Å trene hannhunden til å ikke bølle

[Djervekvinnen]

jeg har hørt noen si at deres hannhund er flink og grei blandt andre hannhunder, og at eierne har lagt ned mye arbeid i det fra tidlig stadie, og dermed har det gått bra.. Men går det an å trene opp en hund til å ikke bli hannhund aggressiv og skal sloss og bølle? Eller motstrider ikke det "naturens gang", siden hanndyr skal være tøffest/sterkest og være sjef og dermed blir det ofte knuff hvis hanner møtes?

Er det nok å bare sosialisere hunden masse ved ung alder og opp gjennom tiden, og så blir hunden god mot andre, eller vet man det aldri før hormoner ol. slår inn for fullt? Eller har dette mye med lederskap etc å gjøre?

Eller det det bare forskjell på hunder rett og slett? At noen bare er grei å ha med å gjøre, og ikke er ute etter bråk?

[henrikke]

veldig godtspørsmål.. håper du får mange svar...

Blir litt for lett å påstå at all hann- hann aggresjon kommer av manglende sosialisering og miljøtrening ,gjør det ikke?

Viktig at valpen får møte greie utgaver av voksne hunder, men en vet jo av det skal bare en uggen spisode til før treningen er satt langt tilbake.i andre tilfeller virker det som den vonde opplevelsen ikke har festet seg..

Er slikt mentalt eller kanskje rasebetinget, tro??

[Huldra]

JEG tror at det varierer fra hund til hund. Jeg tror også at hormoner kan spille en rolle. Sosialisering må vel nødvendigvis ha noe å si, siden fravær av sosialisering blir katastrofalt, og ergo må vel tilstrekkelig (pluss litt til) sosialisering være bra.

Jeg har ikke all verdens tro på lederskap, men derimot på riktig trening. Hvis man gjennom oppveksten til hannhunden omgås jevnlig andre hannhunder, og trener den til å takle dette (ved fx å kunne trene med hannhunder, la den leke med greie hannhunder, gå tur med hannhunder), så virker det snålt på meg om den en dag plutselig skulle klikke og være en "umulig hannhund".

Jeg tror også at det har noe å si måten man som eier takler eventuelle problemer som oppstår. Selv hadde jeg en hannhund som aldri slåss med noen, men han utagerte. Var han løs, var han snill med alle, og var aldri noe problem. Feilen jeg gjorde, var ikke tilstrekkelig sosialisering, og det å ikke trene han riktig/godt nok til å kunne passere andre hunder i bånd. Dårlige erfaringer kan også spille inn. Han var ikke hormonell, og ble kastrert (siden han var blanding), noe som ikke gjorde noe fra eller til i hannhund-problematikken (som egentlig var en bånd-problematikk). Poenget mitt er vel at hadde jeg klart å trene hunden rikig, hadde han vært en super hund, som gikk overens med alle. Sosialiseringen var ok nok, kunne vært bedre, men ikke kritisk utslagsgivende til hva som var problemet.

Noen mener sikkert noe annet enn meg, men selv har jeg stor tro på at riktig trening (fortrinnsvis fra så tidlig alder som mulig, ergo er det verre med en "umulig omplasseringshund"), har mye å si. Jeg tror også du kan trene hannhunder til å "kontrollere" hormonene sine til en viss grad. For eksempel KAN man trene en hannhund til å komme på innkalling selv om det er en løpetispe i nærheten, og det må vel tyde på at de kan overstyre hormonene sine, hvis de er godt nok trent.

veldig godtspørsmål.. håper du får mange svar...

Blir litt for lett å påstå at all hann- hann aggresjon kommer av manglende sosialisering og miljøtrening ,gjør det ikke?

Viktig at valpen får møte greie utgaver av voksne hunder, men en vet jo av det skal bare en uggen spisode til før treningen er satt langt tilbake.i andre tilfeller virker det som den vonde opplevelsen ikke har festet seg..

Er slikt mentalt eller kanskje rasebetinget, tro??

Jeg tror det er mentalt, men at det gjennom tidenes løp, muligens blir rasebetinget, selv om jeg ikke har noe statistikk på det. Men er det mentalt, kan det nedarves, og dermed KAN det gå videre til avkom. Er det rasebetinget i utgangspunktet, henger det vel også nødvendigvis sammen med psyken; hvor ellers skulle det sitte? I nyrene?

*dobbeltpost.*

[Marthe]

Sosialisering, sosialisering og sosialisering Nå bor og jobber jeg på hundepensjonat, så det er lett for meg å ha hundene mine i sammen med andre hunder. Men slik som jeg ser det, er det sosialisering som må til for at dette skal gå bra, pluss at du er leder for hunden din. I stuen hos oss nå er det en tervuren hann på 5 år, hannhund mix på 5 år, og min bc på 6 år ( pluss 4 tisper fra 2-8 år). Det er ikke noe problem i det hele tatt, for alle er kjempe godt sosialiserte.

[henrikke]

. Men slik som jeg ser det, er det sosialisering som må til for at dette skal gå bra, pluss at du er leder for hunden din. .

hva legger du i å være leder for hunden din??

[Marthe]

hva legger du i å være leder for hunden din??

At du har kontroll på hunden din, og at hunden vet at du er sjefen. Hadde du møtt meg på tur med min hannhund, så hadde han satt seg ned og tatt kontakt med meg, for at vet at dette kan jeg ordne opp i. Han skal slippe å sloss med alle hannhunden han møter.

