Valp som er livredd mennesker

[berca]

Jeg ser du deler Turid Rugaas voldsomme tro på at "alt" kan fikses, og at ALT har med sosialisering som eier selv skal gjøre... men nå er det jo det lille faktum at BÅDE de tidlige ukene hos oppdretter OG avlen bak har MYE å si.

-Mye deler jeg med henne, men en del er jeg uenig og, tok henne opp fordi hun er en person som folk anser -som seriøs i hundemiljøet, og som en person som kan mye.

-hehe, jeg ser ikke mine innlegg som slemme, men at jeg kan være krass det er jeg klar over.

Hvor mange hunder folk har hatt, eller hvor mange år de har drevet med hund, spiller i mine øyne liten rolle - i forhold til hva de faktisk evner å TILEGNE seg av nyere kunnskap, for eksempel. Folk som er villige til å lytte og til å oppsøke gode treningsmiljøer kan lære utrolig mye veldig fort, mens andre kan ha hund i et helt liv uten å få med seg noe særlig - selv om de likevel kan ha greie hunder, fordi de sjalter vekk problemhundene.

- Dette er jeg helt enig med deg i

avl endrer seg hele tiden, se bare artikler som er ute og går nå angå SKK og avl på hunderaser etter standard som er syke.

Så kommer ekspertisen med ellers dyktige folk som Rugaas i spissen, og skal "reparere" disse hundene - det kan ta mange år... men man hevder det er verdt det, selv med angstfylte hunder som trener nærmest over år, og som puttes inn i samme sekk. Rugaas tar samtidig HELT avstand fra alle mentaltester, som er "farlige" ifølge henne - noe som er rent vås, og vitner om null erfaring fra dette miljøet, dessverre. Synd, for da kunne hun kanskje sett at det også i andre miljøer er mange dyktige mennesker - og hunder som faktisk SKAL være mentalt sterke og tåle litt. Selv 12 kilos minstehunden her suser gjennom en funksjonsanalyse uten varig mén...

-Som sagt, jeg er ikke enig i alt hun sier, jeg er veldig for mentaltester f.eks.

Hunder i utlandet avles tildels MYE skarpere enn her hjemme. Igjen... så bør du lese deg litt opp på avlens betydning. Å legge ut om "bare de kommer til en kjærlig eier" eller hva det måtte være, er å se bort fra en viktig halvpart av adferdsårsaken - og igjen, det kan komme til å koste en hund og en eier dyrt.

-det er stor forskjell på hunder med adferdsproblemer og hunder som er redd i starten, denne ser jeg på som det siste, og bedømmer mer når jeg møter hunden.

Hehe, å trekke frem chihuahuaoppdrettere som noe godt eksempel på hva som BØR gjøres... er vel en spiker i seriøsitetskista di. Det er vel den rasen med flest useriøse, nye oppdrettere, dessverre - noe de gamle innen rasen advarer sterkt mot. Og det er vel også en rase som sliter UTROLIG med gemyttet på hundene, nå i denne tiden - med masse redsler og usikre hunder, og det har nok like mye med avlen å gjøre som eierne. For de chiene man treffer fra solide oppdrettere, de er bra hunder.

-Jeg har vært i det miljøet lenge, så det kjenner jeg godt, og er enig i det du sier, derfor jeg brukte det som eksempel.

-hisser meg ikke opp, men synes som sagt det er å ta hardt i å avlive en hund før man har sett den, det blir som å skyte ulv for den kan ta mennesker i mine øyne

Du gir nærmest din anbefaling til en usikker førstegangseier om at "alt vil bli helt bra", fordi det gjorde det med DIN ene dårlige hund - som nå er et år? - og så "glemmer" du å nevne at du har "erfaring" med hund i 20 år. DET er dårlige råd, det...

-hvorfor skal jeg "skryte" om erfaring? ser ingen grunn til det. har vært borti flere problemhunder, bl.a 10 stk som har slitt med alt fra nervøsitet til å ha misbrukt, så dreier seg om flere tilfeller jeg har vært med på, med hunder i alle aldre.

Jeg tror du bør ta en titt på tråden, se på tonen i den - og se hvordan det er DU som har den vemmeligste tonen, som også fremstår som ganske kunnskapsløs dessverre. Ro deg litt ned, prøv å vær litt mer konstruktiv annet enn å klapp på skulderen og si "ikke hør på noe av det de dumme, slemme sier", så har du kanskje NOE å bidra med du også.

- jeg mener ingen her er dumme, har heller ikke sagt det, men jeg mener som nevnt for ente gang at avliving og levere tilbake hunden uten at man vet noe om den er å ta for hardt i. Jeg vet jeg har råd å komme med, og jeg prøver å se det pos istedet for det neg. så når jeg får sett hunden så kan jeg trekke min konklusjon 100%. sånn som det er nå har jeg snakket med den som startet tråden på mail, og det går bedre og bedre med hunden, så jeg står fortsatt ved at dette kommer til å gå bra

[SusanneL]

Tilbake til utgangspunktet - Pokoli og valpen. KJEMPEFINT at ting går fremover, du ser en lysning i enden av tunellen, etc. Supert for deg - og ikke minst den lille valpen som forhåpentligvis blir en fornuftig og hyggelig hund.

MEN - når det er sagt, så er det skremmende å lese denne diskusjonen... Her har vi en valpekjøper som skal hente sin første valp hos en oppdretter.

Valpen er til og med livredd valpespekulanten (kjøperen) hjemme hos seg selv? Og denne oppdretteren ser tydeligvis ingen faresignaler - sier til og med at det er "typisk for alderen" - og sender denne ferske kjøperen avgårde med den livredde valpen inn til storbyen Budapest..

