Gå til innhold
Hundesonen.no

Charlotte, SkoTner eller noen...


Petra

Recommended Posts

(Jeg er litt usikker på hvilket forum denne tråden passer inn i, moderatorene må gjerne flytte den)

Jeg lurer litt på om eksteriøret til jaktlabradorene (og jaktgolden) har endret seg noe i forhold til den opprinnelige standarden? En bekjent av meg som driver med jaktflat'er sa at dagens prøveform favoriserer hunder som løper fort og jobber raskt i forhold til de som er litt tyngre men ellers like effektive. Dette har da medført at man avler frem hunder som er mindre og lettere enn den hundetypen som standarden beskriver, i følge min bekjent. Stemmer dette? Ligger idealhunden i følge standarden et eller annet sted midt mellom en jaktlabrador og en utstillingslabrador?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heia!

Ja, jaktlabradoren blir kun avlet på jaktegenskaper, gemytt og helse. Funksjonalitet og jaktlige egenskaper kommer først for de som avler på disse linjene, og man bruker kun slanke og lette hunder med engelske eller svensk/engelske linjer som er høyt premiert på field trial/jaktprøve.

Resultatet er blitt raske, effektive, funksjonelle, utholdende hunder. Jaktlabradoren er blitt i teorien (ikke på papiret) en helt annen rase enn labrador både i utseende hvor de er lange, spisse og slanke og når det kommer til apporteringslyst, viltfinnerevne, markeringsevne osv.

Så ja, det er blitt to forskjellige raser! Og det samme gjelder golden/jaktgolden - to vidt forskjellige raser utseendemessig og mentalt.

Ble litt kort dette, kan godt utfylle mer senere :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Charlotte: Hvor stor forskjell på mentalitet utover jaktlyst- og egenskaper? Er de like sosiale, godslige og "trivelige" som familieretrieverne, eller er de litt tøffere? Ikke i den forstand at de er aggressive eller noe, men litt mer hund liksom?

Har jo egentlig veldig sans for lynnet på vanlig labrador og kunne muligens tenkt meg en en gang i framtida, men synes de er litt trege/klumpete rent fysisk.

Må man importere eller finnes det oppdrettere i Norge?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar!

Så hvis jeg tolker deg rett, har dagens jaktlabrador beveget seg et stykke fra den opprinnelige standarden? Altså, det har eksteriørmessig sett blitt to forskjellige "raser" fordi utstillingsdyrene har blitt tyngre OG jaktlabbene har blitt lettere enn utgangspunktet?

Men hvorfor det egentlig, en standard skal vel beskrive en hund som har et eksteriør tilpasset den jobben den skal utføre (altså jakt)? Er det da jaktprøvene som har endret seg såpass at man har måttet tilpasse jakthundene til dette, eller er det den opprinnelige standarden som var for dårlig?

Nysgjerrig hilsen fra Petra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, dagens jaktlabrador ser ut som alle labradorer så ut før i tiden før utstillings galskapen tok overhånd. De som har fått med seg utviklingen av rasestandarden sier at det var en rasestandard før dagens rasestandard og denne gamle standarden passer til jaktlabradoren - altså er jaktlabradoren slik labradorene så ut før. Jaktlabbene har mer eller mindre ikke utviklet seg spesielt mye i forhold til gamle rasestandarden (hvis den finnes). Det er utstillingsmanien som skapte variant nr 2, den fete og kortbeinte typen. Skulle ønske man fortsatt hadde gått etter den gamle standarden, hvor hundene var lette og raske på foten :P

Tusen takk for svar!

Så hvis jeg tolker deg rett, har dagens jaktlabrador beveget seg et stykke fra den opprinnelige standarden? Altså, det har eksteriørmessig sett blitt to forskjellige "raser" fordi utstillingsdyrene har blitt tyngre OG jaktlabbene har blitt lettere enn utgangspunktet?

Men hvorfor det egentlig, en standard skal vel beskrive en hund som har et eksteriør tilpasset den jobben den skal utføre (altså jakt)? Er det da jaktprøvene som har endret seg såpass at man har måttet tilpasse jakthundene til dette, eller er det den opprinnelige standarden som var for dårlig?

Nysgjerrig hilsen fra Petra.

_______________

Charlotte: Hvor stor forskjell på mentalitet utover jaktlyst- og egenskaper? Er de like sosiale, godslige og "trivelige" som familieretrieverne, eller er de litt tøffere? Ikke i den forstand at de er aggressive eller noe, men litt mer hund liksom?

Har jo egentlig veldig sans for lynnet på vanlig labrador og kunne muligens tenkt meg en en gang i framtida, men synes de er litt trege/klumpete rent fysisk.