[Huldra]

At du har kontroll på hunden din, og at hunden vet at du er sjefen. Hadde du møtt meg på tur med min hannhund, så hadde han satt seg ned og tatt kontakt med meg, for at vet at dette kan jeg ordne opp i. Han skal slippe å sloss med alle hannhunden han møter.

Andre, som meg, vil kalle det trening. Du har trent han til å ta kontakt med deg når dere møter andre hunder på tur, det kommer ikke av seg selv bare du går ut nok dører først, for å si det på en flåsete måte..

[Djervekvinnen]

Så hvis du fra hunden er liten, treffer masse snille hannhunder og er en god leder, så skal man fint kunne unngå å få trøbbel med hunden? At den fungerer flott med andre hanner? Er det ikke nok at han møter DEN bølla og det sier pang, og vips der var all sosialiseringen for no good liksom? Jeg bare spør jeg, for jeg sitter litt og funderer på dette. Og kan hende jeg setter ting litt på spissen.

Er det ikke snakk om at alle hannhunder kan sloss bare de møter "rette motstander"? Fordi inntil da så har hunden ikke noe å "frykte" i sin posisjon og vips der var det en som prøvde seg og da ble det bråk. Det er vel naturlig og ha et rangsystem hvor en er mer sjef enn den andre, og er det like jevn så kan de bli bråk. Og det uavhengig i hvor godt sosialiserte de er fra før?

Jeg holder en liten knapp på at det er forskjeller på hunder. At noen er mer dominant enn andre. Og noen hunder er ikke noe dominante og søker ikke bråk, dermed er det kjekke å ha med å gjøre enn andre..

Og noen nevner rasebetinget.. I en rasebok (eller sett det i flere) står det på noen raser (bla. min rase) at de kan være problemtaisk ovenfor andre hunder.. Ligger det ikke noe i det?

[ingar]

Hadde du møtt meg på tur med min hannhund, så hadde han satt seg ned og tatt kontakt med meg, for at vet at dette kan jeg ordne opp i. Han skal slippe å sloss med alle hannhunden han møter.

Hrmm! Hvordan vet hunden det? Jeg for min del kjøper ikke et øyeblikk at hunden setter seg ned og tar kontakt med deg fordi den vet at du er sjefen. Den gjør det enten for:

i håp om å oppnå noe positivt/belønning eller for å unngå noe ubehagelig. Hvordan i all verden skulle hunder klare å forholde seg til et så abstrakt begrep som å være "sjef"? Også i ulveflokken har de effektivt lært at det "lønner" seg å ikke provosere de man ikke kan hanskes med.

[Tonje]

Kjempeinteressant spørsmål! Lurer litt på dette selv,men tror det ligger både sosialisering,"riktig"individ og rase bak hannhunder som ikke bøller med andre hanner. Da min hannhund var valp,var jeg veldig redd for at han skulle bli en hannhund-agressiv bølle,og luftet han ofte med andre hunder av alle slag.Det gikk jo kjempefint det,og jeg trodde det hele hadde blitt gjort riktig helt til han kom i en viss alder og jeg så tendenser til bølleatferd mot yngre hunder.

Jeg gjorde ikke så mye ut av det,annet enn å ta på båndet å gå vekk. Ble litt satt ut må jeg innrømme,selvom jeg hadde hørt at hannhunder ofte kan bli litt ekle når de blir eldre. Han var da ikke sånn før

Så vi hadde en periode hvor jeg ikke lot han hilse på alt som var,og gikk turer stort sett alene. Denne bølleatferden hans har gitt seg sånn stort sett( begynner en,blir han gjerne med),men han har blitt mer voksen den siste tiden.

Men stort sett er han faktisk veldig grei med andre hannhunder,og jeg vil slett ikke kalle han hannhund-agressiv. Det er ikke så lenge siden vi møtte et par utrivelige løse hannhunder,som kom løpende bort og stilte seg knurrende over han. Det hele gikk bra det,jeg gikk fort videre,ropte på dyret,og han kom etter meg. den andre hunden fulgte etter et stykke mens han brummet fælt med barten sin,men jeg fortsatte bare å gå,og Ike fulgte etter.

Det var gutten sin det

Jeg har heller ikke trent bevisst på lederskap,eller andre ting som gjør at han skal ta kontakt med meg i sånne situasjoner. Han gjør det heldigvis av seg selv.

[MarieR]

Jeg vet ikke heelt hva jeg trur, men trur jeg heller mot at hannhunder som er agresive mot hverandre er et instinkt som ligger igjenn fra ulven og hundens ville dager (Ja, jeg trur hunden stammer fra ulven).

Derfra mener jeg at samma hvor godt trent en sirkustiger er, kan den fremdeles en dsag hoppe på deg og bite deg ihjel, fordi instinktene enedelig tok overhånd igjenn.

Med andre ord; Jeg mener instinkter kan roes ned, men de forsvinner ALDRI, dermed kan en hannhund som vanligvis er snill, plutselig ikke være snill lenger, eller den kan (som min) være tøff i trynet hele tiden. Dermed må man finne ut om det faktisk er agresivitet, redsel, usikkerhet osv for å vite hvordan man skal takkle problemene.

Selv vi mennesker har instinkter, trur en del glemmer det i blandt..

