Gå til innhold
Hundesonen.no

Jakthunder...


Guest Christine

Recommended Posts

Ja, og den har jeg svart på over der - den er jo en del av korningen. Det kan virke som den er åpen for alle raser, ville jo vært merkelig om mentaldelen er åpen for alle og eksteriørbeskrivelsen bare for noen få.

Eeeh? OK - jeg er blånd... Veldig blånd... Er "mentaltest" det samme som "eksteriørbeskrivning"? Det må være i Sverige, det da?

"Marilyn M" alias "Mia G"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 419
  • Created
  • Siste svar
Eeeh? OK - jeg er blånd... Veldig blånd... Er "mentaltest" det samme som "eksteriørbeskrivning"? Det må være i Sverige, det da?

"Marilyn M" alias "Mia G"

Nei, men man har både mentaltest og eksteriørbeskrivning i korning, og det er sånn type eksteriørbeskrivning de har i korningen Fanny etterlyser, om jeg har forstått det rett etterhvert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eeeh? OK - jeg er blånd... Veldig blånd... Er "mentaltest" det samme som "eksteriørbeskrivning"? Det må være i Sverige, det da?

"Marilyn M" alias "Mia G"

Kjære miss blååånd :).

Mentaltest er IKKE det samme som eksteriørbeskrivning. Dette er to ulike deler av hele "greia" for å få en korning. I Norge har vi jo kun denne mentalbiten, mens man i Sverige slenger på en eksteriørbeskrivelse også - og gir dyret en tittel: KORAD - som betyr at den har minst 100 p på mentaltesten + er skuddfast, samt ikke har diskvalifiserende feil på eksteriørbeskrivelsen.

Jeg aaaaner faktisk HELLER ikke om denne type eksteriørbeskrivning kan gjøres på alle raser - men på min rase foregår det såher:

Den kan foregå på ei utstilling dersom man på forhånd har forespurt dommeren som dømmer - eller skaffet en såkalt beskriver - og skaffet de "skjemaer" som skal til for å foreta beskrivningen. Hunden måles på lengder og høyder og hode/snute-proporsjoner (om dette er viktig for rasen), farge, snutefarge, pigmenter, pelskvalitet, lengde på hale, antall tenner, bitt, øyefarge/form, vinkler, brystomkrets, bevegelser m.m. Jeg vil anta at hver rase må ha sine egne skjema da de ulike tingene jo varierer mye fra rase til rase (ehhhhh... selvsagt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg aaaaner faktisk HELLER ikke om denne type eksteriørbeskrivning kan gjøres på alle raser - men på min rase foregår det såher:

Ganske sikker på at det ikke kan gjøres på alle raser. Dvs er vel sikker på det, om det ikke har blitt forandringer i det siste. Mudi kan ikke få tittelen KORAD, og heller ikke Whippet eks. Så da er det nok en haug med raser til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okay, nå føler jeg meg skikkelig blond her, men hva får du på en eksteriør-utstilling da? Hva er den gule lappen man får utdelt etter at hunden er ferdig med bedømmelsen? *lurer seriøst* :unsure:

Well. När jag ställde ut border collien fick jag fyra synonymer till att hon var för tunn och meningen "bra temperament" (den som säger att utställningar är nog för att bedöma en hunds mentalitet kan känna sig lurad). De jaktspaniels jag känner som har ställts ut, har åkt ut med en nolla utan att domaren ens har tittat på dem. Hur ska du då få en uppfattning om hur din hund är bygd?

Nei, men man har både mentaltest og eksteriørbeskrivning i korning, og det er sånn type eksteriørbeskrivning de har i korningen Fanny etterlyser, om jeg har forstått det rett etterhvert?

Bara bruksraserna (de som SBK har avelsansvar för) kan göra korningens exteriörbeskrivning. Bara bruksraserna kan få titeln KORAD. Jag menar inte att den exteriörbeskrivningen är perfekt, men den ligger närmare vad jag skulle vilja ha än två varv i en utställningsring...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Og hvorfor skal den RENE brukshunden, enten det er bruksschäfer eller jaktspaniel, liksom være "bedre" enn en kall det dual purpose hund?

Det er de jo ikke. En hund som ikke er mentalt rasetypisk er en like dårlig representant for rasen som en som ikke er eksteriørt raseypisk.

Hvem har RETTEN - og er ikke det like nærsynt å trekke frem kun bruken, når det faktisk finnes hunder som er mer enn tilstrekkelige både utseendemessig og bruksmessig? Hildur, som var her inne før, snakket jo varmt for kombitypen schäfer - som holdt i lange baner for vanlige folk som skulle trene redningshund eller normal LP.

