Gå til innhold
Hundesonen.no

bading/ svømming


dori

Recommended Posts

hei :icon_redface:

har en 5 år gammel gordon setter, som ikke svømmer...

hun vasser, og leker i vannet, men tar ikke det stor steget... :unsure:

hun vet åssen hun skal svømme, har sett det noen få ganger, men det virker som hun får litt pannik når hun ikke kjenner bakken under seg <_< . hun får jo kjølt seg ned og sånn, så det er ikke noe problem, men skulle så gjerne sett gullet svømme :rolleyes: (det er jo selvsakt ikke noe must hvis hun ikke vil)

har prøvd å bli med henne og føre henne ut, ha med andre hunder hun føler seg trygg på, men vil liksom ikke presse henne...'

har noen noen tips å komme med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du beskriver vofsen min. Har prøvd å kaste favoritt leken ut og ha andre hunder med som liker å svømme og alt men til ingen nytte. :icon_redface:

Han elsker å leke i vann og vasse helt til bare hodet stikker ut men der stopper det. Han kan svømme men vil bare ikke. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min tok de første "svømmetakene" sine som ettåring. Hun fulgte etter meg uti vannet mens jeg lokket henne med en pinne, hun fulgte meg til hun så vidt ikke kunne stå. Så svømte hun litt rundt og så løp hun inn til land igjen. Neste gang vi var på tur og jeg kastet en pinne ut i vannet så svømte hun ut og hentet den med en gang, som om hun ikke hadde gjort annet :icon_redface: Sikkert lurt å lokke hunden ut i vannet når det er varmt, og vannet virker friskt og kjølende, gjerne lokke litt med en pinne eller en leke. Men ikke alle hunder liker å svømme, så aldri den gamle hunden vår ta et eneste "svømmetak" hele sitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rocky er heller ikke noe særlig på å svømme. Det skjer i grunnen kun når han har uhell av typen, "Oi der forsvant bunnen gitt!". :icon_redface:

Men han elsker å vasse og leke i vannkanten, så det er ikke fordi han er redd for vannet.

Av en instruktør fikk jeg tips om at det var like greit, for da kan man venne hunden gradvis til å svømme sammen med deg. Hunder har en tendens til å skulle svømme sammen med eieren sin, og kan fort begynne å klore og krafse på deg i vannet.

Så han sa at det var lurt å først venne hunden til å vasse litt, og deretter ta det gradvis, sånn at hunden er vant til å være i vannet sammen med deg uten å være PÅ deg.

Vet ikke om det stemmer men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tella elsker vann, hopper ute og svømmer.. Grunnen til at hun gjorde det var vel at hun og nabohunden Luna fulgte etter en annen hund uti som svømte da de var små. Så begynte de å leke mye i vannet og vi kastet leker og pinner til de. Nå er hun iallefall kjempeglad i å bade, hopper fra brygger og fra land. Hun pleier å bli med meg å svømme over en elv og hoppe fra siden der. Svømmer bort til meg sånn at jeg kan holde i båndet og svømmer inn igjen.. Det er så godt å ha en hund som liker vannet om sommeren. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiwa lærte at å svømme ikke var farlig en sommer når gubben tok med seg et grisøre ut i vannet og lokket henne med seg til hun svømmte og når hun svømmte ut til han så fikk hun griseøret.

Etter det så har den hunden digget å bade uansett om det er et myrhull eller annet vann(noe som kan ses hver gang vi har vært i skogen med henne).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nei, det er flere som ikke liker å svømme. Jeg har aldri sett Yazzi svømme frivillig. Har prøvd det meste av lek, lokking og luring, men hun går ikke lenger enn til at brystet tar nedi. Jeg har tvunget henne til å svømme to ganger, men hun gjør det ikke frivillig. Eneste gangen jeg har sett henne svømme skikkelig var i fjor sommer som hun skulle hoppe fra svaberget over i båten og så gle båten unna i det hun hoppa. Da var det en forfjamsa berner som plutselig måtte svømme :icon_redface: . Så hun kan da svømme selv om hun ikke vil.

Jeg kunne også godt tenkt meg at bikkja ville svømme, men jeg har godtatt at hun rett og slett ikke liker det. Neste hund skal jeg prøve å venne til å svømme fra den er liten. Hm... er mye jeg skal huske på med neste hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder har en tendens til å skulle svømme sammen med eieren sin, og kan fort begynne å klore og krafse på deg i vannet.