[Huldra]

Bare en tanke jeg kom på akkurat nå; det er vel forskjell på å være "snill med andre hannhunder", og å kunne passere andre hunder i bånd? Og fordi om det går skjeis på den ene siden, betyr ikke det at det går skjeis på den andre. Dvs, en hund trenger ikke å kunne passere andre hannhunder for å være en grei hannhund, og motsatt; en som kan passere andre hannhunder greitk, trenger ikke være fullt så grei når den er løs. Da spørs det også hva man vil definere en "grei" hannhund som; en som kan passere, eller en som er grei løs, eller begge deler? Og hva går på trening (jeg mener fx passering), og hva går på "psyken" til hunden (hvordan den oppfører seg blandt andre hannhunder)? Jeg mener at man ikke kan se hvordan en hund "virkelig" er, uten at den får gå løs. Alle kan vel være enig i at noen hunder oppfører seg annerledes i bånd? Altså; hva menes med en "grei" hannhund? (Tenk i forhold til andre hannhunder, ikke andre ting.)

[ingar]

Jeg vet ikke heelt hva jeg trur, men trur jeg heller mot at hannhunder som er agresive mot hverandre er et instinkt som ligger igjenn fra ulven og hundens ville dager (Ja, jeg trur hunden stammer fra ulven).

Derfra mener jeg at samma hvor godt trent en sirkustiger er, kan den fremdeles en dsag hoppe på deg og bite deg ihjel, fordi instinktene enedelig tok overhånd igjenn.

Med andre ord; Jeg mener instinkter kan roes ned, men de forsvinner ALDRI, dermed kan en hannhund som vanligvis er snill, plutselig ikke være snill lenger, eller den kan (som min) være tøff i trynet hele tiden. Dermed må man finne ut om det faktisk er agresivitet, redsel, usikkerhet osv for å vite hvordan man skal takkle problemene.

Selv vi mennesker har instinkter, trur en del glemmer det i blandt..

Ja jeg tror ikke du tror så galt. Man kan ikke avlære hunden å være hund. Den er et flokkdyr og knytter sterke bånd til sin flokk. Dvs. familien den deler hus med og individer den treffef ofte og som er blitt "innlemmet" Den flokken blir hunden liv og om den treffer på andre fremmede hunder..vil de være fra en ukjent flokk og utgjøre en trussel. Det er altså unaturlig for hunder å måtte forholde seg til individer fra flokker den ikke kjenner fra før..så det må læres. Nordenstam sier at en ulveflokk på Rena..går ikke på besøk til Tynsetflokket. Skulle de treffes..blir det som regel kamp på liv og død. Det er dette vi har å forholde oss til når vi "trener" og sosialiserer hunden vår. Noen ganger tar naturen over fra det vi har lært den.

[MarieR]

Ingar: Akkurat det jeg ville frem til ja

trur "alle" har sin mening om hva en grei hannhund er. Jeg synns en grei hannhund bør kunne fungere både under passeringer, på tur med, løst, på treff, trening osv med andre hannhunder. Den kan selfølgelig si fra at "nå går du for langt" osv til andre hanner, men bør ikke oppsøke bråk. De får jo komunisert ti gang så bra med kroppspråk når de er løse, og da har de også muligheten til å evt. gjøre opp seg i mellom.

Ser abslolutt poenget med forskjellen på passering og det å være løs, det er jo som oftest vi eiere som ødelegger for hundene i passeringer.

for å spørre om en ting..se for dere gitt situasjon. En raseutstilling der det er mye bråk mellom hundene, og da særlig unge hannhunder. Løsningen ble å finne et stort ingjerdet område og slippe alt som het hannhunder.

Resultatet ble at på senere utstillinger, var det aldri bråk mellom diss hundene.

Hva synns dere om en slik løsning på problemet? Jeg mener dette er en grei måte å gjøre det på, selv om det høres brutalt ut. Med flokkinstinktet kommer ranginstinktet. Hvorvidt vi mennesker trenger å bry oss om det, hundene gjør det overfor hverandre. Det er vel bevist fakta. (?)

[Guest 2ne]

for å spørre om en ting..se for dere gitt situasjon. En raseutstilling der det er mye bråk mellom hundene, og da særlig unge hannhunder. Løsningen ble å finne et stort ingjerdet område og slippe alt som het hannhunder.

Resultatet ble at på senere utstillinger, var det aldri bråk mellom diss hundene.

Hva synns dere om en slik løsning på problemet? Jeg mener dette er en grei måte å gjøre det på, selv om det høres brutalt ut. Med flokkinstinktet kommer ranginstinktet. Hvorvidt vi mennesker trenger å bry oss om det, hundene gjør det overfor hverandre. Det er vel bevist fakta. (?)

Ja, det syns jeg var kjempelurt! Nå må du bare finne et par andre som tør risikere at hannhunden deres blir traumatisert og skadet - i verste fall drept - og slippe alle løs, så ordner det seg nok? *dryppende sarksasme*

Du som snakket så varmt om at hunder stammer fra ulver - tror du ulver "ordner opp og aldri krangler igjen" i en slosskamp mellom flokker?

[molly]

Noen raser har det vel mer i seg enn andre, samt noen individer. Men en voksen hund er jo en "pakke" av både gener, miljø og læring og erfaring.

Jeg har nå i hvert fall stor tro på at mye kan gjøres ved hjelp av trening.

