Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke hunder har livets rett?


ida

Recommended Posts

Nå ønsker jeg klare tilbakemeldinger fra dere på om jeg burde gi opp like gjerne med en gang? Jeg er nok preget av andre tråder, der noen av dere forventer så mye selvkontroll av hundene deres, at jeg aldri kan forvente at Fibi noengang når et sånt nivå.

Når hun blir usikker, så har hun en masse erfaring på å takle det ved utfall. Dvs at hun hiver (stort sett hev) seg mot passerende sykler, unger som løper, sparkesykler osv. Vi jobber med avledning og avledning. Sykler og alt annet kan stadig passere i fred nærmere og nærmere henne. Traktorer, mopeder og andre motorkjørertøy kan jeg ikke huske sist hun brydde seg om. (Hun var igrunnen livredd all trafikk da vi overtok henne). Stressatferd som hopping og biting i våre armer på tur, er også helt borte. Vi sto jo mer på båndet, enn vi gikk i perioder. Den evige vandringen inne, er så godt som borte. Ja, ja, hun stjeler litt blyanter og slikt, men ikke hele tiden og hun er ikke sånn manisk som hun var. Jo mer hun nærmer seg en "normal" hund i atferdsmønsteret sitt, jo "gærnere" skjønner jeg at hun var. Når hun nå ikke ønsker å hilse på en hund som kommer bort, takler hun like gjerne det ved å stille seg bak meg, som ved å spille tøff. Bedre det, jeg kan ordne opp for henne jeg! Klart det. Hun er også en stor kosehund og vi kan legge armene rundt henne og hva vi måtte finne på av dumme mennesketing bare fordi vi vil kose litt! All oppmerksomhet fra "flokken" er velkommen.

Men, ja for det er jo grenser for hvor langt jeg kan se at denne fremgangen vil gå! Sånn det er nå, vil jeg ikke ha fremmede småunger i nærheten av henne, i det hele tatt. Alle naboer og bekjente som har fulgt med oss litt sånn innimellom, skryter av hvor bra hun er blitt. Det er klart jeg nå har en (stort sett) lydig voksenhund og ikke et vandrende fyrverkeri i bånd, men det handler jo like mye om at jeg har trent på nødvendige ferdigheter og ikke minst mye rotrening, som at hun egentlig er blitt så mye "snillere".

Det er rasetypisk for tolleren å være reservert mot fremmede, så det lar jeg henne være. Hun skal la seg hilse på av de jeg lar hilse på henne, men hun skal da ikke måtte bli kost på av alle og enhver, eller??.. Det jeg lurer på er om jeg har skapt en tikkende bombe istedenfor et vandrende fyrverkeri, for jeg tror nok alltid at jeg må være litt påpasselig med hva hun utsettes for og hvem som utsettes for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tar (i mitt svar) utgangspunkt i at hun aldri blir helt "bra" og ikke kan stoles 100% på.

Hvis du har mulighet til å skjerme henne slik at det ikke oppstår noe fare, ser jeg ikke noe problem med det.

Hvis forventningen er å behandle henne som en hvilkensomhelst annen hund, er det nok mindre lurt.

Vet selv hvordan det er å ha "ikke helt god" hund, og det var ikke et slikt hundehold som de fleste her inne ønsker seg. Ingen hundetreff, ikke løpe løs på hundesletta, ikke ferdes på steder med mye folk, osv osv.

Hun var snill som dagen er lang, men kjeftet noe avsindig på alt hun ikke kjente av folk og hunder (vi stolte aldri på at hun ikke en dag kunne finne på å gjøre noe mer, om hun fikk sjansen). Hun var også mye, mye verre i utgangspunktet. Kjeftet på søplekasser, benker, trær, biler, og blokkerte fullstendig. Angrep er beste forsvar-hund.

Hun fikk bli gammel, uten å forvolde skade.

Jeg synes sånne hunder har livets rett hos eiere som er sitt ansvar bevisst, både av hensyn til hunden og omgivelsene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Nå ønsker jeg klare tilbakemeldinger fra dere på om jeg burde gi opp like gjerne med en gang? Jeg er nok preget av andre tråder, der noen av dere forventer så mye selvkontroll av hundene deres, at jeg aldri kan forvente at Fibi noengang når et sånt nivå.

