Hva med hundefører?

[Yngvil]

Jeg har en egen nettside som jeg av og til skriver "artikler" om tema som interesserer meg, særlig da om hund. Tenkte jeg skulle forsøke å poste det her også, for en gangs skyld.

For å lese artikkelen på hjemmesiden, trykk her!

Jeg lærer veldig mye om dagen, og mest av alt om meg selv som fører, og det slår meg: Hvor blir det av hundefører i all fokuseringen på læringsmetoder? Hunder lærer av to ting: For å unngå ubehag, og for å få noe den vil ha, men hvem skal tilføre dette? Hva består ubehaget eller det positive i?

Jeg tror debatten om hvilken metode som fungerer best er så vanskelig blant annet fordi man ikke diskutere de forskjellige mennesketypene som holder på med hundetrening. Noen er høylydte og fysisk dominerende. Andre er stille som mus og tør ikke vise tunge en gang i frykt for å gjøre skam på seg. Sistnevnte utgjør forresten en svært dårlig figurant!

Det er umuligå bevise at en metode fungerer bedre enn en annen, med mindre man har en bredt grunnlag å basere seg på, og man kan ikke konkludere med dette basert på teori. Grunnen, mener jeg, er at mennesker og dyr ikke er statiske vesener. Vi utvikles stadig og blir utsatt for belastninger og miljøpåvirkninger som ingen kan forutse effekten av. En dårlig dag på jobben kan føre enhver hundeier ut i uføret “Tren aldri når du er i dårlig humør”. Da spiller metode ingen rolle. Timingen er fortsatt like elendig, og man krever fortsatt for mye av hunden og hunden ender med å gi deg finger’n og tenke “Fytti! Drittkjerring! Jeg streiker!”.

Hvor blir det av fokusen på hva fører gjør? Kanskje det ikke var så dumt poeng det man hadde på 80-tallet med å “bruke seg selv”? Er hundetrening virkelig blitt så populærvitenskapelig at man får folk til å tro at enhver kan få en hund til å danse som goldenen på videoen og at det kun kommer an på metode og ikke fører? Når en hundeier ikke klarer å formidle at dette er gøy til hunden sin, ja, da hjelper det lite å bytte til en bedre type godbiter eller kjøpe en ny leke.

[molly]

Kjempe bra poeng, og godt skrevet artikkel!

[mowgli]

Applaus!

[Flash]

Veldig, veldig enig - og en av mange gode grunner til ikke å misjonere ukritisk når det gjelder treningsmetoder.

Har hatt denne diskusjonen flere ganger med de jeg trener mest sammen med. Det har jo gjerne startet som metodediskusjoner, men har etter hvert penset inn på det som faktisk er det viktigste: Den enkelte fører og dens terskler for å gjøre ting på den eller den måten. Noen klarer ikke å klovne seg til, noen (meg f.eks) ville ikke klart å korrigere korrekt selv med pistol mot tinningen, noen klarer ikke å overlate initiativet til hunden, noen klarer ikke å styre temperamentet, noen klarer ikke å heve stemmen til en skikkelig "bra" engang, noen klarer ikke å holde orden på hendene dersom det er en klikker i den ene av dem.

Som du sier; det hele koker til slutt ned til hvor flink man er til å belønne/korrigere så det gir maksimal effekt. Det er jo ikke uvanlig å se de som f.eks sliter med lav intesitet på hunden - men fortsatt ikke har tenkt tanken på å belønne med annet enn en liten godbit servert nøytralt fra hånda. Eller motsatt de som går og smågnåler et mumlete "nei" til en hund som overhører glatt.

Samtidig kan det jo lett bli litt mer "sårt" dersom man kommer inn på førers rolle - det er jo lettere å skylde på metode og til og med hunden - enn det er å se seg selv i speilet, ikke sant? Særlig kanskje for instruktører som inngår i en flyktig relasjon til kursdeltakere. Det er stor forskjell på folk hvor åpne de er for kritikk av egen framtreden - noen er takknemlige, andre går i forsvar tvert. Og jo dårligere man kjenner hverandre, jo vanskeligere er det kanskje?

Når det er sagt har jeg vært på kurs hvor størsteparten av instruktørens innspill gikk på førers framtreden. Mulig det var en bra deltakergjeng, men det ble da godt mottatt av alle tror jeg. Framstillingformen (med glimt i øyet) hadde nok en del å si.

[akela]

Tankevekkende, Yngvil. Men jeg tror mindre det har med hundefører og "riktig" metode til riktig hundefører, enn det har med hundeeiernes/hundeførernes egen evne til litt god, gammeldags selvkritikk... og der skorter det vel, uansett treningsmetode!

Jeg har sett klikkertrenere være treigere enn det burde vært lov, uten å klare å sette en grense, når hunden deres utagerer mot en annen hund for ørtende gang. Sååå blid når det gjelder, helt skrudd av ellers - i det å se at hunden lider under manglende grensesetting for sin usikkerhet og utfall.

Eller tradisjonalister som tror de er "strenge men rettferdige" (omtrent som fantomet), men som er utrolig urettferdige mot bikkjestakkaren. Begge parter, i hver sin ytterlighet, vil knapt innrømme noe - og bikkjene lider for det.

Sånn et helt lite og subjektivt eksempel, mener jeg!

Det er noe med etikken i dette... at når hundefører kommer med sin femte nye hund, og mener at DENNE skal bli stjernen, så burde noen forlengst si at "hei, det er deg det er noe galt med, siden du ødelegger alle hundene dine". Eller når fru hvermansen gjør livet til sin engstelige hund til et enda større *******, fordi hun gjør ALT feil - og tror det er hunden som er feil. Kan man si noe? Bør man si noe til folk som lar hundene sine skli ut av hendene på seg, og som du ser kommer til å bli møkkabikkjer om kort tid? Det virker mer som de FORTRENGER ting, enn noe annet.

Nå er noen av de mer fremgangsrike - målt i kroner og antall deltakere iallfall - hundeskolene gjerne de med grunnleggere som er riktig så flinke med folk, til å snakke dem rundt, til å føle at de får valuta for de solide pengene de betaler inn etc. Ofte ble det stor kontrast når slike trente eiere kom til en klubb, der de måtte gjøre ting selv - tenke selv - ikke fikk fullt av "hurrarop" når alt gikk så bra, men faktisk måtte stole på seg selv. Men noen fikser det, andre ikke.

Men har det noe med metode å gjøre....?

Eller har det mer med tenkning om 1) Hva eieren betyr oppi dette, noe som jeg ganske riktig som påpekt her mange hundeinstruktører knapt tør si noe om og 2) Hva man kan om dyr og natur idag, der menneskeliggjøring lett skjer og 3) En grunnleggende empati som gjør en i stand til å se hvor det går galt i forhold til hunden.

Hm... ble rotete dette. Men skal tenke mer, og se om jeg klarer å skrive noe mer vettugt!