Jeg var selv nøye med hvem min hund fikk hilse på. Trygge, rettferdige hunder. Jeg var også nøye med oppførselen til min hund, og har aldri latt han få noen løsning på å "bølle" med andre hunder. Jeg lot han heller aldri "orndne opp selv", og beskyttet min valp mot uheldige episoder.

Når de når en "viss alder" er de ofte hormonelle og prøver seg litt, og da tror jeg i hvert fall det er viktig å være selektiv med hvem og hva hunden får leke med/hilse på.

Holdninger om at hundene skal ordne opp selv er jeg sjelden med på, særlig siden det ofte kommer fra de som eier litt bøllette hunder, som ofte "vinner" denne oppordninga, og stadig får løsning på sin "bølle-adferd".

Jeg hadde aldri sluppet min hund med en haug med unge hannhunder som jeg ikke vet nada om, og som "bråker" med min hund rundt ringen. ALDRI!

[Tonje]

Enig med 2ne her.Selvom det eksisterer rangordning hunder/flokker imellom,så er ikke alle hannhundene på ei utstilling flokken til min hund,og jeg hadde aldri gjort det på den måten. Jeg er "flokken"til hunden min,og det er vi to som skal samarbeide og fungere sammen.

[Nirm]

Jeg hadde aldri slippi mine hannhunder sammen med en gjeng med bråkete, fremmede hannhunder. Det kan gå bra, men det kan også ikke gå bra. Fort gjort med ganske alvorlig skader i en slik situasjon. Minner mer om risikosport for min del...

Disse hundene ser hverandre en sjelden gang, og det er vel stor sannsynelighet for at det blir fortsatt en del knuffing neste gang. For hundene blir eldre, nye individer blir kjønnsmodne, andre blir gamle. Rang er vel ikke noe som er endelig i en flokk heller?

[ingar]

Ingar: Akkurat det jeg ville frem til ja

trur "alle" har sin mening om hva en grei hannhund er. Jeg synns en grei hannhund bør kunne fungere både under passeringer, på tur med, løst, på treff, trening osv med andre hannhunder. Den kan selfølgelig si fra at "nå går du for langt" osv til andre hanner, men bør ikke oppsøke bråk. De får jo komunisert ti gang så bra med kroppspråk når de er løse, og da har de også muligheten til å evt. gjøre opp seg i mellom.

Ser abslolutt poenget med forskjellen på passering og det å være løs, det er jo som oftest vi eiere som ødelegger for hundene i passeringer.

Resultatet ble at på senere utstillinger, var det aldri bråk mellom diss hundene.

Hva synns dere om en slik løsning på problemet? Jeg mener dette er en grei måte å gjøre det på, selv om det høres brutalt ut. Med flokkinstinktet kommer ranginstinktet. Hvorvidt vi mennesker trenger å bry oss om det, hundene gjør det overfor hverandre. Det er vel bevist fakta. (?)

Gud bedre--Nei en slik løsning ville i alle fall aldri jeg gått for. Jeg skal jaggu vite hvem jeg lar min(e) hund(er) løpe løse sammen med. Husk det foregår læring hele tiden og jeg ønsker å ha kontroll, så langt det lar seg gjøre i alle fall, på hva slags lærdom som går inn. Den værste jeg kan tenke meg i en sånn situasjon, selv om de nå skulle ordne opp seg i mellom, er at hunden da har lært seg å bruke de spillereglene for å løse en konflikt når jeg så nitid driver å lære dem fredligere alternativ.

[akela]

Nå er vel de fleste ekspertene enige om at en av de tingene som er avlet VEKK på de aller fleste hunder, er nettopp denne adferden som ulvene har - at de vil angripe en konkurrerende flokk hvis den trenger inn på deres territorium.

Dette er ikke hensiktsmessig for hunder som menneskets hjelper å ha, derfor er den egenskapen borte - akkurat som man snakker om at hunder er gjort mer "barnslige" enn ulver. Litt varierende etter rase, så vil denne neotenien være varierende - men tilstede.

Dermed HAR man ikke denne ekstreme slåsshangen som ulver kan ha - hvor de dreper en konkurrent bare fordi den er fremmed. De aller, aller fleste hundeslagsmål mellom "likt matchede" hunder (altså ikke en kjempehund og en liten hund, der uhell kan skje) ender jo ikke med død og fordervelse... de overlever. Ofte uten særlige bittskader. Hunder som skambiter andre har ofte heller et atferdsproblem, at de har opplevd negative erfaringer, er usikre, ELLER - som blant andre Runar Næss har skrevet om - at de går over i jaktatferd (som er noe annet enn den territorielle aggresjonen, eller det at hannHUNDER "gjør opp").

Tilbake til spørsmålet... så er svaret: Nei, alle hannhunder kan ikke være venner - så ideell er ikke verden

Men kort skissert, så er min erfaring som følger:

- Sosialisering med trygge, solide hunder er viktig. Men de skal være TRYGGE, siden en negativ erfaring som valp - at den blir "tatt", selv om den underkaster seg - vil dukke opp igjen hos den voksne hunden som så kan ha "lært" å behandle andre slik. Vold avler vold, dessverre. Så er jeg personlig for å styre leken en smule, at valpen lærer seg at ja, eier kan også sette grenser - for hvor mye herjing, for hvor intenst det skal bli, og at det er helt greit - da kan kanskje eier gjøre noe med hunden istedet. Jeg bruker

- Solid innkalling, også vekk fra andre, festlige hunder, er alfa og omega. Kan du ikke kalle hannhunden din vekk fra en deilig tispe, får du neppe heller kalt den inn fra en annen hannhund når de står der stivbeint. Gjør innkallingen POSITIV, så du ikke behøver å skrike og rope for å få den til å "høre" - slik brøling kan i verste fall utløse slagsmål! Tren det fra valpestadiet, lær valpen å komme selv når den leker - man venter til en liten pause i leken, står rett ved, gjerne med noe godt eller en leke, og får med seg valpen vekk.