Må man importere eller finnes det oppdrettere i Norge?

Det er apporteringslysten, viltfinnerevnen og jaktegenskapene jeg mener når jeg snakker om mentaliteten. De har fortsatt evnen til å koble av, være barnepasser, sove i sofaen og ikke gjøre noenting på flere uker. Men ja, jeg vil påstå at det er mye mer hund enn utstillingsvarianten, mange er enige om at det er border collie light siden den er så utrolig kjapp i hodet og er så våken. Jeg for min del kunne ikke tenkt meg å hatt hund fra utstillingslinjer, det er en helt annen rase enn den jeg har :)

For å få engelske linjer så må man importere eller vente på de få oppdretterne som finnes. Min svigerfar har en tispe som mest sannsynlig skal ha kull snart, og min tispe skal ha kull i 2008. Begge disse to er av 100% field trial blod og importert fra England. Alternativet er å hente hund i Sverige, det er mange oppdrettere av jaktlabber der som avler engelske/svenske linjer.

Endret av mod Scorp. : dobbelpost...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Interessant lesing om Jaktlabradoren!

Nei, dagens jaktlabrador ser ut som alle labradorer så ut før i tiden før utstillings galskapen tok overhånd. De som har fått med seg utviklingen av rasestandarden sier at det var en rasestandard før dagens rasestandard og denne gamle standarden passer til jaktlabradoren - altså er jaktlabradoren slik labradorene så ut før. Jaktlabbene har mer eller mindre ikke utviklet seg spesielt mye i forhold til gamle rasestandarden (hvis den finnes). Det er utstillingsmanien som skapte variant nr 2, den fete og kortbeinte typen. Skulle ønske man fortsatt hadde gått etter den gamle standarden, hvor hundene var lette og raske på foten sad.gif

Det er kanskje like greit at utstillingsfolka har sin variant av rasen å styre med :angry: Og godt det finnes folk som tar vare på den opprinnelige labradoren!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er den såkalte jaktlabradoren ogsåveldig lett for å bli mer stresset og pipete under trening, har hørt om mange som har jakt labbe som sliter med dette under trening. Noe jeg er veldig glad Labrador retriveren ikke er kjent for å slite med, nå tenker jeg på den som følger rasestranderen og ikke den som "kanskje" fantes før

:angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er den såkalte jaktlabradoren ogsåveldig lett for å bli mer stresset og pipete under trening, har hørt om mange som har jakt labbe som sliter med dette under trening. Noe jeg er veldig glad Labrador retriveren ikke er kjent for å slite med, nå tenker jeg på den som følger rasestranderen og ikke den som "kanskje" fantes før

:angry:

Hvilken hund tror du vil fungere best til det de er skapt til, den med korte bein og litt mer tønneformet kropp, eller en med lengre bein og slankere kropp? Jeg har ærlig talt vanskelig for å se for meg showlabradorer gjøre en like intens innsats etter å ha sett ekte jaktlabber i aksjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er den såkalte jaktlabradoren ogsåveldig lett for å bli mer stresset og pipete under trening, har hørt om mange som har jakt labbe som sliter med dette under trening. Noe jeg er veldig glad Labrador retriveren ikke er kjent for å slite med, nå tenker jeg på den som følger rasestranderen og ikke den som "kanskje" fantes før

:angry:

Jaktlabben har lett for å bli gira i jaktsituasjon ja, noe som er helt normalt. Hvem vil ha en hund på jakt som bare sitter og lukter på rosene og ikke får med seg hvor dummien lander? Ang rasestandard, så er det vanskelig å bli enige med den motstridende parten (utstillingsfolk) om hva som er en "riktig" labrador retriever. De mener den skal være stor og kraftig (les: fet og u-funksjonell for jakt - for det er jo ingen som driver med lenger), og jaktfolka mener den skal være liten og lett (les: funksjonell). Slik at en jakthundrase kan fungere på jakt. Logisk inne i mitt lille hode :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satt nettopp å leste en av de første labrador bøkene som kom ut her i landet og sverige. Der står det om utviklingen fra labroderens opprinnelse helt fra starten av, fra labrador øyene til newfoundland. Der er også avbildet av de første dyrene. De så IKKE ut som en whippet lignende sak... Men mer som rasestandarn tilsier. Labradoren ble jo først brukt som hjelp til fiskerene, hvor de hentet død fisk ned i vannet og hjalp til med garnet. Så ble det tatt med dyr over til england hvor de så rasens egenskaper til jakt og appotør. I denne boken står det så fint som " A typical labrador looks like a labrador and nothing else. If he remains you of any other breed then he is not typical " En labrador skal altså ikke minne om en mynde f.eks.