Når hun blir usikker, så har hun en masse erfaring på å takle det ved utfall. Dvs at hun hiver (stort sett hev) seg mot passerende sykler, unger som løper, sparkesykler osv. Vi jobber med avledning og avledning. Sykler og alt annet kan stadig passere i fred nærmere og nærmere henne. Traktorer, mopeder og andre motorkjørertøy kan jeg ikke huske sist hun brydde seg om. (Hun var igrunnen livredd all trafikk da vi overtok henne). Stressatferd som hopping og biting i våre armer på tur, er også helt borte. Vi sto jo mer på båndet, enn vi gikk i perioder. Den evige vandringen inne, er så godt som borte. Ja, ja, hun stjeler litt blyanter og slikt, men ikke hele tiden og hun er ikke sånn manisk som hun var. Jo mer hun nærmer seg en "normal" hund i atferdsmønsteret sitt, jo "gærnere" skjønner jeg at hun var. Når hun nå ikke ønsker å hilse på en hund som kommer bort, takler hun like gjerne det ved å stille seg bak meg, som ved å spille tøff. Bedre det, jeg kan ordne opp for henne jeg! Klart det. Hun er også en stor kosehund og vi kan legge armene rundt henne og hva vi måtte finne på av dumme mennesketing bare fordi vi vil kose litt! All oppmerksomhet fra "flokken" er velkommen.

Men, ja for det er jo grenser for hvor langt jeg kan se at denne fremgangen vil gå! Sånn det er nå, vil jeg ikke ha fremmede småunger i nærheten av henne, i det hele tatt. Alle naboer og bekjente som har fulgt med oss litt sånn innimellom, skryter av hvor bra hun er blitt. Det er klart jeg nå har en (stort sett) lydig voksenhund og ikke et vandrende fyrverkeri i bånd, men det handler jo like mye om at jeg har trent på nødvendige ferdigheter og ikke minst mye rotrening, som at hun egentlig er blitt så mye "snillere".

Det er rasetypisk for tolleren å være reservert mot fremmede, så det lar jeg henne være. Hun skal la seg hilse på av de jeg lar hilse på henne, men hun skal da ikke måtte bli kost på av alle og enhver, eller??.. Det jeg lurer på er om jeg har skapt en tikkende bombe istedenfor et vandrende fyrverkeri, for jeg tror nok alltid at jeg må være litt påpasselig med hva hun utsettes for og hvem som utsettes for henne.

Det høres jo ut som om du har gjort en god jobb - utgangspunktet tatt i betrakning, og siden du selv ser at hunden velger andre løsninger på problemer nå enn hun gjorde tidligere så ville jeg vel ikke vært redd for at hun plutselig skulle bli gal igjen.

Om du i tillegg fortsetter å la være å sette henne i situasjoner hvor du vet hun er ukomfortabel så ser ikke jeg noe problem med å ha en sånn hund.

Vi er jo rare vi mennesker også, vi er utrolig tilpasningsdyktige og det er innimellom faktisk nesten skremmende hva vi er villig til å leve med - og endog mene at det er normalen.

Nei, jeg sier ikke til deg nå at du går over grensen som gidder å leve med en sånn hund, men tenker du etter så vet du at du har gjort en del tilpasninger i livet ditt som gjør det mulig å ha en sånn hund.

Jeg har gjort det selv - hadde en groenendaeltispe som var ett skikkelig vrak av en hund, redd folk, hysterisk for skarpe lyder - allikevel så fikk vi det til å funke. Rett nok så fikk hun aldri erfare at det lønte seg å gjøre utfall, hun lærte imidlertid å tolerere og å gå i passivmodus (vente til det går over) i ubehagelige situasjoner. Hun ble 10 år - da fikk hun hjerneblødning og ble avlivet - det er nå fire år siden og det er ikke så lenge siden jeg sluttet å kveppe til om noen smalt med tyggisen på bussen eller toget for å si det sånn. Jeg tar meg selv fortsatt i å reagere i settinger hvor hun hadde reagert liksom.........

Hadde jeg fått en sånn hund som henne i dag - etter å ha levd i 11 år med bare velfungerende og avbalanserte hunder med normal psyke - så hadde jeg avlivet henne umiddelbart, i dag mener jeg at hun nok hadde hatt det best som død - den gangen for 14 år siden så ble hun en utfordring og hun er kanskje den hunden som har lært meg mest. Hun var ett elskelig vesen med allverdens fobier stakkar - men hjemme var hun en stjerne........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er hunden selv. Hvis DU mener at hun er mye bedre, og at situasjoner der hun hygger seg - hjemme, på skogstur, sammen med eventuelle hunder hun kjenner og stoler på - er i flertall i forhold til de situasjoner hvor hun føler at verden er ute etter henne... ja, da er jo den saken grei. Liv er ikke liv for enhver pris, og hunder bør også ha det "hyggelig".

Når det gjelder hva hunder bør tåle, så kan du vel like gjerne si: Hvor flink er du til å forutse situasjoner? Det høres jo ut som du har tålmodighet og konsentrasjon nok til å være konsentrert om hunden i alle situasjoner - og det må du jo være, med en slik en <_<

Og neste spørsmål blir da: BITER hun, eller er det "bare" bjeffing og skremmeadferd? En hund som bjeffer som besatt, men som har høy terskel for å bite, er egentlig ikke så ille å ha. En hund som faktisk bjeffer tidlig i forhold til truende situasjoner med folk, kan være bedre - fordi folk vil stoppe/styre unna - enn en som ikke EGENTLIG er blitt så mye tryggere, men som har lært seg til å ti stille, eller kanskje avvente. Da kommer folk også raskt nærmere, "hunden ser snill ut", og så kommer de kanskje innenfor avstanden hun synes er skummel. Så DEN balansen er hårfin. Og mye opp til deg.

