Gå til innhold
Hundesonen.no

Selvtilitt.


Ulvinne

Recommended Posts

Skrevet

Jeg blir litt paff da jeg hører så mange si at det ikke er en eneste ting ved seg selv de er fornøyd med. Er det fordi de faktisk ikke er fornøyd eller fordi du rett og slett blir sett på som arrogant og inbilsk om du er fornøyd med deg selv?

Jeg f.eks, jeg er tykk, eller overvektig alt ettersom. Men jeg er fornøyd med øynene mine, håret(dog ikke fassongen på det akkurat nå), neglene mine.. Jeg skulle gjerne vært slankere men jeg gidder rett og slett ikke. Så da er det vel greit og være fornøyd slik det er i steden for og gjemme seg i 5 nr for store gensere og sitte og gråte fordi jeg er så tykk?

Sånn helt generelt er jeg fornøyd med meg selv.

Hva med dere?

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

ikke fornøyd, kan godt gå ned noen kilo..sello mjeg har gått ned 13 kilo fra i fjor..vil gå ned 10 til!

men øynene liker jeg;) hihi

men jeg tenker utrulig ofte når jeg møter folk jeg har gått i klasse med..(syns dem jeg er teit nå, ser jeg ut nå) jeg var jo "tjukke Marlene" før... ;)

men ikke nå mer...tror jeG!

Skrevet

En dag er jeg fornøyd, og kan gå i topper og dongeri ute blant folk. (har normal BM, eller hva det nå heter...). Og så en annen dag (spesiell tid i mnd tror jeg) :P kan jeg nekte å gå ut, fordi jeg hater det jeg ser i speilet. at det går ann tenker jeg nå ;)

Skrevet

Jeg har dårlig selvtillit. Synes ikke jeg er pen i det hele tatt, men jeg må nå være litt pen siden jeg har type som jeg iallefall synes er kjekk da :P Det hjelper jo på at han sier jeg er så nydelig og sånt til og med foran kompiser, da blir jeg utrolig flau da, og veldig rørt for at han sier det sånn helt uten videre. Han kan liksom bare plutselig mens jeg snakker om noe annet og, si at jeg er såå nydelig osv.Så han har hjelpet meg med å fått bedre selvtillit, det har jeg og fått hørt av andre at jeg har fått bedre selvtillit etter jeg ble sammen med han.Men jeg synes fortsatt ikke jeg er pen da, men nå har jeg type å da er det hva han synes om meg som telles, utseende jeg mener da altså. Men kommer det ei skikkelig pen jente og går forbi eller noe,så føler jeg meg så lita og feit og superstygg og barnslig ;)

Det er nå ikke så mye å gjøre med hvordan man ser ut egentlig, annet enn vekta. Men den er ok,kunne gjerne tenkt meg litt mindre mage men :P

Skrevet

hehe,kjenner meg igjen på min barnslige måte der ;) Typen min sier at jeg er den vakreste som finst! men jeg føler meg ikke helt trygg når jeg ser vakre jenter, i og med at han er flott og jeg ikke føler meg såå fin alltid :rolleyes: så dumt

Skrevet

Det er vel ingen som er perfekte uansett hvordan man vrir og vender på det. Alle har dog noe seregent og spesielt ved seg, og er vakker på hver sin måte. Så kommer det an på hvordan man ser på seg selv- SELVTILLIT. Og måten du ser på deg selv påvirker faktisk hvordan andre ser på deg. Føler du deg skikkelig hot, er det lett å få andre til å synes det. Også ER det noe med utsagnet om at "det er det indre som teller".

Kanskje noe OT, men synes bare jeg skulle få sagt det ;)

Selv er vel selvtillitten ganske OK. Det jeg har villet endre på har forandret seg igjennom tiden; Da jeg var mindre HATET jeg mitt tykke og krøllete/bølgete hår, mens nå er jeg veldig glad i det. Det samme med øynene mine. Folk har alltid kalt dem spesielle. Litt smale på en måte. Nå synes jeg dette er et av mine fine særtrekk;)

Ellers kunne jeg kanskje ønsket meg noe mer markerte former om det skulle være noe, men alt i alt må jeg vel si meg fornøyd.

Tenk positivt, a jenter (og gutter)! Synes det er så synd med vakre mennesker som faktisk ikke synes de er vakre selv...

Skrevet

Jeg er fornøyd med formene mine ;) Smal i livet, og hofter under der igjen.