Det er noen her som ikke har gjort hjemmeleksa si helt.. Selv om kanskje avliving er drøyt etter en dag eller tre - så er det guffent å se at det er så enkelt å selge en supersøt liten valp..

1 - som oppdretter hadde jeg da aldri noensinne sluppet noen avgårde med en valp som var livredd dem..

2 - hvis en valp man har i et kull plutselig ble kjemperedd "alt" (eller bare ett menneske) - vips, den valpen blir igjen til man finner ut hvorfor. JEG ville umiddelbart mistenkt at valpen var syk, hadde vondt eller noe annet mer eller mindre alvorlig. Det finnes da ikke noe som helst normalt eller typisk med en livredd valp i leveringsalder??

3 - Hvis det er typisk for hundene sine/oppdrettet/rasen å være SÅ redd - så bør man som oppdretter vurdere hva han/hun egentlig holder på med. Hvor mange erfarne og dyktige valpekjøpere finner man, liksom? Eller uerfarne som likevel orker å ta på seg denne kjempejobben - når de kunne gått til nabo-oppdretteren og fått tak i en valp som bare har de helt normale valpeproblemene (som er ille nok for de fleste!).

4 - Hvordan kan "oppegående" valpekjøper (som Pokoli virker å være) i det hele tatt engang vurdere å ta med en slik valp fra en oppdretter - uansett referanser, tidligere besøk, kjennskap til foreldre, etc?

5 - "Alt" av hunder (katter, mennesker, etc) kan faktisk ikke reddes, og kanskje de ikke nødvendigvis skal det heller. Hvorfor utsette seg for et dårlig eksemplar når man faktisk har valgmuligheter? Man hadde da returnert hva som helst annet man hadde kjøpt for store summer penger - hvis det var nærmest ubrukelig de første dagene?

Jeg mener IKKE at man ikke blir glad i valpen, etc.. Men man blir akkurat like glad i den neste - og sparer seg for utrolig mye jobb, sorg og utriveligheter ved å faktisk få en valp som funker normalt. For det er faktisk ikke værre enn at det skal være en NORMAL valp man kjøper. Irritasjon, moro, skuffelser, gleder og sorger kommer likevel.

Det er her snakk om cocker spaniel, folkens - ikke en tiger eller viltfanget dådyr.. En liten cockervalp som skulle vært en logrende liten skapning, løpende rundt, tisse overalt i yr glede, smake og bære på alt som passer inn i den store munnen, slikke på folk - elske alt og alle..

Å si at "det kommer til å gå så bra så - bare gi godiser" til en som har en valp som er så redd at den ikke tør å bevege seg vekk fra sengen på første døgnet, som kaster seg ned i skrekk når mor reiser seg, som ikke tør å leke - ja, det grenser til galskap. Selvsagt KAN det gå bra, men hva om det ikke gjør det, da? Hva om valpen nå blir litt bedre, bedre og så faller sammen igjen om 1 mnd - eller i forbindelse med kjønnsmodningen? Joda, man kan aldri garantere at ikke det skjer med hvilken som helst valp - men

risikoen er da klart større for en valp med såpass store psykiske problemer i en alder hvor den burde vært mest "dum og deilig"...

Så absolutt all lykke til, Pokoli! Vi håper selvsagt alle sammen på at dette kommer til å gå kjempefint! Det er bare noen av oss som synes historien nesten høres uvirkelig ut, og selv med 20-30 års erfaring ikke under noen omstendighet hadde påtatt seg noe slikt prosjekt - og heller ikke utsatt andre for det.

Susanne

[pokoli]

Denne tråden tok mer av enn jeg kunne sett for meg, så det er nok greit å komme tilbake til utgangspunktet. Hvordan få hunden trygg og god. Eller avslutte før noen blir uvenner

Jeg synes selv det høres og ER uvirkelig. Vi har noen gode dager og noen dårlige. Hun lekte igår med masse forskjellige fremmede hunder (store, små, viltre og rolige). Uten tegn til frykt. Hvis noen ble voldsomme løp hun mot meg, men snudde raskt for å jage de igjen. I dag ville hun ikke hilse på en hund på gaten, men løp raskt forbi etter to bjeff.

Jeg skulle ønske jeg fikk en gjennomsnitts valp, men hun er ikke det. Hun blir gradvis bedre og det er det viktigste. Jeg skal selvfølgelig kontakte folk som driver kurs og folk som er ekspert på adferd etterhvert når jeg får muligheten.

Jeg gjorde hjemmeleksa før jeg skaffet valp. Men jeg kan ikke vite at en beskjeden valp er en helt unormal ting. Jeg har aldri før revet en valp fra hjemmet sitt, normal reaksjon er alltid relativ. Når hun var redd for meg hjemme skjønte jeg at det var litt mer alvorlig enn beskjedenhet. Jeg har da møtt valper som synes det er skummelt å hilse før, så da tenkte jeg ikke så mye på det hos oppdretter.

Men ærlig talt så trenger jeg ikke flere diskusjoner om kvalitet på oppdretter og mitt eget forarbeid. Vi er alle enige om at situasjonen er langt fra optimal. Det jeg trenger er tips og råd om hvordan jobbe med hunden fremover. Noen av tipsene jeg har fått virker allerede. Og det jeg kunne fra før gir smått om smått resultater det og.

Hun har det på ingen måte vondt, selv om hun synes turene kan være litt skumle. Så snart vi er hjemme igjen er hun vanlig valp. Og hun logrer mer og mer når vi er ute.

En ting jeg har lyst å klare opp i er en antydning om at jeg var panisk i mitt første innlegg og kanskje litt for nervøs selv. Mitt første innlegg var ikke overdrevet. Men det er heller ikke framgangen hun har gjort. Det jeg mener med at jeg aldri skulle skrevet innlegget er at det er umulig å få beskrevet en hund og situasjoner i innlegg. For å få hjelp med denne valpen må noen se henne selv tror jeg.

