Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som virkelig har gjort inntrykk på deg..


Aya

Recommended Posts

Alle har vel møtt heelt spesielle hunder, som man ikke klarer å glemme... Fortell?

Når det gjelder meg må det vel være basseten Fred (Fred med øøørene). En liten, skjønn valp som sov på puta mi om natta og som jeg brukte til spor om dagen.. Hehe, var vel en ti/tolv år, og søskenbarnet mitt og jeg byttet på å gjemme oss i skogen. Fred fant oss hver gang. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Berner Sennen hunden Max, uten tvil!

For 2-3 år siden så passet jeg ham nesten hver dag. I sommerferien var jeg ut på lange turer med ham hver eneste dag, så han slapp å stå i hundegården mens eierne var på jobb.

Max lever enda, men har ikke hilst så mye på ham i det siste.

Max er en veldig spesiell sennen. Er desverre noen som er redd ham, fordi når det kommer folk bort til ham, så knurrer han helt forferdelig, mens han logrer med halen vel og merke! Og han har ALDRI vært aggresiv, er bare den dype knurringen han har.. (Eieren har sagt at hvis han en gang viser tanna mot en av småungene hans, så må han avlives, skjønner han godt der!)

Åhh jeg har mange minner om den hunden. Elsket chillinøtter over alt på jord, når jeg en gang i blant kjøpte meg det så SKULLE han ha en, og hun skulle ha den NÅ!:) Han gikk 10 meter, satte seg bokstavelig talt på beina mine, og gikk ikke videre før han fikk ei lita nøtt :D

En annen gang så var jeg på ene kjøpesenteret med ham. Jeg bandt ham i sykkelstativet og gikk inn. Etter 5 minutt kom ei dame som jeg kjenner, bort til meg. Hun lurte på om det var min hund som sto utenfor her. Det var det jo. Hun sa at jeg måtte gå ut å se hva han hadde gjort.

Det var litt av et syn som møtte meg! Max hadde nemlig kjedet seg, og liksom blitt "skremt" av toget som passerte bak senteret. Så han hadde dradd meg seg hele sykkelstativet uti veien, der sto han da! En stk diger sennen og et enda større sykkelstativ. Sperret veien for bilene og bussene, fint ja. *Host*

Jeg måtte ha hjelp til å få tilbake sykkelstativet, så dere kan tenke dere hvor tungt det er!

Siste gangen Max ble bundet i sykkelstativ ihvertfall :D

Max går også alltid i passgang, nekter å gå "normalt", hihi.. Han var på utstilling en gang, å det sier seg kanskje selv at det ikke gikk så bra med den gangen, haha..

Ellers så er det titt og ofte jeg ser han tuslende langs veien - alene. Eieren hans bor 2 km unna her, 2km langt trafikkert vei, underganger, krysse veien og det som er. Og foreldrene til han som eier Max er naboen min. Så når eieren er på arbeid, og Max er hjemme alene, så hender det seg at han kjeder seg, og på en eller annen måte greier å komme seg fri. Da går han de 2 km opp hit, helt alene! Er flere som har observert ham. Han stopper for å se om det er klart når han skal krysse veien, han passerer mennesker og andre hunder uten å se på de engang! Målbevist kar dette ja, hihi..

Broren min møtte på ham en gang han var på frifot igjen. Han prøvde å rope på Max, men han snudde ikke å så på ham engang :D

