Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder som pakkepost.. hunder som lånes ut til alle verdens hjørner..


QUEST

Recommended Posts

Guest Belgerpia

I all hast, si meg er du her bare for å kverulere på detaljer, eller faktisk for å diskutere sak??

.............. uhu

Gi oss NOE som KAN diskuteres da...............

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen - så kommer alt an på MENNESKENE involvert.

Noen ekte eksempler:

Stjernen fra et europeisk land (uten karantene) som ble "lånt ut" til et nordisk land, der han ble stilt heftig, og parret endel tisper. To uker før han skal sendes hjem igjen, får han rasens arvelige øyensykdom - hvorpå de hyggelige britiske oppdretterne ikke er interessert i å få ham hjem, mens låneren heller ikke vil være bekjent av den syke hunden - som kunne levd atskillig og smertefri tid til med behandling. Da var det istedet blank avlivning, og sterk nedhysjing. VAR noen av disse særlig glad i hunden? Hadde det ikke vært ålreit å få hunden hjem, der den hadde bodd i en årrekke? Niks, den var blitt uinteressant... den var syk.

Stjernen fra et naboland, som kom til mennesker den aldri hadde truffet i USA og et asiatisk land, den ble sendt på rundgang til store kenneler, rundt til folk som den aldri hadde møtt - for å få disse titlene som oppdretter/eier, som drev et lite familieoppdrett med hushunder, ønsket så sterkt. Og så var det vel noe med den også... så den kom aldri hjem igjen.

En eier drømte om å få den store vinneren, som han også selv skulle oppdage i valpekassen. Jeg tror det var nærmere åtte valper som var innom der, før de ble gitt videre i hytt og pine - i jakten etter en som hadde "det rette", var høy nok, pen nok. Ikke hadde vedkommende tid til å vente heller, de røk ut når de var rundt året - et par av dem trengte litt lenger tid på å vokse seg pene, ja, men neida. "Han finner jo så gode hjem til dem", var omkvedet. Men tenker de samme selgerne at hva når hunden blir for gammel til å være den eventuelle stjernen? Er det rett ut etter få år da?

Hehe, jeg husker også en berømt oppdretter som elsket sin store vinner SÅÅÅÅ høyt - helt til det kom et fett bud på den fra USA, hvor den fikk ørten valper på en storkennel der eier bodde et annet sted, etter å ha bodd på landet hos oppdretteren/første eier med grønne enger å løpe på.

Og så naturligvis også:

Den dyktige oppdretteren med kontaktnett verden rundt, som finner "den rette" hunden, får til en avtale, har den som hushund og gir den et strålende liv når den er på besøk, og som bruker dette besøket til å utvide avlsbasen med helt nye linjer - som passer inn i de nåværende.

Den nye oppdretteren, som selger det første kullet med kontrakter på flere tisper, for å være sikker på å kunne velge den beste NÅR neste kull planlegges - og ikke bare "ta det man har", og som sørger for å holde kontakten med eierne hele tiden imellom så hundene bare hygger seg når de er på sitt "valpebesøk" i idylliske omgivelser.

Kenneler som samarbeider over landegrensene med folk som står for det samme som dem, som gjør at avlsbasen utvides på det vis som er mulig - etter nøye uttenkte langtidsplaner og så videre, og som SELV reiser rundt, ser hva som skjer rundt om, plukker nøye ut, og etablerer gode kontakter. Noen hunder reiser "hjem" igjen, andre får bli der resten av livet og leve like bra som stjernene - bokstavelig talt hvile på laurbærene.

Den anerkjente oppdretteren som har alle sine hunder som hushunder, fordi hun mener rasen har best av det - og som nekter å selge sine valper til å bli kennelhunder i ordets rette forstand, og unngår for eksempel storoppdretteren/storvinneren i et annet land fordi vedkommende kommer med 20 hunder på en utstilling, ikke har helt oversikt over hvordan hundenes adferd er i normale hverdagsliv, og har endel dårlige hunder mentalt som går vakkert i ringen men med halen ned... Den anerkjente oppdretteren finner likevel flotte eiere til valpene, som har hatt stor betydning rundt om i avlen.

Men også storoppdretteren som sørger for å finne flotte fôrverter til sine valper, fordi de selv driver såpass stort at hundene ikke ER hushunder - fordi oppdretterne vil vite hvordan tispene fungerer i hverdagslivet også, ikke bare i bruk. Og som faktisk kan finne egnede hjem til den gamle stjernen på 10 år hos gode venner, som fremdeles lar ham gå sporene sine og trener ham - der de selv ikke har tid. Gjort på rette måten, av rette årsakene, ER dette faktisk også greit - slik akkurat de gjør det.... synes jeg.