Ingen hunder er like. Noen nervøse hunder blir aldri trygge,andre blir normale og noen er alltid litt nervøse. Jeg kan jobbe med min jente og håpe at det ordner seg.

Hun er forøvrig en fantastisk hund. Glad som cockere flest, sokketyv og kosemonster. Hun fortjener at noen jobber med henne så hun kan være glad i alle situasjoner. Jeg er ikke så naiv at jeg tror godbiter ordner alt. Men man kommer et stykke med tålmodighet og viljestyrke.

Jeg tar fortsatt gjerne imot tips, eller advarsler om typiske feller og hvordan man unngår de. Men jeg tror vi alle her inne ser alvoret i situasjonen. Hunden må bli trygg, stort ansvar. Så hvis noen har noen framgangsmåter til meg, kjør på. Hvis ikke får jeg stole på min egen kunnskap og det jeg kan få av folk rundt meg med erfaring. (Og etterhvert hudetrenere selvfølgelig).

[berca]

veldig bra skrevet

jeg mener det at det er ikke nødvendig for en hund å hilse på hver eneste hund den møter på gata, det at hun er skeptisk i bånd når det kommer andre hunder løs og i bånd er naturlig, for de får ikke fritt lese signalene og hilse som de vil da. det kommer an på eierne. at hun er løs med andre hunder og får trent seg i språk er knall, slik vil hun mer og mer lese de, og frykten forsvinner.

fortsett slik du gjør det

lær henne at "mamma" er trygg, men ikke at hun får gå til "mamma" for alt, enkelte ting må ordnes på egenhånd.

når hun blir litt skeptisk til andre hunder, la hun få være nær deg, men ikke løft henne opp, for da viser du henne at hun har rett, de andre hundene er farlig, og "mamma" er trygg

utrolig moro å høre at det går bedre. selv synes jeg valpestadiget er den tyngste perioden å ha hund. rett og slett fordi det er så mye nytt som må læres, valpen vet ikke hvor den har deg, og motsatt, og det tar tid, alt tar tid. perioder senere er også vanskelige, som "pubertetsalder", men da kjenner du hunden mer, og ting går litt enklere.

[Lotta]

(...) Jeg gjorde hjemmeleksa før jeg skaffet valp. Men jeg kan ikke vite at en beskjeden valp er en helt unormal ting.

Hvis du hadde gjort hjemmeleksa di ordentlig så hadde du visst hvordan en leveringsklar valp skal være utrustet mentalt.

Jeg har aldri før revet en valp fra hjemmet sitt, normal reaksjon er alltid relativ. Når hun var redd for meg hjemme skjønte jeg at det var litt mer alvorlig enn beskjedenhet. Jeg har da møtt valper som synes det er skummelt å hilse før, så da tenkte jeg ikke så mye på det hos oppdretter.

Valper på 8-12 uker blir ikke "revet fra hjemmet sitt" - de er leveringsKLARE og i akkurat rett alder til å flytte hjemmefra...

(...) En ting jeg har lyst å klare opp i er en antydning om at jeg var panisk i mitt første innlegg og kanskje litt for nervøs selv. Mitt første innlegg var ikke overdrevet. Men det er heller ikke framgangen hun har gjort. Det jeg mener med at jeg aldri skulle skrevet innlegget er at det er umulig å få beskrevet en hund og situasjoner i innlegg. For å få hjelp med denne valpen må noen se henne selv tror jeg.

Hva mener du, at du ikke selv har sagt at du var panisk? At det ikke har noenting for seg å be om råd på nettet?

Jeg tar fortsatt gjerne imot tips, eller advarsler om typiske feller og hvordan man unngår de. Men jeg tror vi alle her inne ser alvoret i situasjonen. Hunden må bli trygg, stort ansvar. Så hvis noen har noen framgangsmåter til meg, kjør på. Hvis ikke får jeg stole på min egen kunnskap og det jeg kan få av folk rundt meg med erfaring. (Og etterhvert hudetrenere selvfølgelig).

Kremt... Rett over her sier du, sitat: "at for å hjelpe denne valpen må noen se henne selv"....

[Denise]

*klippet*

Jeg gjorde hjemmeleksa før jeg skaffet valp. Men jeg kan ikke vite at en beskjeden valp er en helt unormal ting. Jeg har aldri før revet en valp fra hjemmet sitt, normal reaksjon er alltid relativ. Når hun var redd for meg hjemme skjønte jeg at det var litt mer alvorlig enn beskjedenhet. Jeg har da møtt valper som synes det er skummelt å hilse før, så da tenkte jeg ikke så mye på det hos oppdretter.

*klippet*

Nå er ikke jeg rette personen til å komme med så mange råd, eller noe særlig kritikk.

Men det er en ting jeg har stusset litt på i denne tråden.

Da vi hentet Prince hjem hadde han tillit til oss med en gang. Det første han gjorde da vi satte han ut på gulvet hjemme var å løpe i mellom oss i familien, mens han logret og hoppet ivrig. Han viste ikke noe tegn på usikkerhet. Og var som SusanneL sa så fint, bare "dum og deilig". (Sånn er han jo forressten enda )

Men etter å lese her i tråden, og det du skrev her ovenfor. At du hadde "revet valpen vekk fra hjemmet sitt", og at "du har møtt valper som synes det er skummelt å hilse". Begynner jeg å lure litt. Er det normalt at valper er ganske redd og usikker den første tiden? Er bare Prince et av unntakene? Som har sovet hver bidige natt siden vi fikk han uten å klynke etter mor og søsken, ikke har vært redd for noen vanlige "huslyder", syntes kattene bare var morsomme, og elsker hvert eneste menneske han møter... Jeg bare lurer(...)

