Gå til innhold
Hundesonen.no

Artikkel i hundesport


henrikke

Recommended Posts

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet... :D

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner? :P

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem ! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En normal hund vil fungere utmerket sammen med små barn, og det er ingen grunn til å stenge hunden ute på noe område.

Da vi fikk småtten hadde vi to Rottweilere. de fikk være med på stell, de lå ikke i sofaen - har aldri gjort og skulle ikke begynne da, og soverommet var alltid forbudt. Kjøkkenet var også forbudt område for hundene - et lite kjøkken og jeg liker ikke hunder som sikler over meg når jeg lager mat.

Men, stua - som vi tilbrakte mest tid i, der var hundene og ungen sammen. Hundene lærte at de ikke fikk ta lekene til småtten, og det respekterte de. De var egentlig ikke så veldig interessert i denne greia med mindre han hadde gjort på seg eller fikk mat. Da var det straks interessant.

Å stenge hunden ute fordi man får barn er urimelig, og da burde man for hundens del finne et nytt hjem til den hvor den kan bli innkludert i familien.

Nå bor guttungen i et hus fullt av hunder, leker ligger strødd over alt, jeg føler vi vasser i leker og hunder om dagen (4 Rottweilere og en Dachs tar plass) og det gjør jaggu meg en guttevalp på 3,5 år også. Lekene til ungen får være i fred, det eneste som er i faresonen er maten hans når han labber forbi ene tispa - hun har utrolig lang hals når det er mat på gang.

Når bikkjene får mat får de det i stua, de vet de får ha maten sin i fred for guttungen, han vet han ikke får røre maten dems, ei heller når de har fått griseører eller annet. da holder han seg unna. Det er nok ingen fare for han, han kan fint gå bort å ta fra dem griseøre tror jeg, men, han får ikke lov. har hundene fått det så er det deres, og det respekterer han. Han er veldig glad i å gi dem griseøre da, så han får lov til det.

Kunsten å ha barn og hund sammen er at man oppdrar begge parter. Det kan fort bli trøbbel dersom man har behandlet hunden som en liten baby og den nå skal reduseres til "bare" bli en hund. Da kan det fort bli kræsj pga. at det kommer en ny baby i huset - en som som regel får mer oppmerksomhet enn hva hundebabyen har fått. Derfor er det viktig å oppdra en hund som en hund og ikke et barn, mener jeg da. Og huske på å oppdra ungen slik at den blir hundevennlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det ligger litt i publikummet den er skrevet for - og hva man på en måte må ta høyde for, når leseren kan være fullstendig "grønn" når det gjelder hund, kanskje relativt blottet for godt, gammaldags sunt bondevett, og uten den helt store evnen til å lese hund...

Hadde man skrevet litt om hvordan drevne hundefolk har sine hunder og barn sammen, kunne det kanskje skje uheldige ting - ut fra mer uerfarne folks feilbedømmelse. Jeg mener... det er jo de som knapt klarer å skille på godlyd og kosebrumming - og på "ekte" knurring! Så når man skriver en slik artikkel, må den på en måte være relativt uangripelig...

Jeg er vokst opp med hund, og der fantes det verken bur eller grinder - jo, det vil si, JEG hadde lekegrind! Det fantes dessuten dører hist og her... Men det er bilder av meg midt oppi bikkjer og kjøkken og valper og leker, som lite barn, og jeg lever da i beste velgående ennå... og det var aldri uheldige episoder heller, ikke et bitt noensinne. Men nå skal det sies... at det var litt andre tider; den hunden som knurret på lille meg og var usikker (en ut av de mange vi hadde i hus), den røk rett ut og til en barnløs familie, så man tok ikke sjanser heller. Men brukte dette bondevettet!

Og så var man, som Alucinor også skriver, VELDIG strenge med dette at vi barn lærte at dyr skulle være i fred, skulle gis respekt, og så videre. Vi var ville etter hunder, men løp aldri bort til fremmede hunder - når vi ble gamle nok. Frem til det ble vi nok "gjetet" svært grundig, kjenner jeg moderen rett! Men når en forelder vokste opp på gård, og hadde hest som lekekamerat fra barnsbein, så lærer man vel å bruke hodet - og ikke menneskeliggjøre dyrene heller.

Jeg ser kanskje med litt annen vri på dette med hva dagens eiere tildels gjør med hundene sine, og det er å ha dem som "venner" og "babyer" - på en måte som gjør at mange nærmest blir smigret når "hunden min vil ha meg for seg selv, fordi den er så glad i meg" og lignende. Til dags dato har ingen i vår familie hatt problemer med bikkjer rundt mat eller leker - uansett rase, så det er nok noe vi har fått inn når det gjelder hva som forventes av hundene, og hva de læres opp til fra første stund. For å bli litt personlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste det nye nummeret av hundesport som kom i posten i dag, og siden det var så mye bra å lese, så leste jeg om gode tips når en har hund og får barn også, selv jeg ikke er i en sånt prosjekt selv, for å si det sånn.

Mange gode råd, som å lære hunden å ikke trekke når en skal ut med vogn og at bjeffing er en uting når knøttet endelig sovner.At hunden bør få begrenset sin adgang til soverom på grunn av allergi og sofa grunnet babystell er også noe jeg kan være enig i.

Men så var det ikke måte på hvor mange steder hunden og barnet kunne møtes på ulike negative måter- kjøkkenet kunne føre til mat konkurranse, og stua stod i fare for å bli apportplass med alle lekene.