Jeg tenker ikke her hva som er egnet til best, men hvordan den opprinnelige labradoren så ut og hvordan den alltid har blitt brukt. Vet om flere som bruker den opprinnelige rasestandarn Labradoren til jakt med gode resultater.

Når jeg tenker på en Labrador Retriver tenker jeg heller ikke på en feit hund med korte bein. For det er ikke det en Labrador retrivere er heller, men kan ikke nekte for at en labrador fort kan bli litt overvekti uten riktig morsjon og bruk.

Leste også et stykke om den såkalte field trial typen og at den har eksistert en god stund men alltid har vært ett avik fra labradoren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste også et stykke om den såkalte field trial typen og at den har eksistert en god stund men alltid har vært ett avik fra labradoren.

Ehm.. vet ikke hvilken bok du har lest, men den gamle labradoren så ikke ut som dagens utstillingslabrador - det er helt sikkert. Den så heller ikke ut som en mynde (det er svært sjelden at field trial labradorer ser ut som Lisa, og jeg har aldri sagt at de skal se ut som henne eller har sett ut som henne. De var slanke sa jeg, ikke whippet-aktig.) Den så ut som mellomtingen, en slankere utgave av dagens utstillingslabrador men med evnen til å jakte. Dette var før man avlet dem kraftigere, og de hadde på den tiden jaktinstinkt alle og enhver. Man begynte altså å avle dem for utstilling, og jaktegenskaper ble glemt. Avlen tok en veldig negativ vending, og resultatet pr i dag er at man har et dårlig utgangspunkt i en utstillingslabrador som jakthund og man har et dårlig utgangspunkt i jaktlabradoren som utstillingshund. Å forsøke å kombinere disse linjene har vist seg gang på gang å være nyttesløst, da hunden i stedet for å bli dual purpose - blir no purpose. De blir som regel litt for dårlig på utstilling og litt for dårlig på jakt, man når liksom ikke opp noen steder. Det finnes selvfølgelig noen gullkorn, men disse er det få av. Spør rundt deg; det er da ingen som foreslår utstillingslabrador til jakt.

Jeg skal finne et par bilder til sammenligning her, gi meg litt tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boken heter så mye som Labradoren, husker ikke hva forfatterene heter men det kan jeg godt finne ut.

Jeg snakker jo nå om hva jeg har lest i forsjellige labrador bøker og hørt fra andre som har eid Labrador i mange år. Synes selv det er veldig interisankt å høre om Labradorens historie fordi jeg liker den rasen spesielt godt og skal ha en selv. Mener ikke å sitte her å si `jeg har rett ingen protest` men er veldig åpen for å høre mer om historiens å dens opprinnelse, men alt jeg har lest å kommet over sier jo at Labradoren ikke så ut som en jaktlabbe fra starten av, og når det står ganske svart hvitt også i gamle bøker er ikke det noe rart at det er det jeg tror på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...
  • 3 weeks later...

Utstillingstypen kan ikke måle seg med jakt typen(stortsett, unntak finnes alltid) hva fart angår. Men apporteringlyst og arbeidslyst og søksevne er det ingen ting å si på.*** Det er jo klart at en som bare skal drive jakt og ønsker seg en labrador velger en jaktlabrador. Jeg er veldig opptatt av at man skal finne en hunderase og type som passer sitt bruk.

***Må bare pressiesere at det er LANGT fra alle oppdrettere/linjer jeg vill ha kjøpt "utstillings" labrador fra. Det finnes flere som overhode ikke tenker på noen jaktlige egenskaper i sine linjer. Og disse holder jeg meg borte fra, og råder heller ingen til å kjøpe valp derfra. Jeg har selv labrador av "utstillingslinjer". Men de går bra i både lydighet og bruks. Spor lysten er det absolutt INGEN ting å si på, og når dummyene kommer frem så lyser øyene på begge to. Nå har jeg enda ikke trent aktivt jakt med de, ettersom vi prioriteer lydighet og bruks. På noen få linjer i Norge kan man få bra jakthunder som også kan hente en rød sløyfe om ikke annet i utstillingsringen. Men desverre blir det sjeldnere og sjeldnere. Nå er jeg ingen utstillings ekspert, men flere jaktlabradorer jeg har sett burde fint fått en 2 premie på utstilling. Og en 2 premie er ikke dårlig. Så helt sort er det ikke.

Som det ble nevnt tidligere så er noen jaktlabradorer litt mer stressa enn andre, men det er jammen meg utstillingslabradorene også. ( utifra egen erfaringer) Men helt enig i mye som blir sagt her. :)

Mulig det ble et rotete innlegg, men man må uansett finne en type som passer sitt bruk best :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...