Gå til innhold
Hundesonen.no

Italiensk mynde vs whippet

Rosin

Av Rosin,
i Hundeprat

Recommended Posts

bardmand Mentor

bardmand

Skrevet
Skrevet

Jeg tror forskjeller mellom (mynde)raser må ses på bakgrunn av såvel opprinnelig som nåværende bruks- og kulturområde i tillegg til størrelse og geografi. Dessuten har man jo både miljømessige og arvelige forskjeller mellom linjer og individer.

Siden kan og bør man kanskje ha et temperamentsmessig ideal for rasene. Min idealwhippet er litt "Jekyll and Hyde" - fornuftig, rolig og vennlig i de fleste situasjoner - og en kraftpakke av eksplosiv fart på den andre. Min idealitaliener er nok litt mer av en klovn og en flørt - mer på alerten, utadvent og sosial.

Et felles ideal for begge rasene er at de skal kunne gå godt overens med andre hunder, dyr og folk. Dette mener jeg også det finnes støtte for i rasenes opprinnelse. Til og med italieneren har en fortid som jakthund, og jakt med mynder foregår som regel med flere hunder som samarbeider om gangen - da er det upraktisk med hunder som ryker i hverandre i stedet for byttet. Whippets brukes den dag i dag sammen med ildere på jakt i sitt hjemland, så noe hodeløst jaktinstinkt er heller ikke å foretrekke.

Italieneren er dessuten en utpreget selskapshund, mens whippeten stammer fra små kår der det neppe var aktuelt med egne kennelanlegg - så hunder av begge rasene burde gå overens med husholdet forøvrig, tenker jeg. Det var kanskje ikke så nødvendig for alle andre mynderaser i hine hårde. Whippeten burde kanskje ikke gå for mye i veien når den ikke skaffet mat til gryta, mens italieneren har og hadde som jobb å underholde - kanskje ligger noe av forskjellen mellom rasene der?

Nå sier jeg verken at alle whippets eller italienere i gamle dager var vennlige og uproblematiske, eller at mynder av enkelte andre raser ikke kunne være det - jeg prøver bare å si noe om hva jeg tenker meg ville være praktisk eller ønskelig - og at det er litt av bakgrunnen for mitt ideal.

Selv har jeg whippet, men at italieneren skulle være noe mindre hund enn whippeten, er jeg ikke enig i. Renslighetsproblemer forekommer nok, men slett ikke hos alle - og også enkelte whippethanner markerer inne.

Helseproblemer forekommer på italienere så vel som på whippets, men i forhold til andre småvokste raser vil jeg ikke påstå italieneren er spesielt utsatt. Det med beinbrudd er veldig omdiskutert - noen mener det kan finnes enkelte linjer som er mer utsatte enn andre, mens andre heller mer til at det er italienerens aktivitetsnivå, fart og dødsforakt som er årsak til de fleste beinbrudd. Uansett har det ingen sammenheng med utseendet på hunden - de mest finlemmede kan ha vel så sterke bein som de litt større og grovere.

I det daglige vil jeg si at valget mellom whippet og italiener først og fremst må gå på magefølelse - hvilken man har best kjemi med, rett og slett. Eller hvorfor ikke en av hver? Til en småbarnsfamilie ville jeg nok likevel anbefalt en whippet - selvfølgelig er de litt mer robuste rent fysisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider
  • 2 weeks later...
Moghrebi Explorer

Moghrebi

Skrevet
Skrevet

Jeg har sloughi, og har ikke hatt noen problemer med å få ham til å holde seg nær meg på tur. Han er en menneskekjær, sosial og leken mammadalt og bedagelig sofapotet, men har også mye jakt og energi i seg. Det er utrolig hvor kjapt han løper, og hvor lenge han kan holde på. Heldigvis har jeg vært forutseende nok til å trene på kontakt under skogsturer uten kobbel, og han har lært at mamma'n gjemmer seg med en gang han mister øyekontakt. Sloughier vil helst ikke miste oversikten over hvor menneskene deres er, så sånn er de ganske greie å ha med å gjøre.

Jeg har vært hos Line Urke etpar ganger, og har vært der i dagevis begge gangene. Fra første introduksjon var sloughiene hennes (Alto, Disa, Saphire og Azira) kontaktsøkende, hyggelige, rolige og kjærlige. Faktisk i større grad enn hennes to salukier.

Jaktlysten og viljen deres til å komme på innkalling varierer, men vaktinstinktet er moderat hos alle sammen. Line har nå også en voksen tsjekkisk tispe på besøk, og hun har tilpasset seg sitt midlertidige hjem uten det minste problem. Man leser jo om at det visstnok ikke går så bra å omplassere sloughis, men Dahija trivdes som fisken i vannet allerede etter en uke. Og jeg har hørt om flere engelske "resque" sloughis som har blitt omplassert med hell.

Line, familien og hundene bor på en gård med stall som de leier ut, men ingen hunder bjeffer på besøkende mennesker. Fremmede hunder kan de bjeffe på, men mest for å få oppmerksomhet. Katter, derimot, driver dem til vanvidd (det hjalp ikke på saken at stallkatta hadde beilere da jeg sist var på besøk...).

Line og jeg klatret hele veien opp på toppen av Frostatinden med åtte hunder i bånd (hvorav 1-2 gikk løs i korte perioder). Ikkeno' problem. Vi traff både folk og hunder underveis, men ingen av hundene våre sa et knyst til noen av dem.

Jeg kontaktet for en tid tilbake en fransk oppdretter og spurte etter valp. Hun hadde to-tre 9 måneder gamle unghunder igjen fra sitt siste kull. Men hun nektet plent å selge til en by-boer? Hvorfor? Jo, fordi hun bodde på landet, og unghundene hadde aldri sett en buss engang! Er det da rart at sloughis på utstillinger kan gi inntrykk av å være sky og utilnærmelige? Jeg har også hørt om azawakhs som fungerer utmerket i bystrøk, så det er vel gjerne også et spørsmål om sosialisering og miljøtrening, og ikke bare "instinkt", som gjør dem slik de er. Jeg har selv truffet to azawakhs, og ingen av dem var særlig tilnærmelige. Men en venninne av meg er på besøk hos en saluki/azawakh-oppdretter i USA, og hun fikk etpar azawakhs i fanget sånn helt uten videre. Så det er utvilsomt endel individuelle forskjeller.

Jeg for min del er så fornøyd med sloughien min at jeg skal ha en til. Og forhåpentligvis blir det et kull hos Line i høst. Forøvrig er det nå to kull i Sverige. Sjekk den svenske raseklubben for mer info: http://www.azsk.se/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kantarellen
      Eldre hund og unghund som ikke kan være alene i samme hus,råd?

      Av Kantarellen · Skrevet

      Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • simira
      Eldre hund og unghund som ikke kan være alene i samme hus,råd?

      Av simira · Skrevet

      Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Kantarellen
      Eldre hund og unghund som ikke kan være alene i samme hus,råd?

      Av Kantarellen · Skrevet

      Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • simira
      Eldre hund og unghund som ikke kan være alene i samme hus,råd?

      Av simira · Skrevet

      Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Kantarellen
      Eldre hund og unghund som ikke kan være alene i samme hus,råd?

      Av Kantarellen · Skrevet

      Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.

  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...