Gå til innhold
Hundesonen.no

Skudd, Z og greier?


Margrete

Recommended Posts

Nå føler jeg veldig for å fortelle hele verden dette altså!

I går kjente jeg at var skikkelig lei av å gå på samme turene og jeg har savnet skikkelig å gå tur ved en skytebane. Der er det så mange fine runder og herlige turer å gå. Du kan velge mellom korte turer og lange turer. Dyra kan bade og snuse spor, det er i det hele tatt ett herlig sted. Jeg har ikke gått der på ett års tid nå. Ja, det må være ett år, for jeg var så dum i fjor å og gikk der rett før jul. Men jeg tenkte som så, han blir jo skitredd før eller siden denne mnd, så hvorfor ikke bare starte nå. Så vi gikk der da, jeg tok jo litt hensyn til han og startet fra ett sted som ligger bak en ås hvor skuddene fra banen ikke høres så godt. Jeg hadde i samme slengen bestemt meg for at jeg skulle snu om de begynte å skyte før jeg hadde kommet halvveis. Jeg rakk vel omtrent halvveis før de begynte på skyte. Det kom noen salver som var rimlig høye og Z fikk full panikk. Jeg snur stille og rolig, og går mot bilen igjen. Jeg roper ikke på han, men bare går rolig. Faro er med meg og vi tusler veeeeldig sakte nedover. Z kommer farene nedover etter oss og så ut til å ha fullstendig fnatt. Brått stopper han opp, kommer tilbake til meg og sjekker ståa hos meg. Jeg snakker litt med han, hvorpå han faktisk avreagerer!! Han slenger beinet opp etter ett tre og er skikkelig til kar, sparker og brummer noe veldig. Jeg roser stille og forteller han hvor utrolig tøff han er. Oki, han var vel ikke akuratt den høyeste og mørkeste karen i skogen, men han var ikke kryperedd. Jeg ble altså så glad inne i meg, all jobben vi har gjort har gitt resultater :) MEN jeg hadde forventet at han faktisk skulle være puslete resten av dagen og fortsette med å være engstlig for lyder fremover.

Så jeg tasser ut på ettermiddagen, i den forventning om at han ikke klarer av så mye, men hadde godballen med meg sånn just in case. Planen var å trene noe så fryktlig artig som ruta. Han var så på nett at det ble masse mer! Han var ikke redd noen lyder! Gud bedre så glad jeg ble, selv ikke da maskinen begynte å banke i bakken reagerte han. I dag har vi syklet på tur, og jeg må si jeg dro av gårde med gatas skrekk.... himmel han var høy og mørk, halen i krøll som en buhund og med skuddfast blikk :P

Jeg har jo også sett tendensen til bedring i hele høst, men først i går så jeg det helt tydlig.

Har alt vi har gjort siden vi var hos Terje Østlie i sommer gitt resultater? Har jeg klart å få en hund som ikke lenger er skuddredd, men rett og slett "bare" var?

Kopiav29.jpg

Høy og mørk :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra!

Det gjelder å tenke vettugt når ting starter rundt en... som å klare å snu ROLIG, slik det høres ut som om du gjorde. Det handler mye om evnen til "krisehåndtering", og det høres ut som om du klarte bra!

Vi var borti det samme, vi dro til en skytebane med minsten som var litt skuddberørt, men mest påkjent av fyrverkeri. Jeg syntes jo jeg hadde hørt det smelle i mørket, og dumme meg hadde ikke "oppdaget" skiltet om at de faktisk bedrev prøveoppskyting av fyrverkeri PÅ skytebanen!

Men da kunne vi ikke rømme i hysteri heller... så jeg og eldstehunden, som later til å være bombesikker og ikke bare skuddfast, vi var en studie i rolig turgåing en liten runde, før vi like seigt sivet ned mot bilen igjen. Men som jeg skrev i den andre tråden, jeg har også - i likhet med deg, Margrete - testet dyret så jeg vet at det er mye inni der. Og også han er blitt mye bedre.

Så vi får stå på! Og så gir alderen dem litt ekstra også, når det går rette veien tror jeg også at alder bidrar - det var stor forskjell fra to til tre til fire år her i gården på unge mann, ja. Alderens modenhet vettu!

Men gøy å høre, som sagt... lykke til fortsatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er utrolig fasinerende hvor mye man kan fikse, og gjøre rett, bare ved å håndtere ting på en riktig måte.

Tenk så mye mange ødelegger ved å ikke "peppe opp" hundene sine i stedet for å trøste eller velte seg i sympatien med dem! Jeg tror mange hunder blir mye mer engstelige enn de trenger å bli, kun som et resultat av at eierene forsterker alt som de selv tror hunden kan være litt redd for, ja, faktisk bare ubehagelig!

Hvorfor er det forresten bare denne karen --> :) som ikke har nisselue?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er utrolig fasinerende hvor mye man kan fikse, og gjøre rett, bare ved å håndtere ting på en riktig måte.

Tenk så mye mange ødelegger ved å ikke "peppe opp" hundene sine i stedet for å trøste eller velte seg i sympatien med dem! Jeg tror mange hunder blir mye mer engstelige enn de trenger å bli, kun som et resultat av at eierene forsterker alt som de selv tror hunden kan være litt redd for, ja, faktisk bare ubehagelig!

Hvorfor er det forresten bare denne karen --> ;) som ikke har nisselue?

Ja det er utrolig! Jeg har ikke brukt noe av det "nye". Eller jeg har prøvd med ett noe variabelt resultat. Det var helt tydlig at jeg forsterket med å se bort, gjespe og alt det der. Klikker turde jeg aldri å leke med. For der kan man lett klikke feil, cd valgte jeg bort av den enkle årsak av at jeg kan ikke kontrolere miljøet rundt meg. Så om han ble trygg på cd, så kunne godt det blitt ødlagt via torden eller en rakett. Og så reiser jeg til en "gammel" brukshund fyr, får ett realt tupp i rompa og blir fortalt med store bokstaver; "gi hunden selvtillit, slutt å dill og gi han litt slakkere tøyler", og med kyndig hjelp fra flere av den gamle skolen har vi klart det (eller jeg håper vi har greid det). Så en tusen takk til de som har hjulpet og støttet med så langt på veien. Vi skal heller ikke glemme at han har bikket over tre år og det kan nok også ha sitt å si. Blitt voksen gutt kanskje? Så hvilkene av delene, selvtillitsbygging eller alder, har gjort sitt er vansklig å si. Jeg velger å tro at det er begge deler i en salig blanding.

Som Akela nevner har jeg jo testet han og vet med stor sikkerhet at det er mye hund inne i den lille redde kroppen, det er bare å hente det frem. Hvem viste vel at han har mye mot, der han kryper gatelangs *flir*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig fasinerede å se utviklingen hans! Fra den første gangen jeg traff Z, (da "døde" han av lyden fra kameraet mitt når jeg tok bilder) til nå; hvor han klarer å være bittelitt eplekjekkas på Fossum!

Du har jobbet utrolig bra med han Margrete og du kan være stolt av både deg selv og han! ;) Det skal mye til å snu sånn som du har gjort! ;) Uansett så er ihvertfall jeg stolt av deg! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...