Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjærlighet


>Lene<

Recommended Posts

Skrevet

Vell no er jo jeg sammen med en på 42 da, men ett sted går liksom grensen.

Men som sagt kjærlighet har visst nok ingen aldersgrense(bare en ikke går på barnerov da, sier no jeg)

Skrevet

For meg betyr det ingenting hva andre gjør, men ville ikke selv funnet noen som var særlig mer enn 5 år eldre enn meg. Synes det er litt rart, man er jo på litt forskjellige stadier i livet når det blir veldig aldersforskjell.

Men synes nå uansett det var verre med den russeren nederst i artikkelen som vil gifte seg med en ku. :rolleyes:

Skrevet

Vel, det KAN ha mye å si, men det kommer jo an på personene det gjelder!

Det er 10 år mellom meg og min mann, vi merker det ikke engang.

Men jeg synes jo 10 år er nok, når jeg tenker på fremtiden!

Tenk å dø mange tiår etter kjæresten sin! :wub:

Men som sagt, det kommer an på individene det gjelder.

Skrevet

Tja min smak er når det begynner å bli over 10 års forskjell er det litt mye. Men hva folk velger er opp til dem. Ei veninne av meg er 20 år og er sammen med en på 34 år. Syns det er litt mye. Hun sitter der sammen med hans venner i 35-45 årene og har ikke så mye tilfelles. Hun mister litt av ungdommen mener nå jeg. Sitter der hjemme med babyen sin. Men men. En som er mye eldre er på et annet stadie i livet enn en som er yngre. (la oss si en i 20 årene og en i 30-40 årene) Har erfart mer og sånn. Jeg syns det er mye bedre å være sammen med en jenvgammel slik at man kan erfare sammen og bygge verdier. istedet for at den andre har alt fra før, opplevd det meste, og kanskje har en gjeng unger. Men folk velger jo selv sine partnere. Det er dems liv, men jeg bare sier mitt syn på det (og har selv hatt erfaring med eldre menn , som har vært en 10-15 år eldre. Ikke som kjæreste da, men veldig gode venner)

Skrevet

Vel.. I mine øyne er 40 års aldersforskjell veldig feil. Jeg hadde aldri kunnet være sammen med en som var så mye eldre. Man skal være ganske spesiell, og ha spesielle behov for å være sammen med en som er så mye eldre, mener jeg. Om de er forelsket er det greit for meg, men jeg er veldig klar over at jeg selv aldri ville trivdes i et slikt forhold. Man er jo på helt ulike stadier i livet når forskjellen er så stor. Dama kunne vært oldemor, mens mannen kunne vært nybakt far.

Selv foretrekker jeg nok de som er like gamle som meg foreløpig, men når jeg blir eldre vil jeg tro 5 år er "maks". Det kan jeg jo aldri forutsi, men jeg er 100% sikker på at jeg aldri vil bli sammen med en på 72 i en alder av 30. :wub:

Skrevet

Høres ut som et noget spesielt par ... Tviler på at en så stor aldersforskjell fungerer over lengre tid for folk flest.

Selv synes jeg det er ekkelt når det blir for store aldersforskjeller. Klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er noe som skurrer.

F.eks, jenter på 20 år som finner seg mannfolk i 40åra. Ikke bare er de gamle nok til å være faren deres (noe som i og for seg er ekkelt nok), men de har ofte forskjellig syn på livet, forskjellig livssituasjon, forskjellige ønsker osv osv..

Skrevet

Jeg bryr meg ikke stort om alder..., hatt kjærester som har vært eldre en meg, og ganske mye yngre...

Kan ikke si noe for eller i mot alder, men selvfølgelig kan spriket bli for stort...., spessielt når er er i "ungdomsalderen" og en begynner å bli voksen.. eller en er i 30 åra og den andre har passert 40 og begynner å bli "gammel"..

Viktigste er å ha samme interesser og være glad i hverandre, så er det bare å prøve, går det ikke så går det ikke......

