Gå til innhold
Hundesonen.no

Nå er jeg møkk lei av å ha en negativ mamma!


Minadachs

Recommended Posts

Som tittelen på emnet sier. Ja jeg er dritt lei en negativ og lite støttende mamma. Hun bare sier til meg at jeg og hunden min aldri kommer til å gjøre det bra på utstillinger og sånn. Og om jeg så fall skal stille, ja så må det være i nærområdet. Skal jeg si hvor mange utstillinger det er i nærområdet? Jo det er 1. 1, og den holder til på Letohallen. Det er så kjipt. Jeg ser disse jentene på aldern min som drar hele norge rundt for å stille, og så får jeg ikke en gang lov til å stille utenfor nærområdet her. Nei nå er tålmodigheten min nok med hu muttern. Jeg er møkk lei, hu bare ler av at jeg har store drømmer med hund i fremtiden, og det er dager hvor jeg er så langt nede bare pga. av at hun er nedlatende til meg. Så, er det noen som har noen utrolig gode råd for å få mamma til å bli mer grei mot meg når det gjelder drømmer og sånn! For jeg har så utrolig lyst til å stille ut, men ikke lett med en mamma som jeg har!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som tittelen på emnet sier. Ja jeg er dritt lei en negativ og lite støttende mamma. Hun bare sier til meg at jeg og hunden min aldri kommer til å gjøre det bra på utstillinger og sånn. Og om jeg så fall skal stille, ja så må det være i nærområdet. Skal jeg si hvor mange utstillinger det er i nærområdet? Jo det er 1. 1, og den holder til på Letohallen. Det er så kjipt. Jeg ser disse jentene på aldern min som drar hele norge rundt for å stille, og så får jeg ikke en gang lov til å stille utenfor nærområdet her. Nei nå er tålmodigheten min nok med hu muttern. Jeg er møkk lei, hu bare ler av at jeg har store drømmer med hund i fremtiden, og det er dager hvor jeg er så langt nede bare pga. av at hun er nedlatende til meg. Så, er det noen som har noen utrolig gode råd for å få mamma til å bli mer grei mot meg når det gjelder drømmer og sånn! For jeg har så utrolig lyst til å stille ut, men ikke lett med en mamma som jeg har!

HAr du også funnet ut at mammaer kan være en negativ ting? Mamma tror heller ikke at jeg kommer til å få gjort noe med hund. Og sier bare masse om at rex ikke burde bodd her osv osv.

Har desverre ingen tips, men vi kan flytte ut sammen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen tips desverre.. Bare det å ta en skikkelig alvorsprat. Er mulig det ikke hjelper da..

Har en mamma selv som er veldig negativ. Hun retter på alt jeg gjør med Phoebe (veldig frustrerende, etterson hun bare er lille valpen), sier jeg ikke kan ta vare på henne osv. Hun skal alltid lære henne opp på sin måte, selv om planen før jeg fikk henne gikk ut på at jeg skulle dressere henne selv på min måte fordi hun bare er min... men men..

Min største "hevn" er å ikke høre på henne... Kjipt det med utstillingene da :)

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen tips desverre.. Bare det å ta en skikkelig alvorsprat. Er mulig det ikke hjelper da..

Har en mamma selv som er veldig negativ. Hun retter på alt jeg gjør med Phoebe (veldig frustrerende, etterson hun bare er lille valpen), sier jeg ikke kan ta vare på henne osv. Hun skal alltid lære henne opp på sin måte, selv om planen før jeg fikk henne gikk ut på at jeg skulle dressere henne selv på min måte fordi hun bare er min... men men..

Min største "hevn" er å ikke høre på henne... Kjipt det med utstillingene da :)

Lykke til!

Det at jeg hevner meg over mamma med å ikke høre på henne, det går dårlig, så jeg har blitt mye mer flinkere i heimen og, og hører på mamma..:S håper det hjelper, men må skaffe meg jobb for å få hu happy!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at jeg hevner meg over mamma med å ikke høre på henne, det går dårlig, så jeg har blitt mye mer flinkere i heimen og, og hører på mamma..:S håper det hjelper, men må skaffe meg jobb for å få hu happy!