Hvis det er lov å si uten at janteloven kommer, da :P

Skrevet

å huff lista kan bli lang! meg må ned mangen kilo, jeg må få mindre rompe slankere lår og legger mer muskler på armene, fjerne den stygge haka mi, mindre kinn, ikke så hengete pupper, magen, navlen, "kjærlighets håndtakene SKAL bort, kunne godt hatt glattere hender, lenger hår dog friskt hår og ikke ødelagt som mitt er, ikke så rundt lite ansikt.. det jeg er fornøyd med er øynene og ørene og at jeg har stritt hår.. men må være det eneste også.. så om jeg har selvtilit? nei.. tror ikke det du.. jeg nekter og bade eller sole meg i bikini.. jeg hater og shoppe bukser, eneste buksene jeg går i er myke joggebukser.. kunne ha fiksa på tennene mine.. nesen... nei huff! nå er jeg ferdig!

Skrevet

Jeg liker øynene, nesen, munnen og håret. Alt annet hater jeg. Jeg har en veldig tung beinbygning, så jeg vet at det er jo litt av grunnen til at jeg veier det jeg veier, men det dreger alikevel mitt selvbilde ned i gjørma. Har kjempelyst å miste ti kilo, men har ikke viljestyrke til det..

Skrevet

Hey rambo, hva er det du sier? Du er jo slank og fin! Høy og fin figur. Du vokser jo fremdeles også! Så i mine øyne trenger du ikke å bekymre deg for vekt. Hvor skal du miste 10 kg fra??;)

Min selvtillitt kommer veldig an på hvem jeg omgås med, og hvilken dagsform jeg er i. Jeg føler meg lett "truet" at pene jenter og jeg blir fort drit misunnelig. Kan bli litt småsur inni meg når jeg står å snakker med ei perfekt jente. <_< Snakker jeg med en kjekkas føler jeg meg også litt sånn ukomfortabel. Mens noen ganger er selvtilliten min høyere. Kommer litt an på om jeg er stelt og har fine klær. Etter treningen føler jeg med ikke så fresh så :P Når det gjelder å bli kjent med folk så er har jeg ganske god selvtillit. Jeg er den jeg er og er ikke redd for å vise det. joo kanskje er litt forsiktig til å begynne med, før den virkelige meg kommer frem. Så lenge jeg føler meg komfortabel med de jeg er sammen med så.

Jeg er fullt klar over manglene mine, så jeg prøver å gjøre det beste ut av det, selv om noen dager hater jeg det! Men generellt er jeg ganske fornøyd. bortsett fra magen da.. og ansiktet, ja håret også, og ryggen, anklene, haka. heheheh. :P

Skrevet

Hm, jeg har ganske ok selvtillit tror jeg. Har blitt ganske fornøyd med meg selv det siste året.

Man er liksom bare nødt for å godta at sånn er man liksom.

Skrevet

Jeg har nok ikke en spes god selvtillit nei, men jeg gjør det beste utav det lille jeg da har! ;)

Guest Vicky
Skrevet

Hehe, jeg bryr meg stort sett ikke om hvordan jeg ser ut. Skulle gjerne gått ned noen kilo, og det er nok flere ting jeg kunne pirke på. Grunnen til at jeg vil gå ned i vekt er egentlig ikke pga utsende, men helse rett og slett. Men who cares egentlig? Før betydde utsende en del og jeg så nærmest anoretisk ut(pga helsemessige årsaker), men nå ser jeg etter andre verdier.

Guest Christine
Skrevet

Min selvtilitt har steget høyt til værs ;)

Er fortsat ikke fornøyd med vekta,utsende,øyden, størrelsen og det der da...Men alt annet har jeg steget på..

Skrevet

Hehe, jeg bryr meg stort sett ikke om hvordan jeg ser ut. Skulle gjerne gått ned noen kilo, og det er nok flere ting jeg kunne pirke på. Grunnen til at jeg vil gå ned i vekt er egentlig ikke pga utsende, men helse rett og slett. Men who cares egentlig? Før betydde utsende en del og jeg så nærmest anoretisk ut(pga helsemessige årsaker), men nå ser jeg etter andre verdier.

