Gå til innhold
Hundesonen.no

Ta stilling til Organdonasjon.!


Tore

Recommended Posts

Flere sier ja til organdonasjon! 6. april 2006

Første kvartal har vist gode tall for organdonasjon i Norge. Avslag fra pårørende har vært på

16 % mot 29 % for samme periode i fjor. Hver donor redder i snitt 4 menneskeliv, så ethvert ja kan bety mange menneskeliv spart.

Behovet for organer vil stadig øke i årene fremover og det er derfor viktig at tilgangen på organer bedres. Vi har et potensial for å øke antallet donasjoner hvis flere hadde tatt et standpunkt og snakket med sine pårørende på forhånd og hvis sykehusene hadde bedre systemer for å fange opp og ivareta potensielle donorer.

http://www.organdonasjon.no/

Jeg har tatt stilling til det og sagt fra til mine foreldre for 2år siden...

Jeg skal ikke si for & mot, men prøv å ta stilling til hva du vil...

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skaff dere et donorkort. :wub: Jeg har. :wub:

http://www.organdonasjon.no/default.asp?page=donorkort

Jeg hadde men det ble borte...

Er vel bare å ta en brosjyre fra ett eller annet sted,

de inneholder bankkort størrelse, pappkort...

Det er ikke noe register man må stå i eller noe slikt i norge...

Man har donorkort på seg og pårørende skal vite (muntlig) at du er donor...

Dermed også smart og si fra til pårørende at du IKKE vil være donor også om du føøler sterk i den rettningen...

Kan alle som dør, være donorer?

Det er kun personer som dør av hodeskader forårsaket av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning som er aktuelle donorer. Videre er det en forutsetning at dødsfallet inntreffer mens pasienten er innlagt på et av landets 28 donorsykehus. Det er i prinsipp ingen nedre eller øvre aldersgrense for å være donor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har både donorkort og gitt beskjed til alle mine nærmeste at det er bare å donere bort alt som er brukandes.. Hvor mye det er, er ikke godt å si da.. Jeg antar at leveren ikke kan brukes ihvertfall, men jeg har foreløpig et friskt hjerte, om ikke noe annet.. hehe :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har ikke donorkort,og trur ikke jeg kommer til å skaffe det heller.. tanken på at noen skal kutte i meg etter jeg evt er død og ta ut øyer og sånn, blir litt diskusting i mitt hode, sagt i fra til mamma at jeg ikke vil... ( selvom kanskje det er litt dumt, i og med at hu er fan av det.. kanskje jeg må skrive det ned å ha en lapp på meg - ikke donor)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skaffet meg donorkort for flere år siden, da jeg var 14. Det eneste jeg ikke vil donere bort er øynene og huden, ikke spør meg hvorfor. Men foreldre og andre foresatte er underettet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Organdonasjon er noe jeg brenner sterkt for, og jeg oppforderer alle til å skaffe seg et slikt kort. Jeg kjenner 2 stk som har fått hjertetransplantasjon og flere som står på venteliste for å få nye lunger. Ventelisten er lang, og det er mange som dør i køen.

I Norge dør ca 40.000 hvert år og det er det kun 0,4-0,5 prosent som kan bli donorer. Derfor er det så utrolig viktig at alle tar et standpunkt til donasjon, og snakker høyt om det med sine pårørende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har donorkort i lommeboken, og all familie er informert om det.

Pappa har fremdeles litt motsetninger mot det, selv om han vil donere vekk egne organer om han skulle komme i en slik situasjon, men tanken på at noen skal skjære i lille Silje er fremdeles ikke helt bekvem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg har hatt donorkort i flere år.Tror jeg må bytte det ut.Det har blitt skikkelig fillete.. synes de burde harr noe mer holdbart enn vanlig papir! (kanskje de har byttet ? :unsure: )

Mitt ser ganske så fillete ut også.... må muligens bare bestille nytt`? :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har donorkort i lommeboken, og all familie er informert om det.

Pappa har fremdeles litt motsetninger mot det, selv om han vil donere vekk egne organer om han skulle komme i en slik situasjon, men tanken på at noen skal skjære i lille Silje er fremdeles ikke helt bekvem...

Hehe, samme her. Eller, Pappa er rørt til tårer og stolt (sukk), mamma er ikke helt komfortabel med tanken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde et donorkort men har mistet det, skal skaffe nytt straks. Syns og de bør være i litt mer holdbart materiell enn papir, de blir fort fillete og ødelagte (spesielt med ei klomse som meg :) )

Det burde vært som i statene, at man fikk det på førerkortet, at det stod der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burde vært som i statene, at man fikk det på førerkortet, at det stod der.

Ja det hadde jo gått an. men det er jo ganske mange som ikke har førerkort (iblant meg :) ), så de kunne kanskje i tillegg hatt et tilbud om å få kortet laminert eller noe slikt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har laminert mitt donorkort, og det holder seg bra :) Har også gitt klar beskjed til alle mine pårørende. Mor og far er ikke overlykkelig over det, men satser på at jeg er gift før det blir aktuelt. Sambo syns nemlig at det er heeelt i orden at de skjærer litt i meg! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Hvor får man tak i et slikt kort???

Begynte og tenke på meg som blir skjært i, og skulle til og spørre om det kommer til og gjøre vondt*flau*

Edit: Fant det ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...