Gå til innhold
Hundesonen.no

bading/ svømming


dori

Recommended Posts

hei :icon_redface:

har en 5 år gammel gordon setter, som ikke svømmer...

hun vasser, og leker i vannet, men tar ikke det stor steget... :unsure:

hun vet åssen hun skal svømme, har sett det noen få ganger, men det virker som hun får litt pannik når hun ikke kjenner bakken under seg <_< . hun får jo kjølt seg ned og sånn, så det er ikke noe problem, men skulle så gjerne sett gullet svømme :rolleyes: (det er jo selvsakt ikke noe must hvis hun ikke vil)

har prøvd å bli med henne og føre henne ut, ha med andre hunder hun føler seg trygg på, men vil liksom ikke presse henne...'

har noen noen tips å komme med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du beskriver vofsen min. Har prøvd å kaste favoritt leken ut og ha andre hunder med som liker å svømme og alt men til ingen nytte. :icon_redface:

Han elsker å leke i vann og vasse helt til bare hodet stikker ut men der stopper det. Han kan svømme men vil bare ikke. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min tok de første "svømmetakene" sine som ettåring. Hun fulgte etter meg uti vannet mens jeg lokket henne med en pinne, hun fulgte meg til hun så vidt ikke kunne stå. Så svømte hun litt rundt og så løp hun inn til land igjen. Neste gang vi var på tur og jeg kastet en pinne ut i vannet så svømte hun ut og hentet den med en gang, som om hun ikke hadde gjort annet :icon_redface: Sikkert lurt å lokke hunden ut i vannet når det er varmt, og vannet virker friskt og kjølende, gjerne lokke litt med en pinne eller en leke. Men ikke alle hunder liker å svømme, så aldri den gamle hunden vår ta et eneste "svømmetak" hele sitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rocky er heller ikke noe særlig på å svømme. Det skjer i grunnen kun når han har uhell av typen, "Oi der forsvant bunnen gitt!". :icon_redface:

Men han elsker å vasse og leke i vannkanten, så det er ikke fordi han er redd for vannet.

Av en instruktør fikk jeg tips om at det var like greit, for da kan man venne hunden gradvis til å svømme sammen med deg. Hunder har en tendens til å skulle svømme sammen med eieren sin, og kan fort begynne å klore og krafse på deg i vannet.

Så han sa at det var lurt å først venne hunden til å vasse litt, og deretter ta det gradvis, sånn at hunden er vant til å være i vannet sammen med deg uten å være PÅ deg.

Vet ikke om det stemmer men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tella elsker vann, hopper ute og svømmer.. Grunnen til at hun gjorde det var vel at hun og nabohunden Luna fulgte etter en annen hund uti som svømte da de var små. Så begynte de å leke mye i vannet og vi kastet leker og pinner til de. Nå er hun iallefall kjempeglad i å bade, hopper fra brygger og fra land. Hun pleier å bli med meg å svømme over en elv og hoppe fra siden der. Svømmer bort til meg sånn at jeg kan holde i båndet og svømmer inn igjen.. Det er så godt å ha en hund som liker vannet om sommeren. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiwa lærte at å svømme ikke var farlig en sommer når gubben tok med seg et grisøre ut i vannet og lokket henne med seg til hun svømmte og når hun svømmte ut til han så fikk hun griseøret.

Etter det så har den hunden digget å bade uansett om det er et myrhull eller annet vann(noe som kan ses hver gang vi har vært i skogen med henne).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nei, det er flere som ikke liker å svømme. Jeg har aldri sett Yazzi svømme frivillig. Har prøvd det meste av lek, lokking og luring, men hun går ikke lenger enn til at brystet tar nedi. Jeg har tvunget henne til å svømme to ganger, men hun gjør det ikke frivillig. Eneste gangen jeg har sett henne svømme skikkelig var i fjor sommer som hun skulle hoppe fra svaberget over i båten og så gle båten unna i det hun hoppa. Da var det en forfjamsa berner som plutselig måtte svømme :icon_redface: . Så hun kan da svømme selv om hun ikke vil.

Jeg kunne også godt tenkt meg at bikkja ville svømme, men jeg har godtatt at hun rett og slett ikke liker det. Neste hund skal jeg prøve å venne til å svømme fra den er liten. Hm... er mye jeg skal huske på med neste hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder har en tendens til å skulle svømme sammen med eieren sin, og kan fort begynne å klore og krafse på deg i vannet.