Oi, dette ble langt! Men kommer for alltid til å huske på Max, største kosebamsen det ja! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han høres skjønn ut! herlig med hunder som har så mye personlighet.. Passet forresten en shettis hoppe som var RAM til å kaste folk på tur.. Med en gang de var av løp hun hjem til stallen.. Og hun stoppet også for å se om det kom biler, osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååå, det må bli Fidi! En Griffon Bruxellois, som en kamerat av pappa eide. De bodde sammen en stund, og når jeg var på besøk hos pappa (som bor i oslo) så pleide jeg alltid å gå tur og sånn med henne. Det var den lydigste hunden noensinne, og kjempeglad! Jeg var vel ikke stort mer enn 10-12 år i alle fall, og hun gjorde alt jeg sa. Hun gikk fri ved foten midt i Oslo sentrum, uten å mukke. I parkene fikk hun fri, men sprang aldri langt unna, og kom alltid med en gang jeg ropte. Hun kunne danse og masse annet moro, og hun var så livlig og fin. Sånn vil jeg at LiLi skal bli! Må huske å spørre han hvordan han trente henne :) hihi.. Det var virkelig en herlig hund! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første schæferhund Rico. Jeg var 18 år da jeg første gang fik egen hund. Gikk ikke op i hunde som nu, med udstilling og lign, men ville bare ha en hund. Så i lokal avisen at der var schæfervalper til salgs. Men siden det var langt vekk så kunne jeg ikke komme mig dit. Men til al held skulle de til byen jeg bodde i dagen etterpå, så da sa de at de kunne ta en hannvalp med som jeg ville ha, og så kunne jeg se på han. Glemmer aldrig da jeg møtte dem på parkeingsplassen. Der stod de med en deilig liten valp. Faldt for ham med det samme. Fikk oplysninger om han og familie, og hvordan han har opførst sig i kullet og diverse. Jeg tog ham med mig hjem.

Han var den dygtigste valpen jeg har hatt. Allerede efter 1 måned kunne han sitt,dekk,gi labb, gå løs forbi andre hunder og holde sig til mig. Trente en del med han. Og mødte ofte folk som sa hvordan jeg turde ha hunden løs tæt på vei og andre hunder. Men det var jo fordi han altid gik ved min side, og jeg hadde ikke engang lært han på plass. Vi var veldig glade i hverandre, vi var sammen altid.

Men 6 måneder etter blev han desværre stjålet fra hagen. Men dette er en længere historie, men så han aldrig igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

En hund som gjorde stort inntrykk på meg var mammaen til Vicky, Sunny. Hun var den som viste meg at aussien var den rette. Sunny er en fantastisk aussie... Hun er datter av Multichampionen Lyveden Thunderflash, så hun har utsendet sitt og sjarmen derfra. Denne aussien er så sjarmerende. Hver gang det kom barn hev hun seg på rygg for å få kos, og når hun skulle bli trent sto ørene og halen rett opp. Hun var perfekt på alle måter. Så en dag fikk jeg vite at hun skulle parres, da måtte jeg bare ha valp etter henne. Da hun ble gravid så hun helt firkanta ut... hehe :) Denne hunden fascinerte meg så! aldri møtt en mer fantastisk hund... Kommer alltid til å huske Sunny, de isblå øynene, den spraglete pelsen og vippørene som alltid sto opp hvis ordet trening ble nevnt.... :D Etter henne var jeg så heldig å få Vicky som har farens ranch egenskaper, og utrykket til moren. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

laika vår første familie hund.

en drømme hund.

gla i alle og alt

elska og bli kosa på magen

en gang da betsefaren min ble syk måtte vi la henne vær hjemme og så glemte vi kakene på borde hun hadde ikke rørt ei av dem

vi prste en gang og kjøre til byen også trodde vi alle at hun var i bilen.

da vi kom hjem lå hun i oppkjørseln og venta.

hun gikk aldri langt unna huset.

hun elska bestefar også når vi var på besøk der så var det liksom de 2

men så tok aldern tak som 12 fjerna de liv mora pga av betenelse

etter det å gikk det noen år. men så ble hun blind men hun orientere seg kræsja aldri boma aldri på noe kanskje av til hvis hun fikk noe godt da men hun lukta seg til hvor go biten var

hun var så god med det tok ikke lange tiden før hun selv sa at nok var nok

og det var på tide og la henne gå.

da var hun 17 :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jammen meg mange triste historier her... :) og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :D

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

huff da det var jo sikkelig trasig :)

laika hadde en favorit bade plass.

hun visste alltid når vi dro ditt at det var bade tid og første man uti havet var henne.

det kommer nok alltid til og følge meg og min famili når vi er der at det er laikas badeparadis

