Gå til innhold
Hundesonen.no

Amigo og meg


jaktlykke

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Jeg er ei jente som har litt uvanlige interesser. Jeg driver med storviltjakt og ettersøk, og derfor har jeg en hund som er trent til det.

Jeg har 3 hunder, to blandingstisper og en Stabijhoun. Sistnevnte er nederlandsk rase, og trenes spesielt på spor. Han er bare 15 uker enda.

De andre hundene mine er voksne, og den eldste av dem er godkjent ettersøkshund.

Ellers liker jeg å være ute i naturen med bikkjene mine!

Skrevet

Velkommen hit :mrgreen:

Det er jo bra at det kommer noe med litt spesielle interesser også :D Så viss vi har jaktspørsmål så kan kanskje du svare? :wink:

Skrevet

Velkommen hit! Håper du vil trives :D

Gøy at det kommer noen jak interesserte også ! :D

Skrevet

Forresten:

Var det deg på Canis som sa du heller ville avlive hunden din ved å skyte den selv enn å ta den med til dyrlegen?

EDIT:

DRITFINE bikkjer :D Den første var spesielt nydelig med pels og farge.

Skrevet
Forresten:

Var det deg på Canis som sa du heller ville avlive hunden din ved å skyte den selv enn å ta den med til dyrlegen?

Det var en diskusjon om en katt som var drept på en fæl måte og dumpet i skogen, og hvor avlivning via skudd kom på tapetet.

Mange var forferdet og mente skyting var bestialsk. Jeg sa der at å skyte et dyr kontra dyrlege er et fullgodt alternativ forutsatt at den som gjør det har greie på det.

Jeg har brukt dyrlege selv til både hund og katt, men vet ikke om jeg velger det neste gang. Jeg mener helt bestemt at dersom hunden min får være i skogen og gjøre noe hun virkelig elsker, og hun får et skudd i nakken mens oppmerksomheten er på noe helt annet, så er det den beste måten å dø på. Forferdelig for oss, men best for henne. Jeg vil ikke klare å gjøre det selv - jeg er faktisk veldig bløthjertet av meg.

Det kom vel frem etterhvert at folk var enige i at det kunne være en OK måte å gjøre det på.

Skrevet

Det var en diskusjon om en katt som var drept på en fæl måte og dumpet i skogen, og hvor avlivning via skudd kom på tapetet.

Mange var forferdet og mente skyting var bestialsk. Jeg sa der at å skyte et dyr kontra dyrlege er et fullgodt alternativ forutsatt at den som gjør det har greie på det.

Jeg har brukt dyrlege selv til både hund og katt, men vet ikke om jeg velger det neste gang. Jeg mener helt bestemt at dersom hunden min får være i skogen og gjøre noe hun virkelig elsker, og hun får et skudd i nakken mens oppmerksomheten er på noe helt annet, så er det den beste måten å dø på. Forferdelig for oss, men best for henne. Jeg vil ikke klare å gjøre det selv - jeg er faktisk veldig bløthjertet av meg.

Det kom vel frem etterhvert at folk var enige i at det kunne være en OK måte å gjøre det på.

Jeg må si meg enig i det! At for en jakthund må den beste plassen å forlate denne verdenen på være på jakt...

Selv ville jeg ikke tatt Aro til dyrlegns kontor, for der hater han å være. Ville heller betalt mer slik at dyrlegen kommer til oss... Har hørt om folk som får besøk av dyrlegen hjemme/på hytta.

Huff, for noen triste tanker... Nå må vi snakke om noe hyggelig heller :D

Håper du vil trives her inne :D

Skrevet

Velkommen hit. Det er noen kjempenydelige hunder du har. :D

Selv ville jeg ikke tatt Aro til dyrlegns kontor, for der hater han å være. Ville heller betalt mer slik at dyrlegen kommer til oss... Har hørt om folk som får besøk av dyrlegen hjemme/på hytta.

Ja jeg har ei venninne som fikk dyrlegen hjem på besøk like før jul. Den ellers så snille Cavalieren måtte ha munnkurv når de var på veterinærkontoret, hvilket slutt ville det blitt da?

De tente lys i hele stua, satt på sørgemusikk, og når dyrlegen skulle sette den siste sprøyta satte de, de to andre hundene ut så de skulle slippe å se det. Når det var gjort fikk de komme inn å ta farvel med kameraten sin. De skjønte nok hva som var iferd med å skje. Det var en Kooikerhund og en Boxer som ellers ikke var verdens beste venner, men akkurat da la de seg på hver sin side av Cavalieren og lå der til han var borte. Etter det gikk de å la seg ved ovnen, lå der i 2-3 timer og så var alt som om ingenting hadde skjedd.

Tror nok jeg også vil gjøre det på denne måten når tiden for mine hunder kommer.

Skrevet
Velkommen hit. Det er noen kjempenydelige hunder du har.  :D  

Ja jeg har ei venninne som fikk dyrlegen hjem på besøk like før jul. Den ellers så snille Cavalieren måtte ha munnkurv når de var på veterinærkontoret, hvilket slutt ville det blitt da?

De tente lys i hele stua, satt på sørgemusikk, og når dyrlegen skulle sette den siste sprøyta satte de, de to andre hundene ut så de skulle slippe å se det. Når det var gjort fikk de komme inn å ta farvel med kameraten sin. De skjønte nok hva som var iferd med å skje. Det var en Kooikerhund og en Boxer som ellers ikke var verdens beste venner, men akkurat da la de seg på hver sin side av Cavalieren og lå der til han var borte. Etter det gikk de å la seg ved ovnen, lå der i 2-3 timer og så var alt som om ingenting hadde skjedd.

Tror nok jeg også vil gjøre det på denne måten når tiden for mine hunder kommer.

Huff.. :D

Men det er bra folk tenker såpass, å vil gjøre det best mulig for hunden sin!:(

Skrevet

Hei igjen!

Pelsdotten på det øverste bildet heter Aika, og hun er snart 7 år gammel. Hun er mix mellom akita inu (far) og alaskan malamute (mor). Kjempesnill og kosete, men kan være litt bøllete overfor andre tisper. Hun trives godt med kløven på ryggen.

Den i midten (den sorte), heter Sonny, og hun er den eldste av de tre. Hun blir 10 år om noen måneder. Hun er godkjent ettersøkshund på skadet hjortevilt, og vi to har gått mange mange søk sammen (siden 1997). Kjempedyktig hund, og snill som dagen er lang! Hun er også mix, og det er en salig blanding. Moren var golden/schæfer og faren var labrador/doberman... hun ligner litt på en flatt faktisk :D

Og yngstemann er altså Amigo, en stabijhoun på 15 uker. Han kommer fra det første kullet i Norge, og det er pr. i dag kun 31 stykker av hans rase her til lands. Han skal bli ettersøkshund når han blir stor - det er disse søksegenskapene rasen er mest kjent for. Men også en rase som liker all slags aktivitet, enten det er på agilitybanen eller i lydighetsringen.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...