Artikkel i hundesport

[henrikke]

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet...

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner?

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem !

[alucinor]

En normal hund vil fungere utmerket sammen med små barn, og det er ingen grunn til å stenge hunden ute på noe område.

Da vi fikk småtten hadde vi to Rottweilere. de fikk være med på stell, de lå ikke i sofaen - har aldri gjort og skulle ikke begynne da, og soverommet var alltid forbudt. Kjøkkenet var også forbudt område for hundene - et lite kjøkken og jeg liker ikke hunder som sikler over meg når jeg lager mat.

Men, stua - som vi tilbrakte mest tid i, der var hundene og ungen sammen. Hundene lærte at de ikke fikk ta lekene til småtten, og det respekterte de. De var egentlig ikke så veldig interessert i denne greia med mindre han hadde gjort på seg eller fikk mat. Da var det straks interessant.

Å stenge hunden ute fordi man får barn er urimelig, og da burde man for hundens del finne et nytt hjem til den hvor den kan bli innkludert i familien.

Nå bor guttungen i et hus fullt av hunder, leker ligger strødd over alt, jeg føler vi vasser i leker og hunder om dagen (4 Rottweilere og en Dachs tar plass) og det gjør jaggu meg en guttevalp på 3,5 år også. Lekene til ungen får være i fred, det eneste som er i faresonen er maten hans når han labber forbi ene tispa - hun har utrolig lang hals når det er mat på gang.

Når bikkjene får mat får de det i stua, de vet de får ha maten sin i fred for guttungen, han vet han ikke får røre maten dems, ei heller når de har fått griseører eller annet. da holder han seg unna. Det er nok ingen fare for han, han kan fint gå bort å ta fra dem griseøre tror jeg, men, han får ikke lov. har hundene fått det så er det deres, og det respekterer han. Han er veldig glad i å gi dem griseøre da, så han får lov til det.

Kunsten å ha barn og hund sammen er at man oppdrar begge parter. Det kan fort bli trøbbel dersom man har behandlet hunden som en liten baby og den nå skal reduseres til "bare" bli en hund. Da kan det fort bli kræsj pga. at det kommer en ny baby i huset - en som som regel får mer oppmerksomhet enn hva hundebabyen har fått. Derfor er det viktig å oppdra en hund som en hund og ikke et barn, mener jeg da. Og huske på å oppdra ungen slik at den blir hundevennlig.

[meg123]

Synes svaret til alucinor var veldig bra jeg Sånn ville jeg tenkt/gjort/tenker å gjøre den gangen vi får en baby i huset å

[akela]

Jeg tror det ligger litt i publikummet den er skrevet for - og hva man på en måte må ta høyde for, når leseren kan være fullstendig "grønn" når det gjelder hund, kanskje relativt blottet for godt, gammaldags sunt bondevett, og uten den helt store evnen til å lese hund...

Hadde man skrevet litt om hvordan drevne hundefolk har sine hunder og barn sammen, kunne det kanskje skje uheldige ting - ut fra mer uerfarne folks feilbedømmelse. Jeg mener... det er jo de som knapt klarer å skille på godlyd og kosebrumming - og på "ekte" knurring! Så når man skriver en slik artikkel, må den på en måte være relativt uangripelig...

Jeg er vokst opp med hund, og der fantes det verken bur eller grinder - jo, det vil si, JEG hadde lekegrind! Det fantes dessuten dører hist og her... Men det er bilder av meg midt oppi bikkjer og kjøkken og valper og leker, som lite barn, og jeg lever da i beste velgående ennå... og det var aldri uheldige episoder heller, ikke et bitt noensinne. Men nå skal det sies... at det var litt andre tider; den hunden som knurret på lille meg og var usikker (en ut av de mange vi hadde i hus), den røk rett ut og til en barnløs familie, så man tok ikke sjanser heller. Men brukte dette bondevettet!

Og så var man, som Alucinor også skriver, VELDIG strenge med dette at vi barn lærte at dyr skulle være i fred, skulle gis respekt, og så videre. Vi var ville etter hunder, men løp aldri bort til fremmede hunder - når vi ble gamle nok. Frem til det ble vi nok "gjetet" svært grundig, kjenner jeg moderen rett! Men når en forelder vokste opp på gård, og hadde hest som lekekamerat fra barnsbein, så lærer man vel å bruke hodet - og ikke menneskeliggjøre dyrene heller.

Jeg ser kanskje med litt annen vri på dette med hva dagens eiere tildels gjør med hundene sine, og det er å ha dem som "venner" og "babyer" - på en måte som gjør at mange nærmest blir smigret når "hunden min vil ha meg for seg selv, fordi den er så glad i meg" og lignende. Til dags dato har ingen i vår familie hatt problemer med bikkjer rundt mat eller leker - uansett rase, så det er nok noe vi har fått inn når det gjelder hva som forventes av hundene, og hva de læres opp til fra første stund. For å bli litt personlig.

[henrikke]

tenker som så at dette er til ferskingene jeg også.. men kan ikke slik holde hunden på avstand opplegg faktiskmskape sjalusi? For plutselig blir det jo fullstendig unntakstilstand!??

[Fillerya]

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet...

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner?

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem !

Enig med deg. Jeg reagerte også da jeg leste artikkelen. Sånn kommer ikke jeg til å gripe det an dersom vi får barn (ikke har vi noe rom til overs heller). Hva skal man med hund dersom den ikke kan være en del av familien overhode? For meg blir det helt feil for det er jo derfor jeg har hund.

