Grensesetting

[Huldra]

Si at noen eier en eller flere hunder som ikke har fått tydelige grenser. Hunden begynner å vise skepsis til det meste, for den har aldri opplevd noe som negativt, men kun fått positive tilbakemeldinger fra en uerfaren eier som ikke ville gjøre hunden noe "vondt". Eier har sjelden vært streng i stemmen, og hunden begynner å bli skeptisk til mye forskjellig; andre mennesker, ting, "skumle" situasjoner osv. Hvordan skal denne eieren begynne å sette grenser for hunden sin? Er dette veien å gå i det hele tatt? Og hvordan vil hunden takle det? I tilfellet det har noe å si, så kan vi si at hunden er relativt ung, ikke fylt to år, og eier har hatt hunden siden den var valp.

Skal eier legge opp til situasjoner hvor det trengs grensesetting, eller skal h*n ta det som det kommer? Må hele "oppdragelsen" tas på nytt, oppsøke situasjoner hvor grensesetting kan behøves, eller bare ta det som det kommer i de situasjoner som oppstår naturlig? Hvis hunden blir med et sted, og den trenger korrigering, så gjør eier det, men oppsøker ikke steder som kan tenkes å sette hunden "på prøve", eller i situasjoner hvor korrigering trengs. Med korrigering tenker jeg på et hardt "NEI", ikke noe filleristing og avrivelse av ører.. Hunden har jo i den alderen den har kommet i, en viss forståelse av hva som er greit og ikke greit, fordi noe har lønnet seg for den mer enn andre ting, men den har sjelden blitt irettesatt. Hunden gjør i grunn stort sett det den skal, den får lov å være i sofan, den får lov å sove i sengen, den får lov å gå ut døren uten å ta kontakt med eier osv. For et utrent øye kan hunden virke lydig, men utrygg, pga manglende grensesetting.

Et eksempel: hunden får ikke lov å hoppe opp. Skal eier korrigere i de situasjoner som oppstår i dagliglivet, eller skal eier legge opp til slike situasjoner? Før har eier bare snudd ryggen til hunden, og når hunden har sluttet med hoppingen, har eier satt seg ned og hilst på hunden. Hunden har til en viss grad forståelse for at dette ikke er lov, men har aldri blitt korrigert med et "NEI". Eier har også gjort dette siden hunden var valp, og i en alder av snart to år, mener eier at hunden burde ha lært å ikke hoppe opp. Nå vil eier ha litt raskere resultater, og en hund som er tryggere, siden den nå (endelig) skal begynne å få grenser. Altså; skal eier fra første stund fremprovosere adferd som fører til korrigering (i dette tilfellet fx gire opp hunden litt så den hoppe, ikke lokke den til å hoppe opp, men skape situasjoner hvor det er tenkelig at hunden kan hoppe opp), eller bare korrigere i de situasjoner som oppstår i dagliglivet, uten å legge opp til feiling hos hunden?

En siste ting; bør eier lage nye grenser for hunden, for å markere at nå begynner vi å sette grenser, og det er faktisk ikke verdens undergang om eier sier kraftig "NEI" til hunden? Fx dette med å gå ut døren, en grei ting å kunne slik at hunden ikke plutselig er vekk. Eier kan trene inn dette på vanlig tradisjonell måte, for så å begynne å sette krav og grenser. Er det lurt å lage slike (rimelige) grenser i oppstartsfasen av grensesettingsperioden, eller vil det gjøre hunden mer utrygg når den blir korrigert for ting den ikke ble korrigert for før? Altså; bør den bli korrigert mye eller lite i begynnelsen? Og bør man legge opp til det, eller ta det som det kommer?

Hvis noe er uklart, skal jeg prøve å presisere så godt jeg kan, håper dere forstod spørsmålet mitt...

[molly]

Mange spørsmål du stiller her, jeg skal prøve å sette ord på mine tanker rundt dette.