Så summa sumarum så hadde hunden best av å være- gjerne alene på eget rom og område , det var jo så deilig for hunden å slippe mas fra det yngste medlemmet... :D

Jo mer jeg leste jo mer synes jeg dettte lød urimelig.

Dere som har erfaring : er hunden virkelig sååå mye i veien?

Er ikke dette isolering av det firbeinte famlile medlemmet?

Har alle så stor plass at det er ubegrenset med plass til gjereder og soner? :P

Om vi skulle forvente, kan jeg ikke se for meg at henrik skal sperres ute noe sted???Tvert imot skal ungen legges rett på gulvet for snusing når vi kommer hjem ! :P

Enig med deg. Jeg reagerte også da jeg leste artikkelen. Sånn kommer ikke jeg til å gripe det an dersom vi får barn (ikke har vi noe rom til overs heller). Hva skal man med hund dersom den ikke kan være en del av familien overhode? For meg blir det helt feil for det er jo derfor jeg har hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk mine barn, før jeg visste hvor skummelt det kunne være å få baby i et hus med hunder. :D

Jeg har fått to barn med ti års mellomrom. Jeg hadde faktisk en 2-3års gammel hund begge gangene. Både babyer og bikkjer har ligget både i sofaer og senger (bikkja nederst og ungen øverst) og hatt hele huset til fri disposisjon. (Hygienesnøfterne kan bare snøfte. Det er enkelt å legge et babylaken under ungen og skifte sengetøy ofte).

Jeg har aldri opplevd at ungene har plaget bikkjene på noen måte, eller omvendt. Bur eller lekegrind brukte jeg aldri. Nå skal det sies at jeg hadde mine små under oppsyn bestandig, men det ville jeg da hatt om jeg ikke hadde hund også!

Begge parter lærte å ta nødvendige hensyn og å gå i bånd kunne hundene fra før! Man trekker da ikke når man går i bånd! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg for 3 år siden fikk min sønn var det ikke noe som forandret seg for Ebbe sin del. Han har aldri fått lov til å inn på soverommet, så der trengte vi ikke forandre på noe. Første jeg gjorde når jeg kom hjem fra sykehuset var å la Ebbe få snuse og hilse, og så prøvde jeg så godt som mulig at hverdagene skulle være som før for Ebbe. Like mye kos, oppmerksomhet og trening som før for å unngå sjalusi (og fordi han trenger det). Ebbe har aldri vært sjalu på lille Thomas, men da Thomas var rundt 1,5 år var han i en periode sjalu på Ebbe :P

Nå er Thomas 3 år og han og Ebbe kommer godt overens. Thomas elsker hundene våre og syns det er kjempe stas å være med på tur i skogen og på agility trening :D

Det med å stenge hunden borte fra barnet i alle mulige situasjoner syns jeg blir feil, men å ha et sted som hunden kan få fred, som ikke barnet har lov til å være/forstyrre, det burde være en selvfølge.

Hundene mine har en egen plass under trappa som de kan være helt i fred. Der har ikke Thomas lov til å være og det vet han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må selvsagt følge med på hundens reaksjon de første dagene du kommer hjem med et nytt barn, men utover det er det ikke så mye mer..

For meg var det bare et lite sjalusibjeff.Etter en irettesettelse godtok hunden barnet som en del av flokken...

men det stemmer at hunder kan ta et barn for å være en valp som muligens vil ha maten dens......Derfor burde du ikke la unger gå bort til hunden mens den spiser...

Og litt mer vasking og støvsuging er det alltids med en hund...

Når jeg hadde et spedbarn sammen med en hund(og noen katter), støvsugde jeg to ganger daglig..

Men da vi la gulv istedet for teppe i stuen ble det mye mindre styr med det... :)

Men det er absolutt ikke nødvendig å stenge hunden ute fra mange rom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stenge den inne på et eget rom der den får "fri" synes jeg blir helt feil, hva er det som er så fritt med å være utestengt og ensom?

Hadde vi sperret vår hund inne på et rom hadde han ult og ynket seg konstant til vi slapp han ut. Han trenger å være med der det skjer, unntatt på soverommet, men det vet han og aksepterer.

Han er da også et familiemedlem, og stenge ute deler av familien fordi det har kommet et nytt medlem synes jeg ikke noe om <_<

Og så skal man omplassere eller avlive hunder som ikke liker barn? Hva med å prøve og se om det går først?

Ikke bare tenke "oi, nå er jeg gravid, da må hunden vekk..."

Man kan da i tilfelle omplassere den for eksempel til noen eldre mennesker, eller andre som ikke har små barn. Avlivning hadde aldri vært aktuelt for meg om hunden er helt grei og velfungerende ellers.

Ut fra artikkelen fikk man inntrykk av at hunden var en slags pest man skulle legge til side for barnets skyld, og helst så tidlig som mulig :wallbash:

Greit nok det er sikkert kos å få barn, men hundene er også barna mine :D

Og de kommer alltid til å være en aktiv del av familien, barn eller ingen barn.

Nå kan sikkert noen si at dette er noe jeg bare sier nå, og når jeg får barn kommer de til å være mye viktigere, men det tror jeg ikke kommer til å skje i mitt tilfelle.

Jeg er rett og slett for glad i hunder! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orka ikke lese alle svarene først, men må bare skrive bitelitt..

Heri huset går ihvertfall barn og hunder omhverandre.. Er kanskje ikke den ferskeste som hundeeier, mend et er vårt første barn. Likevel var det alltid en selvfølge at det var sånn vi skulle ha det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...