[ida]

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk mine barn, før jeg visste hvor skummelt det kunne være å få baby i et hus med hunder.

Jeg har fått to barn med ti års mellomrom. Jeg hadde faktisk en 2-3års gammel hund begge gangene. Både babyer og bikkjer har ligget både i sofaer og senger (bikkja nederst og ungen øverst) og hatt hele huset til fri disposisjon. (Hygienesnøfterne kan bare snøfte. Det er enkelt å legge et babylaken under ungen og skifte sengetøy ofte).

Jeg har aldri opplevd at ungene har plaget bikkjene på noen måte, eller omvendt. Bur eller lekegrind brukte jeg aldri. Nå skal det sies at jeg hadde mine små under oppsyn bestandig, men det ville jeg da hatt om jeg ikke hadde hund også!

Begge parter lærte å ta nødvendige hensyn og å gå i bånd kunne hundene fra før! Man trekker da ikke når man går i bånd!

[ElinT]

Da jeg for 3 år siden fikk min sønn var det ikke noe som forandret seg for Ebbe sin del. Han har aldri fått lov til å inn på soverommet, så der trengte vi ikke forandre på noe. Første jeg gjorde når jeg kom hjem fra sykehuset var å la Ebbe få snuse og hilse, og så prøvde jeg så godt som mulig at hverdagene skulle være som før for Ebbe. Like mye kos, oppmerksomhet og trening som før for å unngå sjalusi (og fordi han trenger det). Ebbe har aldri vært sjalu på lille Thomas, men da Thomas var rundt 1,5 år var han i en periode sjalu på Ebbe

Nå er Thomas 3 år og han og Ebbe kommer godt overens. Thomas elsker hundene våre og syns det er kjempe stas å være med på tur i skogen og på agility trening

Det med å stenge hunden borte fra barnet i alle mulige situasjoner syns jeg blir feil, men å ha et sted som hunden kan få fred, som ikke barnet har lov til å være/forstyrre, det burde være en selvfølge.

Hundene mine har en egen plass under trappa som de kan være helt i fred. Der har ikke Thomas lov til å være og det vet han.

[Line_]

OT: Jeg har ikke fått hundeport enda jeg

[hegehau]

Du må selvsagt følge med på hundens reaksjon de første dagene du kommer hjem med et nytt barn, men utover det er det ikke så mye mer..

For meg var det bare et lite sjalusibjeff.Etter en irettesettelse godtok hunden barnet som en del av flokken...

men det stemmer at hunder kan ta et barn for å være en valp som muligens vil ha maten dens......Derfor burde du ikke la unger gå bort til hunden mens den spiser...

Og litt mer vasking og støvsuging er det alltids med en hund...

Når jeg hadde et spedbarn sammen med en hund(og noen katter), støvsugde jeg to ganger daglig..

Men da vi la gulv istedet for teppe i stuen ble det mye mindre styr med det...

Men det er absolutt ikke nødvendig å stenge hunden ute fra mange rom...

[magicka]

Det å stenge den inne på et eget rom der den får "fri" synes jeg blir helt feil, hva er det som er så fritt med å være utestengt og ensom?

Hadde vi sperret vår hund inne på et rom hadde han ult og ynket seg konstant til vi slapp han ut. Han trenger å være med der det skjer, unntatt på soverommet, men det vet han og aksepterer.

Han er da også et familiemedlem, og stenge ute deler av familien fordi det har kommet et nytt medlem synes jeg ikke noe om <_<

Og så skal man omplassere eller avlive hunder som ikke liker barn? Hva med å prøve og se om det går først?

Ikke bare tenke "oi, nå er jeg gravid, da må hunden vekk..."

Man kan da i tilfelle omplassere den for eksempel til noen eldre mennesker, eller andre som ikke har små barn. Avlivning hadde aldri vært aktuelt for meg om hunden er helt grei og velfungerende ellers.

Ut fra artikkelen fikk man inntrykk av at hunden var en slags pest man skulle legge til side for barnets skyld, og helst så tidlig som mulig :wallbash:

Greit nok det er sikkert kos å få barn, men hundene er også barna mine

Og de kommer alltid til å være en aktiv del av familien, barn eller ingen barn.

Nå kan sikkert noen si at dette er noe jeg bare sier nå, og når jeg får barn kommer de til å være mye viktigere, men det tror jeg ikke kommer til å skje i mitt tilfelle.

Jeg er rett og slett for glad i hunder!

[Caroline]

Orka ikke lese alle svarene først, men må bare skrive bitelitt..

Heri huset går ihvertfall barn og hunder omhverandre.. Er kanskje ikke den ferskeste som hundeeier, mend et er vårt første barn. Likevel var det alltid en selvfølge at det var sånn vi skulle ha det.

[millis]

Jeg viser det med et bilde jeg hva jeg mener om saken

[Caroline]

Herlig bilde millis!

Da ble jo selvfølgelig jeg frista til å legge ut også

Slemme hundene, fysj

[millis]

Ååååh... så nydelige

He,he ja vi ser jo hvor slemme di er mot hverandre...

Tenk å ødlegge noe så fint ved å skille dem? Barn og dyr er helt herlige sammen

[Toller]

er nesten alt jeg har å si...

Så utrolig latterlig! Ikke rart hunder får problemer med at barn kommer til hus når noen behandler dem som dette etterpå