Uansett er det jo flott at det går framover med henne! Ingen ting er bedre enn det!

Håper du får en normalt trygg og god familiehund

[pokoli]

Lotta: Du har ingen hjelpsomme råd eller tips. Hvorfor gidder du å engasjere deg i en tråd når du kun kverulerer på alt? Det er jo umulig å forklare en situasjon til noen som kun henger seg opp i detaljer og leiter etter noe å rakke ned på. Det er det jeg mener med at det er umulig å få hjelp på nettet. Vi har forstått at du synes jeg har gjort mye galt. Men om du har rett eller ikke så er det allerede gjort, og nå er det valpen og fremtiden som teller. Spørsmålet mitt var hva jeg kan gjøre for å hjelpe valpen, ikke hva har jeg gjort feil. Det er vel og bra at du er verdensmester, men jeg er ikke det. Kanskje du heller kunne bruke din hundekompetanse til å hjelpe noen. Beklager at jeg er krass, men jeg synes det har gått for langt.

Noen har faktisk prøvd å gi meg råd og det setter jeg veldig pris på. Håper det kommer flere av de etterhvert. Valpen gjør det stadig bedre og er en flott hund. Men vi har mye arbeid framover.

Denise: Nei,din valp er ikke unntaket, min er. Men jeg sitter nå her med denne valpen og da må jeg jobbe med de problemene hun har. Det er slitsomt og skummelt.

Forøvrig sover hun på sengen sin hele natten uten å være redd eller lengte hjem eller pipe. Så du er ikke alene om å ha en grei valp sånn sett. Koselig at du har en utadvent valp, håper min blir slik etterhvert

Og ja, jeg har sett nervøse valper før. Ikke slik min er, men jeg kunne ikke vite omfanget av min valps problemer når hun lekte vilt med søsknene sine hos oppdretter. Og jeg sier revet fra hjemmet fordi det må være en stor overgang for en valp å få nytt hjem, legger ikke noe mer i det.

[TonjeM]

Vel, kan jo slenge med noen råd jeg og..

1. Gå på www.canis.no og ekspert-panelet. Les gjennom rådene til Runar Næss og Gry Løberg - mange fine tips, råd, vink og forståelse å plukke opp innimellom der. Sjekk spesielt ting rundt dominansagresjon (ikke at valpen din er dominansaggressiv - men mye av håndteringen man gjør på dominansaggressive hunder, er det du skal gjøre med din engstelige lille valp). Videre skal du se spesielt på det som heter "Learn to Earn prinsippet", "There is no such thing as a free lunch" - dette her at en hund aldri skal få et gode uten å ha gjort noe for det først (høres brutalt og kaldt ut, men er det slets ikke - men er litt omstendelig å forkklare her).

2. Sjekk ut Gry Løbergs side manimal.no, se spesielt på artiklene - også mye fint å lese.

3. Få tak i den boken til Turid Rugaas om .. pokker hva er den den heter igjen.. dempende signaler. Det er vel en av de greieste bøkene vedr dette å lese hunder i forhold til dempende signaler (men NB!! Boka gir inntrykk av at hunder bare har dempende signaler, og bare man gjesper til dem så er alt greit - gid verden hadde vært så enkel - det er den ikke! Men det er mye nyttig i den allikevel).

4. Du skal innføre veldig strenge rutiner i livet til valpen din - alt skal være nesten ritualisert. Forutsigbarhet er det beste midlet mot usikkerhet. Senere når den er 1 år eller 2, kan man begynne forsiktig å myke opp rutinene (det er svært vanskelig å ivareta de samme rutiner dag ut og dag inn.. tro meg - men veldig bra for usikre hunder). Med rutiner mener jeg - man lufter til samme tid, måltidene dens forberedes på nøyaktig samme måte hver gang, hvordan du kler på deg og tar på den båndet - samme hver gang - en bestemt rekkefølge på alt slik at hunden alltid vet hva som kommer nå. Faste ritualer når det kommer folk på besøk, fast rituale når du kommer hjem til den, fast rituale når dere går tur (en lur ting er å ikke la den hilse på mer enn et fåtall andre hunder - det skal være de samme hundene hver gang - finn et par tre voksne - rolige og vennlige hunder som ikke knøvler den. Disse vil være mer enn nok for den å få bygge opp sin selvtillit. Vær forsiktig med herjeleking med eldre valper, og ikke la den knøvle de som er mindre enn den selv. Overdreven sosialisering med hunder som ikke er helt "gode" selv vil kunne gjøre din hund aggressiv senere).

[pokoli]

Tusen takk Masse lesestoff som jeg skal kaste meg over med en gang.

Rugaas sin har jeg forresten, blitt mye gjsping på meg i det siste ja.

Men som du sier, språket er nok litt mer avansert.

Jøss det der med dominans agressiv og lik trening hadde jeg aldri gjettet av meg selv.

Rutine er ikke min sterke side, men det er sikkert god trening for meg også det.

Takk for råd!

[Siri]

Det TonjeM skriver om rutiner er faktisk veldig viktig for usikre hunder. Jo mer forutsigbart livet er, jo lettere er det å takle for en usikker liten sjel. Ikke bare er det hjemmerutiner som er viktig, men også HVOR man går på tur... jeg snakker her av erfaring...

Da jeg skulle kjøpe min første egne hund, var jeg på besøk hos min oppdretter og kikket på valpene. De var søte og greie valper de - og jeg hadde ingen motforestillinger mot noen av dem, og valgte så ut min valp. Da jeg så noen uker seinere kom hjem til oppdretter og skulle hente valpen, krøp hun langs veggene og virket livredd ! Jeg syntes jo dette var bekymringsfullt, men som uerfaren valpekjøper tenkte jeg bare på at jeg nå selvsagt ikke kunne trekke meg fra kjøpet ! Også hadde jeg jo sååå store forventninger til det å bli hundeeier, jeg hadde drømt om dette øyeblikket i lang tid - og man gir jo ikke slipp på sine drømmer.