Så det er eksempler på begge deler - og det slår egentlig tilbake på en ting: Oppdretteres seriøsitet, der det finnes begge deler. Som på de fleste andre steder i livet og verden.... og at det faktisk går an å si mot det ene, uten å ta med det andre - slå barnet ut med badevannet. Vitsen er vel at hunder faktisk ER kjæledyr, og at det må være et slags minstekrav at de ikke får det dårligere enn de er vant til - i sitt nye hjem. Eller at de går tilbake til "kennelhelvetet" etter å ha smakt bedre tider som elsket hushund et halvt år...

Hele vitsen er vel STADIG å diskutere etikken i det, ellers kan ting lett gli ut? Jeg synes det er greit med kritiske blikk på praksis innen også hundeavlen/hundesporten, da kan man vite om "dette er greit", mens "dette ikke er greit".

Jeg synes endel av det som skjer nå er betenkelig, med internett- og epostkjøp av hunder fra og til folk som aldri har møtt hverandre, uten at det bes om referanser, med mye lureri ene og andre veien (traff en chihuahua kjøpt på "postordre" fra USA, som helt tydelig var en blanding - en riktig dyr en, og det var lærepengen sin for de kjøperne som ikke hadde tid og ville ha noe "spesielt" i farveveien). Jeg synes personlig kontakt ER en forutsetning, eller iallfall referanser som er personlige. Ellers blir det litt mye "vare" for meg... personlig. Nå snakker jeg IKKE egentlig om oppdrettere, men like mye privatfolk som har funnet ut at etter karantene og denslags tull var forbi, så kan man nettshoppe verden over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen - så kommer alt an på MENNESKENE involvert.

Det er jo hele saken, selvsagt. For meg blir det fjernt å diskutere hvorvidt reisingen foregår fjernt eller nært, i inn- eller utland, når det eneste vesentlige må være hvordan hundene blir behandlet der de er og om de har konstitusjon til å ha det bra selv om de bor på et par ulike steder i løpet av livet...

Noen ekte eksempler:

Stjernen fra et europeisk land (uten karantene) som ble "lånt ut" til et nordisk land, der han ble stilt heftig, og parret endel tisper. To uker før han skal sendes hjem igjen, får han rasens arvelige øyensykdom - hvorpå de hyggelige britiske oppdretterne ikke er interessert i å få ham hjem, mens låneren heller ikke vil være bekjent av den syke hunden - som kunne levd atskillig og smertefri tid til med behandling. Da var det istedet blank avlivning, og sterk nedhysjing. VAR noen av disse særlig glad i hunden? Hadde det ikke vært ålreit å få hunden hjem, der den hadde bodd i en årrekke? Niks, den var blitt uinteressant... den var syk.

Frågan er vel ganske enkelt om han ikke hadde blitt avlivet om sykdommen ble oppdaget hjemme i England om han aldri hadde reist noe sted i utgangspunktet. Jeg vet ikke om dette for meg er et så graverende eksempel, jeg forstår at oppdrettere kvier seg for å fylle huset med "ubrukelige" hunder som er dyre i drift, må ha stell og pleie, kostbar behandling og oppfølging på alle vis. Nettopp engelske (og amerikanske) hundeoppdrettere har jo hatt suksess fordi de har vært "harde" med seleksjonen, og sett på hundeoppdrett som husdyrproduksjon. En død hund lider ihvertfall ikke, det kan vi jo være enige om?

- Derimot har jeg ingen forståelse for at man ønsker å dysse ned slike sykdomstilfeller - det er naturligvis ingen tjent med på sikt, hverken den enkelte oppdretter eller rasen.

Stjernen fra et naboland, som kom til mennesker den aldri hadde truffet i USA og et asiatisk land, den ble sendt på rundgang til store kenneler, rundt til folk som den aldri hadde møtt - for å få disse titlene som oppdretter/eier, som drev et lite familieoppdrett med hushunder, ønsket så sterkt. Og så var det vel noe med den også... så den kom aldri hjem igjen.

