Gå til innhold
Hundesonen.no

Såret over nedlatende kommentarer om hund..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Timon er babyen min siden jeg ikke har noe mennenske baby enda! så det så! han vet godt hvem mamma og pappa er også! så tuller hele familien med farmor og mormor ++! :lol: har noen i familøien som ikke liker hund så godt selv ja.. jeg sier bare skal jeg respektere dine intresser så får du respektere mine! ferdig arbeid! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ganske heldig med familien sånn sett, de liker ikke egentlig hunder noe særlig, men de blir jo alltid sjarmert av triksene til Kali, og at hun kommer for å få kos.

Det de pleier å tulle en del med er at siden jeg er så hundefrelst så kommer jeg ikke til å få unger, bare en haug med hunder, og at jeg må kjøpe hus langt ute i ødemarka for at det er ingen som vil leie til noen som har så mange hunder. Jeg synes egentlig bare det er morsomt og er helt enig forsovet, jeg sier bare at de får sove i hundegården når de kommer på besøk.. Dette er da mamma sin side.

Pappa sin side er mer hundefolk, noen har hund og andre har hatt. De synes ikke det er noe spennende med trening av hund utenom at man skal ha kustus på hunden, de er ikke akkurat klkkertrenere. Onkelen min og jeg kan snakke hund lenge, han har drevet mye med agility, og var faktisk en av de første i Norge som drev med det.

Når det gjelder menneskeliggjøring av hund, så er jeg ikke noe for det. Jeg kaller Kali for babyen min, men jeg sier aldri at jeg er mammaen hennes. Familien min, spesielt stefaren min kaller meg for mamma når han snakker til Kali. feks "Nå må hun der moren din gå en tur med deg ikke sant?". Det er jo bare morsomt da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så fryktelig irriternde med sånne mennesker! Håper at søsteren din aldri får seg et dyr! Jeg har ikke barn selv, så hund er det nærmeste jeg kommer barn,selv om jeg er fullt klar over at det helt sikkert ikke kan sammenlignes... Og hvordan du velger å ha hund er vel opp til deg, så lenge hunden har det bra? Har søsteren din barn? Begynn å rakke ned på alle feilene hun gjør med barna sine. Har hun ikke barn, begynn å kritisere alt du kan som har med hennes liv å gjøre.... Jeg blir skikkelig bitchy når noen kommer med lignende kommentarer til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med å være bikkjegal og ha famile som ikke skjønner det er ikke alltid like enkelt. Og at din søster sier slikt forstår jeg godt at det sårer deg. Min familie er hundegale selv de og er vel grunnen til at jeg selv driver med hund :D Svigers på den annen side, er et kapittel fro seg selv. De er alle "allergiske" og vil ikke passe våre barn lenger, fordi "Vi kan for det selv" når vi spør om barnevakt fordi vi skal reise bort på utstillinger o.l. Nå er minstejenta såpass stor at hun snart også kan være med på lsikt, takk og lov, så slipper vi spørre den delen av familien etter tjenester lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier bare å si at hugolille er mitt barn, og sånn er det med den saken. Jeg er fullt klar over forskjellene mellom dyr og barn, men jeg har ikke barn, og ikke planer om det på en stund, så hugo er mitt barn. Og siden jeg ikke flyr rundt og skal oppdra eller klage på andres barn så skal jeg ha meg frabedt at noen prøver det med hugo. Jeg tror søsteren din er litt sjalu jeg, siden hun føler for å rakke ned på småting på en hyggelig dag. Bare forklar at hun ikke har noe med dette og gjøre, og at du kan gå med t-skjorter der det står at du er en gal øksemorder hvis du vil det. Det kalles ytringsfrihet :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for fine svar! Ja det har liksom alltid vært sånn med henne. hun har alltid sagt akkurat hva hun mener om meg og mitt, greit nok, men hun sier det på en så frekk måte. og jeg som er såpass følsom i utgangspunktet. :unsure: Jeg bryr meg ikke om hva hun mener, bortsett fra å bli såret/snurt i det øyeblikket. Mamma sier at hun bare har vanskeligheter med å formulere seg rett pga dysleksi osv. og at hun egentlig ikke mener det sånn. (men mamma sier også at hun er sjalu på meg.. )

Men hun er nok ganske mye slik selv om, siden hun dømmer veldig folk både pga utseende, klær og jobb. hun ville ikke sitte på meg i bilen min fordi da kunne vennene se henne i et sånnt vrak. :D

Vi er så utrolig forkjellige at man ikke skulle tro man var søsken, og jeg er glad for vi ikke er javngamle. kanskje like greit at hun ikke bor i samme by også. Hun som kaller meg den "lille spesielle" :rolleyes:

Hun har ikke dyr og det kommer hun aldri til å få. Og heller ikke barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min familie har de aller fleste sansen for dyr så mye nedlatende kommentarer er det ikke. Hvis vi da ser bort ifra min farmor som gjerne kan ha besøk av mitt søskenbarns Golden Retriver, men min schæfer er hun "allergisk" mot.... :) Generelt sett er ikke jeg og min farmor spesielt nære på noen måter så det er ikke noe tap egentlig. Bare litt festlig at hun uten å noen gang ha hilst på boffen min vet at hun er allergisk på'n... Men forrige hunden min, Westien, den kunne få være med når som helst.. :rolleyes: Har til og med sagt at bikkja kan sitte i bilen mens jeg er på besøk, har tross alt svær Chevy Suburban så han har god plass, men neeeei da... Det er ikke bra nok for a...

Her i heimen er jeg "mamma'n" til Mikey. Han er go' ungen min.. Jeg har ingen planer om å få barn noen sinne så dyra mine er unga mine. Og mora mi er "bestemor".. Sånn har det alltid vært og kommer det nok alltid til å være.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min familie respekterer de aller fleste min interesse for hunder. Enkelte blir sure dersom jeg snakker om hund, og synes hund i seg selv er noe ordentlig tøys. Det fnyser jeg av. Som regel vitner det bare om mangel på kunnskap, erfaring eller interesse. Jeg vet at ei i familien min er redd hunder, noe hun uttrykker ved til stadighet å snakke dritt om hund, hundemennesker og hundehold generelt. Hun har ikke peiling på hva hun uttaler seg om når hun sier at "alle hunder er drapsmaskiner".. Men jeg må bare godta at hun reagerer som hun gjør. Jeg forstår jo at ikke alle liker hunder. Når det gjelder faren min, som alltid har vært superallergisk, vet jeg at han hadde likt hunder kjempegodt dersom han hadde fått muligheten til å se hvilken glede en hund kan gi. For jeg merker godt han blir glad når han får klappe Chessea. Men han begynner å reagere med en gang han er nær henne, og det resulterer dermed i at "hunder er teite".

Men ingen kan få meg til å endre mitt syn på hund, eller få meg til å slutte med hund. Jeg vet så godt med meg selv at hund gir meg så mye, at jeg ikke trenger å bry med om hva andre i familien eller venner synes om den hobbyen. Heldigvis er alle som faktisk eier hunden, svært enige i at hund er supert å ha og å drive meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...