Gå til innhold
Hundesonen.no

Smøre på litt for "kjentfolk"


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Jeg er med på en del fora rundt omkring i den internetske verden, mest hundefora - og da spesielt rasespesifikke fora hovedsakelig for min favorittrase.

Flere av foraene har jeg vært medlem av i mange mange mange år (det lengste siden 1998 faktisk).

I den spede begynnelse - før alle liksom fikk internett og de med internett var litt rare (nå er det jo omvendt liksom - de UTEN internett er raringene), så var jeg ganske alene som "utlending" på en del av disse forumene - nå er det stadig flere.

Det rare er imidlertid at selv om jeg var "alene" så tenkte jeg aldri at jeg var det - jeg har liksom aldri tenkt at "her kan jeg si en masse drit som ikke stemmer for ingen kommer til å se det" - jeg har på en måte alltid tenkt at dersom jeg kan finne ett forum så kan andre det også, derfor er det greit å holde seg til fakta på en måte, og ikke smøre på i hytt og pine.

Siden jeg er såpass mye rundt så ser jeg jo en del poster fra folk jeg også ser på norske forum, og/eller treffer i real life - og av og til så skrives ting om andre og deres gjøren og laden som jeg VET ikke stemmer overens med virkeligheten i det hele tatt.

Er det sånn at folk tror de er alene i verden?

Og at ingen andre man kjenner klarer å finne frem til de fora man selv har funnet?

Hva er poenget med å snakke usant, og/eller smøre på i uante mengder?

Hva håper man å oppnå?

Å fremstå som suveren på sitt felt i sitt land?

Hva tenker folk på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har opplevd det samme, og er faktisk en av dem som selv har gjort akkurat dette. Jeg hadde en pinlig episode da jeg var rundt 15 år, og hadde skrevet "dritt" om min veninnes hund i et hundefora. Denne veninnen var ikke aktiv i hundemiljøet på noen måte, så jeg skrev ufint om hennes hund uten å tenke meg om, noe jeg angret mye på i ettertid, og noe jeg ikke kommer til å gjøre igjen. Veninnen min så det jeg hadde skrevet, og ble veldig lei seg. Kjenner til at det er et problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Har selv blitt overasket med å finne dritt om meg selv på forum skrevet av andre. Hehe, en gang på dyrenett husker jeg det ble antydet om at hunden min var aggressiv. Noe som hvertfall ikke er sant. Så det var nok litt driti på draget av de personene som holdt på med skribbleriet sitt.

Jeg har troen på at folk som snakker og skriver dritt om andre kommer til å få det rett på trynet tilbake senere. Og folk som snakker og skriver dritt om andre er som regel mennesker som ikke har det godt med seg selv, og må derfor rakke ned på andre. Sjalusi er en kjent grunn til at mennesker slenger dritt om andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, såklart man finner mye rart. Syns det er tragikomisk når jeg vet at folk sitter og sier ting som bare eksisterer i deres eget hode, eller vrir ting slik at det høres pent ut for dem selv. Så er det også det med å stå for hva man har sagt, det kan jo være greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt ærlig når jeg skriver ting, hvorfor skal jeg gjøre meg bedre enn det jeg er??

Blir bare oppdaget etterhvert allikevel. :icon_redface:

Men det er mye morro å lese rundt om kring, man burde iallefall kunne huske hva man skriver om man absolutt skal juge på seg noe. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er mye morro å lese rundt om kring, man burde iallefall kunne huske hva man skriver om man absolutt skal juge på seg noe. :icon_redface:

En veldig god grunn til å holde seg på matta :icon_redface: . Etter noen år på diverse fora rundt omkring, ville det blitt en kjempejobb og skulle søke opp alle innlegg jeg har skrevet for å sjekke at nye innlegg stemte overens med de gamle. Og for ikke å snakke om hva jeg har sagt til hvem av alle hundefolka vi omgås ute. Og det er sikkert en del av dem jeg treffer ute som skjuler seg bak nickene uten at jeg er klar over det også. Og så har vi dem som jeg snakker med både på nettet og ute i livet ellers. Blir altfor mye å holde styr på hvis jeg ikke holder meg til fakta. Kan jo bli paranoid av mindre :ph34r:

Som Belgerpia også spør: Hva er egentlig vitsen med å legge på litt ekstra? Jeg blir heller skeptisk hvis en person er for perfekt. De fleste av oss tabber oss ut innimellom. De fleste har en hund med en eller annen unote man ikke får has på. Det er ingen som fikser absolutt alt, og det er i hvertfall ingen som er helt utlært. Og blir man egentlig sett opp til eller likt bedre hvis man har et (tilsynelatende) plettfritt hundehold og man "kan alt" om hund? Jeg tror ikke det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, nei jeg juger ikke akkurat, men det er ikke alt jeg bretter ut på hundesonen, heller! Det er jo ikke alt man har gjort i et langt hundeliv som det er noe poeng i å flagge, heller! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

He he :P det tenkte jeg faktisk på her om dagen. Ble litt satt ut når folk jeg knapt visste ekstisterte visste mye om meg og Loke fordi de hadde fulgt med på hjemmesiden min :unsure: Det er mange "usynlige" rundt på nettet! Nå ville det uansett vært lite poeng for meg å pynte på sannheter; jeg har altfor mange real life venner som er aktive på nett!

En annen ting er at Loke ofte er en positiv overaskelse for folk som møter på utstillinger etc (og det er jo der vi møter de fleste) -han er aldri så "sindig" og kontrollerbar (les:dempet) som når det er kaos rundt han. Sånn sett kunne jeg vel kanskje ha sluppet litt unna med å late som om jeg hadde pittelitt stålkontroll :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser poenget deres, og vil gjerne tilføye et nytt delpoeng. Jeg surfer jo mye rundt på hjemmesider - både norske og utenlandske, og blir ofte forundret over hvor tjukt noen smører på på hjemmesiden sin. Her har man verdens peneste både det ene og det andre, og er i toppeliten av agility/lydighet/utstilling, dessuten har man mål om både det ene og det andre. Når jeg så ser samme ekvipasjene på et stevne ser jeg ofte at det er mye preik og lite fakta. Hva skjedde med ærlighet varer lengst?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg ser poenget deres, og vil gjerne tilføye et nytt delpoeng. Jeg surfer jo mye rundt på hjemmesider - både norske og utenlandske, og blir ofte forundret over hvor tjukt noen smører på på hjemmesiden sin. Her har man verdens peneste både det ene og det andre, og er i toppeliten av agility/lydighet/utstilling, dessuten har man mål om både det ene og det andre. Når jeg så ser samme ekvipasjene på et stevne ser jeg ofte at det er mye preik og lite fakta. Hva skjedde med ærlighet varer lengst?

ja, det kan man lure på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...