Lenke til kommentar
Del på andre sider

uffda, har ejg ødelagt alles fredagskveld her nå :)

Det var da ikke meningen å få alle til å gråte her inne. Men ja det er en ganske trist historie. Husker enda de triste øynene hennes rett før hun la seg ned på bakken. Men de var likevel så fulle av ro.... Hun fikk lov å dø ifred og ro på plassen som hun var trygg og som hun elsket. Så egentlig er det jo en veridg og flott død. Savner henne fremdeles likevel :D

Men sånn er det vel med hundene våre, vi har ingen negative følelser ved dem, og desto værre å miste dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Silje! skrev:
Det var jammen meg mange triste historier her... :D og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :P

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

:P:P:P:P:P:P:P:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dagen i dag var en kontrast til i går. Foruten en biltur til nærmeste bygdesentrum for å handle var vi bare hjemme. Vi hang utenfor mens naboen var inne og handlet. Ede var mer ufokusert og distrahert av de enkle omgivelsene med få mennesker enn han var på de travle stedene i går. Halvhjertede pliktsitter med beina i alle retninger med mange failed cues. Ingen iver av mestring, unntatt i det nyeste han har lært, som er å snurre en runde og rygge inn mellom beina. Den var han ivrig med. Ellers lett distrahert av de få forstyrrelsene som var. Hadde det ikke vært for HD-frykten hadde jeg benyttet "terrenget" til parkour trening, men jeg er livredd for hoftene hans, så den typen trening påbegynnes ikke før han er et godt stykke inn i puberteten. Håper fortsatt vi klarer utvikle god kroppsbevissthet og motorikk.  Gikk tom for godbiter til sladretrening et par minutter før naboen kom ut igjen, så jeg måtte overlate Ede til ham uten godis. Det ble visst konsert, med klimaks da Ede gjennom vinduet så meg stå i kassen. Han hadde fått panikkanfall da jeg gikk inn, på tross av at han har en kjempegod relasjon til naboen. Gjensynsgleden var 🐾💕 Fikk meg til å tenke på et visdomsord: — Lås bikkja og kona/mannen ned i bagasjerommet på en sedan i noen timer. Se hvem av de to som er glad for å se deg når du åpner igjen 😉 Viktig å huske om en noen gang befinner seg i konflikt med en kjæreste som stiller ultimatum om hunden. Aldri sett et eksemplar av den illojale arten homo sapiens over hunden. Det er uteliggere med hund som er lykkeligere enn ektefeller med fine hus.    Vi gikk en tur på kvelden som resulterte i sandyner inne, selv etter en grundig tørk i gangen. Riesen har ikke den mest funksjonelle og praktiske pelsen å ferdes på bygda med. Suger til seg. De MENGDENE størknet gjørmesand..  Første gang jeg har fått bruke ullrake på ham uten å måtte skjerme meg mot drapsforsøk. Som om han forstod at Coat Prince'n var hjelpsom nå. Ubehagelig, though, og klagde litt, men lot meg, uten en eneste godbit i nærheten. Etterpå ble det et bad. Beste så langt. Kun et par anledninger av lyst til å rygge ut av dusjen, ellers helt kewl med å bli sjamponert og skylt keitete med en hånd mens den andre holdt et steady supply av frosne kjøttboller å slikke på. Selv skjegget og barten fikk jeg sjamponere og skylle mens han klarte gomle uten å få såpe i munnen. Vi er et supert team 👍🏼 Måtte pause for å sjekke med Grok om han kunne komme opp med et like catchy navn på frosne råkjøttboller som "Ice Cream". Vi ble enige om Frostballs som er gøy å si, men det var mange kandidater i mange kombinasjoner av synonymer, derfor fikk Ede chillballs i dusjen, mens jeg fikk frostbites av å holde de.  