Mulig disse hundene finnes, de er isåfall svært vanskelige å oppdrive. Og da tenker jeg på friske hunder, som både vinner på utstilling og kan brukes ordentlig (at man klarer å få bikkja gjennom et lydighetsprogram er ikke noe kvalitetsstempel - det er et forventet minimum!). Jeg tror ikke det finnes så mange sånne.

Gammer'n vår var et "uhell" mellom to utstillingsschäfere, en tilsynelatende god "kombihund"; han var ganske så brukelig, men hadde flere eksteriørfeil (i mine øyne altså, men hvem vet - kanskje han hadde gjort det bra i ringen? :) ) og fysiske defekter, vi var bare så heldige at de verste ikke slo ut før han ble gammel.

Det er jo "kombihunder" man vil ha, men de skal ikke bare kunne "komme seg gjennom" et lydighetsprogram, de skal duge til mer - om man ønsker. Per idag finnes ikke slike schäfere, iallefall (i noen merkbar mengde). Igjen, så tror jeg brukshundene ligger nærmere idealet enn utstillingshundene. Det finnes faktisk brukshunder som ikke har store eksteriørfeil (uten at jeg er så god på å vurdere det, da), og det at de skal se ut som blandingshunder mesteparten av dem, det skjønner jeg ikke hvor kommer fra. Jeg har ihvertfall ikke noe problem med å kjenne dem igjen.

Edit: Når man nå snakker om korning... Det finnes vel ikke noen statistikk på linjer? Ettersom schäferen faktisk ikke er delt, og det kan være uenighet rundt hva som faktisk er en bruksavlet hund, vil jeg anta at det er håpløst. Men det ville være veldig interessant å se fordelingen av utstillingsavlede vs. bruksavlede schäfere her (hvor stor andel av KORAD-hundene er brukshunder?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Argyros, det å SE UT SOM behøver ikke bety "vinne". Det betyr at den hanker seg til en blå eller rød sløyfe i kvalitet. Det BØR faktisk holde til å kalle det en rasetypisk hund, etter min mening. Samtidig er det forskjell på å "kjenne igjen" og på det å se noenlunde rasetypisk ut - gulsløyfehunder (for noe dårligere gis vel knapt) HAR gjerne en feil.

Jeg ser godt at hannhunden i parken er schäfer, men han har kroppsmasse omtrent som en spinkel malle i forhold til størrelsen, og det ser ikke helt bra ut sånn sett - heller ikke som "hund", det blir for spedt i forhold til resten. Der ser jeg forøvrig også en liten utstillingsavlet tispe, passe kraftig, normal rygg, våkent uttrykk, sterke drifter, normale bakbein, som er nok av et mareritt for eier slik at jeg tror den ville kunnet være en god sportshund, i tillegg til at den verken har rekestjert eller overvinklede bakbein da..

Og så er det ambisjonsnivået da, til eier - og eiers evne til å stå løpet. Vil man til topps og har reelle evner som hundefører til det, greit - men jeg har også sett de som har mer hund enn de reelt sett "trenger" ut fra det de legger i treningen/mestrer, og som de trives med i hverdagen, men som går og gnåler om "gråschäfer" ditt og datt :)

Helse er jo en annen sak, det er jo mer enn "bare" HD, som er den helsegreia jeg vet det finnes statistikk på schäfer der bruks er bedre enn utstillingslinjer generelt. Men så er det jo antallet hunder som røntges da, som også bør være interessant. Men statistikk på øvrige ting?

Det er vel neppe noen som TØR å mikse, fordi de da vet de kanskje risikerer verken å få solgt valper til de som skal ha bruksschäfer... eller til de utstillingsinteresserte. Og å lage "vanlige familiehunder" gjennom å mikse inn hunder med høye drifter er kanskje heller ikke helt veien å gå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske sikker på at det ikke kan gjøres på alle raser. Dvs er vel sikker på det, om det ikke har blitt forandringer i det siste. Mudi kan ikke få tittelen KORAD, og heller ikke Whippet eks. Så da er det nok en haug med raser til...

Takk - det var da enda godt at jeg ikke var offisielt "blåst" heller :) !

De jaktspaniels jag känner som har ställts ut, har åkt ut med en nolla utan att domaren ens har tittat på dem. Hur ska du då få en uppfattning om hur din hund är bygd?

