Gå til innhold
Hundesonen.no

Grå schäfer


Rosin

Recommended Posts

Er dette en egen rase slik hvit schäfer er, eller er det bare en fargevariant av den vanlige? Er HD like utbredt på grå schäfer som på "normalfarget"?

Noen oppdrettere i Norge som avler grå ?

Ble litt nysgjerrig etter å ha sett et bilde.. synes de ser ut til å ha mer normal bakpart enn den bananformede, vanlige schäferen. |=

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette en egen rase slik hvit schäfer er, eller er det bare en fargevariant av den vanlige? Er HD like utbredt på grå schäfer som på "normalfarget"?

Noen oppdrettere i Norge som avler grå ?

Ble litt nysgjerrig etter å ha sett et bilde.. synes de ser ut til å ha mer normal bakpart enn den bananformede, vanlige schäferen. |=

Det er ikke egen rase, men mer en betegnelse. De fleste er vel grå, men snakker man om "grå schäfer", så mener man schäfere avlet fra brukslinjer. En annen betegnelse er bruksschäfer, og de kan ha alle de vanlige fargene, fra sort til "riktig" farge til grå.

Det er flere oppdrettere som avler på disse hundene. Blir flere og flere også, faktisk, noe som jeg personlig ikke i det hele tatt synes er noe positivt! Jeg mener det senker kvaliteten på avelen, og det ser ut som om flere har kastet seg på en popularitetsbølge, dessverre.

Jeg tror du kan få like mye HD på en bruksschäfer som på alle andre schäfere, men de regnes vel som litt bedre kvalitetstestet (frem til nå i alle fall) enn de vanlige schäferne siden de aller, aller fleste har vært brukt aktivt innen tjeneste og konkurranse.

Mange er også rettere i kroppen enn de tradisjonelle, men det er en del stygge der også, synes jeg. Ikke nødvendigvis i vinklene i beina, men enkelte ser jo ut som bjørner mer enn schäfere :) Er vel også på tide å få ned størrelsen på bruksschäferen også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare det at nye oppdrettere av bruksschäfere averterer og fronter med at de avler "grå schäfer" synes jeg personlig blir litt teit:

En god brukshund er en god brukshund uansett farge, og å begynne med fargeavl når det fra før av er en smule begrenset med "ting å ta av"... er kanskje ikke det JEG synes noe særlig om. Eller som resultatrike oppdrettere av bruks- og tjenestehunder har brydd seg om hittil - derfra kommer det "alt", og både kort- og iblant langhår, bare de kan jobbe.

De bryr seg som kjent, og som Yngvil er inne på, også fint lite om utseende - så de avler neppe BEVISST på "mindre skrånende bakparter" (noe som forøvrig ikke har noe med HD å gjøre... siden også spik-rette bruksschäfere kan ha HD), det er derimot utstillingsoppdretterne som har avlet mer ekstreme hunder av UTSEENDE.

Som sagt: Den viktigste forskjellen ligger ikke i om rumpa er høy eller lav, men det som befinner seg INNI knotten på dem :)

Det er jo samme avlsmateriale som ligger bak uansett, dette var jo samme stamme i sin tid. Siden det er "lettere" å fokusere på færre ting, så har kanskje bruksoppdretterne hatt en fordel? "Bare" to ting - helse og mentalitet... Siden disse hundene egner seg mest til aktivt bruk, så forventes det jo at hofter og helse holder på flere enn bare "stjernen" i kullet - og man har vel prioritert deretter.

De hvite schäferne, nå egen rase hvit gjeterhund, er mildere enn en vanlig schäfer generelt, ifølge raseklubben i Sverige blant annet - mens bruksschäferne er helt i den andre enden, meget seriøse arbeidshunder. Så har du meget gode kombinerthunder rundtomkring midten, som er fine hunder for vanlig bruk, og de utstillingsoppdrettede der mentalitet prioriteres lavere enn utseende.

Det kan bli litt "keiserens nye klær", hvis man bare tror fargen borger for noe :P

Les mer for eksempel her:

http://www.svenskbruksschafer.com/ (tror det er den adressen, var nede nå).

Det er som de hvite schäferne: Det er HD der også, siden de også stammer fra de samme linjene som antagelig bragte med seg HD fra starten av, helt tilbake i rasens opprinnelse. Siden man ikke hadde røntgen da, så ville det nok være lett å avle på hunder med iallfall lett, kanskje også middels grad (ut fra dagens definisjon), siden dette på godt trente hunder kan være ganske lite merkbart - før de blir eldre, og gamle dagers hunder ble kanskje ikke så gamle. Dermed kan man ha etablert ganske bredt dette med HD.

Så det er ikke nødvendigvis "dagens dårlige avl" som har skylden, men faktisk det at det er ganske krevende å jobbe med å redusere noe som er blitt vanlig innen en rase - og at det ikke er SÅ lett å legge føringer på oppdrettere flest. Man sier jo nettopp dette at det er verre å avle på den ene frie fra et kull med endel HD, enn det er å avle på en med C fra gode, frie linjer ellers.... så jeg er glad det ikke er meg! Man prøver jo å finne frem til nye måter, med HD-indeks etc, så man får se.

På australske og tildels franske gjeterhundraser ER det jo fremdeles skralt med HD-røntging, ikke sant - så det ligger mange skjulte bomber og venter når vi tar dem inn her og begynner med våre krav.

Derimot er det andre ting enn HD som er viktig: Som dette med dårlig immunforsvar og andre ikke så målbare ting. Derfor er det ok med oppdrettere som kan vise til kullister hvor det står hva hundene deres bedriver innen bruks/tjeneste, hvor gamle de ble, etc - det er en god pekepinn på at de ikke er for syke til å jobbe for eksempel.

Dette ble stor avsporing!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...