Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan man si noe, og hvordan gjør man det?!


Lotta

Recommended Posts

Skrevet

Etter laaaaange studier, av stamtavler og bilder, kontakter med oppdrettere, etc etc tror (trodde?) jeg vi hadde funnet drømmekombinasjonen vår! Vi planlegger et nyinnkjøp av en (for meg) gammel rase, og søket har vært fryktelig vanskelig...

Omsider har altså drømmekombinasjonen dukket opp på nettet, vi er fyr og flamme hele familien, og jeg benker meg med telefonen for å snakke med oppdretter - som til alt overmål viser seg å være både veldig hyggelig, imøtekommende, positivt innstilt til oss, entusiastisk og ærlig...

Så - hva er problemet?

- At h*n i sitt eie har en illsint gammel hannhund som hater valper - og som tydeligvis går sammen med de aller yngste likevel... I mitt lille hode ville det vært utenkelig å utsette valper for en rasende gamling som tar dem så hardt at de i 10-12 ukers alder tisser på seg av ren og skjær forskrekkelse (oppdretters egen forklaring da det braket løs i rommet mens vi snakket sammen på telefon...)...

Valpen "vår" er foreløpig bare på tegnebrettet og jeg håper å få snakket mye med oppdretter i tiden som kommer - men hvordan kan jeg få sagt ifra om at jeg ikke vil at vår fremtidige baby skal utsettes for så utrivelig behandling av en voksen hund før vi får hentet den? Er redd om jeg sier noe så får vi ikke kjøpe hund i det hele tatt - og hvis jeg lar være å si noe, at vi får en valp som har fått en voldsom (og helt unødvendig) støkk i livet som vil prege den i tiden framover...

Jeg er usikker på hvordan jeg selv ville taklet "forståsegpåere" av noen valpekjøpere som ville fortelle meg hvordan valpene skulle skjøttes her i huset før levering - og nå trenger jeg virkelig gode råd!

Takk :angry:

Skrevet

Hva med å undersøke tidligere kull fra oppdretter for å se hvordan de har klart seg til daglig? Hvis de hundene fungerer normalt, så hadde jeg ikke tatt det så tungt. Valper blir oppdratt av hele flokken, og det er riktig å ikke blande seg. Nå vet ikke jeg om denne hunden "tar" valpene rettferdig, men er det rettferdig så lærer valpene fort å holde seg unna en sint gamlefar :angry:

Skrevet

Hm. Jeg har et forslag som kanskje er litt uetisk, men det vil jo holde deg utenfor:

Du kan alliere deg med en venninne som kan "rydde vei" for deg og late som hun er hvalpekjøper. Da kan jo hun stille de ubehagelige spørsmålene og evt. ta litt ekle konfrontasjoner med oppdretter. Hvem vet, kanskje hun får lyst på en valp underveis?

Skrevet

Hm. Jeg har et forslag som kanskje er litt uetisk, men det vil jo holde deg utenfor:

Du kan alliere deg med en venninne som kan "rydde vei" for deg og late som hun er hvalpekjøper. Da kan jo hun stille de ubehagelige spørsmålene og evt. ta litt ekle konfrontasjoner med oppdretter. Hvem vet, kanskje hun får lyst på en valp underveis?

Det var faktisk en god ide :angry: hehehe

Skrevet

Ida's idé er ikke dum. Da slipper i allefall du få pepper og dritt dersom oppdretteren ikke liker det du spør om.

På den annen side, greit å være ærlig ovenfor oppdretter og da, men ...

Skrevet

Vanskelig dilemma, dette. Å finne "drømmekombinasjonen" er ikke lett! Ida's ide er ikke dum, men du sier selv at oppdretter virker hyggelig og ærlig.. Selv ville jeg vært ærlig og sagt ifra at den gamle hannhunden fikk deg til å bli litt i tvil, for slik behandling ønsker du ikke å utsette din nye valp for. Kanskje hun da kan love å holde dem separert? Vil hun ikke det er hun kanskje ikkenoe å handle fra alikevel? Selvom det er mange faktorer å ta hensyn til her:)

Skrevet

Her må du legge følelser til side og spørre deg om dette er en oppdretter som er seriøs nok. Å alliere seg med venninner syns jeg både er pinglete og lite korrekt.

Man må se HELE bildet, og ikke bare henge seg opp i at kombinasjonen er perfekt og at oppdretter virker hyggelig. Er det en seriøs oppdretter som KAN hunder, vil personen aldri utsette valper for aggressive (mitt ord) hunder i de første leveukene før de får nytt hjem. Men du VET jo ikke hva situasjonene går ut på, hvordan oppdretter takler dette og lignende. Da er det helt rett og rimelig at man uttrykker bekymring og spør oppdretter på en ordentlig måte. På den måten viser du at DU er en seriøs valpekjøper, og hvis du blir nektet valp fordi du stiller spørsmål er ikke oppdretter seriøs nok i mine øyne, og du kommer best ut av det ved å trekke deg ut FØR du får en dårlig sosialisert valp som har problemer med tillitt til andre hunder.

