Gå til innhold
Hundesonen.no

Artikkel i hundesport


henrikke

Recommended Posts

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet... :D

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner? :P

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem ! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En normal hund vil fungere utmerket sammen med små barn, og det er ingen grunn til å stenge hunden ute på noe område.

Da vi fikk småtten hadde vi to Rottweilere. de fikk være med på stell, de lå ikke i sofaen - har aldri gjort og skulle ikke begynne da, og soverommet var alltid forbudt. Kjøkkenet var også forbudt område for hundene - et lite kjøkken og jeg liker ikke hunder som sikler over meg når jeg lager mat.

Men, stua - som vi tilbrakte mest tid i, der var hundene og ungen sammen. Hundene lærte at de ikke fikk ta lekene til småtten, og det respekterte de. De var egentlig ikke så veldig interessert i denne greia med mindre han hadde gjort på seg eller fikk mat. Da var det straks interessant.

Å stenge hunden ute fordi man får barn er urimelig, og da burde man for hundens del finne et nytt hjem til den hvor den kan bli innkludert i familien.

Nå bor guttungen i et hus fullt av hunder, leker ligger strødd over alt, jeg føler vi vasser i leker og hunder om dagen (4 Rottweilere og en Dachs tar plass) og det gjør jaggu meg en guttevalp på 3,5 år også. Lekene til ungen får være i fred, det eneste som er i faresonen er maten hans når han labber forbi ene tispa - hun har utrolig lang hals når det er mat på gang.

Når bikkjene får mat får de det i stua, de vet de får ha maten sin i fred for guttungen, han vet han ikke får røre maten dems, ei heller når de har fått griseører eller annet. da holder han seg unna. Det er nok ingen fare for han, han kan fint gå bort å ta fra dem griseøre tror jeg, men, han får ikke lov. har hundene fått det så er det deres, og det respekterer han. Han er veldig glad i å gi dem griseøre da, så han får lov til det.

Kunsten å ha barn og hund sammen er at man oppdrar begge parter. Det kan fort bli trøbbel dersom man har behandlet hunden som en liten baby og den nå skal reduseres til "bare" bli en hund. Da kan det fort bli kræsj pga. at det kommer en ny baby i huset - en som som regel får mer oppmerksomhet enn hva hundebabyen har fått. Derfor er det viktig å oppdra en hund som en hund og ikke et barn, mener jeg da. Og huske på å oppdra ungen slik at den blir hundevennlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det ligger litt i publikummet den er skrevet for - og hva man på en måte må ta høyde for, når leseren kan være fullstendig "grønn" når det gjelder hund, kanskje relativt blottet for godt, gammaldags sunt bondevett, og uten den helt store evnen til å lese hund...

Hadde man skrevet litt om hvordan drevne hundefolk har sine hunder og barn sammen, kunne det kanskje skje uheldige ting - ut fra mer uerfarne folks feilbedømmelse. Jeg mener... det er jo de som knapt klarer å skille på godlyd og kosebrumming - og på "ekte" knurring! Så når man skriver en slik artikkel, må den på en måte være relativt uangripelig...

Jeg er vokst opp med hund, og der fantes det verken bur eller grinder - jo, det vil si, JEG hadde lekegrind! Det fantes dessuten dører hist og her... Men det er bilder av meg midt oppi bikkjer og kjøkken og valper og leker, som lite barn, og jeg lever da i beste velgående ennå... og det var aldri uheldige episoder heller, ikke et bitt noensinne. Men nå skal det sies... at det var litt andre tider; den hunden som knurret på lille meg og var usikker (en ut av de mange vi hadde i hus), den røk rett ut og til en barnløs familie, så man tok ikke sjanser heller. Men brukte dette bondevettet!

Og så var man, som Alucinor også skriver, VELDIG strenge med dette at vi barn lærte at dyr skulle være i fred, skulle gis respekt, og så videre. Vi var ville etter hunder, men løp aldri bort til fremmede hunder - når vi ble gamle nok. Frem til det ble vi nok "gjetet" svært grundig, kjenner jeg moderen rett! Men når en forelder vokste opp på gård, og hadde hest som lekekamerat fra barnsbein, så lærer man vel å bruke hodet - og ikke menneskeliggjøre dyrene heller.

