Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som virkelig har gjort inntrykk på deg..


Aya

Recommended Posts

Skrevet

Alle har vel møtt heelt spesielle hunder, som man ikke klarer å glemme... Fortell?

Når det gjelder meg må det vel være basseten Fred (Fred med øøørene). En liten, skjønn valp som sov på puta mi om natta og som jeg brukte til spor om dagen.. Hehe, var vel en ti/tolv år, og søskenbarnet mitt og jeg byttet på å gjemme oss i skogen. Fred fant oss hver gang. :)

Skrevet

Berner Sennen hunden Max, uten tvil!

For 2-3 år siden så passet jeg ham nesten hver dag. I sommerferien var jeg ut på lange turer med ham hver eneste dag, så han slapp å stå i hundegården mens eierne var på jobb.

Max lever enda, men har ikke hilst så mye på ham i det siste.

Max er en veldig spesiell sennen. Er desverre noen som er redd ham, fordi når det kommer folk bort til ham, så knurrer han helt forferdelig, mens han logrer med halen vel og merke! Og han har ALDRI vært aggresiv, er bare den dype knurringen han har.. (Eieren har sagt at hvis han en gang viser tanna mot en av småungene hans, så må han avlives, skjønner han godt der!)

Åhh jeg har mange minner om den hunden. Elsket chillinøtter over alt på jord, når jeg en gang i blant kjøpte meg det så SKULLE han ha en, og hun skulle ha den NÅ!:) Han gikk 10 meter, satte seg bokstavelig talt på beina mine, og gikk ikke videre før han fikk ei lita nøtt :D

En annen gang så var jeg på ene kjøpesenteret med ham. Jeg bandt ham i sykkelstativet og gikk inn. Etter 5 minutt kom ei dame som jeg kjenner, bort til meg. Hun lurte på om det var min hund som sto utenfor her. Det var det jo. Hun sa at jeg måtte gå ut å se hva han hadde gjort.

Det var litt av et syn som møtte meg! Max hadde nemlig kjedet seg, og liksom blitt "skremt" av toget som passerte bak senteret. Så han hadde dradd meg seg hele sykkelstativet uti veien, der sto han da! En stk diger sennen og et enda større sykkelstativ. Sperret veien for bilene og bussene, fint ja. *Host*

Jeg måtte ha hjelp til å få tilbake sykkelstativet, så dere kan tenke dere hvor tungt det er!

Siste gangen Max ble bundet i sykkelstativ ihvertfall :D

Max går også alltid i passgang, nekter å gå "normalt", hihi.. Han var på utstilling en gang, å det sier seg kanskje selv at det ikke gikk så bra med den gangen, haha..

Ellers så er det titt og ofte jeg ser han tuslende langs veien - alene. Eieren hans bor 2 km unna her, 2km langt trafikkert vei, underganger, krysse veien og det som er. Og foreldrene til han som eier Max er naboen min. Så når eieren er på arbeid, og Max er hjemme alene, så hender det seg at han kjeder seg, og på en eller annen måte greier å komme seg fri. Da går han de 2 km opp hit, helt alene! Er flere som har observert ham. Han stopper for å se om det er klart når han skal krysse veien, han passerer mennesker og andre hunder uten å se på de engang! Målbevist kar dette ja, hihi..

Broren min møtte på ham en gang han var på frifot igjen. Han prøvde å rope på Max, men han snudde ikke å så på ham engang :D

Oi, dette ble langt! Men kommer for alltid til å huske på Max, største kosebamsen det ja! :D

Skrevet

Han høres skjønn ut! herlig med hunder som har så mye personlighet.. Passet forresten en shettis hoppe som var RAM til å kaste folk på tur.. Med en gang de var av løp hun hjem til stallen.. Og hun stoppet også for å se om det kom biler, osv.