- Over en viss alder så ikke la unge hanner leke "herjeleken" med jevngamle, og la dem venne seg til å prøve krefter hele tiden gjennom å legge hodet på nakken, ri på andre hanner, provosere. Ikke la dem "gjøre opp selv", men ta hunden vekk FØR det kommer så langt - selv om de er unge. I den verste alderen så var vel Belgerpias gamle råd bare å la hunden omgås trygge, eldre hannhunder - ikke jevngamle pubertetslus av noen andre hanner.

- La heller ikke større unge hunder herje med mindre hunder som er eldre, det lærer dem overdreven selvtillit og at det er "gøy" å trøkke ned en hund som ikke kan ta realt igjen. Og la heller ikke den unge hannen herje for mye med tisper - han skal HØRE på dem, han skal ikke kjase og mase seg inn i "døvhet". Det vil også hjelpe - siden flere hanner rundt samme (kjeftende) tispe kan bli bråk av.

- Vær en god leder, altså den som hunden har LYST til å følge med på, fordi det lønner seg - enten det er fordi det da skjer noe morsomt, eller fordi livet da blir fredeligere og hyggeligere. Jeg tror ikke det er enten eller; mine hunder er ofte "limt" til meg og vel så interessert i hva jeg måtte finne på, som hva andre hunder er - sånn generelt. Jeg både leker med dem, men jeg er også og henter dem dersom de ikke hører - de vet de "må". Det er slik eldstehunden hjalp meg med å oppdra yngstehunden... så jeg hermer litt. Men jeg er aldri "sint" heller.

- Hunder MÅ ikke hilse på alt og alle, det er ikke DÉT som er sosialisering! Å venne hunden til at det å få løpe bort til en annen hund er et gode som ikke er en selvfølge, er kjekt. Mange har gått i den fella... latt hundene få gå bort til alt og alle, og så har de den vanen/mønsteret inne når hunden begynner å bli småkjeklete i rette alderen.

- IKKE la hunder "gjøre opp". Det kan bli stygt, og det er dessuten helt unødvendig - dersom det ikke er hunder som skal møte hverandre jevnlig. Men også da vil jeg heller at eierne skal ta styringen, gjerne gjennom å gå endel turer sammen med hundene i bånd, og lære dem at det går an å eksistere "ved siden av hverandre" - uten å måtte prøve alt ut. Så gradvis slipper man en og en. Vi gikk på tur sammen med 10-12 hunder, inklusive to slåsshanner, og en løpsk frøken; to flokker som eksisterte "parallelt" på tur.... vi måtte bare ikke stoppe for mye opp!

En hund som ikke har "lært" at den skal prøve seg ut med enhver hund den treffer, vil bli mindre styrete, tror jeg. De som hele tiden MÅ, de er "møkkabikkjer" å møte - selv om det teknisk sett ikke er deres problem, men eierens "skyld".

- Lydighet, lydighet, lydighet er tingen. Har man raser som er vanskeligere å få lydigere, altså på innkalling, så må man ta konsekvensen av det - og sørge for å ha oversikt over situasjonen. Da jeg trente med bruksfolk, så kunne selv noen av de mest barka hannene gå løs sammen - fordi de gikk under kommando, og ble kalt vekk og inn til eier dersom de begynte å bruse litt med fjærene. Dette vil nok være vanskeligere på noen raser, som er tyngre å få til ditto lydighet på - og da må man kanskje i hvert fall få inn en solid stopp-kommando, noe som kan være lettere enn å få hunden til å snu...

- Egen adferd er viktig, vær POSITIV nær man møter andre hunder og skap positive forventninger. Hunder som "lytter" til fører får med seg utrolig mye av eventuelle negative bølger og gruing... Jeg går også inn og styrer endel møter, dersom jeg ser det kan bli litt gruff - holder mine hunder unna, sier pent hei til den andre hunden, gir en godis (her i huset er det ikke noe bråk rundt mat, det er da viktig....), og viser at JEG liker den. Har man da hunder med en viss tiltro til deg som flokkleder, så vil det ha god effekt. Jeg lærte nærmest ene hunden å brøle til andre hunder, da jeg en tid sa strengt "gå vekk" til løshunder som kom i full fart mot oss når min var i bånd! Så det sluttet jeg med...

- Ser du at din egen hund reagerer på en bestemt hund dere møter, så gå heller vekk.... Noen hunder GÅR bare ikke sammen, det kan være dårlig språk hos den andre, den kan gå og "lure" på din uten at du ser det, og hunder ser selvsagt det LENGE før vi gjør det. Ser det her i gjengen vi lufter med, det er fred og ro blant de faste, men så kommer det inn en ny hund med litt kaktus her og der, og så blir det mer bjeffing og oppstyr. Mens andre hunder, som er fredeligere, ikke forårsaker NOE av dette.