Skrevet

Her må du legge følelser til side og spørre deg om dette er en oppdretter som er seriøs nok.

Ja, det er et relevant spørsmål - jeg er oppdretter selv (av en annen rase) og ville ALDRI utsatt noen av våre valper for en sint hunds utagering. Aldri. Imidlertid har vi jo alle ulik oppfatning av hva som er rett og galt, hva som fungerer og hva som må unngås - og vi tar innspill på våre valg veldig ulikt.

Å alliere seg med venninner syns jeg både er pinglete og lite korrekt.

Enig.

Man må se HELE bildet, og ikke bare henge seg opp i at kombinasjonen er perfekt og at oppdretter virker hyggelig.

Vel, erfaringsmessig er det vanskelig å få alt...

Er det en seriøs oppdretter som KAN hunder, vil personen aldri utsette valper for aggressive (mitt ord) hunder i de første leveukene før de får nytt hjem.

Enig. Mitt problem (dilemma, om du vil) var at denne informasjonen OG situasjonen tilfløt meg fra oppdretter når jeg spurte om hennes hunders temperament, hvordan hun vurderte det, og hvilke prioriteringer hun hadde i sitt avlsprogram. Jeg ble ganske satt ut når jeg fikk høre at hun hadde en aggressiv hannhund som ikke ble brukt i avl, som ikke kan utstå valper og "tar" dem så fort han får en sjanse. Det ramlet meg faktisk ikke inn at han skulle få muligheten til å mose en 12 ukers valp mens jeg var på tråden med oppdretter.

Men du VET jo ikke hva situasjonene går ut på, hvordan oppdretter takler dette og lignende.

Jeg vet såpass at h*n er oppmerksom på hannhundens aggressive tendenser og likevel lar den gå sammen med småvalper - OG jeg har hørt hvor redde de ble... Det likte jeg veldig dårlig, og ble faktisk så bekymret at jeg lufter tankene mine her - for å få innspill på om min reaksjon/bekymring er helt på jordet.

Da er det helt rett og rimelig at man uttrykker bekymring og spør oppdretter på en ordentlig måte. På den måten viser du at DU er en seriøs valpekjøper, og hvis du blir nektet valp fordi du stiller spørsmål er ikke oppdretter seriøs nok i mine øyne, og du kommer best ut av det ved å trekke deg ut FØR du får en dårlig sosialisert valp som har problemer med tillit til andre hunder.

Enig, men det er greit å se at andre tenker på samme måte - jeg hadde vært dødsflau og lei meg om jeg var i denne oppdretterens sko under samtalen - men fikk inntrykk av at det var helt "normalt" der i gården...

Jeg ble faktisk så satt ut av hele situasjonen at jeg ikke helt visste hva jeg skulle si - og h*n måtte jo avbryte samtalen raskt for å redde valpen...

Skrevet

Jeg vet såpass at h*n er oppmerksom på hannhundens aggressive tendenser og likevel lar den gå sammen med småvalper - OG jeg har hørt hvor redde de ble... Det likte jeg veldig dårlig, og ble faktisk så bekymret at jeg lufter tankene mine her - for å få innspill på om min reaksjon/bekymring er helt på jordet.

Nettopp; jeg syns ikke din bekymring er på jordet i det hele tatt! :angry:

Skrevet

Ja, dette var ikke så enkelt..men du har jo snakket med oppdretteren og har inntrykk at hun er både hyggelig, imøtekommende og ærlig.. Kanskje du kan prøve å ta opp temaet oppvekst og sosialisering på ett litt generelt grunnlag først og så "føle deg frem" etter det?

Jeg tror ikke jeg ville anbefalt å få en bekjent til å ringe å utgi seg for å være hvalpespekulant, kommer det fram i ettertid,( noe det meget vel kan gjøre...) så vil jeg tro at oppdretterens tillit til deg, kan få seg en knekk..

Lykke til! ;) (hadde forresten vært interessant å få oppdatering på "problemet") ;)

Skrevet

Du gjør rett i å passe deg, jeg prøvde i sin tid iherdig å hjelpe en bekjent som hadde skaffet seg valp - han var fersk, syntes jo valpene var litt forsiktige allerede hos oppdretter, og oppdaget etter hjemkomst (50 mil en vei) at hunden var LIVredd andre hunder, særlig større.