Nei si det - dommeren har vel bare stått der med bind for øynene og tenkt på et tall, da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Argyros, det å SE UT SOM behøver ikke bety "vinne". Det betyr at den hanker seg til en blå eller rød sløyfe i kvalitet. Det BØR faktisk holde til å kalle det en rasetypisk hund, etter min mening. Samtidig er det forskjell på å "kjenne igjen" og på det å se noenlunde rasetypisk ut - gulsløyfehunder (for noe dårligere gis vel knapt) HAR gjerne en feil.

Nei, man må jo starte der. Men om ALLE "kombihundene" bare får foten såvidt innenfor, så holder jo ikke det. Da har man en hund som er middels god i hodet og middels god i eksteriør. Hva er DET for noe, da?

Jeg ser godt at hannhunden i parken er schäfer, men han har kroppsmasse omtrent som en spinkel malle i forhold til størrelsen, og det ser ikke helt bra ut sånn sett - heller ikke som "hund", det blir for spedt i forhold til resten. Der ser jeg forøvrig også en liten utstillingsavlet tispe, passe kraftig, normal rygg, våkent uttrykk, sterke drifter, normale bakbein, som er nok av et mareritt for eier slik at jeg tror den ville kunnet være en god sportshund, i tillegg til at den verken har rekestjert eller overvinklede bakbein da..
Nå har ikke jeg sett disse hundene, så det blir vanskelig for meg å ta stilling til. Men om du sier det, så... Hvor kommer denne tispa fra da? For om det du sier er sant, så høres jo det flott ut! Kanskje eieren av hannhunden bør trene bikkja litt mer fysisk, eller gi den mer mat? Klarer liksom ikke _helt_ se for meg det der...

Og så er det ambisjonsnivået da, til eier - og eiers evne til å stå løpet. Vil man til topps og har reelle evner som hundefører til det, greit - men jeg har også sett de som har mer hund enn de reelt sett "trenger" ut fra det de legger i treningen/mestrer, og som de trives med i hverdagen, men som går og gnåler om "gråschäfer" ditt og datt :)

Jeg skjønte ikke helt hva du sa der... Eiere av bruksschäfere som ikke trenger en bruksschäfer, mener du?

Da får de skaffe seg noe annet, da. Om det er et problem for dem, altså. Hvis ikke ser jeg ikke problemet? Folk må da få lov å velge hund på det nivået de ønsker, så lenge hunden får det den trenger? Jeg kan ikke skjønne at det skal være noen grunn til å avle dem latere, for å si det pent, sånn at hvermansen kan gå og skaffe seg en!? Det er jo der vi er i dag, "alle" kan (og skal!) ha schäfer, enda det liksom skal være en brukshund. Der er det noe som ikke henger på greip. Ja til statlig kontroll, så kan vi bure inne alle disse psyke oppdretterne som spytter ut det ene valpekullet etter det andre og selger dem som rolige turkompiser! :P

Helse er jo en annen sak, det er jo mer enn "bare" HD, som er den helsegreia jeg vet det finnes statistikk på schäfer der bruks er bedre enn utstillingslinjer generelt. Men så er det jo antallet hunder som røntges da, som også bør være interessant. Men statistikk på øvrige ting?
Jeg vil tørre å påstå at flere bruksschäfere røntges. Og det betyr ikke at man skal tro at "vi kan ikke vite noe om utstillingslinjene, fordi for få røntges", tvert imot. Du kan faktisk bruke det lille du har. Dessuten synes jeg at høyt antall røntgede hunder tyder på større interesse for HD-problematikken (hvordan har det seg at bruksoppdrettere klarer å få valpekjøpere til å røntge, men ikke utstillingsoppdrettere?).

Ja, jeg synes det ville være artig med en statistikk over mentaltester generelt, der man delte inn bruksavlede og utstillingsavlede schäfere for å se forskjellen. KORAD er enda mer spennende, ettersom det er et eksteriørkrav der. Synes ikke du?

Det er vel neppe noen som TØR å mikse, fordi de da vet de kanskje risikerer verken å få solgt valper til de som skal ha bruksschäfer... eller til de utstillingsinteresserte. Og å lage "vanlige familiehunder" gjennom å mikse inn hunder med høye drifter er kanskje heller ikke helt veien å gå :)

Det er fortsatt noen rundt omkring som prøver. Men jeg tror ikke de ikke tør av frykt for ikke å få solgt, jeg tror det er av frykt for at resultatet ikke skal bli bra nok (som det viser seg gang på gang at det ikke blir, nettopp fordi man ikke kan velge hvilke egenskaper man vil ha med videre, og hvilke man skal "legge igjen" når man parrer to helt ulike hunder).