Vel - valpen ble med i bilen og oppførte seg faktisk eksemplarisk den. Sov i fanget mitt, tisset når vi stoppet og virket riktig snill og grei. Da jeg kom vel hjem, var også alt relativt greit. Jeg reagerte på at valpen ikke ville bli med ut lenger enn i hagen, men det var jo kanskje ikke så rart - hun var jo fortsatt en bitteliten valp. At hun også var usikker på andre mennesker tenkte jeg ikke over DA... Når valpen fortsatt - etter 4-5 mnd ikke ville bli med frivillig på tur, men faktisk vrei seg ut av båndet og sprintet hjem etter et stykke, ante det meg at dette kanskje var litt MER enn bare en usikker liten valp som var "revet" bort fra sitt trygge hjem. Jeg oppdaget også plutselig at valpen hadde et digert arr bak på ryggen - det var så stort som en avlang 5-kroning faktisk - det var grodd, men helt hårløst... dette arret forble slik hele resten av hundens liv. Det ante meg at ting hadde skjedd hos oppdretter uten at JEG hadde blitt informert om dette...

Vel - for å si det sånn - dette ble ALDRI en veldig god hund. Joda - hun levde til hun ble 8 år, men jeg unner ikke folk å ha et slikt hundehold. Så lenge hun var valp gikk jo ting sånn nogen lunde greit - valper er enkle sjeler de, og tør ikke så mye. Når hun rundet året og vel så det, så turte denne hunden mye mer. Etter hvert ble hun et mareritt å gå med i bånd. Hun utagerte mot alle hunder hun så... Dersom folk ville hilse (og det vil jo gjerne folk) måtte jeg passe på og se an mennesket... noen kunne hun hilse greit på, andre bråstoppet hun mot, og råbjeffet på... andre trakk hun seg bare unna, andre kunne hun hoppe opp i ansiktet på... uforutsigbart og ekkelt. Jeg kunne aldri slappe av på tur med henne. Hun knurret også på unger etterhvert, selv om hun aldri så lenge jeg hadde henne opplevde noe negativt med unger som jeg kunne se.

Jeg merket en viss bedring hos hunden når jeg innførte en del rutiner - f eks at jeg gikk de samme turene på de samme stedene. Dette var nok kjekt for hunden - da visste hun hva som var rundt neste sving (som regel).

Jeg skal absolutt ikke påstå at ditt hundehold vil bli slik - du har en helt annen type hund med andre egenskaper, men det er likevel greit å være forberedt på at ting kan endre seg når hunden vokser til og blir "tøffere".

Som TonjeM nevne - tren inn rutiner og gi valpen et forutsigbart liv - da går dette sikkert fint og valpen får et bedre liv om ikke annet.

[pokoli]

Takk skal du ha. Håper min blir tryggere enn din. Høres slitsomt ut å ha det slik i år etter år!

Får prøve meg fram med rutiner. Jeg prøver å få sosialisert henne med andre hunder og mennesker mest mulig, og da blir jo rutinene litt rotete. Men hun blir jo bedre av sosialiseringen. Jeg håper at i og med at hun ikke har opplevd noe fælt (tror jeg da) så kan hun komme over frykten.

Men absolutt greit å høre om andres erfaringer. Så kan jeg forutse eventuelle problemer

Hun bjeffer ganske mye, ikke aggressivt men det går meg på nervene. Må prøve å få stoppet det før det blir vane. Det er av typen "voff voff jeg vil være med å leke, men dere er skumle". Men så snart hun er inni leken, er hun en engel mot de andre hundene. Må bare komme igang liksom. (Hun bjeffer ikke på hunder hun har møtt før,bare de nye).

Vi satt faktisk på utekafe idag, hun var helt rolig heletiden, ikke stressa. Hun fikk kylling av mannen på nabobordet. Greit nå at hun assosierer kafe med godis. Men etterhvert får vi vel et tiggeproblem hvis alle gjør sånn Bagatell i mine øyne.

[pokoli]

Hei alle sammen! Denne tråden er over og død for lenge siden. Men jeg har lovet mange her inne å skrive hvordan det gikk etterhvert med valpen min. Fikk endel PM med gode råd i tillegg til de som kom i debatten her. Så jeg vil gjerne si til alle sammen om igjen: TUSEN TAKK!

Jeg ser ikke for meg at hun noen gang blir en helt vanlig gjennomsnitts hund. Hun er bekymret av natur. Men vi har et helt annet liv nå begge to. Nå er det kos å ha hund! Mye arbeid, men gøy arbeid.

Hun er ikke redd for andre hunder i det hele tatt, ikke store eller små. Hunder er bare gøy i hennes øyne. Hun leker med doberman og pitbull en dag, puddel og chihuahua den neste. Det er herlig å se på!

Bjeffing er heller ikke et problem. Hun kan boffe en gang av og til, men ser på meg og roer seg om jeg ikke bryr meg. Ikke knurrer hun eller gjør utfall heller. Hun er blitt kjempeflink.

Vi kan gå tur i gata, kjøre buss, kjøre trikk, metro, alt som hører til storbyen. Hun liker det ikke, men er ikke helt panisk heller. Og hun rister det (bokstavelig talt) av seg etter turen. Det meste kan kureres med en pølsebit har jeg funnet ut

I naturen er hun tøff som bare det. Ikke noe problem i det hele tatt. Hopper rundt mellom trærne som den lykkeligste cocker du kan tenke deg.