Er terskelen lav for å bite, ja, da blir mye opp til deg igjen: Barn er det overalt, og kan du håndtere det? Alternativet kan jo være å putte på en enkel stoffmunnkurv i utsatte situasjoner, og da snakker vi om for barnas skyld. Er jo ikke vondt det heller...

Det er ENORMT krevende å ha en slik hund. Kjente engang en som var ...lettbitt. Eier var i kontinuerlig beredskap, men hadde utrolig kontroll og oversikt. Den ENE gangen vedkommende var litt uoppmerksom, selv om hunden stod tett inntil, så glefset den borti noen unger som brått og uventet (som alltid når det er barn...) kom stormende rundt hjørnet. Derfor mener jeg generelt at gode hunder bør tåle atskillig, og at problemhunder ikke skal omplasseres til hvem som helst - og at det krever utrolig mye, mer enn folk kanskje aner på forhånd - jfr. Argyros erfaringer, for å håndtere en slik hund. Det er også mange skuffelser; når du tror det begynner å gå bedre, kommer det gjerne en liten utforbakke igjen, så ståpåvilje kreves nok også! Men hunder lærer, og med både alder og med erfaring (at hun erfarer at hun faktisk OVERLEVER, gang etter gang) så kan mye bli bedre.

Men selvsagt... de som ER klar over det, og er villige, kan gjøre en flott jobb - slik det høres ut som du gjør!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må du ikke gi opp Ida! Jeg husker hvordan Fibi var da hun kom til deg, og du har gjort en pokker så god jobb! Og det kommer nok til å bli enda bedre! Alle små-tasser som ikke har hatt det bra burde hatt en mamma som deg! Og når det gjelder den tikkende bomben så tviler jeg på at det er det du har skapt. For du undertrykker ikke hennes "fyrverkeri", du avleder det, og forteller henne at sånt trenger man ikke gjøre. Og så rolig og selvsikker hun er sammen med deg forteller noe helt annet enn at stresset hennes ligger og ulmer. Jeg synes ikke hun har hatt passivt stress engang når dere har besøkt meg på statoil. Og selvfølgelig blir det nok ikke helt borte, for de har lett for å falle tilbake til ting som en gang var en vane, men fatt mot! Og fortsett å jobbe! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for kloke og koselige ord! Jeg ble nok litt påvirket av en annen tråd og tenkte at jeg aldri vil få til de "sikkerhetskravene" andre har til sine hunder. Neida Akela, hun har aldri bitt. Hun hiver seg fram (stadig skjeldnere) og pipebjeffer, men hun har igrunnen overlatt kontrollen til meg mer og mer. Det er jo behageligere å sitte eller ligge og vente på en godbit, enn å hele tiden måtte beskytte seg mot all verdens "farer".

Men du Hilde, jeg gjør jo ikke annet enn det jeg må for å forme et levelig hundeliv for prinsessa og menneskene rundt henne (ikke minst meg selv :D ). Det er en ganske omfattende prossess, kan man si, men det er jo også fordi jeg har måttet tilegne meg så mye kunnskap som jeg trodde jeg hadde fra før <_< . Hadde aldri i livet trodd at jeg noen gang skulle si at Statoil er en viktig arena for miljøtrening. He he!

Heldigvis at atferd er gøy og hund er :P.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for kloke og koselige ord! Jeg ble nok litt påvirket av en annen tråd og tenkte at jeg aldri vil få til de "sikkerhetskravene" andre har til sine hunder. Neida Akela, hun har aldri bitt. Hun hiver seg fram (stadig skjeldnere) og pipebjeffer, men hun har igrunnen overlatt kontrollen til meg mer og mer. Det er jo behageligere å sitte eller ligge og vente på en godbit, enn å hele tiden måtte beskytte seg mot all verdens "farer".

Men du Hilde, jeg gjør jo ikke annet enn det jeg må for å forme et levelig hundeliv for prinsessa og menneskene rundt henne (ikke minst meg selv :D ). Det er en ganske omfattende prossess, kan man si, men det er jo også fordi jeg har måttet tilegne meg så mye kunnskap som jeg trodde jeg hadde fra før <_< . Hadde aldri i livet trodd at jeg noen gang skulle si at Statoil er en viktig arena for miljøtrening. He he!

Heldigvis at atferd er gøy og hund er :P.

Hihi, ja statoil er ekstraservice :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...