At noen kan sende en hund fra seg til asiatiske land (i min hundegruppe er særlig Japan stadig på jakt etter "show prospects" - og alle vet hvordan hundene har det hos de mest iherdige hundehandlerne der, og de seriøse skyr dem selvsagt som pesten!) - det er for meg en gåte. Selv har jeg hørt flere historier om folk som har "lånt"/"tatt imot for å stille ut" hunder som har blitt så glade i dem, og satt så stor pris på dem at hundene har blitt værende av DEN grunn. Som regel er jo begge parter interessert i at hunden skal ha det så godt som overhode mulig, og det trenger ikke å være "dårlige" grunner for at en hund ikke kommer tilbake til eieren...

En eier drømte om å få den store vinneren, som han også selv skulle oppdage i valpekassen. Jeg tror det var nærmere åtte valper som var innom der, før de ble gitt videre i hytt og pine - i jakten etter en som hadde "det rette", var høy nok, pen nok. Ikke hadde vedkommende tid til å vente heller, de røk ut når de var rundt året - et par av dem trengte litt lenger tid på å vokse seg pene, ja, men neida. "Han finner jo så gode hjem til dem", var omkvedet. Men tenker de samme selgerne at hva når hunden blir for gammel til å være den eventuelle stjernen? Er det rett ut etter få år da?

Iblant kan det jo bety at de utrangerte må flytte - men det kan jo være til det beste for hunden, ikke sant? En eier som den du beskriver her er hverken kunnskapsrik nok eller tålmodig nok til å hverken kunne velge valp, fø opp en unghund eller ta vare på en gammel hund - det beste er vel for hunden at den får komme til et annet hjem?

Hehe, jeg husker også en berømt oppdretter som elsket sin store vinner SÅÅÅÅ høyt - helt til det kom et fett bud på den fra USA, hvor den fikk ørten valper på en storkennel der eier bodde et annet sted, etter å ha bodd på landet hos oppdretteren/første eier med grønne enger å løpe på.

Den første hunden jeg kjente personlig som ble "lånt ut" reiste langt avgårde og skulle gjøre tjeneste som "avlshund" "over there"... Matmor var en av flere deleiere og ble nedstemt da h*n ønsket å beholde hunden hjemme - avgårde dro han, ble borte et år, fikk ikke et eneste kull, fordi en infeksjon rett før avreise hadde gjort ham steril...

Og så naturligvis også:

Den dyktige oppdretteren med kontaktnett verden rundt, som finner "den rette" hunden, får til en avtale, har den som hushund og gir den et strålende liv når den er på besøk, og som bruker dette besøket til å utvide avlsbasen med helt nye linjer - som passer inn i de nåværende.

Den nye oppdretteren, som selger det første kullet med kontrakter på flere tisper, for å være sikker på å kunne velge den beste NÅR neste kull planlegges - og ikke bare "ta det man har", og som sørger for å holde kontakten med eierne hele tiden imellom så hundene bare hygger seg når de er på sitt "valpebesøk" i idylliske omgivelser.

Kenneler som samarbeider over landegrensene med folk som står for det samme som dem, som gjør at avlsbasen utvides på det vis som er mulig - etter nøye uttenkte langtidsplaner og så videre, og som SELV reiser rundt, ser hva som skjer rundt om, plukker nøye ut, og etablerer gode kontakter. Noen hunder reiser "hjem" igjen, andre får bli der resten av livet og leve like bra som stjernene - bokstavelig talt hvile på laurbærene.

Og dette må da være greit? Det spiller da vel ingen rolle HVOR hundene reiser, så lenge de har det godt og rasen er tjent med utvekslingen?

Men også storoppdretteren som sørger for å finne flotte fôrverter til sine valper, fordi de selv driver såpass stort at hundene ikke ER hushunder - fordi oppdretterne vil vite hvordan tispene fungerer i hverdagslivet også, ikke bare i bruk. Og som faktisk kan finne egnede hjem til den gamle stjernen på 10 år hos gode venner, som fremdeles lar ham gå sporene sine og trener ham - der de selv ikke har tid. Gjort på rette måten, av rette årsakene, ER dette faktisk også greit - slik akkurat de gjør det.... synes jeg.

Jeg er helt enig - og jeg mener også at slike oppdrettere får kunnskap og erfaring som dem som driver i mindre skala vanskelig kan tilegne seg, hvilket vi alle i hunderiet er tjent med på en eller annen måte!

Så det er eksempler på begge deler - og det slår egentlig tilbake på en ting: Oppdretteres seriøsitet, der det finnes begge deler. Som på de fleste andre steder i livet og verden.... og at det faktisk går an å si mot det ene, uten å ta med det andre - slå barnet ut med badevannet. Vitsen er vel at hunder faktisk ER kjæledyr, og at det må være et slags minstekrav at de ikke får det dårligere enn de er vant til - i sitt nye hjem. Eller at de går tilbake til "kennelhelvetet" etter å ha smakt bedre tider som elsket hushund et halvt år...

