Gå til innhold
Hundesonen.no

"Godt temperament"; hva legger dere i det?


QUEST

Recommended Posts

Man hører gjerne enkeltindivider/raser beskrevet som; snille, gode familiehunder,lettdresserte, barnevennlige, o.s.v,o.s.v.. Når man så forhører seg nærmere om hva som legges i disse begrepene, så er det så godt som alltid enkeltindividets/rasens omgjengelighet med mennesker , det er snakk om.. At Fido/rase NN, er kjent for å ha andre hunder på menyen over spiselige ting, ja det er liksom ikke noe å snakke om eller å ta med i betraktning, når rasens/individets gode egenskaper skal beskrives..

At en gitt rase eller individ er "barnevennlig" er i alle fall for meg knekkende likegyldig, da jeg ikke vil beskrive meg selv heller, som spesiellt barnevennlig... ;) For meg er det vel så viktig å vite hvorvidt Fido/rase NN kan omgåes andre hunder, uten større problemer.

Hvilke egenskaper er viktig for dere, når dere skal velge hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja hva kan jeg si?

Mine hunder tåler godt samvær med barn og voksne, de har aldri flydd i andre hunder uansett kjønn(hvis en ser bort i fra den episoden her for en stund siden mellom mine to eldste hunder som ikke er spesielt glad i hverandre, sjalusien lenge leve). de elsker oppmerksomhet fra mennesker, jo jeg skulle no tro de hadde godt gemytt ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta :P

Enig der ja. En miljøsterk hund som tåler og har "normal" reaksjon på de fleste tilfeller. Jeg legger også inn hvor dresserbar og mottakelig hunden/rasen er i vurdering av temperament.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er VELDIG glad for at jeg har "barnevennlige" hunder, jeg... og har lagt en bevisst innsats i å bygge på det de fikk med seg i gener såvel som valpekasse. Fordi jeg har sett hunder som IKKE har vært "barnevennlige" - og det var lite trivelig, og ganske dødelig for den ene av dem også.

Men det handler jo egentlig "bare" om nervesterke, gode hunder som har høy terskel for skrekker, frykter, hunder som avreagerer greit og tåler mye rart - med litt sosialisering og etterhvert miljøtrening, selvsagt.

Men noen raser ER mer "barnevennlige" - eller kall det barnetilpasset enn andre: Spinkle, spe, små hunder kan lettere bli redde - fordi de er mer utsatt - enn mer robuste, solide bikkjer og nå snakker vi fysisk. Største hunden her er ganske "pansret" rent fysisk, og bare rister av ungene dersom de skal klemme for mye - mens dette er mer krevende for den mindre hunden, som selv om han er solid bygd likevel er liten nok til at unger kan håndtere ham.

Men det er deilig, selv om jeg ikke er så mye rundt barn, å kunne gå tur med en skokk viltre unger vi kjenner - og vite at dette GÅR faktisk kjempebra, og at hundene har det hyggelig, de også.

Og dette med å "omgås" hunder... noen hunder er vennligere enn andre. Men selv en mindre vennlig og interessert hund kan likevel være flott rundt andre hunder, dersom den er trygg nok til å TÅLE andre hunder. Har hatt et par sånne, de er likegyldige - men de andre hundene kan ry rundt dem, og de kan hilse greit og fint, med litt styring i blant da...

Så igjen handler det om egenskaper og trygghet.

Når jeg spaner etter ny rase, og ny kennel å kjøpe fra, så prøver jeg å se hunder derfra hos sine nye eiere, og se hvordan disse hundene reagerer på meg og på hunder jeg har med meg, samt at jeg prøver å se hvordan oppdretteren håndterer sine - og hva det virker som de eventuelt er forsiktige med! For noen hunder kan være godt kontrollerte, men ser du etter ser du hvordan eier sørger for å ha kontroll - så ikke noe skal skje. Og da er det "hvorfor det"... som jeg tenker.

Jeg vil ha hunder som tåler litt, og da gjelder det å finne oppdrettere som snakker om det samme som jeg gjør - og skjønner hva jeg mener. Jeg ville neppe fått kjøpt hund hos en Rugaaser kanskje... men hos bruksfolk, jepp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i det Lotta sier, et rasetypisk temperament er jo viktig. Man bør jo til en viss grad kunne si noe om temperamentet på en rase, så det å kjøpe valp ikke er som å stikke hånda i et vepsebol.

Ellers for meg er det viktig at hunden er trygg og takler ting. At den er stabil i hodet og ikke friker for små ting. Og går bra overens med folk og dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres :P )

Her tar du opp et par emner som er så pass interressante( i alle fall for meg) at de egentlig fortjener egne tråder! Nemlig det med stuerenhet og rasetypisk og /eller "opprinnelig" temperament. Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Når det gjelder stuerenhet; jeg har hatt to hanhunder fra samme kull, den ene markerte sjelden inne selv om tispene var i høyløp mens den andre markerte hyppig! og mye, denne hannen var det jeg kaller overseksuell, mye masing og piping mens tispene hadde løpetid. Jeg har også iaktatt det samme hos andre, overivrige hanner.