Jeg også!! Har begynt å sette inn alt skittent i oppvaskmaskinen etter de andre, rydde rundt omkring osv sov. Sendt ut søknader til jobb etc etc. Håper det løsner litt for oss begge da :);)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at en mor skal støtte barnet sitt egentlig uannsett da... så når hun ikke gjør det er jo eneste måten å forandre dette på er jo å snakke med henne å si hva du føler.. så forstår hun kanskje at du syns det er viktig med støtte... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og jeg er veldig glad i hunder og vi ønsker og stille ut zelda når vi får henne,sette valper på henne om tre års tid hvis vi har tid og ikke noe annet går gæli.. :P

Mamman min og jeg går nesten gravide(vi gleeder oss sååå fælt til vi får zelda),Mamma er alt for meg,Støtter meg,nekter meg ikke ha dyr fordi jeg tar ansvaret,,men så er ikke vi så kranglete,,hadde alle ungdommer hatt et så fredfult forhold til mora si hadde vi levd i himmelen,

Du får bare ha lykke til,,om 5 år så er det nok bedre ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å mina! føler med deg! Jeg er nok en av de heldige som driver og reiser rundt, men foreldrene mine er vanligvis ikke med å betale får det;) Som feks i stavanger så måte silje hjelpe meg og jeg måtte grine meg til å kjøre med noen hjem fra stavanger:p begynn å snakk med folk rundt deg som driver med utstilling angående å kjøre med dem, si at du kan feks være med å spleise på bensin! Har lagt merke til at de aller fleste synes det bare er koselig å ha med seg noen i bilen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

du er ikke alene! hva er det med foreldre og hund? greit nok at det blir mye støv osv med hund, og det tar jeg ansvar for! men når jeg sier jeg vil begynne med AG, svarer hun meg ikke! jeg blir gal!

ellers har jeg det helt fint hjemme. jeg får mat hver dag. hun vasker klærna mine! jeg har mine oppgaver..

men! jeg takkler ikke all den negative energien! hun prikker på meg hele dagen!

har bajas fått mat i dag? har du skifta vann til han? har han fått vert på do i dag? alt det passer jeg selfølgelig på! noen ganger sier hun at bajas trenger mye me enn det jeg gir han.

hun tror hun vet sååå mye mer enn meg når det gjelder hund! når bajas hadde en periode der han tisset i senga mi. mor påsto at han tisset der pga.dr va rompelokt i senga mi! HALLO! nei sier jeg, det kan ikke være det! jo sier hun! jeg sa at han hopper opp i senga mi når jeg er borte og det er unormalt at en hund vil tisse der han selv oppholder seg! og det sa hunde psykologen også! men bryr seg ikke, hun skal ha mer peiling enn meg, hun påstår ting i hytt å pine! jeg blir gaaal! han hadde da uriveis innfeksjon.

min mor skrøyder sjelden av meg. kanskje det er derfor jeg sliter med dårlig selvtillit. hun vil ikke at vi skal synest vi er bedre enn andre.

hun kjefter nesten aldri heller, hun sier ingenting. jeg vil mye heller ha ei mor som sier sin mening, og kan gi ros og ris..

jeg kan flytte ut, men skolen jeg går på er ikke langt fra der jeg bor, og det er så dyrt å bo alene. jeg får jo ikke bortebo stipend.

jeg vet hvordan du har det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er dessverre ganske vanlig at man i en periode ikke går så godt overens med foreldrene sine. Jeg skjønner både deg og moren din. Tror ikke jeg ville vært overbegeistret av å sende tennåringsdatteren min rundt om i Norge alene. Er det noen i nærheten av der dere bor som stiller ut mye? Kanskej dere kunne blitt enige med de om du kunne bli med av og til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Just me!!