Mennesker er hun dessverre ikke helt fortrolig med ennå. Hun er glad i kjente. Andre hundeeiere hilser hun på. Men ellers hopper hun unna om fremmede prøver å ta på henne. Hun er ikke livredd lengre, men hun holder seg akkurat utenfor rekkevidde.

Vi har akkurat startet alene hjemme trening og det går foreløpig veldig bra. Hun sover to minutter etter jeg har gått ut døra. Herlig at noe går uten kamp!

Så ville bare si at vi klarer oss Vi må jobbe videre (spesielt med mennesker), men hun er en fin hund. Ikke noe nervevrak eller problemhund. Hun trenger bare litt ekstra forsiktig behandling. Er så deilig for oss at det endelig begynner å se lysere ut.

Hilsen Pokoli og Laurië

[TineSimbaNana]

Det var jo godt å høre

[linniogamy]

Dette var godt å høre..

Lykke til videre da

[ElZorro]

Så bra det ordner seg for dere!!

Jeg er kjempe lei meg for at jeg ikke har tatt kontakt, men jeg har altså flyttet siden sist og har ikke fått internett, og så har kjäresten (der jeg har internett) fått en "liten" Grand Danois valp som lille Zorro har litt problemer med å akseptere er en del av vårt liv... I tillegg til skole så har jeg hatt fullt opp kan man si!!

Mennesker er hun dessverre ikke helt fortrolig med ennå. Hun er glad i kjente. Andre hundeeiere hilser hun på. Men ellers hopper hun unna om fremmede prøver å ta på henne. Hun er ikke livredd lengre, men hun holder seg akkurat utenfor rekkevidde.

Vet du hva, jeg er ikke så sikker på om jeg synes det er så negativt. I mine öyne så er det bedre å ha en slik liten ting å jobbe med enn å ha en hund som kaster seg i armene på hvem som helst. Jeg har en slik hund som sistnevnte, en hund som har lett for å "glemme" meg på tur, han möter jo så mange hyggelige folk må vite! Resultatet er at når jeg slipper han i parken så hopper jeg bokstavelig talt fra tre til tre og leker gjemsel, for DA er jeg interessant! (Ja, jeg har på meg treningstöy på nesten hver eneste tur jeg går.... ) Når jeg skal ha hund neste gang, vil jeg heller ha en som er litt "eierkjär" om du skjönner, en som synes andre folk er hyggelige, men at Mamma er best.

Lykke til videre! Og jeg skal se om jeg ikke skal få kommet meg til å ta kontakt en dag her!

[jeanette-k]

Så bra at det gikk bra!! Vi fikk også en sånn valp, men den fikk vi ikke bedre. Vi avlivet han i mars i år, da var han neste 8 år. (angrer på at vi ikke gjorde det tidligere, for hans skyld). Så jeg er glad det har løst seg (blir bedre) med dere!! Lykke til!!

[pokoli]

Takk for alle lykkeønskninger!

Klarer ikke se for meg hva situasjonen hadde vært om hun ikke ble bedre. Man skal være sterk om man får en hund som ikke viser tegn til bedring. Selv synes jeg det er en ganske stor påkjenning hver eneste gang hun er redd uten grunn. Men det at vi klarer stadig nye situasjoner gjør det verdt slitet. Hadde jeg flyttet hjem til et boligstrøk i Norge med henne nå, hadde hun aldri vært noe problem. Men jeg må jo ruste henne opp for storbyliv og det tar litt lengre tid.

Hei ElZorro! Ikke noe problem.Her nede er ofte skolen i seg selv fullt opp. Hundeproblemer i tilegg gjør både dagen og natten full. Ikke et kjedelig øyeblikk. Lykke til med valpetrøbbel!

Du har et godt poeng. Det er greit at hun ikke hopper i fanget på alle hun møter. Og jeg forstår henne på en måte. Jeg mener, hvis en fremmed kom bort til meg og håndhilsa eller klemte meg. Tja da hadde vel jeg også hoppet unna

Men vi har endel jobbing igjen. Fordi vi kan ikke gå i gater med masse folk. Eller vi kan når vi må, men hun liker det ikke. Hun er så opptatt av å holde seg unna mennesker at hun ikke får noe glede ut av turen. Så nå holder vi oss til steder med mindre folk, slik at hun takler situasjonen bedre.

Vi er i parken hver dag og ellers finner vi gater med lite folk. Og da går det fint, hun takler å gå forbi mennesker, bare ikke veldig mange av gangen. Men jeg har en drøm om å kunne ta henne med på vanlige gater med masse folk uten at hun blir bekymret.

Hun har det i alle fall bra nå. Og jeg kan ta henne med når jeg må uten at hun blir vettaskremt. Så får håpe hun fortsetter å bli bedre.

Mine foreldre var her noen dager og jeg synes faren min hadde en bra konklusjon: "Det er en koselig hun du har fått der, men du må se å få temmet henne så hun kan være sammen med folk."

[Kjerstii]

Hvordan går det med rensligheten? (gjøre fra seg ute)

[pokoli]

Vel...hun går på do ute dersom vi tilfeldigvis er ute når hun må på do. Men dessverre går hun inne like ofte som ute. Jeg går ut med henne ofte og gir henne mat til nesten faste tider, men klarer ikke finne noe mønster i dovanene. Heldigvis går hun kun på bleietingen og ikke rundt i leiligheten. Gid jeg kunne få henne til å si ifra før hun dosser Hvis du vet hvordan jeg kan få henne til å foretrekke utedo framfor inne så rop gjerne ut!? Hun får masse ros og godis når hun gjør fra seg ute, men ser ikke ut til å funke. Prøvde også å fjerne bleia, men hun bare tisset der den pleide å være.

