Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjærlighet


>Lene<

Recommended Posts

Vell no er jo jeg sammen med en på 42 da, men ett sted går liksom grensen.

Men som sagt kjærlighet har visst nok ingen aldersgrense(bare en ikke går på barnerov da, sier no jeg)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg betyr det ingenting hva andre gjør, men ville ikke selv funnet noen som var særlig mer enn 5 år eldre enn meg. Synes det er litt rart, man er jo på litt forskjellige stadier i livet når det blir veldig aldersforskjell.

Men synes nå uansett det var verre med den russeren nederst i artikkelen som vil gifte seg med en ku. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, det KAN ha mye å si, men det kommer jo an på personene det gjelder!

Det er 10 år mellom meg og min mann, vi merker det ikke engang.

Men jeg synes jo 10 år er nok, når jeg tenker på fremtiden!

Tenk å dø mange tiår etter kjæresten sin! :wub:

Men som sagt, det kommer an på individene det gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja min smak er når det begynner å bli over 10 års forskjell er det litt mye. Men hva folk velger er opp til dem. Ei veninne av meg er 20 år og er sammen med en på 34 år. Syns det er litt mye. Hun sitter der sammen med hans venner i 35-45 årene og har ikke så mye tilfelles. Hun mister litt av ungdommen mener nå jeg. Sitter der hjemme med babyen sin. Men men. En som er mye eldre er på et annet stadie i livet enn en som er yngre. (la oss si en i 20 årene og en i 30-40 årene) Har erfart mer og sånn. Jeg syns det er mye bedre å være sammen med en jenvgammel slik at man kan erfare sammen og bygge verdier. istedet for at den andre har alt fra før, opplevd det meste, og kanskje har en gjeng unger. Men folk velger jo selv sine partnere. Det er dems liv, men jeg bare sier mitt syn på det (og har selv hatt erfaring med eldre menn , som har vært en 10-15 år eldre. Ikke som kjæreste da, men veldig gode venner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel.. I mine øyne er 40 års aldersforskjell veldig feil. Jeg hadde aldri kunnet være sammen med en som var så mye eldre. Man skal være ganske spesiell, og ha spesielle behov for å være sammen med en som er så mye eldre, mener jeg. Om de er forelsket er det greit for meg, men jeg er veldig klar over at jeg selv aldri ville trivdes i et slikt forhold. Man er jo på helt ulike stadier i livet når forskjellen er så stor. Dama kunne vært oldemor, mens mannen kunne vært nybakt far.

Selv foretrekker jeg nok de som er like gamle som meg foreløpig, men når jeg blir eldre vil jeg tro 5 år er "maks". Det kan jeg jo aldri forutsi, men jeg er 100% sikker på at jeg aldri vil bli sammen med en på 72 i en alder av 30. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som et noget spesielt par ... Tviler på at en så stor aldersforskjell fungerer over lengre tid for folk flest.

Selv synes jeg det er ekkelt når det blir for store aldersforskjeller. Klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er noe som skurrer.

F.eks, jenter på 20 år som finner seg mannfolk i 40åra. Ikke bare er de gamle nok til å være faren deres (noe som i og for seg er ekkelt nok), men de har ofte forskjellig syn på livet, forskjellig livssituasjon, forskjellige ønsker osv osv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bryr meg ikke stort om alder..., hatt kjærester som har vært eldre en meg, og ganske mye yngre...

Kan ikke si noe for eller i mot alder, men selvfølgelig kan spriket bli for stort...., spessielt når er er i "ungdomsalderen" og en begynner å bli voksen.. eller en er i 30 åra og den andre har passert 40 og begynner å bli "gammel"..

Viktigste er å ha samme interesser og være glad i hverandre, så er det bare å prøve, går det ikke så går det ikke......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yup. Alder er ofte bare et tall. Syns det er langt viktigere med kordan begge personer er og at de fungerer sammen på tross av aldersforskjell. ER faktisk 11års forkjell på mine foreldre og de er forsatt stupforelsket. Min far er riktignok barnslig da. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

syns dette er vanskelig å svare på, men om man regner som bare kjærester, så vil jeg si at aldersforskjellen spiller litt inn på hvor gammel du er: f.eks jeg mener ikke det er greit at en på 13 er me en på 20, men når du da er 25, så syns jeg det kan være greit å være me en på 35, men syns 10 år er nok.

Er kun (vet ikke om jeg kan kalle det kun) 5 års forskjell mellom meg og min. Og skal ikke si at jeg merker noe forskjell, for det gjør jeg ikke Utenom at han har hatt lappen i "all" tid. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja vet ikke hva jeg skal si. Begge søskene mine har stor aldersforskjell mellom dem og partnerne. Jeg syns forsåvidt alder ikke har noe å si, men jeg må innrømme at jeg syns det er litt ekkelt at min snart 30 år gamle bror er sammen med ei som jeg gikk på barneskolen sammen med :rolleyes: . Men 9 år er ikke sååå stor forskjell, men jeg syns det er så merkelig på en måte. Aldersforskjellen mellom søsteren min og kjæresten vet jeg ikke helt, husker ikke hvor gammel han er. Men hun er 24 og han er rundt 40 tror jeg.. 15+ syns jeg blir litt mye, men hvis de trives ilag så er det nå det som betyr noe.

Men jeg syns broren min kunne funnet ei som jeg ikke har gått på barneskolen sammen med, hvis han først skulle funnet ei som var så mye yngre :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

40 år er mye synes jeg :rolleyes: Ellers synes jeg 10 år går ganske fint. Jeg har alltid hatt kjærester som har vært eldre enn meg. Når eg var 15 år så var jeg sammen me en på 21... Ser ikke noe gale i det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det kommer litt ann på egentlig.. max 10år tenker jeg..

5år kan også være mye, vis du f.eks er 15år og kjæresten 20.

Han kan drikke, kjøre bil og er helt sikkert på et annet nivå enn deg når det gjelder forhold, men det kommer så klart ann på.. Men vis du er 20 og kjæresten 25 så blir det noe helt annet igjen.. rare greier :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. bryr meg ikke sånn veldig mye.. men tror jeg aldri ville falt for en som er 40 :) Men men man vet vel aldri :P

Det var ganske stor aldersforskjell der da..

jeg er 17 og kjæresten min er 22. det er 5 års forskjell.

har dere blitt sammen igjen? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på at en er f.eks 14 og den andre 20, enn den ene 18 og den andre 25...Det kommer an på alderen dems der og da...

Det høres bedre ut hvis den ene er 35 og den andre 40 enn hvis den ene er 11 og den andre 16...u see? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har følelsen av at desto eldre man blir- desto større kan forskjellen være...

Er det bare jeg som føler det? :rolleyes:

er vel egentlig sånn jeg føler det.

For jeg kunne jo ikke hvert me en på 17 når jeg var tolv, men når jeg ble 15, var 20 greit. Når jeg er 20 så kunne jeg sikkert gått opp noen år igjen, 7 år maks :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...