Han klagde ikke. Var kosete og god og helt rolig ved håndkletørking uten bestikkelser etterpå. Helt utrolig hva et helt måltid av bare frostballs gjør med relasjonen 🥰 ..eller kanskje han var kald og frøs 🥶 og ville varme seg på meg. Også en mulighet. Nå sover han søtt og intetanende om at muttern har bestemt seg for å bare gå byturer på så ren asfalt som mulig de nærmeste dagene. Trenger lære ham å overlate husarbeid til husmor før han kan dra inn så mye sand igjen. Ikke helt enkelt når mopp og kost og kluter i bevegelse er de aller gøyeste lekene han vet om. I likhet med håndklær og klær og sengetøy og muttern og ting som dingler og gjenstander som ligger stille og whatever, så er rengjøringsutstyr også de morsomste bitelekene som finnes.  Plan for i morgen: Leave it med distraksjoner  Bli sittende/liggende/stående med distraksjoner  Hold posisjon urørlig (fordi vi skal opp i ansiktet nær øynene med saks snart  Klippe klør og potepels. Se an humøret hans og kanskje prøve med maskin på potene igjen. ...eller saks. Det blir antagelig saks fordi jeg blir utålmodig på et punkt hvor han bare øker i stress. Potene er precious. Veldig cautious om de.  Klippe kropp og bein med maskin Gå tur på tørr asfalt  Whatever vi får av innfall som passer i øyeblikket  Også, Milepæl: Første virkelige vokterbjeff, 14 uker. Det var alvor. Nabo som har vært bortreist en uke kom gående gjennom porten i mørket. Silhuett med stor bag. Det var reelt alvor for Ede. Dypeste vokterbjeffene lød plutselig fra den lille valpen, og han gikk selvstendig til enden av båndet med høy hale for å ta seg av denne trusselen selv. Reagerte på kontaktlyd fra meg og kom inn igjen, men lot ikke guard down før han var i nærkontakt og gjenkjente ham.  Usikker på om det var rett av meg å la ham selvstendig gå frem til naboen med den attituden der. Rådene fra de som driver med Den Typen Hund er å utøve lederskap ved å be ham bak meg. Jeg tenkte at siden han kjenner naboen skulle han få gå frem selv og oppdage at det ikke var noen trussel, men en bekjent. Jeg vet ikke helt hva fasitsvaret er. Antakelig er det at han går bak når jeg ber ham, men jeg trenger ikke be ham hver gang. Om jeg reelt ber ham bak fordi jeg frykter for noens liv og helse, så tror jeg ikke det vil berolige ham ^^ Om jeg ber ham bak fordi jeg ikke ønsker at han skal hilse ivrig på personen er det et annet scenario. Jeg ser ikke noe galt i å være inkonsekvent på det. 
    • Ok, det var bra. Ja det gir mer mening i land med større smitttepress. 
    • Dette med beskyttelse opp til 12 uker er en gammel greie, og mest utbredt i Utlandet, ja. Jeg ville definitivt unngår samvær med ukjente hunder fram til andre vaksine, men ikke noe særlig mer enn det tror jeg. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bodd i et land med mer smittsomme dyresykdommer.
    • Hehe, ja tida går. Pax ble gammel og grå, og litt døv. Men ung til sinns hele livet   Godt å høre at de gamle bøkene gjelder enda. Har ikke glemt alt, men litt oppfrisking må nok til. Holder meg nok fortsatt på den positive delen av spekteret.  Blir ny rase også denne gangen så det blir spennende   Der bekrefter du inntrykket jeg også har fått av det som rører seg på sosiale medier. Mange selvoppnevnte eksperter og mer eller mindre kvalifiserte "trenere". Typisk at det går i pendler. Men som Simira sier så er det jo mye US/UK innhold. der, i hvert fall på mine feeds. Som sagt så holder jeg meg til det positive.  Men når sant skal sies høres det jo ganske kjent ut som for 10-15 år siden. Nye aktører, samme show 😋 Hørte/leste forresten noe om at valper ikke skal settes ned på gress/tas med ut i verden før de er vaksinerte? Må bæres rundt om de skal miljøtrenes og sosialiseres før 12 uker (og det bør de jo). Det er vel en UK/US greie? Har ikke hørt om slikt her før. Mener ikke hilse på alt som rører seg altså, men gå på bakken må da gå an? 
    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...