[Dachsie]

Hei,

Jeg kjente meg veldig igjen i beskrivelsen du ga av din lille cockervalp. Saken er at vi fikk vår dvergdachs da han var fire mnd gammel, og han virket normalt utadvendt hos oppdretter. Men han var altså livredd fremmede mennesker. Nå er han bare redd når det er mange mennesker rundt han og mye styr, han liker fortsatt ikke å gå forbi fremmede mennesker, men det går mye bedre enn da vi først fikk han. Vi har jobbet mye med han, hatt venner på besøk, latt han nærme seg dem i sitt tempo - og vi har godbiter med oss overalt. La andre kaste godbiter til valpen. Fremmede får av oss beskjed om å ignorere han og la han være i fred. En kvinne på Tbanen respekterte ikke dette, med det resultat at han falt ned av setet. Hun sa at den hunden blir aldri normal, men hun kjenner ikke vår hund. Og hun skulle liksom være hundevant.

Når han skal ut, hender det at han skjelver. Men ikke alltid. Han har blitt stuerein, lærer seg raskt nye ting - og kommer til å bli god på spor. Synes det er tullete å si at redde hunder skal leveres tilbake til oppdretter, men oppdretter må få beskjed om de har gjort en dårlig jobb med sosialiseringen. Det som kreves er masse miljøtrening, valpekurs og en god del tålmodighet. Valpekurs er kjempelurt. Lær deg å lese hunden din. Ikke trøst når den store skjelven kommer. Gi ros, klapp og la valpen "vinne" i lek. Overse alle tegn på nervøsitet. Og tren, tren, tren på alle mulige settinger og mennesker. Gå gjerne til anskaffelse av en klikker, koble denne opp mot en godbit og klikk hver gang valpen gjør noe bra, som å stoppe opp og titte på et fremmed menneske.

Før ville ikke valpen vår leke engang, nå spretter han glad rundt, ute som inne. Når noen nærmer seg, er han på vakt - men han rømmer ikke så langt unna som før. Han pleide å kaste opp av skrekk, nå stopper han opp og ser mest skeptisk ut. Etter min mening blir du ofte mest glad i de hundene som krever mest. Vi har oppnådd god kontakt med vår hund, og han gjør stadig små fremskritt. Ikke gi opp! Og fremfor alt - ikke bry deg om kommentarene eller blikkene fra folk ute.

[helle]

Hvordan går det med dere nå??

Har ikke lest denne tråden før nå jeg.. Ville bare si at vi fikk vår BC valp for 8 år siden.. Hun hadde tydeligvis ALDRI møtt andre folk, og hadde bodd ute hele sitt 7 uker gamle liv. De tre første ukene var hun livredd oss og alle (jeg var vel sånn 12 da, og mine brødre 8 og 9), så det vi gjorde var at mamma (som var hjemme hele tiden), fikk hele ansvaret for valpen.. Hun var den eneste som klappet, matet og gikk tur med den. Altså selvfølgelig om valpen tok kontakt med oss gikk det bra..

Vi fikk jo valpen vår mye tidligere enn dere, så vårt problem gikk over mye raskere.. Så meg og min far var hun helt trygg på etter sånn 4 uker, og sånn til jul (vi fikk henne i oktober) var hun helt trygg på alle..

Kan ikke si så mye om hvordan vi trente henne, for det husker jeg ikke, men tenkte bare jeg skulle si at i dag er hun verdens mest sosiale hund, elsker alle mennesker (utenom noen store menn med ting i hennene, har misstanke om at hun har blitt slått som valp)..

Så det er håp for alle. Håper det går bra med dere og at treningen fremdeles går fremover, hunden har vel blitt et år nå??

[pokoli]

Hei dachsie og helle Takk for oppmuntrende innlegg, det er rart å lese denne tråden igjen nå, jeg var så redd og fortvilet i den perioden! Men jeg fikk jo endel gode råd, og fikk lest bøker om redde hunder, treningspsykologi, klikkertrening osv. Så flyttet jeg hjem til Norge i februar og fikk litt hjelp av en hundetrener som er veldig flink.

Det har krevd sitt, men siden jeg har sett fremgang hele veien så har det vært en glede å jobbe med henne. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke ga henne opp, for jeg er redd mange andre hadde sett henne som en tapt liten sjel. Jeg hadde tid til henne og nå er vi nesten i mål.

Etter flere måneder hvor vi hadde bra dager og dårlige dager begynte det å løsne skikkelig for et halvt år siden. Hun hadde før det perioder hvor hun gjorde kraftig utfall mot alle ukjente som kom litt for nærme. Hun kunne få panikk om det ble for mange folk, gå med halen mellom beina, tisse, og knurre. Disse dagene måtte jeg bare ta som de var, men nå er det som sagt månedsvis siden noe slikt hendte hun har det mye bedre!

Hun er glad og trygg i de fleste situasjoner. Enten hun er løs i skogen, eller i bånd midt i travle handlegater. Bråk og støy er helt greit, nye ting er mer gøye enn skumle. Hun hopper gladelig inn i busser, biler, båter og tog med logrende hale. Halen logrer konstant og jeg har aldri vært borti et mer takknemlig dyr. Hun gir meg så mye tilbake at alt slitet har vært verdt det

Vi er kommet til det punktet at hun ikke er redd for damer lengre, men hun vil helst ikke hilse med en gang, hun vil ha et kvarter til å bli vant med de. Menn og barn må jeg nok regne med at hun alltid er reservert mot. Hun er ikke direkte redd menn, men bjeffer hvis de tar direkte kontakt med henne eller bråker fælt rundt henne. Etter noen timer så er det greit, da er de godkjent Hun kan skvette unna om de er brå, men det er mer refleks enn frykt.