Du sier at hunden aldri tidligere har hatt grenser, den har kun positive opplevelser fra eier, men har nå begynt å bli utrygg. Jeg er redd, utifra hva jeg tenker, at hunden kan bli ennå mer utrygg hvis eier nå skal gå inn med kraftige grenser (strengt NEI!) sånn helt plutselig.

Jeg tror ikke hunder er utrygg på andre mennesker etc FORDI eier aldri har snakket hardt til den, men jeg tror usikkerheten til hunden vil øke, hvis eier plutselig skal begynne å snakke hardt til den nå, etter såpass lang tid.

At hunden trenger "oppdragelse" er det jo ingen tvil om, men jeg synes det er bedre å lære hunden hva den skal gjøre i stedet, fremfor å straffe det den ikke skal gjøre.

Å lære hunden et "stopp det du driver med, og henvend deg til meg" er jo også på sin plass, men dette kan jo fint læres inn med positiv forsterkning, fremfor positiv straff.

Du nevner feks det å vente ved døra. Dette kan jo fint læres inn ved at man hindrer hunden i å få gå ut før den har utført ønskelig adferd. Feks ved hjelp av bånd. Om han vil hunden skal sitte til den får et ja til å gå, er det jo bare å holde den igjen til den setter seg, og så ja.... Dette kobler hunden kjapt. Og antakelig kjappere enn hvis eier skal begynne å "neie" (straffe) for noe hunden alltid har fått lov til tidligere.

Tror denne eieren kunne ha godt av å lære hunden at den må gjøre seg fortjent til å oppnå goder.

[Huldra]

Men hvorfor tror du hunden, som i utgangspunktet som valp, var en liten "tøffing", "ingenting" var skummelt, den søkte kontakt med andre mennesker og var nysgjerrig på andre ting, og var generelt en normal valp. Hvorfor tror du denne hunden nå begynner å vise sterke tegn til skepsis i forhold til bla mennesker, som den har blitt ok nok sosialisert på? Jeg tenker at sosialiseringen på mennesker er lik, uansett hvor gammel denne hunden er. Sosialiseringen var den samme da den var 7 mnd, som når den nå nærmer seg to år. Hvorfor reagerer den annerledes på mennesker nå? Og til og med på eieren?

Vanskelig å vite hvordan hunden vil oppleve det å få mer tydelige grenser, og vil gjerne ha svar fra folk som kanskje har erfaring med dette.. Blir på en forvridd måte en slags crossoverhund, fra kun positivt, til mer negativt..

Personlig tror jeg hunden ikke har lært, og må lære seg; at verden ikke BARE er flott og positiv, men at den kan være litt hard, litt skummel osv. Spørsmålet er hvordan man skal gå frem. Hunden virket tidligere trygg osv, men nå er det lett å se at utviklingen har vært negativ, ting blir bare mer og mer skummelt. Da handler det ikke om sosialisering/miljøtrening (som bør ha vært tilstrekkelig), men om andre faktorer. kanskje tar jeg feil når jeg tror det er grensesetting, selv om det virker svært naturlig.

[Fanny]

Jag förstår inte alls sambandet mellan att hunden visar rädslor (för det är det du menar va?) och att den inte har fått uppleva obehag. Det är inte alls ovanligt att rädslor dyker upp i 1- till 2-årsåldern, trots att hunden är väl socialiserad och inte har reagerat tidigare.

Att "sätta gränser" har i min värld ingenting med korrigeringar eller obehag att göra. Jag vet många hundar som får mycket obehag, som ändå inte tycks ha "gränser" och mina egna hundar har väldigt mycket "gränser", trots att de inte får obehag.

[Huldra]

Jag förstår inte alls sambandet mellan att hunden visar rädslor (för det är det du menar va?) och att den inte har fått uppleva obehag. Det är inte alls ovanligt att rädslor dyker upp i 1- till 2-årsåldern, trots att hunden är väl socialiserad och inte har reagerat tidigare.

Att "sätta gränser" har i min värld ingenting med korrigeringar eller obehag att göra. Jag vet många hundar som får mycket obehag, som ändå inte tycks ha "gränser" och mina egna hundar har väldigt mycket "gränser", trots att de inte får obehag.