Skjønner godt hva du mener, men jeg er iaf veldig "streng" med meg selv. Jeg ser som regel helt jæv.... ut, og overlever med det, men klart at man skulle tatt seg selv i nakken og få strammet inn magen, tatt armene, kvittet seg med de ekstra "hankene".. Når det kommer til andre, derimot, så ser jeg ikke på det i det hele tatt. Da er det kun personen som teller. Hmm, skulle gitt mye for å være like "snill" mot meg selv egentlig...

Usj, kanskje jeg skulle deppe litt i regnet jeg..

Skrevet

Vet egentligt ikke.

Jeg har vel egentligt litt dårlig selvtillit, men har vel lært meg å godta meg selv kanskje.?

Skrevet

Jeg er fornøyd med meg selv, men jeg gidder ikke si til meg selv at jeg burde gjøre det og det, jeg er den jeg vil, og jeg trenger ikke å gjøre meg om for at andre skal synes jeg er ok. Jeg bryr meg ikke om hva folk sier og jeg bryr meg rett og slett ikke om hva folk mener. Altså, konklusjon:

Jeg vil være meg selv og jeg nyter det!

Ps. Ikke tro jeg er en arrogant og selvopptatt dust som elsker meg selv, for jeg er så absolutt ikke det.. Jeg bare synes mange folk er tragiske når de klager på utseende de er velsignet med ;)

Skrevet

Åhh.. Jeg er glad jeg er så stor at jeg har vokst på meg selvtilitt jeg :P (Eldstebarnet mitt sa det her om dagen, da vi snakka om alderen til faren hans og meg.. "Så store dere har blitt!" Snåle gullet mitt.. hehe)

Det er lenge siden jeg avfant meg med at jeg var en "normalt pen jente", som min mor sa, selv om jeg den gangen påsto at jeg heller ville være unormalt stygg enn normalt pen. Jeg ser helt grei ut, selv om jeg kanskje burde vært hos frisøren? hehe - Jeg er sjarmerende nok til at de jeg vil, liker meg, rappkjefta nok til å parkere de fleste, smart nok til å henge med på det meste og morsom selv når jeg ikke mener det.. ;)

Etter å ha svingt 15-20 kg opp og ned på vekta de siste 12 årene, er ikke vekt noe jeg bryr meg stort om, annet enn at det er irriterende å stadig må bytte garderobe fordi buksene er for små eller for store. Jeg har en mamma som er opphengt nok i dette med vekt for oss begge og litt til, så jeg orker ikke å bry meg om at jeg plutselig veier like mye som jeg gjorde når jeg var høygravid, det klarer hun fint på egenhånd, mammaen min.. Etter noen år med leddgikt og perioder med funksjonshemming, så syns jeg egentlig at det er viktigere at kroppen funker, enn at den ser bra ut.. Selv om jeg nå ikke ser så værst ut til å være over 30 år gammel (jeg ble spurt om legitimasjon når jeg kjøpte røyk her i våres, jeg lever enda på den :P ) Men jeg kunne kanskje bytta bort den utseende-delen mot å kunne åpne brusflasker på normalt vis, om jeg kunne det? <_<

De aller fleste ser helt greie ut, normalt pene, som min mor kaller det.. Og at man ER usedvanlig vakker, er ikke ensbetydende med høy selvtilitt, heldigvis/dessverre (alt ettersom). Det er også noe spesielt med de aller fleste, selv om det høres klisjeaktig ut.. Jeg skulle bare ønske at det var større fokus på egenskaper fremfor utseende, det hadde nok hjulpet på selvtillitten til de aller fleste, vil jeg tro..

Skrevet

Tja hva skal jeg si hmm... Er vel sånn passe fornøyd. Har gått ned en del kilo nå men har ca 5-6 kilo igjen. Er ikke fornøyd med Lår og mage men ellers liksom. Eneste jeg ville ha forandra på liksom men det kommer vel etterhvert ;)

Skrevet

Nja sånn passe dårlig kanskje.. Den synker enda lavere hver gang jeg tenker eller får høre at jeg har noen som heter vitiligo(ja det har noe med pigmenten å gjøre.-har hvite flekker på huden)

Er fornøyd med øynene mine ivartfall da ;)

Skrevet

Hey rambo, hva er det du sier? Du er jo slank og fin! Høy og fin figur. Du vokser jo fremdeles også! Så i mine øyne trenger du ikke å bekymre deg for vekt. Hvor skal du miste 10 kg fra??:(

Hehe, takk for den du, er altid koselig å høre, pleier å hjelpe på, liksom..