Andre hunder er bare helt topp, enten de bjeffer eller er rolige, hun elsker dem. Akkurat nå i det siste har hun vært litt forsiktig med store hunder fordi hun ble angrepet og bitt av en hund. Men hun har ristet det av seg raskt og er igjen glad for å møte alle firbeinte. Og mennesker som har med seg hund er hun trygg på uansett kjønn

Så med andre ord synes jeg det går strålende. Hun er lydig og snill og hun er blitt en normal og uvanlig herlig hund som nyter livet. Og alle som er rundt henne nyter henne. Og jeg ser fortsatt framgang så hun kan bli enda bedre håper jeg. Moralen er at man bør aldri gi opp en frisk hund

Før ville ikke valpen vår leke engang, nå spretter han glad rundt, ute som inne. Når noen nærmer seg, er han på vakt - men han rømmer ikke så langt unna som før. Han pleide å kaste opp av skrekk, nå stopper han opp og ser mest skeptisk ut. Etter min mening blir du ofte mest glad i de hundene som krever mest. Vi har oppnådd god kontakt med vår hund, og han gjør stadig små fremskritt. Ikke gi opp! Og fremfor alt - ikke bry deg om kommentarene eller blikkene fra folk ute.

Så flott, høres ut som du har gjort en kjempejobb med valpen din! Gratulerer og lykke til videre! Rådene dine er kjempebra! Jeg er så enig i at man blir ufattelig glad i de små bekymrede voffsene. Det er fantastisk å se når de gjør fremskritt og man får en utrolig kontakt med de.

Ja det er virkelig de små fremskrittene som teller, man må ikke bli oppgitt om det går seint så lenge det går fremover. Klikkeren har biltt et viktig middel for oss også i "bli trygg" treningen. Veldig effektiv!

Det er vanskelig å få folk til å forstå at man vet hva man gjør. Såkalte hundevante folk skal alltid vise oss hvordan og ender som regel med å bremse treningen fordi de skremmer hunden. Jeg har gitt opp å forklare, nå sier jeg bare "hun ble mishandlet, jeg trener henne trygg igjen, gjør sånn og sånn..." da pleier de å høre på meg

Vi fikk jo valpen vår mye tidligere enn dere, så vårt problem gikk over mye raskere.. Så meg og min far var hun helt trygg på etter sånn 4 uker, og sånn til jul (vi fikk henne i oktober) var hun helt trygg på alle..

Kan ikke si så mye om hvordan vi trente henne, for det husker jeg ikke, men tenkte bare jeg skulle si at i dag er hun verdens mest sosiale hund, elsker alle mennesker (utenom noen store menn med ting i hennene, har misstanke om at hun har blitt slått som valp)..

Så det er håp for alle. Håper det går bra med dere og at treningen fremdeles går fremover, hunden har vel blitt et år nå??

Hunden er snart halvanne år ja. Jeg tror det at hun hadde over en måned ekstra hos oppdretter har gjort at treninga gikk smått, og selvfølgelig det at jeg selv måtte lære meg alt underveis. Men vi er på vei Som jeg skrev over så er vi nesten i mål, men menn vil hun alltid være reservert overfor. Vi er ganske overbevist om at hun har blitt slått av en mann, alt tyder på det.

Hun har også vist seg veldig sosial. Jeg tror det er derfor hun bjeffet i stede for å løpe bort fra skumle folk. Det var ikke aggressivitet, men frustrasjon fordi hun ville hilse, men turte ikke. Nå må jeg kalle henne inn når vi møter folk på tur, fordi hun skal hilse på alle. Såå stolt! Og noen ganger hilser hun fint, mens andre ganger sketter hun og bjeffer, hehe, så jeg må ha klarert med de andre at ikke de er redde og fortelle dem hvordan de skal unngå at hun skvetter.

Herlig å høre hvordan dere fikk til deres hund de fortjener å være glade og trygge. Det er så oppmuntrende å vite at noen har klart det før meg. Og dere har definitivt gitt hunden deres et bra liv etter det du skriver. Så tusen takk for inspirasjon. Jeg blir helt rørt at så mange engasjerer seg egentlig

Edit: Utrolig mengde skriveleifer.

Tribbelpost mod. Einstein&Charlie

[starlight]

Jeg har ikke sett denne tråden før nå, men for en rørende historie! Så godt å se at det er noen som ikke bare gir opp med en gang, selv om problemene var veldig tydelig og arbeidsmengden stor! Og det høres jo ut til at du har lyktes til de grader Har selv en reservert hund, selv om hun aldri har vært i nærheten av det du beskrev om din. Mange hadde nok ikke "orket" arbeidet med min heller, men arbeid har hjulpet her også og jeg synes i dag at jeg har verdens beste hund!

[helle]

Så utrolig bra at det går fint med dere! Fortjener applaus som ikke gav opp.. Det er mange reserverte hunder rundt om, og de fungerer utmerket

Fortsett med treningen, så skal du ikke se bort i fra at hun etter hvert lærer seg at de fleste menn faktisk er helt ok, de også

[pokoli]

Det er veldig godt å høre om alle andre som har opplevd nervøse hunder og fått de trygge. Før jeg fikk hund trodde jeg at hvis man fikk valp fra oppdretter og sosialiserte den normal så hadde man automatisk en glad og trygg hund. Men det er utrolig hvor mange jeg har møtt både på nett og i virkeligheten som har fått en liten redd valp. Men det er også utrolig å høre hvor flotte hunder de alle blir med litt tålmodighet Jeg måtte riktignok bruke mye tid på å miljøtrene henne, men jeg slapp unna mye annen trening. Når jeg snakket med andre valpeeiere som fikk spist opp sofaen, tissa ned hele huset, separasjonsangst, biteraptuser... alt dette slapp jeg unna. Hun er en liten engel stort sett! Det er frustrerende og skummelt å trene en redd hund, men jeg gjør det gjerne igjen for det er fantastisk å få lov til å se de bli tøffere