Jeg ser kanskje med litt annen vri på dette med hva dagens eiere tildels gjør med hundene sine, og det er å ha dem som "venner" og "babyer" - på en måte som gjør at mange nærmest blir smigret når "hunden min vil ha meg for seg selv, fordi den er så glad i meg" og lignende. Til dags dato har ingen i vår familie hatt problemer med bikkjer rundt mat eller leker - uansett rase, så det er nok noe vi har fått inn når det gjelder hva som forventes av hundene, og hva de læres opp til fra første stund. For å bli litt personlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet... :D

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner? :P

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem ! :P

Enig med deg. Jeg reagerte også da jeg leste artikkelen. Sånn kommer ikke jeg til å gripe det an dersom vi får barn (ikke har vi noe rom til overs heller). Hva skal man med hund dersom den ikke kan være en del av familien overhode? For meg blir det helt feil for det er jo derfor jeg har hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk mine barn, før jeg visste hvor skummelt det kunne være å få baby i et hus med hunder. :D

Jeg har fått to barn med ti års mellomrom. Jeg hadde faktisk en 2-3års gammel hund begge gangene. Både babyer og bikkjer har ligget både i sofaer og senger (bikkja nederst og ungen øverst) og hatt hele huset til fri disposisjon. (Hygienesnøfterne kan bare snøfte. Det er enkelt å legge et babylaken under ungen og skifte sengetøy ofte).

Jeg har aldri opplevd at ungene har plaget bikkjene på noen måte, eller omvendt. Bur eller lekegrind brukte jeg aldri. Nå skal det sies at jeg hadde mine små under oppsyn bestandig, men det ville jeg da hatt om jeg ikke hadde hund også!

Begge parter lærte å ta nødvendige hensyn og å gå i bånd kunne hundene fra før! Man trekker da ikke når man går i bånd! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg for 3 år siden fikk min sønn var det ikke noe som forandret seg for Ebbe sin del. Han har aldri fått lov til å inn på soverommet, så der trengte vi ikke forandre på noe. Første jeg gjorde når jeg kom hjem fra sykehuset var å la Ebbe få snuse og hilse, og så prøvde jeg så godt som mulig at hverdagene skulle være som før for Ebbe. Like mye kos, oppmerksomhet og trening som før for å unngå sjalusi (og fordi han trenger det). Ebbe har aldri vært sjalu på lille Thomas, men da Thomas var rundt 1,5 år var han i en periode sjalu på Ebbe :P

Nå er Thomas 3 år og han og Ebbe kommer godt overens. Thomas elsker hundene våre og syns det er kjempe stas å være med på tur i skogen og på agility trening :D

Det med å stenge hunden borte fra barnet i alle mulige situasjoner syns jeg blir feil, men å ha et sted som hunden kan få fred, som ikke barnet har lov til å være/forstyrre, det burde være en selvfølge.

Hundene mine har en egen plass under trappa som de kan være helt i fred. Der har ikke Thomas lov til å være og det vet han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må selvsagt følge med på hundens reaksjon de første dagene du kommer hjem med et nytt barn, men utover det er det ikke så mye mer..

For meg var det bare et lite sjalusibjeff.Etter en irettesettelse godtok hunden barnet som en del av flokken...

men det stemmer at hunder kan ta et barn for å være en valp som muligens vil ha maten dens......Derfor burde du ikke la unger gå bort til hunden mens den spiser...

Og litt mer vasking og støvsuging er det alltids med en hund...

Når jeg hadde et spedbarn sammen med en hund(og noen katter), støvsugde jeg to ganger daglig..

Men da vi la gulv istedet for teppe i stuen ble det mye mindre styr med det... :)

Men det er absolutt ikke nødvendig å stenge hunden ute fra mange rom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stenge den inne på et eget rom der den får "fri" synes jeg blir helt feil, hva er det som er så fritt med å være utestengt og ensom?

Hadde vi sperret vår hund inne på et rom hadde han ult og ynket seg konstant til vi slapp han ut. Han trenger å være med der det skjer, unntatt på soverommet, men det vet han og aksepterer.

Han er da også et familiemedlem, og stenge ute deler av familien fordi det har kommet et nytt medlem synes jeg ikke noe om <_<

Og så skal man omplassere eller avlive hunder som ikke liker barn? Hva med å prøve og se om det går først?

Ikke bare tenke "oi, nå er jeg gravid, da må hunden vekk..."

Man kan da i tilfelle omplassere den for eksempel til noen eldre mennesker, eller andre som ikke har små barn. Avlivning hadde aldri vært aktuelt for meg om hunden er helt grei og velfungerende ellers.

Ut fra artikkelen fikk man inntrykk av at hunden var en slags pest man skulle legge til side for barnets skyld, og helst så tidlig som mulig :wallbash:

Greit nok det er sikkert kos å få barn, men hundene er også barna mine :D

Og de kommer alltid til å være en aktiv del av familien, barn eller ingen barn.

Nå kan sikkert noen si at dette er noe jeg bare sier nå, og når jeg får barn kommer de til å være mye viktigere, men det tror jeg ikke kommer til å skje i mitt tilfelle.

Jeg er rett og slett for glad i hunder! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orka ikke lese alle svarene først, men må bare skrive bitelitt..

Heri huset går ihvertfall barn og hunder omhverandre.. Er kanskje ikke den ferskeste som hundeeier, mend et er vårt første barn. Likevel var det alltid en selvfølge at det var sånn vi skulle ha det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...