Ja, du skjønner hva jeg mener. Selv er jeg usikker på om det er pga manglende "ubehag", grensesetting eller hva jeg nå skal kalle det. Men saken er slik at eier har fått hørt at det er grunnen til at hunden(e) viser redsel. At eier må begynne å stille mere krav i trening, være mer såkalt firkantet, sette grenser for uønsket oppførsel, korrigere uønsket adferd i treningssammenheng ved bruk av innlært "nei". Selv vet jeg ikke, jeg er for uerfaren til å vite hva som stemmer og ikke, men har snakket med en klikkerinstruktør om det, som mener at klikkertrening passer utmerket til skeptiske hunder som det her er snakk om. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tro; jeg tror hunder har godt av tydelige grenser, og at for en uerfaren (ikke nødvendigvis i antall år, men i trening/oppdragelsessammenheng), så er det vanskeligere å sette grenser på en positiv måte. Det er enklere å si "nei", enn å lære hunden grenser på klikkermåten. Skjønner du hva jeg mener? Uansett, et "nei" er jo ikke uforenelig med klikkertrening heller. Men eieren det er snakk om trener ikke på klikkermåten, egentlig trener h*n ikke i det hele tatt, bare duller og koser med hunden(e). Men uansett om h*n hadde trent med klikker/på klikkermåten, så hadde det vel ikke "skadet" å sette grenser i form av et "nei"? Spørsmålet er vel om det er slik det skal gjøres, og om det er svaret på denne situasjonen. Hunden(e) viser tegn til å bli mer og mer skeptisk, og dette går i hovedsak på mennesker. Hva skal gjøres? Som sagt, et forslag (fra en "vanlig" instruktør) er å sette grenser, fra en klikkerinstruktør er forslaget å klikkertrene.. Jeg vil gjerne høre forslag fra flest mulig folk, og jeg skjønner at du klikkertrener..

[akela]

Uten å gå inn i alle disse voldsomme detaljene, som det blir helt umulig å "se riktig for seg" bare på papiret, så virker det - kort sagt - som om denne eieren har vært veldig UTFLYTENDE, altså vært veldig uklar i sin omgang med denne hunden???

Fordi hun (som jeg tipper det er?) verken har trent særlig målrettet eller bevisst, så har den antagelig lært å ta sine egne vurderinger - eier er neppe noen støtte uansett. Når så endel tulleredsler kommer, som en del av den naturlige modningsprosessen ("spøkelsesalder", alt dette man bruker til å beskrive veien frem til voksen hund) slik Fanny beskriver det, så har ikke eier noe å takle dette med. Og blir kanskje frustrert og litt skuffet?

Å kalle dette man nå ønsker å gjøre for "grensesetting" blir litt dumt for meg. Og for en slik eier å begynne med klikkertrening, når vedkommende ikke har fikset VANLIG trening - "stuedressur" - tror jeg neppe kanskje fører noe sted frem? Jeg tror eier trenger å komme seg på et grunnleggende kurs, der de snakker vel så mye til eier om hva som kreves - enn noe mer "hokus pokus".

De som er interessert, de kan gjerne prøve klikkertrening - det er jo glimrende. Men det krever littegranne mer, tross alt, og når eier høres så dillete og lite interessert i å oppdra det levende vesen som en hund er... (sorry, men det er så mange som er så vage så lenge, og som så støter på problemer) så tror jeg det blir litt høy terskel????

Og... jeg tror nær sagt.... at det JEG ville tenkt på, som en mulig løsning, var rett og slett at denne eieren lærte seg å JOBBE POSITIVT - men også jobbe positivt for å få denne hunden til å FØLE TRYGGHET OG TILLIT TIL EIER, ikke minst til eiers vurderinger av situasjoner - og det krever et mer aktivt eierskap/lederskap/hundeførerskap/kall det hva du vil-bare det handler om å styre hunden, gjerne på så positiv måte som mulig.