Det kom jo da frem at faren til valpene hadde tatt lille valp så det suste, og ikke var så hyggelig med andre hunder heller. Arv er en ting, men miljø er også utrolig viktig - og denne hunden her sliter nå, i en alder av halvannet, med intens utagering, noe veterinær og adferdskonsulent mener har en god del å gjøre med "barndomsopplevelsene" (pluss at den har litt dårlig avreaksjon, som er arvelig, og som kanskje også har med den ikke helt patente faren).

Det er mange trivelige folk som er oppdrettere, som ikke skjønner nok om sosialisering i den tidlige fasen - altså hjemme hos dem, og som av dumskap lar andre hunder få tilgang til valpene. Andre er bevisste, og lar "gode" hanner få omgås valpene som en form for lekeonkler. Men på utstillingsraser kan det virke som om kunnskapen ikke er tilstrekkelig nok.

Spørsmålet blir vel egentlig om disse valpene har mental ballast NOK til å kunne "tåle" en slik opplevelse. Hvis du vet nok om linjene, og du ser tidligere valper etter denne kombinasjonen... så vil du kanskje få en pekepinn? Har de "nok å gå på", vil de tåle en dårlig opplevelse eller to - selv så tidlig, mens hvis de bare har "tilstrekkelig", kan dette vippe dem over på gal side.

Jeg leste om noen forsøk med kattunger, som gikk på det litt omvendte - nemlig arvens betydning, men som indirekte sier noe: Der brukte man en hannkatt som hadde gitt "dårlige, sure" (i forhold til å være sosiale mot mennesker) unger før og en hannkatt som hadde gitt "gode, sosiale" kattunger, og lot to kull etter hver vokse opp på ulik måte. De med god arvelig ballast ble gode enten de vokste opp med mye menneskekontakt eller ikke som unger hos moren, mens de med dårligere egenskaper genetisk ble gode dersom de ble håndtert mye, og "dårlige" dersom de vokste opp mer isolert.

Kanskje du bare kan stå på listen, og så komme på besøk når valpene er eldre, og så se på hvordan de oppfører seg mot de andre hundene hos oppdretter, eventuelt når de er leveringsklare at du tar med en av dine voksne hunder, og ser hvordan valpen reagerer på den - reagerer den sunt og normalt, så er det greit, blir den veldig sky og redd og skvetten, så sier du nei?

Hvis dette er en rase du kjenner, og som du har klare formeninger om, siden du også kjenner linjene, så har du vel en ganske god pekepinn på hvordan en "god valp" skal oppføre seg?

Skrevet

Jeg ville vel først vurdert hvor vidt jeg ville kjøpt valp derfra om den er nødt til å vokse opp med denne noe hissige hunden. Er svaret ja, at du uansett vil ha valpen, er det jo greit å tråkke litt forsiktig...

Men er svaret nei, er det jo ingen grunn til å ikke si noe. Da får du jo sette det som "krav", at du ikke kjøper valpen, med mindre kullet blir skjermet mot denne andre hunden.

Jeg ville antakelig ikke valgt en valp fra dette oppdrettet hvis kullet var utsatt for denne hunden. Det er en av de tingene jeg setter høyest ved hundeholdet mitt, at jeg har en hund som fungerer godt med andre hunder. Livet blir så begrenset ellers, og med en oppvekst som du her beskriver, ligger i hvert fall ikke tingene til rette for at det skal gå smertefritt.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Jeg synest at du burde forlange å få en hund i god behold fra henne.

Syns ikke du burde tenke på det med at hun kunne bli sur på deg, jeg synest det er viktigere med en god hund som ikke er blitt utsatt for slikt i sin "barndom" en den riktige kombinasjonen.

Selfølgelig skjønner jeg at du har drømt om en akkurat slik kombinasjon, men...

Vis det er så viktig for deg så kan du jo gjøre sånn som Ida (var det det hun het :lol: ) sa da.

Skrevet

Problemet har løst seg selv - jeg/vi har møtt oppdretteren på et større hundearrangement i sommer, og sett flere av hundene live... Visst var noen av dem vakre, men oppdretter gjorde et veldig slett inntrykk - og vi kan absolutt ikke se for oss noen langsiktig relasjon eller tillitsforhold til vedkommende (noe vi mener alle ideelt sett skal ha i forhold til oppdretteren sin).

Vi kommer til å "avmelde" vår interesse, og for framtidige valpekjøpere og -spekulanters skyld, vil jeg i den forbindelse benytte anledningen til å si at den aggressive hannhundens omgang med valpene er en medvirkende årsak...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe - vi har på samme sted (arrangement) møtt (personlig) en veldig erfaren, engasjert, voksen og interessert (i oss) oppdretter av samme rase, som jeg tror vi kan få veldig god kontakt med, støtte av og kanskje, hvis vi er heldige (!) en valp fra innenfor de tidsrammene vi har tenkt oss!

Fortsatt god sommer!

Lotta

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...