Gå til innhold
Hundesonen.no

Er vi for flinke til å skylde på hunden?


tuppetroll

Recommended Posts

Jeg vanker mye i agilitymiljøet - et miljø som etter mine observasjoner er ganske flinke på å se hva som er deres feil, og ikke skylde alt på hunden. Likevel ser man stadig vekk eiere som brøler til hundene på agilitybanen, for ting som definitivt ikke er hundens feil. "H*n ville jo bare ikke høre", "H*n hadde en dårlig dag" osv. - selv om de aller fleste som ser situasjonen fra en litt annen vinkel ser at fører faktisk sender hunden ut i feilen selv.

Nå har jeg begynt å se de samme taktene på lpkurset jeg deltar på, og på diverse lptreninger - fører roter seg helt tussete selv, og skylder like herlig på bikkja. Det morsomste eksempelet finner man i en ekvipasje på kurset, der eieren er mer opptatt av å snakke med instruktøren under øvelsen enn å jobbe med bikkja. Når øvelsen da er ferdig klager h*n resten av kvelden over hvor lite konsentrert hunden er, og at det er umulig å komme gjennom. Den stakkars bikkja har jo bare funnet ut at hvis mor eller far ikke behøver å følge med, så behøver da ikke jeg heller..

Er vi for flinke til å se splinten i bikkjas øye ift. bjelken i vårt eget? Er det "lettere" å si at det er hunden det er noe galt med enn oss?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ikke vet jeg.. men vi har jo den der : hunden kan jo øvelsen.. han gidder bare ikke, trasser eller boikotter, straffer meg for noe..

strengt talt kan den det ikke godt nok med mindre øvelsen sitter uansett, når som helst og i ulike miljøer..

og så må man ta med at en av og til ikke har dagen da...

jeg har sett en del agility som publikummer, vet alt for lite om sporten dessverre, men det skjærer meg i hjertet når bikkja blir flekt av banen etter at den har gjort noe feil, mens eier kjefter.Kan da umlig bli gøy av slikt..

Skjønner det er et kick å være på banen, med mange følelser, men det er da ikke hundens feil..

Husker dama som kasta seg på bakken og hylte NEEEEI, da det ikke gikk så bra alikevel.Hundet hoppet og danset rundt henne, nappet henne i klærne og så det hele som en lek, da hun reiste seg igjen, lo hun og jammen var hunden like blid... sånn skal det være!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jepp ;) selvfølgelig.... det ligger i menneskets natur å legge ansvaret på andre enn en selv når alt går galt.

Og bikkja sier jo ikke i mot...

Jeg har også en hund som krever at jeg må ha fullt fokus hele tiden når jeg trener -og det er neimen ikke lett og jeg driter meg fortsatt stadig ut - men jeg innser at jeg har en slik type hund og derfor må ta alt på min egen kappe skulle han miste fokus uten at jeg fikk han inn igjenn (min forrige hund kunne jeg "glemme" helt og han var uansett like klar).

Men noe jeg synes jeg ser enda mere av er at fører tar for mye ansvar for å få fokuset til hunden. Jeg er så glad jeg i det minste har lært å holde helt kjeft med mindre jeg har kontakt hvis ikke hadde folk hørt meg i det jeg nærmet meg banen..med en sånn hund så hadde det veldig fort blitt "loke, følg med, loke..hallo, loke...følg med..LOKE!" hvis jeg skulle trent han slik jeg trente med mine første hunder :lol:

Det ser så himla dumt ut når eiere hele tiden maser etter oppmerksomheten fra hunden istedetfor omvendt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg godt igjen i det du sier, har sett veldig mange slike tilfeller. Men likevel tror jeg at de aller fleste skylder på bikkja en gang i blandt. Å se at man selv gjør feil er ikke like enkelt, da ville jo man tross alt ikke gjort feilen. Da er det godt å ha noen med seg på trening noen ganger, slik at andre faktisk kan fortelle hva man gjør feil. Kanskje det bare er småting, men likevel uhyre lærerikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er blitt mye flinkere til å se at jeg står får feilene, hunden bare gjør det den blir bedt om. ar forsåvidt visst dette tidligere også, men først det siste året jeg har begynt å gjøre noe med det. Ser jeg fremdeles, særlig når jeg skriver i bloggen på hjemmesiden, skylder på at "han var jo på jupiter". Av og til ER Ask faktisk det, og ære være han for det, men mesteparten av tiden er det noe jeg gjør, har gjort, eller ikke gjort, som påvirker bikkjas oppførsel.