Skjønner deg innmari godt! Mamma ble smigret av at oppdretter så på Archie som en muligens utstillingshund, og nå skal vi stille han på Letohallen. Jeg har blitt hekta på utstillinger, og vil møte alt og alle..men gidder mamma å kjøre? Neeida.. Huff, kan ikke annet enn å glede meg til å flytte ut :P

Vi får lage en liten stiftelse og sitte på med folk til utstillinger sammen da, Mina ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du får prøve å fortelle henne hva du føler når hun oppfører seg slik.Kan hende hun blir ganske overassket,for de er ikke bestandig klar over at de sårer ;)

Samboeren til moren min er litt sånn.Han "mobber"meg til stadighet for rasevalget mitt(han er ihugga schæferentusiast),og mener at de ikke duger til noe disse pinglebikkjene. Blir litt irritert,men det hjelper liksom litt på motivasjonen min og.Blir litt sånn;vi skal jammen motbevise påstandene! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at jeg hevner meg over mamma med å ikke høre på henne, det går dårlig, så jeg har blitt mye mer flinkere i heimen og, og hører på mamma..:S håper det hjelper, men må skaffe meg jobb for å få hu happy!

Hei, nå kommer en mamma inn på banen her :)

Dere må være litt lure jenter! Det finnes omveier og de omveiene gjør også foreldre stolte ;) Tjen egne penger! Ingenting gjør deg mer uavhengig enn egne penger. Kanskje ikke store sakene, men du får penger til å gjøre ting som du liker og som moren din kanskje ikke støtter. Når hun ser at du faktisk har lyst til dette og tar i ett skikkelig tak, kan det hende hun støtter deg og hjelper deg litt ekstra.

For da jeg var ung... *setter seg på hendene*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med Margrete her.. Jeg er så heldig å ha en flott, tøff og inspirerende mamma (selv om det kanskje er bittelitt lettere å se det når jeg ikke bor hjemme lenger;)), men hun har da ikke alltid klappet i hendene og lagd fanfare for alle mine innfall gjennom årene. De aller fleste unge har noen interesser som kommer og går, det er helt naturlig, og det blir jo da også naturlig at foreldre stiller seg litt avventendene. Vis at dere VIRKELIG vil det. Engasjer dere, tjen egne penger til reise og opphold, jobb mye med hunden, ta ansvar og vis at dette ikke er noe som vil gå over av seg selv.

Dessuten er det også "perfectly natural" at man i tenårene drar seg lenger og lenger fra foreldrene sine, det handler om å løsrive seg og bli selvstendig, og det er helt nødvendig for at man skal klare seg alene.. Tror jeg;) Og jeg tror også at den beste måten å takle sånne problemer på er å forklare moren din hva du føler. Klarer du det ikke face til face uten å bli sint eller lei deg, skriv et lite brev. Disse mødrene er gjerne ikke så dumme som man i perioder tror.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff... dumt at flere av dere har det slik. :) Min mor har støttet meg masse med det jeg vil gjøre. Hun har kjørt meg til stallen og sittet i ridehallen og ventet på at ridetimen skulle bli ferdig. Hun har sittet i mange timer på skytebanen og ventet på meg når jeg har skutt osv osv. Hun har også betalt mye for utstyr og sånnt. Hun vil at jeg skal gjøre det jeg trives meg og liker. Og støtter meg og sier at jeg er flink osv. Spesiellt med tegningen min. Jeg har ikke vært veldig vanskelig eller tverr, så jeg tror det går litt begge veier. At noen ikke er takknemmelig og nærmest forventer ditt og datt hos moren sin og blir sur og kjefter hvis det ikke går som de vil. Søsteren min var sånn, og forholdet mellom ho og mamma var annerledes enn med meg.

Men klart noen mødre virker jo veldig kjipe, og sånnt syns jeg ikke noe om. Mødre bør egasjere seg i det barna deres brenner for! ikke nødvendigvis spandere alt hele tiden, men vise at man syns det er bra og gir støtte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som tittelen på emnet sier. Ja jeg er dritt lei en negativ og lite støttende mamma. Hun bare sier til meg at jeg og hunden min aldri kommer til å gjøre det bra på utstillinger og sånn. Og om jeg så fall skal stille, ja så må det være i nærområdet. Skal jeg si hvor mange utstillinger det er i nærområdet? Jo det er 1. 1, og den holder til på Letohallen. Det er så kjipt. Jeg ser disse jentene på aldern min som drar hele norge rundt for å stille, og så får jeg ikke en gang lov til å stille utenfor nærområdet her. Nei nå er tålmodigheten min nok med hu muttern. Jeg er møkk lei, hu bare ler av at jeg har store drømmer med hund i fremtiden, og det er dager hvor jeg er så langt nede bare pga. av at hun er nedlatende til meg. Så, er det noen som har noen utrolig gode råd for å få mamma til å bli mer grei mot meg når det gjelder drømmer og sånn! For jeg har så utrolig lyst til å stille ut, men ikke lett med en mamma som jeg har!