Enig, veldig enig. Men saken er vel iblant at hele perspektivet er snudd på hodet? - Jeg synes det er like vanlig at hundene blir plassert/flytter til folk med mer tid/kapasitet/ressurser og får det BEDRE hos enn hos oppdretter/eier... Det er jo de færreste med sofahunder som orker å slippe dem fra seg i utgangspunktet, ikke sant?

Hele vitsen er vel STADIG å diskutere etikken i det, ellers kan ting lett gli ut? Jeg synes det er greit med kritiske blikk på praksis innen også hundeavlen/hundesporten, da kan man vite om "dette er greit", mens "dette ikke er greit".

Enig, men da må man også være villig til å se nyanser, kunne differensiere mellom ulike situasjoner og vurdere fordeler mot ulemper. Her synes jeg Quest hittil har kommet til kort.

Jeg synes endel av det som skjer nå er betenkelig, med internett- og epostkjøp av hunder fra og til folk som aldri har møtt hverandre, uten at det bes om referanser, med mye lureri ene og andre veien (traff en chihuahua kjøpt på "postordre" fra USA, som helt tydelig var en blanding - en riktig dyr en, og det var lærepengen sin for de kjøperne som ikke hadde tid og ville ha noe "spesielt" i farveveien). Jeg synes personlig kontakt ER en forutsetning, eller iallfall referanser som er personlige. Ellers blir det litt mye "vare" for meg... personlig.

Igjen, veldig enig. Historien min fra i sommer hvor vi valgte bort en oppdretter (riktignok ikke fra "det veldig store utland", bare det "litt store utland") handlet NETTOPP om det - at oppdretter var totalt uinteressert i oss som valpekjøpere og potensielt framtidig hjem til en valp h*n var ansvarlig for å sette til verden, og bare interessert i oss som utstillere og promotører av en valp med vedkommendes prefix.

Dog skal det sies at slike folk treffer man også utenfor internettet... Uinteresserte/useriøse oppdrettere kan man like gjerne møte i annonser i lokalavisa, dessverre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Internett-bekymringen min skriver seg vel egentlig mer rundt dette med "useriøs valpekjøper" surfer på nettet og finner "matchende" oppdretter, tar inn hund uten å stille de spørsmålene som bør stilles (helse etc), og så blir dette avlet på.... og så får vi kanskje både eksteriørt og mentalt semre hunder enn vi hadde behøvd, og får dem "blandet inn" i det kanskje relativt greie rasebildet vi hadde før dagens tider...

Dyktige valpekjøpere har vel gjerne klart å finne sine matchende oppdrettere, og det til alle tider, men siden "gud og hvermann" nå har valpekull - etter karantene/strengere regler tok slutt, så kan konsekvensene bli litt større...

Særlig siden jeg synes en god del avl skjer "utenfor systemet" - altså utenfor godkjenning/raseklubber/avlsråd etc, og at dette er det blitt mer av???? Eller bare virker det sånn på enkelte populære raser?

Når det gjelder dette med avlivning/omplassering av "avdankede" hunder, så er dette igjen et område der jeg synes det bør rå visse etiske regler/tankegang: Jepp, får man fremgang som oppdretter gjennom sin seleksjon, og det skjer fra generasjon til generasjon, så kan jeg synes det er greiere enn med dem som "produserer" - altså gjentar kombinasjoner gang på gang, holder seg i samme generasjon, eller kanskje ikke har noen reell fremgang.

Man behøver jo ikke drive så voldsomt stort, for likevel å ha fremgang i generasjonene. Med mindre man faktisk har som mål å produsere noe som trengs, for eksempel dyktige jakt- eller tjenestehunder, som det er reell etterspørsel etter. Men litt mer sære raser som er vanskelige å finne gode nok hjem til... der er det ofte litt flere valper enn "nødvendig". Da blir det for meg forskjellen på "produksjon" og "forbedre rasen" (det evige mål!!).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder dette med avlivning/omplassering av "avdankede" hunder, så er dette igjen et område der jeg synes det bør rå visse etiske regler/tankegang: Jepp, får man fremgang som oppdretter gjennom sin seleksjon, og det skjer fra generasjon til generasjon, så kan jeg synes det er greiere enn med dem som "produserer" - altså gjentar kombinasjoner gang på gang, holder seg i samme generasjon, eller kanskje ikke har noen reell fremgang.