Så han sa at det var lurt å først venne hunden til å vasse litt, og deretter ta det gradvis, sånn at hunden er vant til å være i vannet sammen med deg uten å være PÅ deg.

Vet ikke om det stemmer men..

Joda, det stemmer det. Hvis Lundehundene følte de var på dypt vann så var det bedre å klore seg fast i meg enn å gå for land. Og da var det skikkelig kloring, som om de trodde de skulle kunne komme oppå skuldera mi og stå der liksom. Måtte mer enn en gang svømme mot land med en forvirret Lundehund som klorte seg fast bakpå ryggen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok en vanesak. min hund var litt treig med å komme seg utti vannet. Vi pleide å bære henne ut i vannet og gikk ut til vi stod til livet med vann og så la vi hunden forsiktig ned i vannet og holdt under magen og lot hunden plaske. Så var det masse ros og sånn. Så lot vi henne svømme til land igjen. Så lekte jeg og samboer i vannet og prøvde å lokke henne utti. Så bar vi henne utti gjen og lot henne svømme. Etterhvert så fant hun ut at vann ikke var farlig og at hun kunne svømme selv. Men det tok litt tid, og sambo fikk endel kloremerker oppetter armene. Hunden skulle svømme opp mot oss og klorte oss, så vi måtte venne av med dette også. Da dytte henne vekk og si nei, eller svømme unna henne og si gå vekk. Nå svømmer hun som en fisk. Elsker å svømme. Vi kan også nå svømme sammen med henne også uten å få klormerker. Så det går seg somregel til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok en vanesak. min hund var litt treig med å komme seg utti vannet. Vi pleide å bære henne ut i vannet og gikk ut til vi stod til livet med vann og så la vi hunden forsiktig ned i vannet og holdt under magen og lot hunden plaske. Så var det masse ros og sånn. Så lot vi henne svømme til land igjen. Så lekte jeg og samboer i vannet og prøvde å lokke henne utti. Så bar vi henne utti gjen og lot henne svømme. Etterhvert så fant hun ut at vann ikke var farlig og at hun kunne svømme selv. Men det tok litt tid, og sambo fikk endel kloremerker oppetter armene. Hunden skulle svømme opp mot oss og klorte oss, så vi måtte venne av med dette også. Da dytte henne vekk og si nei, eller svømme unna henne og si gå vekk. Nå svømmer hun som en fisk. Elsker å svømme. Vi kan også nå svømme sammen med henne også uten å få klormerker. Så det går seg somregel til.

godt å høre at det er håp :)

men ble hun ikke redd når hun ikke kjente bunn?

kanskje det er verdt å prøve... :wub:

tusen takk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja litt kaving og plasking ble det jo. :wub: Men vi holdt henne under magen slik at hun ikke fikk all vekt i begynnelsen. Så slapp vi henne forsiktig og hun svømte iland raskt. masse ros! Så prøve å lokke henne ut på egenhånd. Så bærer henne rolig utti igjen og legger henne forsiktig ned. Egentlig er jo vann gøy! Så man må bare beherske plaskingen litt. Vi kastet også pinner/leker utti og motiverte henne til å hente dem. Begynte på grunna og kastet utover. Det er viktig med masse ros og oppmuntring. Så hunden tør å prøve og mestre. Det må ikke være press, for vann skal være gøy.

Det finnes jo også redningsvester til hund som kan være til hjelp. At de flyter og kan bli vant til vannet slik først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri lokket hundene for da kan man stå der til man blir grønn i ansiktet. Derimot pleier jeg å legge på svøm selv når jeg skal få hunden til å bli trygg på svømmingen. Etter et par svømmetak utover, blir de fleste hunder så giret på å følge eier som forsvinner lenger og lenger fra dem, og da svømmer de etter. De fleste hundene vil forsøke å komme opp på ryggen din, men med en varsom hånd til å lede dem bort fra deg før de kommer helt inntil har vært løsningen her. Så fort hunden kommer nærme deg og du skyver den vennlig og rolig bort, snur man inn mot land igjen mens man roser og snakker rolig. Det går som regel mye bedre når hundene ser land nærme seg og de vil ikke være så ivrige på å klatre på deg.

Mengdetrening er cluet, og med erfaring kommer mot, og til slutt har du en svømmeglad hund. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...