[Djervekvinnen]

Takk for svar allesammen! Interessant lese! Men en annen ting. Tisper, de kan jo minne litt om hannhunder når de møter samme kjønn. At to tisper kan gå på hverandre og begynne å bråke. Er det likhet mellom hann og hunn da, og fremgangsmåten som fler han gitt tips om?

Eller er tisper annerledes, siden de er mer variable i humør og hormonelt. At det går litt på "dagsformen", eller kommer det også an på de forskjellige individene?

Jeg skjønner igrunn hvorfor hannhunder kan bølle, siden det er naturlig iforhold til testosteron og skal være best osv. Men hvorfor er det vanlig at tisper kan brake ihop? Og at det i noen tilfeller kan bli mer alvorlig? Hadde skjønt det hvis tipspa hadde valper sammen med seg, men.

Min hund begynte å leke med ei tispe på samme alder og etter en halvtime med lek, fløy de på hverandre og begynte å sloss. Masse bråk og styr. Og etterpå så du tydelig at spesiell min hund ville holde seg unna den andre. Virket litt brydd på en måte og sur.. Hvorfor de gjorde det, ja det vet jeg ikke... kanskje det er litt sjeferi blandt tisper også, slik som med hannhunder?

[akela]

Hunder er som folk - det kan være dårlig match med personlighet, og kanskje det som går greit når de er uthvilt, blir too much når de er slitne?

Lek girer hunder opp, kanskje en halv time ble litt lenge? Da vet du det til en annen gang, og så stopper man når leken er god - bokstavelig talt

Anders Hallgren sier forøvrig at man skal begrense slik intens lek endel, at det ikke bør skje hver dag. Altså hunder som tumler vilt, leker intenst, og lenge; at det fører til at de går med et litt høyere stressnivå (forenklet sagt) i kroppen - og at det kan senke terskelen for at noe skjer i møte med andre hunder.

Finn en balanse i alt, og istedenfor å bli stående på et sted er det alltid lurt å bevege seg litt rundt - gå en tur sammen med eier av den andre hunden med hundene, da blir det ofte "løst" opp litt.

Tisper søker ofte ikke så mye UT som hannhunder, men litt avhengig av rase kan de også bli litt intense, så da gjelder igrunnen endel av det samme - kontroll, lydighet, og det å jobbe så alt fokus ikke er på andre hunder, men at hunden faktisk er interessert i eier samtidig og uansett. Ser det med en hund jeg har hjulpet å trene litt - den var i starten ekstremt fokusert på andre hunder, men jo mer eier jobber, kaller inn, tuller litt, hiver ut noen godis til et søk, roser for pen adferd/at den kommer til eier på eget initiativ, og gjør dette jevnt på turen, jo mindre "kaste meg frem og hilse" har hunden blitt, og jo flere får den hilse på, og jo meget bedre går alt...

Denne myten om at "når tisper slåss, så er det så mye alvorligere"... vel, jeg har aldri EGENTLIG sett et rått tispeslagsmål i noen park - det er det mer gutta som har stått for. Og hjemme hadde vi for det meste tisper - 3-4-5 stykk sammen, og det gikk også fredelig for seg.

Det gjelder jo å huske på... at hundene våre er der VI er, og kanskje de ville valgt å gå unna eller gå videre hvis ikke vi hadde "lært" dem til at "nei, her skal vi være... lenge". I parksettinger ser man ofte hvor mye fredeligere det blir når folk GÅR istedenfor å STÅ tur, og det er kanskje en pekepinn? Hunder har ikke noe valg, enten de treffer hverandre ute eller de bor i samme husholdning - de kan ikke "flytte hjemmefra", slik ulver i en flokk kan gjøre hvis gnisningene blir for store.

Rugaas sa engang at vi nærmest "lærte" hundene våre å gå rett mot enhver annen hund man møter, der de kanskje ellers ville stoppet opp, snust litt, gått en liten runde, tatt det pent og sett ting an - fordi vi går tur på gangvei, går rett mot, og trekker hunden med oss. Jeg ser det på eldstehunden når hun er ukomfortabel eller blir urolig fordi det er mye gnag mellom andre hunder, eller at hun simpelthen ikke ønsker å gå nærmere visse hunder - og har begynt å se ting an ut fra det. Motsatt kan "overdreven" entusiasme også være verdt å dempe litt - fordi da starter hundene på et litt høyt nivå, med mye giring og "hu hei hvor det går", og da kan det raskere "skje" noe. Det er ikke snakk om noe voldsom dressur, men bare om å roe ting litt ned.

[ingar]

Dette er ikke hensiktsmessig for hunder som menneskets hjelper å ha, derfor er den egenskapen borte - akkurat som man snakker om at hunder er gjort mer "barnslige" enn ulver. Litt varierende etter rase, så vil denne neotenien være varierende - men tilstede.

Dermed HAR man ikke denne ekstreme slåsshangen som ulver kan ha - hvor de dreper en konkurrent bare fordi den er fremmed. De aller, aller fleste hundeslagsmål mellom "likt matchede" hunder (altså ikke en kjempehund og en liten hund, der uhell kan skje) ender jo ikke med død og fordervelse... de overlever. Ofte uten særlige bittskader. Hunder som skambiter andre har ofte heller et atferdsproblem, at de har opplevd negative erfaringer, er usikre, ELLER - som blant andre Runar Næss har skrevet om - at de går over i jaktatferd (som er noe annet enn den territorielle aggresjonen, eller det at hannHUNDER "gjør opp").