Så han sa at det var lurt å først venne hunden til å vasse litt, og deretter ta det gradvis, sånn at hunden er vant til å være i vannet sammen med deg uten å være PÅ deg.

Vet ikke om det stemmer men..

Joda, det stemmer det. Hvis Lundehundene følte de var på dypt vann så var det bedre å klore seg fast i meg enn å gå for land. Og da var det skikkelig kloring, som om de trodde de skulle kunne komme oppå skuldera mi og stå der liksom. Måtte mer enn en gang svømme mot land med en forvirret Lundehund som klorte seg fast bakpå ryggen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok en vanesak. min hund var litt treig med å komme seg utti vannet. Vi pleide å bære henne ut i vannet og gikk ut til vi stod til livet med vann og så la vi hunden forsiktig ned i vannet og holdt under magen og lot hunden plaske. Så var det masse ros og sånn. Så lot vi henne svømme til land igjen. Så lekte jeg og samboer i vannet og prøvde å lokke henne utti. Så bar vi henne utti gjen og lot henne svømme. Etterhvert så fant hun ut at vann ikke var farlig og at hun kunne svømme selv. Men det tok litt tid, og sambo fikk endel kloremerker oppetter armene. Hunden skulle svømme opp mot oss og klorte oss, så vi måtte venne av med dette også. Da dytte henne vekk og si nei, eller svømme unna henne og si gå vekk. Nå svømmer hun som en fisk. Elsker å svømme. Vi kan også nå svømme sammen med henne også uten å få klormerker. Så det går seg somregel til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok en vanesak. min hund var litt treig med å komme seg utti vannet. Vi pleide å bære henne ut i vannet og gikk ut til vi stod til livet med vann og så la vi hunden forsiktig ned i vannet og holdt under magen og lot hunden plaske. Så var det masse ros og sånn. Så lot vi henne svømme til land igjen. Så lekte jeg og samboer i vannet og prøvde å lokke henne utti. Så bar vi henne utti gjen og lot henne svømme. Etterhvert så fant hun ut at vann ikke var farlig og at hun kunne svømme selv. Men det tok litt tid, og sambo fikk endel kloremerker oppetter armene. Hunden skulle svømme opp mot oss og klorte oss, så vi måtte venne av med dette også. Da dytte henne vekk og si nei, eller svømme unna henne og si gå vekk. Nå svømmer hun som en fisk. Elsker å svømme. Vi kan også nå svømme sammen med henne også uten å få klormerker. Så det går seg somregel til.

godt å høre at det er håp :)

men ble hun ikke redd når hun ikke kjente bunn?

kanskje det er verdt å prøve... :wub:

tusen takk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja litt kaving og plasking ble det jo. :wub: Men vi holdt henne under magen slik at hun ikke fikk all vekt i begynnelsen. Så slapp vi henne forsiktig og hun svømte iland raskt. masse ros! Så prøve å lokke henne ut på egenhånd. Så bærer henne rolig utti igjen og legger henne forsiktig ned. Egentlig er jo vann gøy! Så man må bare beherske plaskingen litt. Vi kastet også pinner/leker utti og motiverte henne til å hente dem. Begynte på grunna og kastet utover. Det er viktig med masse ros og oppmuntring. Så hunden tør å prøve og mestre. Det må ikke være press, for vann skal være gøy.

Det finnes jo også redningsvester til hund som kan være til hjelp. At de flyter og kan bli vant til vannet slik først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri lokket hundene for da kan man stå der til man blir grønn i ansiktet. Derimot pleier jeg å legge på svøm selv når jeg skal få hunden til å bli trygg på svømmingen. Etter et par svømmetak utover, blir de fleste hunder så giret på å følge eier som forsvinner lenger og lenger fra dem, og da svømmer de etter. De fleste hundene vil forsøke å komme opp på ryggen din, men med en varsom hånd til å lede dem bort fra deg før de kommer helt inntil har vært løsningen her. Så fort hunden kommer nærme deg og du skyver den vennlig og rolig bort, snur man inn mot land igjen mens man roser og snakker rolig. Det går som regel mye bedre når hundene ser land nærme seg og de vil ikke være så ivrige på å klatre på deg.

Mengdetrening er cluet, og med erfaring kommer mot, og til slutt har du en svømmeglad hund. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...