Grensesetting kan utmerket godt gjøres svært så positivt, ikke minst hvis man gjør det tidlig, og gjør ting TYDELIGE for hunden - slik det virker som ikke har vært gjort her. Det man gjør nå ved å gå inn, vil være å REPARERE og begynne å oppdra hunden på nytt, og da synes jeg man bør tenke på å gjøre det også positivt - om enn på enklest mulig vis, for å få eier "snudd om" - og så se hva som eventuelt bør justeres ETTER det.

Når tilliten er på plass, og hunden stoler på eiers vurderinger, kan man jo ta den inn i nye situasjoner - og "si til den" at "dette går bra, stol på meg, jeg passer på deg". Er nå min mening

Ellers: Ingen valper er "tøffe", de er nysgjerrige og oppsøkende, det er endel av deres natur. Når de blir eldre og mer "ettertenksomme", så ser man eventuelle svakheter dukke opp - som dette med skepsis til mennesker. Men går man tilbake og tenker etter, tenker nøye etter, så vil gjerne disse tingene ha vist seg tildels før også - selv om "ungdommelig entusiasme", les valpeiver, kanskje har skjult det.

Kanskje er det ting som rett og slett ligger i genene, at den ER litt mistenksom eller tilbakeholden - da må man jobbe bevisst med det, men igjen: Tilliten til eier MÅ være der. Det er som hvis du skal prøve fjellklatring for første gang... hvis instruktøren din sier "ææææ... jeg TROR at det er sånn du gjør det, vi prøver det... og så kanskje... nei, kanskje ikke.... jo forresten, prøv å gjør det selv du" så hadde du neppe følt særlige tilliten? Hvis derimot instruktøren hadde sagt: "Jepp, dette klarer du, jeg har lært deg alt du trenger, og nå tar jeg deg videre derfra og dette er ikke noe problem i det hele tatt" så vil du kanskje tørre litt mer?

[Huldra]

Takk for svar! Ble kanskje litt feil å si at valpen var "tøff", poenget var i alle fall at den ikke virket skeptisk eller redd på den måten den gjør nå. Valpen var normal i mine øyne.

Bortsett fra det; det høres fornuftig ut det du sier. Men vil du si at såkalt tradisjonell trening har mer for seg enn klikkertrening i dette tilfellet?

En annen ting; hunden(e) er meget knyttet til eier, siden eier har vært hjemmeværende store deler av tiden fra valpeperioden. For meg virker det som om eier er hundens eneste "trygghet", men at når denne eieren "vakler" (ikke er tydelig, mangler grenser osv), blir hunden utrygg. Selvstendighetstrening har blitt foreslått som noe som bør prioriteres, at en annen person enn selve eieren bør gå inn og trene hunden, for å gjøre den mindre avhengig av eier, siden hunden da er en "helt annen hund". Dette blir litt komplisert for meg, jeg bare skriver det jeg har hørt, så får dere bare spørre.. Håper det er forståelig..

[akela]

Det jeg mener, er at det kreves på en måte litt mer egeninnsats og interesse for å bruke klikkertrening - og at man også der må være flinkere til å forutse og forebygge situasjoner (så man faktisk får belønnet). Er man treig eller i bakkant, allerede med "vanlige" metoder, så vil vel klikker neppe ha noe for seg - med mindre man får "frelst" dette mennesket

Ikke sant... dette med hoppingen. Det beste hadde jo vært å tatt tak i det fra dag en. Lært hunden "sitt", så lært at "sitt" når den ville hilse på eier var tingen som ble rost, da ville vel hunden kanskje først prøvd det - og så fikk man belønnet. Hvis man er treig, lar hunden få hoppe og herje først, og så evt klikker når den SÅ setter seg, ja, hva lærer man egentlig da? Ikke at den ikke skal hoppe - men at det på et eller annet punkt er bra å sette seg OGSÅ.... sånn passe dumt forklart.

Men eier høres litt vaklete ut, og det er ikke moro - verken for hund eller eier. Og det er jo eiers hund! At andre kanskje vil fikse den bedre hjelper jo lite, når det er en eier som er glad i den og vil være den som har hunden.