Skrevet

Yup. Alder er ofte bare et tall. Syns det er langt viktigere med kordan begge personer er og at de fungerer sammen på tross av aldersforskjell. ER faktisk 11års forkjell på mine foreldre og de er forsatt stupforelsket. Min far er riktignok barnslig da. :wub:

Skrevet

syns dette er vanskelig å svare på, men om man regner som bare kjærester, så vil jeg si at aldersforskjellen spiller litt inn på hvor gammel du er: f.eks jeg mener ikke det er greit at en på 13 er me en på 20, men når du da er 25, så syns jeg det kan være greit å være me en på 35, men syns 10 år er nok.

Er kun (vet ikke om jeg kan kalle det kun) 5 års forskjell mellom meg og min. Og skal ikke si at jeg merker noe forskjell, for det gjør jeg ikke Utenom at han har hatt lappen i "all" tid. :wub:

Skrevet

Tja vet ikke hva jeg skal si. Begge søskene mine har stor aldersforskjell mellom dem og partnerne. Jeg syns forsåvidt alder ikke har noe å si, men jeg må innrømme at jeg syns det er litt ekkelt at min snart 30 år gamle bror er sammen med ei som jeg gikk på barneskolen sammen med :rolleyes: . Men 9 år er ikke sååå stor forskjell, men jeg syns det er så merkelig på en måte. Aldersforskjellen mellom søsteren min og kjæresten vet jeg ikke helt, husker ikke hvor gammel han er. Men hun er 24 og han er rundt 40 tror jeg.. 15+ syns jeg blir litt mye, men hvis de trives ilag så er det nå det som betyr noe.

Men jeg syns broren min kunne funnet ei som jeg ikke har gått på barneskolen sammen med, hvis han først skulle funnet ei som var så mye yngre :wub:

Skrevet

Jeg synes ikke alder har så mye å si så lenge man er glad i hverandre og å passe sammen når det gjelder interesser.

Men spriket kan selvfølgelig bli for stort noen ganger.

Skrevet

40 år er mye synes jeg :rolleyes: Ellers synes jeg 10 år går ganske fint. Jeg har alltid hatt kjærester som har vært eldre enn meg. Når eg var 15 år så var jeg sammen me en på 21... Ser ikke noe gale i det :)

Skrevet

Jeg syntes det kommer litt ann på egentlig.. max 10år tenker jeg..

5år kan også være mye, vis du f.eks er 15år og kjæresten 20.

Han kan drikke, kjøre bil og er helt sikkert på et annet nivå enn deg når det gjelder forhold, men det kommer så klart ann på.. Men vis du er 20 og kjæresten 25 så blir det noe helt annet igjen.. rare greier :)

Skrevet

Jeg møtte mannen min når jeg var 16. Han var 26.

Det er rart, men det høres verre ut da, enn det gjør nå.. :)

Men som sagt, det kommer an på hver enkelts livserfaring!

Skrevet

Hmm.. bryr meg ikke sånn veldig mye.. men tror jeg aldri ville falt for en som er 40 :) Men men man vet vel aldri :P

Det var ganske stor aldersforskjell der da..

jeg er 17 og kjæresten min er 22. det er 5 års forskjell.

Skrevet

Hmm.. bryr meg ikke sånn veldig mye.. men tror jeg aldri ville falt for en som er 40 :) Men men man vet vel aldri :P

Det var ganske stor aldersforskjell der da..

jeg er 17 og kjæresten min er 22. det er 5 års forskjell.

har dere blitt sammen igjen? :P

Skrevet

Det er forskjell på at en er f.eks 14 og den andre 20, enn den ene 18 og den andre 25...Det kommer an på alderen dems der og da...

Det høres bedre ut hvis den ene er 35 og den andre 40 enn hvis den ene er 11 og den andre 16...u see? :)

Skrevet

har dere blitt sammen igjen? :P

Mhm.. :P Vi var jo sammen i 3år.. også ble det en pause som du vet :) I oktober har vi vært sammen i fire år med litt pauser det siste året :P

Skrevet

Har følelsen av at desto eldre man blir- desto større kan forskjellen være...

Er det bare jeg som føler det? :rolleyes:

er vel egentlig sånn jeg føler det.

For jeg kunne jo ikke hvert me en på 17 når jeg var tolv, men når jeg ble 15, var 20 greit. Når jeg er 20 så kunne jeg sikkert gått opp noen år igjen, 7 år maks :angry:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...