene mens man bærer med seg barnet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vel 2ne.. når scenarioet er nå fiktivt så tillater jeg meg å provosere- så klart lassie henrik hade slått til, vi hadde ikke luktet røyke en gang..

Stiller meg undrende til hvordan det har seg at en blir plassert helt alene der med brennnede hus.Det er vel naboer?

og nei jeg er ikke barnevakt materiale.Det visste du vel, 2ne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...