Det beste, slik jeg ville tenkt, var om en dreven hundeperson kunne jobbe SAMMEN med eier - si "nå gjør du sånn", "nå gjør du slik", "ikke prat deg bort nå, men hold øye med hunden din".... det kan virke relativt bra.

Går dette sånn noenlunde, så kan man kanskje også ta litt tak i eier - og lære vedkommende å tenke litt mer strategisk, lære seg å tenke forebyggende/fremover i tid, og hva som eier kan endre seg med.

Og så blir det jo dette med å lære hunden at mennesker ER hyggelige. Du er nok inne på noe i det du skriver, det som det er lett å tenke seg er kanskje at EIER er vel så avhengig av hunden som omvendt? At hunden blir litt "trøsteklut" og "koseklump" i hverdagen - og at det er lettere å fortsette å "valpedille" med hunden, enn å innse at den er voksen, trenger litt mer etc? Eiernes egne "greier" gjenspeiler seg ofte i hundene, og hvis eier er ærlig og tenker litt etter, så kan kanskje noen forklaringer dukke opp der? Kanskje vedkommende er litt oversnill, synes det er trist når lille valpen er redd, og heller enn å trene målrettet og trygt unngår ting? Da er det jo litt i eiers psyke også. Og da kan jo eier også trenge litt selvtillitshjelp - til at DETTE klarer DU, og da må det ikke bli for vanskelig - eller at andre overtar for mye.

Bare noen strøtanker, ut fra eiere jeg har kjent og ting jeg har gjort sjøl... aner ikke om det er noe som stemmer, så du får ha lykke til med tankevirksomheten videre rundt dette!

[Huldra]

Det jeg mener, er at det kreves på en måte litt mer egeninnsats og interesse for å bruke klikkertrening - og at man også der må være flinkere til å forutse og forebygge situasjoner (så man faktisk får belønnet). Er man treig eller i bakkant, allerede med "vanlige" metoder, så vil vel klikker neppe ha noe for seg - med mindre man får "frelst" dette mennesket

Ikke sant... dette med hoppingen. Det beste hadde jo vært å tatt tak i det fra dag en. Lært hunden "sitt", så lært at "sitt" når den ville hilse på eier var tingen som ble rost, da ville vel hunden kanskje først prøvd det - og så fikk man belønnet. Hvis man er treig, lar hunden få hoppe og herje først, og så evt klikker når den SÅ setter seg, ja, hva lærer man egentlig da? Ikke at den ikke skal hoppe - men at det på et eller annet punkt er bra å sette seg OGSÅ.... sånn passe dumt forklart.

Men eier høres litt vaklete ut, og det er ikke moro - verken for hund eller eier. Og det er jo eiers hund! At andre kanskje vil fikse den bedre hjelper jo lite, når det er en eier som er glad i den og vil være den som har hunden.

Det beste, slik jeg ville tenkt, var om en dreven hundeperson kunne jobbe SAMMEN med eier - si "nå gjør du sånn", "nå gjør du slik", "ikke prat deg bort nå, men hold øye med hunden din".... det kan virke relativt bra.

Går dette sånn noenlunde, så kan man kanskje også ta litt tak i eier - og lære vedkommende å tenke litt mer strategisk, lære seg å tenke forebyggende/fremover i tid, og hva som eier kan endre seg med.

Og så blir det jo dette med å lære hunden at mennesker ER hyggelige. Du er nok inne på noe i det du skriver, det som det er lett å tenke seg er kanskje at EIER er vel så avhengig av hunden som omvendt? At hunden blir litt "trøsteklut" og "koseklump" i hverdagen - og at det er lettere å fortsette å "valpedille" med hunden, enn å innse at den er voksen, trenger litt mer etc? Eiernes egne "greier" gjenspeiler seg ofte i hundene, og hvis eier er ærlig og tenker litt etter, så kan kanskje noen forklaringer dukke opp der? Kanskje vedkommende er litt oversnill, synes det er trist når lille valpen er redd, og heller enn å trene målrettet og trygt unngår ting? Da er det jo litt i eiers psyke også. Og da kan jo eier også trenge litt selvtillitshjelp - til at DETTE klarer DU, og da må det ikke bli for vanskelig - eller at andre overtar for mye.

