Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som virkelig har gjort inntrykk på deg..


Aya

Recommended Posts

Alle har vel møtt heelt spesielle hunder, som man ikke klarer å glemme... Fortell?

Når det gjelder meg må det vel være basseten Fred (Fred med øøørene). En liten, skjønn valp som sov på puta mi om natta og som jeg brukte til spor om dagen.. Hehe, var vel en ti/tolv år, og søskenbarnet mitt og jeg byttet på å gjemme oss i skogen. Fred fant oss hver gang. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Berner Sennen hunden Max, uten tvil!

For 2-3 år siden så passet jeg ham nesten hver dag. I sommerferien var jeg ut på lange turer med ham hver eneste dag, så han slapp å stå i hundegården mens eierne var på jobb.

Max lever enda, men har ikke hilst så mye på ham i det siste.

Max er en veldig spesiell sennen. Er desverre noen som er redd ham, fordi når det kommer folk bort til ham, så knurrer han helt forferdelig, mens han logrer med halen vel og merke! Og han har ALDRI vært aggresiv, er bare den dype knurringen han har.. (Eieren har sagt at hvis han en gang viser tanna mot en av småungene hans, så må han avlives, skjønner han godt der!)

Åhh jeg har mange minner om den hunden. Elsket chillinøtter over alt på jord, når jeg en gang i blant kjøpte meg det så SKULLE han ha en, og hun skulle ha den NÅ!:) Han gikk 10 meter, satte seg bokstavelig talt på beina mine, og gikk ikke videre før han fikk ei lita nøtt :D

En annen gang så var jeg på ene kjøpesenteret med ham. Jeg bandt ham i sykkelstativet og gikk inn. Etter 5 minutt kom ei dame som jeg kjenner, bort til meg. Hun lurte på om det var min hund som sto utenfor her. Det var det jo. Hun sa at jeg måtte gå ut å se hva han hadde gjort.

Det var litt av et syn som møtte meg! Max hadde nemlig kjedet seg, og liksom blitt "skremt" av toget som passerte bak senteret. Så han hadde dradd meg seg hele sykkelstativet uti veien, der sto han da! En stk diger sennen og et enda større sykkelstativ. Sperret veien for bilene og bussene, fint ja. *Host*

Jeg måtte ha hjelp til å få tilbake sykkelstativet, så dere kan tenke dere hvor tungt det er!

Siste gangen Max ble bundet i sykkelstativ ihvertfall :D

Max går også alltid i passgang, nekter å gå "normalt", hihi.. Han var på utstilling en gang, å det sier seg kanskje selv at det ikke gikk så bra med den gangen, haha..

Ellers så er det titt og ofte jeg ser han tuslende langs veien - alene. Eieren hans bor 2 km unna her, 2km langt trafikkert vei, underganger, krysse veien og det som er. Og foreldrene til han som eier Max er naboen min. Så når eieren er på arbeid, og Max er hjemme alene, så hender det seg at han kjeder seg, og på en eller annen måte greier å komme seg fri. Da går han de 2 km opp hit, helt alene! Er flere som har observert ham. Han stopper for å se om det er klart når han skal krysse veien, han passerer mennesker og andre hunder uten å se på de engang! Målbevist kar dette ja, hihi..

Broren min møtte på ham en gang han var på frifot igjen. Han prøvde å rope på Max, men han snudde ikke å så på ham engang :D

Oi, dette ble langt! Men kommer for alltid til å huske på Max, største kosebamsen det ja! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han høres skjønn ut! herlig med hunder som har så mye personlighet.. Passet forresten en shettis hoppe som var RAM til å kaste folk på tur.. Med en gang de var av løp hun hjem til stallen.. Og hun stoppet også for å se om det kom biler, osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååå, det må bli Fidi! En Griffon Bruxellois, som en kamerat av pappa eide. De bodde sammen en stund, og når jeg var på besøk hos pappa (som bor i oslo) så pleide jeg alltid å gå tur og sånn med henne. Det var den lydigste hunden noensinne, og kjempeglad! Jeg var vel ikke stort mer enn 10-12 år i alle fall, og hun gjorde alt jeg sa. Hun gikk fri ved foten midt i Oslo sentrum, uten å mukke. I parkene fikk hun fri, men sprang aldri langt unna, og kom alltid med en gang jeg ropte. Hun kunne danse og masse annet moro, og hun var så livlig og fin. Sånn vil jeg at LiLi skal bli! Må huske å spørre han hvordan han trente henne :) hihi.. Det var virkelig en herlig hund! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første schæferhund Rico. Jeg var 18 år da jeg første gang fik egen hund. Gikk ikke op i hunde som nu, med udstilling og lign, men ville bare ha en hund. Så i lokal avisen at der var schæfervalper til salgs. Men siden det var langt vekk så kunne jeg ikke komme mig dit. Men til al held skulle de til byen jeg bodde i dagen etterpå, så da sa de at de kunne ta en hannvalp med som jeg ville ha, og så kunne jeg se på han. Glemmer aldrig da jeg møtte dem på parkeingsplassen. Der stod de med en deilig liten valp. Faldt for ham med det samme. Fikk oplysninger om han og familie, og hvordan han har opførst sig i kullet og diverse. Jeg tog ham med mig hjem.

Han var den dygtigste valpen jeg har hatt. Allerede efter 1 måned kunne han sitt,dekk,gi labb, gå løs forbi andre hunder og holde sig til mig. Trente en del med han. Og mødte ofte folk som sa hvordan jeg turde ha hunden løs tæt på vei og andre hunder. Men det var jo fordi han altid gik ved min side, og jeg hadde ikke engang lært han på plass. Vi var veldig glade i hverandre, vi var sammen altid.