Skrevet

Ååå, det må bli Fidi! En Griffon Bruxellois, som en kamerat av pappa eide. De bodde sammen en stund, og når jeg var på besøk hos pappa (som bor i oslo) så pleide jeg alltid å gå tur og sånn med henne. Det var den lydigste hunden noensinne, og kjempeglad! Jeg var vel ikke stort mer enn 10-12 år i alle fall, og hun gjorde alt jeg sa. Hun gikk fri ved foten midt i Oslo sentrum, uten å mukke. I parkene fikk hun fri, men sprang aldri langt unna, og kom alltid med en gang jeg ropte. Hun kunne danse og masse annet moro, og hun var så livlig og fin. Sånn vil jeg at LiLi skal bli! Må huske å spørre han hvordan han trente henne :) hihi.. Det var virkelig en herlig hund! :D

Skrevet

Min første schæferhund Rico. Jeg var 18 år da jeg første gang fik egen hund. Gikk ikke op i hunde som nu, med udstilling og lign, men ville bare ha en hund. Så i lokal avisen at der var schæfervalper til salgs. Men siden det var langt vekk så kunne jeg ikke komme mig dit. Men til al held skulle de til byen jeg bodde i dagen etterpå, så da sa de at de kunne ta en hannvalp med som jeg ville ha, og så kunne jeg se på han. Glemmer aldrig da jeg møtte dem på parkeingsplassen. Der stod de med en deilig liten valp. Faldt for ham med det samme. Fikk oplysninger om han og familie, og hvordan han har opførst sig i kullet og diverse. Jeg tog ham med mig hjem.

Han var den dygtigste valpen jeg har hatt. Allerede efter 1 måned kunne han sitt,dekk,gi labb, gå løs forbi andre hunder og holde sig til mig. Trente en del med han. Og mødte ofte folk som sa hvordan jeg turde ha hunden løs tæt på vei og andre hunder. Men det var jo fordi han altid gik ved min side, og jeg hadde ikke engang lært han på plass. Vi var veldig glade i hverandre, vi var sammen altid.

Men 6 måneder etter blev han desværre stjålet fra hagen. Men dette er en længere historie, men så han aldrig igjen :)

Guest Vicky
Skrevet

En hund som gjorde stort inntrykk på meg var mammaen til Vicky, Sunny. Hun var den som viste meg at aussien var den rette. Sunny er en fantastisk aussie... Hun er datter av Multichampionen Lyveden Thunderflash, så hun har utsendet sitt og sjarmen derfra. Denne aussien er så sjarmerende. Hver gang det kom barn hev hun seg på rygg for å få kos, og når hun skulle bli trent sto ørene og halen rett opp. Hun var perfekt på alle måter. Så en dag fikk jeg vite at hun skulle parres, da måtte jeg bare ha valp etter henne. Da hun ble gravid så hun helt firkanta ut... hehe :) Denne hunden fascinerte meg så! aldri møtt en mer fantastisk hund... Kommer alltid til å huske Sunny, de isblå øynene, den spraglete pelsen og vippørene som alltid sto opp hvis ordet trening ble nevnt.... :D Etter henne var jeg så heldig å få Vicky som har farens ranch egenskaper, og utrykket til moren. :D

Skrevet

laika vår første familie hund.

en drømme hund.

gla i alle og alt

elska og bli kosa på magen

en gang da betsefaren min ble syk måtte vi la henne vær hjemme og så glemte vi kakene på borde hun hadde ikke rørt ei av dem

vi prste en gang og kjøre til byen også trodde vi alle at hun var i bilen.

da vi kom hjem lå hun i oppkjørseln og venta.

hun gikk aldri langt unna huset.

hun elska bestefar også når vi var på besøk der så var det liksom de 2

men så tok aldern tak som 12 fjerna de liv mora pga av betenelse

etter det å gikk det noen år. men så ble hun blind men hun orientere seg kræsja aldri boma aldri på noe kanskje av til hvis hun fikk noe godt da men hun lukta seg til hvor go biten var

hun var så god med det tok ikke lange tiden før hun selv sa at nok var nok

og det var på tide og la henne gå.

da var hun 17 :)

Skrevet

Det var jammen meg mange triste historier her... :) og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :D

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

Guest Vicky
Skrevet

Så trist......... :):D:D sitter her og gråter jeg og... Hun fikk i det minste dø på stedet sitt da.... :D Rest in peace Tess...