Men saken er den at nesten alle jentene i klassen min er mye tynnere og smalere enn meg. Jeg er ikke tjukk, men har veldig lyst å bli kvitt den kulen på magen min, den er ikke den største, men stor nok til å plage meg. Med rett bukse kan lårene mine se ganske bra ut, men så har jeg kun en bukse jeg føler meg fin i også da :rolleyes: Føttene mine kan jeg ikke gjøre noe med, jeg har størelse 41-42, det gjør at jeg ikke har mulighet til å kjøpe de fineste skoene, men det får da være :angry: Jeg liker figuren min, det gjør jeg, hvis jeg blir slankere rundt midje, lår og mage, så får jeg den såkalte timeglassfiguren. Men jeg klarer ikke å kutte ned på spisingen min, jeg har skyhøy forbrenning, men samtidig skyhøy appetitt :rolleyes:

Guest Vicky
Skrevet
Skjønner godt hva du mener, men jeg er iaf veldig "streng" med meg selv. Jeg ser som regel helt jæv.... ut, og overlever med det, men klart at man skulle tatt seg selv i nakken og få strammet inn magen, tatt armene, kvittet seg med de ekstra "hankene".. Når det kommer til andre, derimot, så ser jeg ikke på det i det hele tatt. Da er det kun personen som teller. Hmm, skulle gitt mye for å være like "snill" mot meg selv egentlig...

Usj, kanskje jeg skulle deppe litt i regnet jeg..

Må ikke være for streng med deg selv :( Det jeg kjenner er viktig, det er å vite at jeg mestrer noe og vil noe. Det får deg til å tenke på andre verdier. F.eks i Lydighet føler jeg at jeg har taket, og det føles herlig. Når jeg kjenner meg lei, deppa eller sliten, da tar jeg bare frem trenings-sekken og går ut på banen å trener. For meg handler det ikke om å være verdens peneste, eller verdens beste i noe; men å kjenne at jeg selv mestrer og har det topp. Det å bry seg om noe og ville noe er mye viktigere for meg enn å være pen og tynn, osv. Og jeg bryr meg pent lite om hva andre syns om meg. Tar folk seg tid til tenke eller snakke dritt om meg, da tenker jeg bare: fint for dem. Jeg har annet å bry meg om. Tid er det som er mangelvare, ikke andres tanker.

Når jeg treffer nye mennesker ser jeg også etter noe langt annet enn et vakkert utsende. En person som er utrolig pen og flott kan være den drittsekken eller det avskummet. Og jeg er litt sånn at møter jeg en utrolig god og bra person, da ser jeg automatisk personen som vakker og flott. :angry: Også hos hund ser jeg på funksjonalitet fremfor utsende.

Skrevet

Hm, tja.. Det er litt blandet dette! På en side, så ser jeg ikke på meg selv som det værste skautrollet, selv om det ikke akkurat er snøhvit som stirrer tilbake fra speilet heller:p Jeg er litt sånn "flink jente", og vil helst være penest, tynnest, flinkest og best i alt. Da er man jo dømt til evig mislykkelse, men sånn ER nå bare jeg. Jeg føler meg lett truet av vakre jenter, og blir lett usikker, noe som føler til sjalusi. Tåpelig? Jess! Men samtidig har jeg en viss sikkerhet i bunn, noen ting vet jeg at jeg kan, og er flink til. Blant annet er jeg flink med dyr (selv om man ikke skulle tro det om man tok en titt på tidligere hunder og hest:P)..

Guest Vicky
Skrevet

Hm, tja.. Det er litt blandet dette! På en side, så ser jeg ikke på meg selv som det værste skautrollet, selv om det ikke akkurat er snøhvit som stirrer tilbake fra speilet heller:p Jeg er litt sånn "flink jente", og vil helst være penest, tynnest, flinkest og best i alt. Da er man jo dømt til evig mislykkelse, men sånn ER nå bare jeg. Jeg føler meg lett truet av vakre jenter, og blir lett usikker, noe som føler til sjalusi. Tåpelig? Jess! Men samtidig har jeg en viss sikkerhet i bunn, noen ting vet jeg at jeg kan, og er flink til. Blant annet er jeg flink med dyr (selv om man ikke skulle tro det om man tok en titt på tidligere hunder og hest:P)..

men hvorfor være best i alt? Hva tror du blir bedre hvis man blir det?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...