Men 6 måneder etter blev han desværre stjålet fra hagen. Men dette er en længere historie, men så han aldrig igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

En hund som gjorde stort inntrykk på meg var mammaen til Vicky, Sunny. Hun var den som viste meg at aussien var den rette. Sunny er en fantastisk aussie... Hun er datter av Multichampionen Lyveden Thunderflash, så hun har utsendet sitt og sjarmen derfra. Denne aussien er så sjarmerende. Hver gang det kom barn hev hun seg på rygg for å få kos, og når hun skulle bli trent sto ørene og halen rett opp. Hun var perfekt på alle måter. Så en dag fikk jeg vite at hun skulle parres, da måtte jeg bare ha valp etter henne. Da hun ble gravid så hun helt firkanta ut... hehe :) Denne hunden fascinerte meg så! aldri møtt en mer fantastisk hund... Kommer alltid til å huske Sunny, de isblå øynene, den spraglete pelsen og vippørene som alltid sto opp hvis ordet trening ble nevnt.... :D Etter henne var jeg så heldig å få Vicky som har farens ranch egenskaper, og utrykket til moren. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

laika vår første familie hund.

en drømme hund.

gla i alle og alt

elska og bli kosa på magen

en gang da betsefaren min ble syk måtte vi la henne vær hjemme og så glemte vi kakene på borde hun hadde ikke rørt ei av dem

vi prste en gang og kjøre til byen også trodde vi alle at hun var i bilen.

da vi kom hjem lå hun i oppkjørseln og venta.

hun gikk aldri langt unna huset.

hun elska bestefar også når vi var på besøk der så var det liksom de 2

men så tok aldern tak som 12 fjerna de liv mora pga av betenelse

etter det å gikk det noen år. men så ble hun blind men hun orientere seg kræsja aldri boma aldri på noe kanskje av til hvis hun fikk noe godt da men hun lukta seg til hvor go biten var

hun var så god med det tok ikke lange tiden før hun selv sa at nok var nok

og det var på tide og la henne gå.

da var hun 17 :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jammen meg mange triste historier her... :) og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :D

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

huff da det var jo sikkelig trasig :)

laika hadde en favorit bade plass.

hun visste alltid når vi dro ditt at det var bade tid og første man uti havet var henne.

det kommer nok alltid til og følge meg og min famili når vi er der at det er laikas badeparadis

Lenke til kommentar
Del på andre sider

uffda, har ejg ødelagt alles fredagskveld her nå :)

Det var da ikke meningen å få alle til å gråte her inne. Men ja det er en ganske trist historie. Husker enda de triste øynene hennes rett før hun la seg ned på bakken. Men de var likevel så fulle av ro.... Hun fikk lov å dø ifred og ro på plassen som hun var trygg og som hun elsket. Så egentlig er det jo en veridg og flott død. Savner henne fremdeles likevel :D

Men sånn er det vel med hundene våre, vi har ingen negative følelser ved dem, og desto værre å miste dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jammen meg mange triste historier her... :D og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :P

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

:P:P:P:P:P:P:P:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://www.spleis.no/project/445754 Jeg har null venner å minimalt med familie så jeg har ingen nettverk så håper på at dere kan være så snille å hjelpe meg å dele. Forventer ingenting og setter ekstremt stor pris på all hjelp vi får ❤️ Bucky kom inn i livet mitt som en liten sjarmør med et stort hjerte. Han er min bestevenn, min lille baby og midtpunktet i livet mitt. Han har gitt meg utallige smil, trøstet meg når livet har vært tøft og spredd mye glede til alle han møter Etter jeg kom hjem fra operasjon på Jack (andre hunden min) på tirsdag så jeg at Bucky ikke var i form å det var rett inn på dyresykehuset med han. Viste seg at han hadde svulst med veske i buken. Etter en rekke prøver og bilder så kom de frem til at han har kreft i leveren. Jeg tokk da valget i å prøve å gi han en kjanse da han fortsatt har mye livsglede igjen. Han ble operert på torsdag og de fikk ut hele kreften. Han mener at det er den possitive typen men vi vet ikke mer før prøvene kommer tilbake om 3-5 uker. Han så heller ikke tegn til noe flere kuler men vi må ta ct om noen uker/måneder igjen for å se om det er flere inni leveren. Men så langt så virker alt bra å jeg får kanskje hente han hjem i morgen ❤️ På tlf i sta så nevnte veterinæren at regningen er nå på nærmere 90 000kr (ink ligge over til mandag). Jeg har igjen ca 50 000kr på forsikringen i tillegg til noe på buffer konto men det er ikke nokk da jeg måtte ha en operasjon på Jack som blir delvis dekket og har måtte ut med en del penger i sommer da hvitevarer røyk og måtte spyle tett rør osv.. Så har valgt å prøve å spørre om hjelp selv om jeg syns det er flaut å ikke liker å spørre om hjelp..  Har over lengre tid prøvd å selge det jeg eier på finn uten hell så tviler på at jeg plutselig får solgt noe mer der nå, skal prøve å male bilder å selge men sliter mye med kronisk migrene utmattelse depresjon osv.. så vet ikke hvor mye jeg får til der. plukker også sopp på bestilling men var helt tørka ut når jeg skulle inn å se på onsdag så max uflaks. Har også valgt å kutte ut behandlinger,legetimer og medisiner fremover for å ta vare på Bucky å få betalt ned det jeg evt må ta opp i lån  
    • Det er masse ekle planter der ute. I områder med f.eks. borree (urt), hundegress eller boress (også gress) er det høyst sannsynlig noe plantemateriale som sitter fast i svelget. De nevnte gressartene har blader som kan forårsake skader, men det finnes mange flere gressarter som har frø med mothaker fra *******. 
    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...