Skrevet

huff da det var jo sikkelig trasig :)

laika hadde en favorit bade plass.

hun visste alltid når vi dro ditt at det var bade tid og første man uti havet var henne.

det kommer nok alltid til og følge meg og min famili når vi er der at det er laikas badeparadis

Skrevet

uffda, har ejg ødelagt alles fredagskveld her nå :)

Det var da ikke meningen å få alle til å gråte her inne. Men ja det er en ganske trist historie. Husker enda de triste øynene hennes rett før hun la seg ned på bakken. Men de var likevel så fulle av ro.... Hun fikk lov å dø ifred og ro på plassen som hun var trygg og som hun elsket. Så egentlig er det jo en veridg og flott død. Savner henne fremdeles likevel :D

Men sånn er det vel med hundene våre, vi har ingen negative følelser ved dem, og desto værre å miste dem...

Skrevet
Silje: Åhhh så utrolig trist! Sitter å griner her vettu, alene foran pc skjermen.. :D

Jeg også...! :P:P:P

Godt hun fikk dø der hun ville da...!

Skrevet
Det var jammen meg mange triste historier her... :D og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :P

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

:P:P:P:P:P:P:P:(

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
    • Takk for svar 😁 Har vurdert labrador ja, men litt redd for at den hadde spist alt den kom over 😂  Har absolutt vurdert puddel på nytt, men fra en annen oppdretter. Jeg gjorde mye research og kontaktet flere oppdrettere da jeg fikk min første, men det endte ikke så bra allikevel. Var også ikke klar over at de brune var kjent for å være ekstra gal. Jeg startet en puddelgruppe i området da jeg fikk ham og vi dro på jevnlige treff der, så vet jo at ikke alle er like ikke, men det var en del av guttene som var vanskelige å ha med å gjøre.. så hadde valgt tispe om det ble puddel, tenker jeg. Springer spaniel har jeg ikke sett noe på, har ikke særlig erfaring med den type hund. Pelsstell går helt greit. Alle har jo noe stell. Puddel var ganske mye innimellom, men det var jo ikke verre enn at jeg bare kunne glattbarbere ham om jeg ikke orket en periode. Har også blitt klok av skade og innsett at jeg må prioritere trening på ro ute 🫣
    • Ah perfekt! Takk skal du ha for heads up! Hadde litt guffen magefølelse. Takk for tips, sjekker ut disse nærmere  
    • Nydelig puddel! Selv om du var uheldig med denne så finnes det nok stabile og roligere puddler av begge kjønn. Det handler mye om gener og litt om trening. Men jeg tenker med en gang standard labrador av beskrivelsen din. Det er sjelden mye lyd, de er arbeidssomme, men (som alle raser) tåler en rolig dag så lenge de ellers får det de trenger av aktivisering både mentalt og fysisk. Ellers ville jeg kanskje tatt en titt på springer spaniel, men de kan ha litt lyd. Faktorer som spiller inn er hvor mye aktivitet du ser for deg i hverdagen, og hvor mye pelsstell som er ok. Med puddel er du jo litt vant til pelsstell, så jeg antar det går fint?  Puddel med litt bedre research både på oppdretter og linjer kan jo også være en mulighet. De er flotte arbeidshunder, og det er jo en grunn til at de er brukt som servicehunder - da skal de tåle det meste av ulike situasjoner i ulike omgivelser. Hvis det kun var stresset hos denne hunden du ikke likte med puddelen så ville jeg dratt på noen puddeltreff og snakket med noen oppdrettere.
    • Fine puddelen som var min, for å få litt farge inn her 💚
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...