Tilbake til spørsmålet... så er svaret: Nei, alle hannhunder kan ikke være venner - så ideell er ikke verden

Men kort skissert, så er min erfaring som følger:

- Sosialisering med trygge, solide hunder er viktig. Men de skal være TRYGGE, siden en negativ erfaring som valp - at den blir "tatt", selv om den underkaster seg - vil dukke opp igjen hos den voksne hunden som så kan ha "lært" å behandle andre slik. Vold avler vold, dessverre. Så er jeg personlig for å styre leken en smule, at valpen lærer seg at ja, eier kan også sette grenser - for hvor mye herjing, for hvor intenst det skal bli, og at det er helt greit - da kan kanskje eier gjøre noe med hunden istedet. Jeg bruker

- Solid innkalling, også vekk fra andre, festlige hunder, er alfa og omega. Kan du ikke kalle hannhunden din vekk fra en deilig tispe, får du neppe heller kalt den inn fra en annen hannhund når de står der stivbeint. Gjør innkallingen POSITIV, så du ikke behøver å skrike og rope for å få den til å "høre" - slik brøling kan i verste fall utløse slagsmål! Tren det fra valpestadiet, lær valpen å komme selv når den leker - man venter til en liten pause i leken, står rett ved, gjerne med noe godt eller en leke, og får med seg valpen vekk.

- Over en viss alder så ikke la unge hanner leke "herjeleken" med jevngamle, og la dem venne seg til å prøve krefter hele tiden gjennom å legge hodet på nakken, ri på andre hanner, provosere. Ikke la dem "gjøre opp selv", men ta hunden vekk FØR det kommer så langt - selv om de er unge. I den verste alderen så var vel Belgerpias gamle råd bare å la hunden omgås trygge, eldre hannhunder - ikke jevngamle pubertetslus av noen andre hanner.

- La heller ikke større unge hunder herje med mindre hunder som er eldre, det lærer dem overdreven selvtillit og at det er "gøy" å trøkke ned en hund som ikke kan ta realt igjen. Og la heller ikke den unge hannen herje for mye med tisper - han skal HØRE på dem, han skal ikke kjase og mase seg inn i "døvhet". Det vil også hjelpe - siden flere hanner rundt samme (kjeftende) tispe kan bli bråk av.

- Vær en god leder, altså den som hunden har LYST til å følge med på, fordi det lønner seg - enten det er fordi det da skjer noe morsomt, eller fordi livet da blir fredeligere og hyggeligere. Jeg tror ikke det er enten eller; mine hunder er ofte "limt" til meg og vel så interessert i hva jeg måtte finne på, som hva andre hunder er - sånn generelt. Jeg både leker med dem, men jeg er også og henter dem dersom de ikke hører - de vet de "må". Det er slik eldstehunden hjalp meg med å oppdra yngstehunden... så jeg hermer litt. Men jeg er aldri "sint" heller.

- Hunder MÅ ikke hilse på alt og alle, det er ikke DÉT som er sosialisering! Å venne hunden til at det å få løpe bort til en annen hund er et gode som ikke er en selvfølge, er kjekt. Mange har gått i den fella... latt hundene få gå bort til alt og alle, og så har de den vanen/mønsteret inne når hunden begynner å bli småkjeklete i rette alderen.

- IKKE la hunder "gjøre opp". Det kan bli stygt, og det er dessuten helt unødvendig - dersom det ikke er hunder som skal møte hverandre jevnlig. Men også da vil jeg heller at eierne skal ta styringen, gjerne gjennom å gå endel turer sammen med hundene i bånd, og lære dem at det går an å eksistere "ved siden av hverandre" - uten å måtte prøve alt ut. Så gradvis slipper man en og en. Vi gikk på tur sammen med 10-12 hunder, inklusive to slåsshanner, og en løpsk frøken; to flokker som eksisterte "parallelt" på tur.... vi måtte bare ikke stoppe for mye opp!

En hund som ikke har "lært" at den skal prøve seg ut med enhver hund den treffer, vil bli mindre styrete, tror jeg. De som hele tiden MÅ, de er "møkkabikkjer" å møte - selv om det teknisk sett ikke er deres problem, men eierens "skyld".

- Lydighet, lydighet, lydighet er tingen. Har man raser som er vanskeligere å få lydigere, altså på innkalling, så må man ta konsekvensen av det - og sørge for å ha oversikt over situasjonen. Da jeg trente med bruksfolk, så kunne selv noen av de mest barka hannene gå løs sammen - fordi de gikk under kommando, og ble kalt vekk og inn til eier dersom de begynte å bruse litt med fjærene. Dette vil nok være vanskeligere på noen raser, som er tyngre å få til ditto lydighet på - og da må man kanskje i hvert fall få inn en solid stopp-kommando, noe som kan være lettere enn å få hunden til å snu...

