Gå til innhold
Hundesonen.no

"Barn" og agility


ceccy

Recommended Posts

Så på stevnet i helgen at det var noen ungjenter som stilte i agilitykonkurransen. Hvis de disket eller hunden ikke ville gå gjennom f.eks tunellen og de fikk 3 vegringer pga det og dermed disket, ble de så ufattelig sur på grunn av det at det var skremmende! Det var hunden sin feil - helt klart :rolleyes:

Det var banning og steiking og absolutt ingen positiv opplevelse for hunden. De tenkte overhodet ikke på at det var seint på dag på søndagen og at hundene hadde gått mange løp i løpet av helgen og var slitne!

Jeg synes dette er skremmende! Hvis man ikke tåler å diske, bør man heller ikke stille agility! Dette gjelder jo selvfølgelig en god del voksne også, men de voksne takler dette stort sett på en annen måte! Jeg synes det er en uting å bli sur på hunden sin når man skal gå agility. Det skal jo liksom være gøy for både hund og eier, men når man blir sur på hunden sin for noe som helt klart er en førerfeil, synes jeg de ikke har noen ting på en agility bane å gjøre i det hele tatt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel egentli et så kalt "barn". men hvis jeg og donny disker(som vi ofte gjør) så finner jeg beste vei ut av banen eller går ferdi banen og roser han opp i skyene:...

hunden min tåler ikke et nei... hører han det så detter han sammen... slik har han vet siden jeg fikk han

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel egentli et så kalt "barn". men hvis jeg og donny disker(som vi ofte gjør) så finner jeg beste vei ut av banen eller går ferdi banen og roser han opp i skyene:...

hunden min tåler ikke et nei... hører han det så detter han sammen... slik har han vet siden jeg fikk han

Saken er jo den at disse jeg så overhodet ikke gjorde det. Hunden måtte gå på plass ved siden av en dritt sur eier som gikk og furtet hele veien! Jeg snakker ikke om de barna som faktisk tåler å diske og har det gøy på banen med hunden selv om det blir en disk eller tre, men de som overhodet ikke tåler å diske!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff det er trist når det blir slik...Men jeg så dessverre mange voksne som bannet og steiket på hunden også hvis den gjorde feil eller holdt på å gjøre feil.

Det blir jo klart masse skriking hvis hunden er på vei til feil hinder, men mange fortsatte etter at hunden hadde komt tilbake uten å diske og slang ut en "Ikke prøv deg for ****!" mens de sprang videre...jeg syns det er unødvendig da men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det virkelig ditt inntrykk av barn/"barn" på ag banen, så er det dumt, fo jeg tror ikke majoriteten er slik! Ja, jeg tror det finnes en del slike barn (jeg har sett noen av dem, og jeg kjenner noen av dem, desverre), men de fleste barn jeg ser og kjenner gjør IKKE slik, man blir selvfølglig irritert og/eller oppgitt når bikkja bare surrer, men å kjefte på dem, synes jeg (og sikkert de fleste andre) er helt feil :D

(nå har jeg snakket om barn under min alder og opp til min alder, jeg er 15(16) år, som jeg har sett)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff det er trist når det blir slik...Men jeg så dessverre mange voksne som bannet og steiket på hunden også hvis den gjorde feil eller holdt på å gjøre feil.

Det blir jo klart masse skriking hvis hunden er på vei til feil hinder, men mange fortsatte etter at hunden hadde komt tilbake uten å diske og slang ut en "Ikke prøv deg for ****!" mens de sprang videre...jeg syns det er unødvendig da men..

Jeg kan også rope ut et nei til Aiko hvis han er på vei til å ta et feilt hinder, men det er jo for å prøve og stoppe ham. Jeg blir ikke sur eller sint på hunden min av den grunn. Vi disket, hva så? Tar raskeste vei ut av banen og tar med noen hider på veien, eller så fullfører vi banen, men jeg tar det med et smil. Det er jo i de aller fleste tilfellene førers feil at det blir disk ...

Joda, det er en del av de voksne som blir sånn og og som jeg skrev i et tidligere innlegg: Det er ikke ALLE barn som blir sånn, men det er faktisk noen av dem og jeg synes det er en skremmende utvikling at man skal bli sur pga at man ikke kommer gjennom banen (gjelder voksne og barn!) allerede i den alderen!

Jeg må si at reaksjonen til en spessiell som jeg tenker på, var skremmende å se! Hvis man ikke kan tåle å få et nederlag en gang i blandt, bør man heller holde seg vekke fra sporten. Det er hunder vi driver med og ikke maskiner og hvordan dagsformen deres er, kan man aldri vite!

Hvis jeg skulle blitt sur og grinete hver gang Aiko og jeg disket, hadde jeg knapt nok hvert annet! Det er først nå den siste tiden vi har kommet oss gjennom en bane. I tidligere konkurranser har Aiko løpt bort til dommeren og eller ut av ringen for å "redde" folk og han har vært helt i svime enkelte ganger, så det har blitt vegring på vegring, men det eneste jeg kunne gjøre og kan gjøre, er å trene mer på de tingene som han ikke mestrer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk lagt merke til en god del voksne og jeg, som behandler hunden sin på en slik måte etter en disk at jeg nesten får tårer i øynene. Hunden gjør så godt den kan, fører gjør feil, og det blir en disk. Hunden ser oppmerksomt og forventningfullt på føreren "kom igjen, skal vi fortsette??", for den tror den har gjort rett etter hvilke signaler den fikk. Og så bli skreket til og avist, det ser så vondt ut.

Jeg prøver etter beste evne å fortsette som om ingenting er hendt. Bikkja mi gjør en god jobb hun! Det er evt jeg som tuller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...