Vel, forholdet mellom datter og mor er ofte ikke basert¨på fullstendig ærlighet. Med det mener jeg at det kan være veldig gode grunner til at mødrene oppfører seg slik de gjør, men barna får ikke vite det. Ikke alle mødre liker å måtte fortelle et ivrig barn at "nei, vi har ikke råd", eller "nei, jeg er utmattet og sliten". Og veldig mange sliter med dårligere råd enn hva barna tror. Utstillinger er DYRT og koster ihvertfall 1000 kroner for èn utstilling når man iregner bensin , overnatting, mat, påmeldingsavgift, pelsstell etc. Tjener man de pengene selv er det jo OK, men barna skal i tillegg kjøres og hentes. Jeg forstår at moren din vil at du skal stille ut i nærområdet, men ta en prat med henne og hør hvor grensene går. Ved Oslo/kongsberg/Hamar etc. Da finner du fort mange flere utstillinger du kan delta på.

Vet ikke med din situasjon, men hvis moren din er alene med deg og kanskje søsken i tillegg, så ER det vanskelig å få kabalen til å gå opp. Broren skal på fotballkamp, søstera skal på håndballkamp (bare et eksempel), du skal på utstilling og opp i alt dette skal moren ha sin frihelg og tid til å dyrke sine egne hobbyer. Kanskje hun er sliten? Mødre elsker barna sine, og bekymrer seg mye for dems ve og vel selv om det ikke alltid oppfattes slik av tenåringer.

Det du kommer lengst med er å ha et åpent sinn for hvilke årsaker som ligger bak hennes beslutninger, snakke til henne på en rolig og voksen måte selv om det koker inni deg, argumentere godt og gjennomtenkt og bidra selv til å ordne det slik at:

- at det ikke koster mye penger,

- at du kan sitte på med noen som moren din har møtt og stoler på

- at du alltid (!) overholder avtaler om å ringe uansett hvor du er (jo oftere du ringer, jo mer beroliget blir dem)

- at du viser forståelse for hennes situasjon (det er hennes frihelg også)

- at du bidrar hjemme uten å måtte bli bedt om det (passe småsøsken f.eks?)

Og det beste salgsargumentet som finnes "jeg syns det er så koselig når du og jeg gjør noe sammen, som f.eks å dra på utstilling med hunden". :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av erfaring, så ødelegger negative foreldre forholdet mellom dem og barna..

Faren min var negativ alt mulig og ektremt overbeskyttende. Selv når jeg var 18år og bodde hjemme, så klaga han på at jeg ikke la meg når klokka var over 23.00. Alt dette tullet gjorde at jeg fikk dårlig konsentrasjon og gjorde lite lekser.

Men nå som jeg har flyttet ut, så går det meste greit, lite han kan si nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det nesten slik når det gjelder utstilling jeg også :D

Oppdretteren mener Taika ble den fineste i kullet sitt, og at hun kommer til å gjøre det veldig bra på utstilling, bare jeg får trent litt mer på å gå i ringen ;)

Så når jeg sier at mamma må betale, også får hun igjen penger, sier hun; at det hjelper ikke å stille ut når hunden ikke vil gå i ringen. Og når Taika ikke vil gå i ringen, kan du ikke stille da vettu.

Men siste utstilling vi var på var Hundefestivalen, og før det hadde vi nesten ikke trent noen ting. Nå derimot har jeg trent mye med henne, men mamma bare ler hånlig når jeg sier at hvis jeg trener mer med henne, så kan vi få til å gå pent i ringen ;) Blir så oppgitt over henne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...