- Egen adferd er viktig, vær POSITIV nær man møter andre hunder og skap positive forventninger. Hunder som "lytter" til fører får med seg utrolig mye av eventuelle negative bølger og gruing... Jeg går også inn og styrer endel møter, dersom jeg ser det kan bli litt gruff - holder mine hunder unna, sier pent hei til den andre hunden, gir en godis (her i huset er det ikke noe bråk rundt mat, det er da viktig....), og viser at JEG liker den. Har man da hunder med en viss tiltro til deg som flokkleder, så vil det ha god effekt. Jeg lærte nærmest ene hunden å brøle til andre hunder, da jeg en tid sa strengt "gå vekk" til løshunder som kom i full fart mot oss når min var i bånd! Så det sluttet jeg med...

- Ser du at din egen hund reagerer på en bestemt hund dere møter, så gå heller vekk.... Noen hunder GÅR bare ikke sammen, det kan være dårlig språk hos den andre, den kan gå og "lure" på din uten at du ser det, og hunder ser selvsagt det LENGE før vi gjør det. Ser det her i gjengen vi lufter med, det er fred og ro blant de faste, men så kommer det inn en ny hund med litt kaktus her og der, og så blir det mer bjeffing og oppstyr. Mens andre hunder, som er fredeligere, ikke forårsaker NOE av dette.

Er de fleste enige om det? Det stemmer i alle fall dårlig med mine observasjoner. Der er stadig dette et fremtredende element til bekymring for mang en hundeeier. Når noen hunder bare ikke går sammen, så er det nok heller slike ting som spiller inn? At vi gjennom avl skulle ha endret så radikalt på hundens urinnstinkter..nei den kjøper i alle fall jeg ikke. Selv etter så mange år med mennesker..må hundens avkom fremdeles "preges" på oss. Så at hunder er blitt så genetisk endret gjennom tiden med oss..nei det tror jeg ikke. Det som er endret er å fremheve..eller dempe deler av dens jaktatferd og eksteriør.

[magicka]

Ingar: Akkurat det jeg ville frem til ja

trur "alle" har sin mening om hva en grei hannhund er. Jeg synns en grei hannhund bør kunne fungere både under passeringer, på tur med, løst, på treff, trening osv med andre hannhunder. Den kan selfølgelig si fra at "nå går du for langt" osv til andre hanner, men bør ikke oppsøke bråk. De får jo komunisert ti gang så bra med kroppspråk når de er løse, og da har de også muligheten til å evt. gjøre opp seg i mellom.

Ser abslolutt poenget med forskjellen på passering og det å være løs, det er jo som oftest vi eiere som ødelegger for hundene i passeringer.

for å spørre om en ting..se for dere gitt situasjon. En raseutstilling der det er mye bråk mellom hundene, og da særlig unge hannhunder. Løsningen ble å finne et stort ingjerdet område og slippe alt som het hannhunder.

Resultatet ble at på senere utstillinger, var det aldri bråk mellom diss hundene.

Hva synns dere om en slik løsning på problemet? Jeg mener dette er en grei måte å gjøre det på, selv om det høres brutalt ut. Med flokkinstinktet kommer ranginstinktet. Hvorvidt vi mennesker trenger å bry oss om det, hundene gjør det overfor hverandre. Det er vel bevist fakta. (?)

Herregud! Aldri i livet! For det første kan han bli angrepet og skadet uten at jeg kan gripe inn i kaoset!

Mer sannsynlig er det at han hadde skadet noen andre i selvforsvar siden han er så stor og sterk. Han lar seg ikke dominere, så må jeg forsvare "den farlige kamphunden min" ovenfor eierene til hundene han har slåss med! <_<

Har dette faktisk blitt gjort noe sted?? For dette er det dummeste forslaget jeg har hørt.

[Huldra]

for å spørre om en ting..se for dere gitt situasjon. En raseutstilling der det er mye bråk mellom hundene, og da særlig unge hannhunder. Løsningen ble å finne et stort ingjerdet område og slippe alt som het hannhunder.

Resultatet ble at på senere utstillinger, var det aldri bråk mellom diss hundene.

Hva synns dere om en slik løsning på problemet? Jeg mener dette er en grei måte å gjøre det på, selv om det høres brutalt ut. Med flokkinstinktet kommer ranginstinktet. Hvorvidt vi mennesker trenger å bry oss om det, hundene gjør det overfor hverandre. Det er vel bevist fakta. (?)

Nei, dette har jeg ingen tro på. 500 løse hannhunder skal ende opp i en eneste stor slåsskamp, for så å huske det til neste gang disse 500 hannene møtes på samme utstilling et år senere?

Jeg slapp ikke Casper med hvem som helst. Jeg visste (utifra erfaring) at han antageligvis ikke ville lage trøbbel om han var løs, men hvis hundene han kunne løpe løs med, var utilregnelige, så fikk han heller gå i bånd(for å unngå at han ble angrepet/bøllet med). Han underkastet seg alltid, men hunder som ikke godtok det, men som ville bølle, fikk han ikke lov å være løs med, og derfor unngikk vi hundetreff når vi visste at en viss slik hund skulle komme. Dette i stor skala; å slippe masse bøllete hunder sammen, blir bare tullball. Dessuten opplever jeg sjelden det er krøll blandt hannhundene på utstilling. Jeg hørte to-tre tilløp til krangling på siste utstilling jeg var på, ellers klarer 99% å oppføre seg, noe som også er et krav i mange rasestandarder. En hund som viser aggressivitet, skal ikke få rødt, og dermed må de kunne klare å være hannhund blandt andre hannhunder, hvis ikke er de ikke gode nok til å bli avlet på.