Absolutt - i eksempelet over var hunden syk, og jeg forstår at hundens eier (som allerede hadde tatt avskjed med ham) valgte å ikke ta ham tilbake... Det er kanskje merkeligere at eieren/"leaseren" her i Skandinavia ikke forsøkte å finne et hjem til ham den tiden han hadde igjen?

Man behøver jo ikke drive så voldsomt stort, for likevel å ha fremgang i generasjonene. Med mindre man faktisk har som mål å produsere noe som trengs, for eksempel dyktige jakt- eller tjenestehunder, som det er reell etterspørsel etter. Men litt mer sære raser som er vanskelige å finne gode nok hjem til... der er det ofte litt flere valper enn "nødvendig". Da blir det for meg forskjellen på "produksjon" og "forbedre rasen" (det evige mål!).

Tja, man behøver ikke å "drive så voldsomt stort" for ganske raskt å få et "overbefolkningsproblem" heller. Ta min rase, f eks - de færreste kan ha mer enn 3-4 stk i huset og fortsatt leve et "vanlig" familieliv med barn og "normale" aktiviteter. De er store, tar mye plass, spiser kolossalt og bare det å ta hele gjengen vår med på tur krever adskillig mer enn en vanlig stasjonsvogn.

Selv har jeg 1 tispe (mor til 2 kull a 8 valper m/2,5 års mellomrom), 1 tispe som skulle kunne hatt et kull, men som muligens aldri blir satt i avl av ulike grunner "beyond my control", 1 valp fra tispas første kull og 1 fra hennes andre (som vi ikke solgte av grunner "beyond my control")...

Så - hva gjør jeg da i neste generasjon, når tispe"valpen" skal ha sitt kull i relativt nær framtid? Avliver mamma´n for å få "plass til en ny" (mammahunden er da 7-8 år gammel og har forhåpentligvis noen år igjen?) - selger "valpen som ikke skulle være her" som vi er blitt fryktelig glade i alle sammen? Omplasserer tispa som muligens aldri får noe kull uansett, som har bodd her i årevis, og som kom til oss fra en stor kennel da hun var relativt voksen? Legger oppdretter"karriæren" på hylla og lar andre holde på? Eller kanskje vi kan selge alle valpene i kommende kull, og ha opsjon på et kull på de(n) beste tispen(e), kanskje? ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å begynne med det siste først; jeg skulle nok muligens formulert meg litt klarere med hensyn til pakkepost; jeg mener ikke kjøp/salg av hvalper til eller fra utlandet. Jeg snakker om voksne hunder som eieren sender rundt, etter eget forgodtbefinnende og statusjag..

Jeg mener at som en regel har hunder ikke godt av å bli omplassert, med mindre det er snakk om at hunden får det bedre hos ny eier enn i sitt opprinnelige hjem. Jeg har selv/har hatt tre omplasseringshunder og jeg vil ikke si at de har vært upåvirket av å bli omplassert.. Selvfølgelig finnes det mange tilfeller der det er det beste for hunden å bli omplassert, ofte er det snakk om det eller avliving.

Angående påstander om hvorfor man ikke vil omplassere, tja.. man kan jo snu litt på flisa og si at dine argumenter kan brukes som en lettvint og fin unnskyldning for å kvitte seg med en hund." Fido manglet tre tenner, så jeg vil ikke ha han, men omplassering skader ikke hunden, så da omplasserer jeg han bare, og får en ny.."

Nå har jeg aldri omplassert noen av mine hunder, jeg har bare tatt i mot omplasseringshunder så jeg kan neppe bruke det som noen unnskyldning.. Hvis noen omplassere Fido fordi at Fido ikke holder mål til sitt tenkte bruk så synes jeg det er legitimt.. Faktisk synes jeg det er fornuftig. Fido vil sannsynligvis få det like bra et annet sted. Faktum er at hunder er utrolig tilpassningsdyktige, det er vel heller vi mennesker som liker å føle oss uunnværlige og liker tanken på en Lassie som løper Australia på tvers alene for å finne tilbake til den dypt savnede eieren hun ikke kan leve foruten... Ingen av mine omplasseringshunder har ofret sin forrige eiere en tanke så vidt jeg har kunnet sett. Tispa mi hadde faktisk jevnlig kontakt med sine forrige eiere da de er nær familie og hun var selvfølgelig glad når de kom på besøk, men likeglad når de dro.. Jeg tror neppe det er så veldig unikt for mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...