Bare noen strøtanker, ut fra eiere jeg har kjent og ting jeg har gjort sjøl... aner ikke om det er noe som stemmer, så du får ha lykke til med tankevirksomheten videre rundt dette!

Tviler på at jeg får eier til å klare å sette seg nok inn i klikkertrening til at det nytter, så den tanken må jeg vel bare slå fra meg med en gang. Kjenner igjen litt din beskrivelse av denne eieren du ikke har møtt, om manglende selvtillit, dille og dalle osv. Personlig trener hadde vært noe, men hvordan få vedkommende til å innse det..? Jaja..

Hadde det vært en ide om noen andre trente hunden? For hunden sin del, liksom? ikke at det hunden evt lærer kommer til å holde når den kommer tilbake til eier, men at den i alle fall får noen opplevelser som kan være greie å ha med seg? Skulle ha fantes en treningskennel, på lik linje med travstaller..

Hunden(e) er ofte brukt som trøst, eier har hatt det vanskelig, men det går bedre nå. Kanskje jeg skulle sendt eier på selvtillitskurs..?

Men tror du hunden (og eieren) kunne hatt godt av litt fri fra hverandre? Et aldri så lite kennelopphold, eller er det å strekke det for langt for hunden igjen.. ?

[TonjeM]

Jeg tviler på at det er noe som helst vits at andre tar seg av hunden og trener den så lenge den skal tilbake til eier - det er jo deres forhold som skurrer og at noen andre har trent bikkja endrer vel neppe det forholdet en tøddel.

Hunden trenger trygghet og tydelighet slik Akela beskriver, og det høres ut som hund og eier har et litt sånt "sykelig tett" forhold, slikt som gir separasjonsangst etc.

Eier og hund bør gå på et kurs i hverdagslydighet. Metodikken som brukes, spiller nær sagt ingen rolle bare den er slik at eier greier å gjennomføre og hunden får de basiske elementene den behøver - konsekvens og tydelighet. Hvis eier er grusomt dillete med bikkja, ikke villig til å si et hardt ord, så er vel klikker best - men det forutsetter altså at eier møter på kurs og blir grundig drillet i metoden - ellers kan klikker bare gjøre vondt verre. Kanskje Järverud ville passe bedre med positiv innlæring avløst av en kravfase..

[akela]

Igjen, så kommer det jo an på HVA de store problemen er: Om det er noen få, tydelige, eller om det er en liten "hær" av små hverdagsgreier.

Er det noen ting som peker seg ut, og som kan virke litt uoverkommelige eller rett og slett være litt vanskelige å trene på for en uerfaren eier, så KAN nok det at noen andre forsøksvis trener dem mer eller mindre bort være en slags idé. (mange hvis-er her, bare for å gjøre det klart!).

Vitsen er da om eier føler seg overbevist, får opp litt selvtillit i forhold til mestringen av dette - som kan gi et bedre startpunkt for videre egentrening.

Tja... litt som med ridning: Der trener jo kyndige folk opp hestene til å bli stabile ridehester, for ellers hadde jo ikke alle nybegynnerne i det hele tatt turt å sette seg opp! For tenk hvilken illusjon... å sette seg på et veldig raskt og sterkt halvt tonn med muskler og krefter, uten å klare å sette føttene riktig i stigbøylene en gang!

Men er det mange ting som henger sammen... masse småtterier som hunden reagerer på, så er nok det å gå et kurs i hverdagslydighet en gode ide, som TonjeM skriver. Noe så enkelt og greit, som kanskje kan gi eieren en mestringsfølelse. For det er noe med selvtilliten i dette. Kanskje det finnes noen kyndige hundeeiere nær eieren, som kan hjelpe? Som kan si litt når eier bør gjøre ditt eller datt? Noen i en hundeklubb, som kan være villig til litt?

