Gå til innhold
Hundesonen.no

Amigo og meg


jaktlykke

Recommended Posts

Hei!

Jeg er ei jente som har litt uvanlige interesser. Jeg driver med storviltjakt og ettersøk, og derfor har jeg en hund som er trent til det.

Jeg har 3 hunder, to blandingstisper og en Stabijhoun. Sistnevnte er nederlandsk rase, og trenes spesielt på spor. Han er bare 15 uker enda.

De andre hundene mine er voksne, og den eldste av dem er godkjent ettersøkshund.

Ellers liker jeg å være ute i naturen med bikkjene mine!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten:

Var det deg på Canis som sa du heller ville avlive hunden din ved å skyte den selv enn å ta den med til dyrlegen?

EDIT:

DRITFINE bikkjer :D Den første var spesielt nydelig med pels og farge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten:

Var det deg på Canis som sa du heller ville avlive hunden din ved å skyte den selv enn å ta den med til dyrlegen?

Det var en diskusjon om en katt som var drept på en fæl måte og dumpet i skogen, og hvor avlivning via skudd kom på tapetet.

Mange var forferdet og mente skyting var bestialsk. Jeg sa der at å skyte et dyr kontra dyrlege er et fullgodt alternativ forutsatt at den som gjør det har greie på det.

Jeg har brukt dyrlege selv til både hund og katt, men vet ikke om jeg velger det neste gang. Jeg mener helt bestemt at dersom hunden min får være i skogen og gjøre noe hun virkelig elsker, og hun får et skudd i nakken mens oppmerksomheten er på noe helt annet, så er det den beste måten å dø på. Forferdelig for oss, men best for henne. Jeg vil ikke klare å gjøre det selv - jeg er faktisk veldig bløthjertet av meg.

Det kom vel frem etterhvert at folk var enige i at det kunne være en OK måte å gjøre det på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en diskusjon om en katt som var drept på en fæl måte og dumpet i skogen, og hvor avlivning via skudd kom på tapetet.

Mange var forferdet og mente skyting var bestialsk. Jeg sa der at å skyte et dyr kontra dyrlege er et fullgodt alternativ forutsatt at den som gjør det har greie på det.

Jeg har brukt dyrlege selv til både hund og katt, men vet ikke om jeg velger det neste gang. Jeg mener helt bestemt at dersom hunden min får være i skogen og gjøre noe hun virkelig elsker, og hun får et skudd i nakken mens oppmerksomheten er på noe helt annet, så er det den beste måten å dø på. Forferdelig for oss, men best for henne. Jeg vil ikke klare å gjøre det selv - jeg er faktisk veldig bløthjertet av meg.

Det kom vel frem etterhvert at folk var enige i at det kunne være en OK måte å gjøre det på.

Jeg må si meg enig i det! At for en jakthund må den beste plassen å forlate denne verdenen på være på jakt...

Selv ville jeg ikke tatt Aro til dyrlegns kontor, for der hater han å være. Ville heller betalt mer slik at dyrlegen kommer til oss... Har hørt om folk som får besøk av dyrlegen hjemme/på hytta.

Huff, for noen triste tanker... Nå må vi snakke om noe hyggelig heller :D

Håper du vil trives her inne :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velkommen hit. Det er noen kjempenydelige hunder du har. :D

Selv ville jeg ikke tatt Aro til dyrlegns kontor, for der hater han å være. Ville heller betalt mer slik at dyrlegen kommer til oss... Har hørt om folk som får besøk av dyrlegen hjemme/på hytta.

Ja jeg har ei venninne som fikk dyrlegen hjem på besøk like før jul. Den ellers så snille Cavalieren måtte ha munnkurv når de var på veterinærkontoret, hvilket slutt ville det blitt da?

De tente lys i hele stua, satt på sørgemusikk, og når dyrlegen skulle sette den siste sprøyta satte de, de to andre hundene ut så de skulle slippe å se det. Når det var gjort fikk de komme inn å ta farvel med kameraten sin. De skjønte nok hva som var iferd med å skje. Det var en Kooikerhund og en Boxer som ellers ikke var verdens beste venner, men akkurat da la de seg på hver sin side av Cavalieren og lå der til han var borte. Etter det gikk de å la seg ved ovnen, lå der i 2-3 timer og så var alt som om ingenting hadde skjedd.

Tror nok jeg også vil gjøre det på denne måten når tiden for mine hunder kommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velkommen hit. Det er noen kjempenydelige hunder du har.  :D  

Ja jeg har ei venninne som fikk dyrlegen hjem på besøk like før jul. Den ellers så snille Cavalieren måtte ha munnkurv når de var på veterinærkontoret, hvilket slutt ville det blitt da?

De tente lys i hele stua, satt på sørgemusikk, og når dyrlegen skulle sette den siste sprøyta satte de, de to andre hundene ut så de skulle slippe å se det. Når det var gjort fikk de komme inn å ta farvel med kameraten sin. De skjønte nok hva som var iferd med å skje. Det var en Kooikerhund og en Boxer som ellers ikke var verdens beste venner, men akkurat da la de seg på hver sin side av Cavalieren og lå der til han var borte. Etter det gikk de å la seg ved ovnen, lå der i 2-3 timer og så var alt som om ingenting hadde skjedd.

Tror nok jeg også vil gjøre det på denne måten når tiden for mine hunder kommer.

Huff.. :D

Men det er bra folk tenker såpass, å vil gjøre det best mulig for hunden sin!:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen!

Pelsdotten på det øverste bildet heter Aika, og hun er snart 7 år gammel. Hun er mix mellom akita inu (far) og alaskan malamute (mor). Kjempesnill og kosete, men kan være litt bøllete overfor andre tisper. Hun trives godt med kløven på ryggen.

Den i midten (den sorte), heter Sonny, og hun er den eldste av de tre. Hun blir 10 år om noen måneder. Hun er godkjent ettersøkshund på skadet hjortevilt, og vi to har gått mange mange søk sammen (siden 1997). Kjempedyktig hund, og snill som dagen er lang! Hun er også mix, og det er en salig blanding. Moren var golden/schæfer og faren var labrador/doberman... hun ligner litt på en flatt faktisk :D

Og yngstemann er altså Amigo, en stabijhoun på 15 uker. Han kommer fra det første kullet i Norge, og det er pr. i dag kun 31 stykker av hans rase her til lands. Han skal bli ettersøkshund når han blir stor - det er disse søksegenskapene rasen er mest kjent for. Men også en rase som liker all slags aktivitet, enten det er på agilitybanen eller i lydighetsringen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...