Jeg vil påstå at nesten alle som skylder på bikkja egentlig vet hvem som er skyld i feilen...oss selv :) Det er bare litt tungt og godta det noen ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel.. I min bok er det 2 i et forhold da, selv i et forhold mellom hund og menneske - 2 personligheter, 2 som skal være på nett, 2 som skal ha en grei dag, 2 som skal like det man driver med, 2 som skal være motiverte samtidig..

Selvsagt er det tåpelig å bli forbanna og kjefte på hunden om noe går galt, hunden skjønner neppe hva den får kjeft for - men det er vel en form for avreagering kanskje? Selvfølgelig er det idiotisk å skyve skylda over på hunden om det er en førerfeil - men man kan vanskelig se seg sjøl, så i sånne tilfeller er det kanskje greit om noen gidder å fortelle vedkommende hva h*n gjør feil?

Jeg har hatt hund jeg, som har valgt å ikke gjøre noe jeg visste han kunne - ifølge den "klikker-regelen" om at når hunden utfører øvelsen 4 av 5 ganger. Jeg kan sikkert ta på meg skylda for at han ikke gjorde det 5 av 5 ganger, jeg var sikkert ikke flink nok til å motivere, jeg var sikkert ikke en god nok trener, jeg var sikkert utydelig i kommandoen, whatever.. Det er sikkert å menneskeliggjøre og, å si at han ikke ville - men for min del, så blir den "om hunden ikke utfører det, så kan den ikke det godt nok" en minst like dårlig unnskyldning som alle de politisk ukorrekte unnskyldningene man kan oppdrive.. Hunder er levende vesner, ikke programmerte maskiner - det vil alltid være en variabel, slik vi mennesker er en variabel..

Den før nevnte hunden ble forøvrig testet ut på spor og, for alle hunder kan spore har jeg lært - og hjernetrim er jo viktig! Så vi la ut et pølsespor til han, en pølsebit for hver halvmeter i 4 meter.. Av 8 pølsebiter fant han 2 *wee* banana Jeg kan gjerne ta på meg skylda for hans manglende sporinteresse, motivasjonen var sikkert ikke bra nok.. Men han var ikke så innmari interessert i mat eller folk, og han gikk alltid på overvær, så noen dreven sporhund hadde han neppe blitt samme hva.. Er det min feil? Er det hundens feil? Eller er det bare sånn det var, helt enkelt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, er enig. Ser det spesielt når det gjelder lp, mer enn agility.

Føler at jeg ihvertfall er blitt flinkere til å tenke meg om før jeg tenker at det er hundens feil. Prøver å tenke meg litt mer om hva som ble feil.

Men egentlig så tenker jeg ikke så mye på om det var min feil eller det var Tjorvens feil.

Jeg tenker heller "der gjorde vi visst feil, vi får prøve igjen". Det funker bra :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste skylder for mye på hunden sin. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er en av de til tider. Men jeg klager ikke ofte. Men uansett. Ja, det valpekurset jeg gikk for en stund siden, så var det ei dame som likte å stå å prate med alle andre kursdeltagerene, mens hunden hennes strittet i mot og det så faktisk ut som om den var klar for å gjøre noe. Så etter at hun fikk ett alvors ord med kurslederen, kom hun aldri tilbake. Så, man vet jo aldri da.!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg kan skylde på hunden. Det er hennes feil at hun ikke vil høre og er sta. At hun bare vil tulle og leke og ikke være seriøs. Ja det er bare hennes feil! Egoistiske hund. tenker bare på seg selv. <_< :D *tuller jo litt nå da*

Uansett: Er veldig lett å legge skylden på hunden, og jeg er sikker på at noen ganger så er det hundens feil, men i de fleste tilfeller er det nok min egen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel og god til å skylde på hunden.... :D Når ting som alltid har funket plutselig ikke funker lenger, og jeg ikke skjønner hva JEG gjorde galt, er jeg god til å skylde på hunden.