Når det kommer til barnevennlighet..det må nok sies at hundene mine er meget mer "barnevennlige" enn eieren... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel feil å si at det er ønskelig med opprinnelig gemytt på ALLE raser. F.eks trenger vi ikke en skarp, 1m høy og ulvejagende hund i dagens samfunn. Derfor har jo det instinktet blitt avlet vekk, og sånn er det jo også hos en del av vokterrasene? Dessverre noen av gjeterne også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det meste er vel sagt allerede. For meg har en hund et "godt temperament" når den tåler å leve et vanlig liv med alt det måtte innebære.

Hundevennlighet og barnevennlighet er viktig for min del. Selv om jeg ikke har barn selv, er det jo barn overalt (og det er ikke for sent å få noen selv ennå heller). Greit å ha hunder som tåler å bli dratt i halen uten å glefse etter "synderen", og som ikke får helt hetta om unger i nærheten løper rundt og skriker og herjer. Vi bor sentralt til og da er det også mest praktisk, og ikke minst hyggelig, med hunder som kan omgås andre hunder også. Og stuerenhet setter jeg selvfølgelig også stor pris på.

Som andre har vært inne på spiller jo det rasetypiske også en rolle når det gjelder hva som er godt temperament. En vokterrase har ikke nødvendigvis dårlig temperament om den vokter. Det blir det samme med andre egenskaper som hundeaggresjon og sterk jaktlyst. Men når jeg velger rase utifra at jeg ikke ønsker disse egenskapene, vil disse egenskapene tyde på et dårlig temperament hos den aktuelle rasen.

Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Det er et interessant spørsmål. For vanlige folk som skal ha familiehund er det kanskje en del egenskaper det er best å unngå. Samtidig er det trist om man skal avle bort bruksegenskapene hos alle raser for å gjøre dem "spiselige" som vanlige familiehunder, og hvis folk ønsker seg en hunderase fordi de syns den er pen, og vil ha eksteriøret uten de andre "plagsomme" egenskapene, burde de kanskje heller finne en annen rase som faktisk har de egenskapene de er ute etter. Men hvis det er snakk om bruksegenskaper som ikke lenger har noen funksjon eller plass i samfunnet (eks. aggresjon mot mennesker eller hunder), kan jeg ikke se verdien av å ta vare på det. Og som IW er inne på når det gjelder ulvehunden, har vi f.eks lite behov for en hund som er spesielt tilpasset ulvejakt i Norge i dag. Da er det like greit å avle rasen til å bli en "grei" selskapshund.

Det betyr ikke at vi til slutt ender opp med en haug med selskapsraser med ulikt utseende, men som i bunn og grunn har samme gemytt. Selv om vi fjerner visse egenskaper, er det mange egenskaper som kan bli igjen og skille rasenes temperament fra hverandre. Blant selskapsrasene er det jo også store variasjoner i gemytt og egenskaper, alt ettersom hva hundene har vært brukt som tidligere. Opprinnelige egenskaper, som ikke har kommet i konflikt med rasens funksjon som selskapshund, har ikke nødvendigvis blitt avlet bort. Hvis man skal velge rase og "bare" skal ha en selskapshund, er det likevel mange ting å ta hensyn til når det gjelder temperament, aktivitetsbehov og hvilke aktiviteter hunden egner seg til (og da er vi tilbake til det opprinnelige spørsmålet i denne tråden :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med om man ønsker opprinnelg rasegemytt på dagens hunder(aser) trur jeg er opp til hver enkelt, alt etter hva man vil bruke hunden til. Som IW sier, er det heller ikke alt av rasegemytt vi "trenger" i dag. Den tidligere skapre ulvehunden er jo i dag en megavennlig kjempe. De jeg har møtt hvertfall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg har lagt merke til at i norge er det vedlg mange (snakker ikke om de som er seriøse) som kjøper seg hunder som de ikke er egnet for. Feks. I england og tyskland de som har rotweiler eller dobermann bruker dem som regel aktivt til noe og ikke kun som familie hunder. Har en tendens til at folk her i norge ikke ser på hva slags hund de kjøper men hvordan hunden ser ut desverre..

Og jeg må si at jeg blir sjokert når jeg leser annonser på finn. no eller dyrenett hvor raser som KO og Marema, cane corso og feks. italiens mastiff blir beskrevet som perfekte familie hunder. Jeg vet om mange oppdrettere i utlandet som ikke selger spsifike raser til barnefamilier eller folk som bare vil ha en kosehund. Desverre nlir dette kun praktisert her i norge med noen brukshundraser av bruks linjer.

Jeg må si jeg ble sjokert da jeg snakket med en mann som eide en yorkshire terrier hvor han stolt fortalte at han kjøpte hunden sin i bursdagsgave til hans 5 år gammle datter. Og han sa også at ingen ville selge han hunden her i norge så han dro tul sverige for å kjøpe en. Heldigvis er det her snakk om en liten hund men denne lille hunden kan gjøre nok av skade og det er en litt mindre utgave av jack russel. Menman må da begynne å lure..... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...