Lokkematen for eier bør jo bli at HUNDEN får det bedre - i forhold til seg selv og verden rundt, og at EIERS hverdag blir enklere uten redsel som kanskje kan gå over i utagering med alderen? Alternativt... det kommer jo an på eier... at dette kan bli en god HOBBY, det å trene hund, et sted å treffe andre hundeinteresserte mennesker?

[Huldra]

Igjen; takker for svar.

Bare et lite tankeeksperiment; ville det vært "krise" om denne(/disse) hundene ble omplassert? Ikke at det er aktuelt så vidt jeg har forstått, men ville hunden ha taklet det greit å få en ny eier å forholde seg til, som var bedre for hunden? Det dere foreslår er jo nesten en extreme makeover (innvendig) for eieren; mere selvtillit, mindre vakling, mer kunnskap, mer trening osv. Slikt er vanskelig å skape over natten, men resultatet bør jo være en eier som opptrer annerledes ovenfor hunden. Rett og slett det å bli en ny type eier. Ville det ikke da vært enklere å omplassere hunden? For hundens del, altså.. Omstille seg må jo hunden uansett, men er det lettere å omstille seg til at eier plutselig oppfører seg annerledes, eller er det lettere å komme til en helt ny eier som behanlder den slik den forrige eieren burde ha gjort?

[akela]

Var borti en eier som hørtes LITT lik ut og som slet med noe lignende for en tid siden, og som tok seg selv litt i nakken og faktisk klarte å vri tingene akkurat det lille nødvendige - og ta et par grep. Hun virker fremdeles "som seg selv", men med litt kurshjelp og litt selvinnsikt, så var det ikke så mye som skulle til.

Hvis eieren har tenkt å fortsette å ha hund, så får heller denne hunden være en "læringshund" - vi har da alle våre, ofte er førstegangshundene "prøvekluten". Men det som avgjør, er villighet til å lære LITT. Og en kjærlighet til hunden som gjør at man opparbeider seg denne villigheten.

Jeg tror ikke på omplassering i hytt og pine. At hund og eier "ikke passer sammen", da må det være så ekstremt - for ellers synes jeg det er en slags "plikt" med hundehold at man "tar det man får". Leste en tråd på et annet hundeforum der eier skulle kjøpe seg ny hund, etter å ha kasta ut den gamle - som viste seg å være en livlig valp - "fordi den ikke passet familien". Da burde man ikke skaffe seg ny hund, fordi man ikke er villig til å lære og jobbe, etter min mening.

For man kan lære mye, selv etter bare et kort kurs/konsultasjon - slik det skjedde med hun jeg nevnte ovenfor. Spørsmålet er også om hunden LIDER, eller om den rett og slett bare har endel unoter som den utmerket godt kan leve greit med - selv om den sikkert "kunne vært bedre". Mange hunder er noen uhøflige, uoppdragne, tullete beist, som eierne tolererer mye rart av - men VONDT har de det nødvendigvis ikke

[Huldra]

Nei, syns ikke at hunden til denne eieren vikrer å ha det vondt.. Men bortskjemt er den! Og det kan vel kanskje være vondt nok til tider, hvis du skjønner hva jeg mener..

Kan du fortelle mer om denne eieren som lignet, hva som var problemet der, og hva som ble gjort?

Hunden jeg forteller om, har vel hva du kaller en hel hær av unoter, og forsåvidt også noen som er litt mer enn unoter, altså litt mer alvorlige. Den eier ikke oppdragelse, men er forsåvidt trivelig nok, i alle fall mot de den kjenner. Hunder går det ikke så bra med, den blir lett sjalu, kanskje spesielt hvis det er mat/godbiter involvert. Hva gjør man egenlig med hunder som blir sjalu på andre hunder? Hvis denne eieren klapper min hund, er det tydelig at hennes hund ikke liker det, og den kan finne på å knurre og "brøle".

Et lite apropos; det er fryktelig vanskelig å se objektivt på seg selv og hundeholdet sitt.. Hvis man først stanger hodet i en vegg, så sitter det fast.. <_< Er dette noe man lærer seg med årene, eller? *håpe håpe*