Jeg skjønner selvfølgelig at det er noe JEG har gjort galt, enten med innlæringen eller noe spesielt som kanskje skjedde sist e.l, men det er enkelt å skylde på hunden eller annen ytre påvirkning... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert å menneskeliggjøre og, å si at han ikke ville - men for min del, så blir den "om hunden ikke utfører det, så kan den ikke det godt nok" en minst like dårlig unnskyldning som alle de politisk ukorrekte unnskyldningene man kan oppdrive.. Hunder er levende vesner, ikke programmerte maskiner - det vil alltid være en variabel, slik vi mennesker er en variabel..

He he Godt poeng, og enig!

En annen ting, som jeg ikke tror noen har nevnt ennå, er at man på kurs eller treninger altfor sjelden får kritikk selv, som hundefører. Om man er utrolig dårlig "klovn" og bare står passivt og dytter i en hund pølsebit, så spiller det altså ingen rolle om man kaller seg klikkertrener eller ikke. Hunden synes fortsatt det er drepende kjedelig og vil ikke klare å konsentrere seg, eller sagt på en annen måte: Vil aldri lære det godt nok.

Det er nok flere grunner til at man ikke kritiserer fører. Noen virker som om de ikke tåler å høre det, mens andre ikke klarer å si det. Jeg tror også at svært mange føler at det innebærer for mye jobb om man blir presset til å se på seg selv og feilene man gjør som fører. Da blir det bare for slitsomt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Har ikke "alltid" mennesker lettere for å skylde på andre enn seg selv?

Det hender nok at jeg legger skylda på hunden også, selv når han ikke var skyld i at en ting ikke gikk som planlagt. Og som oftest er det nok jeg som ikke har fulgt godt nok med e.l. :)

Men som 2ne sa så er hunder levende vesener. Det er ikke 100% sikkert at hunden vil høre etter til en hver tid. Og det er da naturlig. Hvilke vesen på denne jord er "lydig" absolutt hele tiden? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting, som jeg ikke tror noen har nevnt ennå, er at man på kurs eller treninger altfor sjelden får kritikk selv, som hundefører. Om man er utrolig dårlig "klovn" og bare står passivt og dytter i en hund pølsebit, så spiller det altså ingen rolle om man kaller seg klikkertrener eller ikke. Hunden synes fortsatt det er drepende kjedelig og vil ikke klare å konsentrere seg, eller sagt på en annen måte: Vil aldri lære det godt nok.

Det er nok flere grunner til at man ikke kritiserer fører. Noen virker som om de ikke tåler å høre det, mens andre ikke klarer å si det. Jeg tror også at svært mange føler at det innebærer for mye jobb om man blir presset til å se på seg selv og feilene man gjør som fører. Da blir det bare for slitsomt...

Interessant. Jeg sto aktivt på telemarkski før jeg begynte å studere for alvor, og en del av treningen var å bli videofilmet mens vi kjørte løype. På samlinger kunne vi for eksempel bli filmet første dagen, og siste dagen, eller første tur og siste tur. Etter hver tur i løypa fikk vi tilbakemeldigner på hva vi gjorde galt (jada, veldig pedagogisk :rolleyes: ), og neste tur prøvde vi å gjøre noe med det, og noen ganger føltes det ut som om vi fikk det til.. Men fortsatt sa treneren at vi gjorde feil... På kvelden satte vi oss forran TV'n og så på videoene av oss, og fant ut at treneren faktisk hadde rett, vi gjorde fortsatt feil, selv om det føltes ut som om vi gjorde noe annet.

Poenget er, at man som regel tror man gjør rett sjøl, man trur man prøver og at man får det til, men som regel så er det langt fra godt nok. Når vi sto på ski fikk vi alltid beskjed om å overdrive øvelsene vi fikk tildelt, da ble de som regel tilnærmet slik de skulle være!

Folk som er litt drevne innen sporten sin vet som regel hvordan det ultimate skal være, være seg skøyteteknikk, løypeteknikk, eller å være hundefører, og vi tror vi gjør det rette, men sett opp et videokamera og se på deg selv og hvordan du fører hunden, så finner man som regel feil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...