Jeg tror ikke blanding av de to linjene er veien å gå, men å selektere hardere på eksteriøret hos bruksvarianten (som jeg har sagt før, bruksvarianten har kortere vei å gå til idealet). Og da snakker jeg ikke om de ekstreme brukshundene, men de som faktisk er SCHÄFERE i hodet også (nei, jeg synes ikke noe om å lage kruttbomber som ikke egner seg innendørs).

Da kan man begynne å nærme seg hvordan de SKAL VÆRE, og hvordan de engang var. Og så må man slutte med dette fargefjollet, en god hund ligger ikke i pelsfargen (da snakker jeg om godkjente farger).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Les det Belgerpia skriver i den andre tråden om dette med utstillingsavl, så sier hun ALT - og jeg slipper å gjenta dette med hvor mange som FAKTISK bruker disse brukshundene sine, og hvor mange som får for mye i forhold til egne kunnskaper, og hvor langt eier som er flinke faktisk KLARER å komme opp på et greit nivå.

Hvor mange konkurrerer EGENTLIG på høyt nivå i bruks i Norge idag? Det er IKKE mange, og det skyldes neppe hundene - men eiernes innsatsvilje...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nej, jag bryr mig inte om att hundarna har ett "rastypiskt" (= vinner på utställning) utseende. Däremot bryr jag mig om att hunden är välbygd för det endamål jag ska ha den.

Er det ikke akkurat dette vi snakker om da? En godt premiert hund på utstilling = en riktig bygget hund etter rasestandarden = en velfungerende hund brukt til sitt arbeidsområde!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke akkurat dette vi snakker om da? En godt premiert hund på utstilling = en riktig bygget hund etter rasestandarden = en velfungerende hund brukt til sitt arbeidsområde!

I vissa raser fungerar det så. I andra raser är det tyvärr en motsättning mellan goda resultat på utställning och en välfungerande hund till sitt arbetsområde. Jag tror faktistk inte att en schäfer som är utställningsstjärna är bättre ämnad som brukshund än en välbygd bruksschäfer. Jag tror inte heller att en tung och välpälsad springer spaniel har något att hämta på jaktprov...

Problemet är egentligen inte utställningarna i sig, utan den ensidiga aveln på exteriör, där man glömmer bort arbetsegenskaperna, avlar fram extremtyper och gör utställningar helt ointressanta för oss med arbetande hundar. Åter igen - jag ÄR intresserad av en funktionell exteriör, men utställning är inte platsen där jag får reda på hur min hund är bygd, tyvärr, jag har provat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

FENOTYPEGRANSKNING = EKSTERIØRBEDØMMELSE

HUNDEUTSTILLING = AVKOMSGRANSKNING (dvs hvordan avkommet til avlshunden blir GRANSKET)...

Så hundeutstilling er ikke eksteriørbedømmelse?

Så vidt meg bekjent er avkomstgranskning en granskning av alle avkom (f.eks. av alle døtre fra en seminokse for å få et mål på arvelighet av melkemengde), ikke bare enkeltindivider. De sier jo virkelig ikke noe om arvbarhet, som jo er målet i en avkomstgranskning. Hadde man bare kunne stilt hele kull, så hadde jo saken vært en helt annen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
OT

Jeg har ikke greie på utstilling eller brukslinjer, men hadde lyst til å gjette på bildene

tamtaratamtaratam.... ding ding...... feil

Nå kunne det nok vært interessant å få noen forslag fra de som hevder at det er hur enkelt som helst å se hva som er malle og ikke........... men .......... det var kanskje ikke så enkelt som de hevdet og derfor later man som om man ikke så posten kanskje........ - og nå kan de jo si "men det så vi jo derfor gadd jeg ikke svare"

men.... de er Maller alle 4 - og ingen av dem er rasetypiske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hundeutstilling er ikke eksteriørbedømmelse?

Neivel? Hva vil du kalle det da? (JEG forsøkte ganske enkelt å vise paralleller mellom det systemet som ThomasS respekterer for kyr kontra det systemet vi har i FCI for HUND.) Sorry hvis det ble for avansert.

Så vidt meg bekjent er avkomstgranskning en granskning av alle avkom (f.eks. av alle døtre fra en seminokse for å få et mål på arvelighet av melkemengde), ikke bare enkeltindivider. De sier jo virkelig ikke noe om arvbarhet, som jo er målet i en avkomstgranskning.
Forsøker du å si at eksteriørbedømmelser ikke sier noe om arvabarhet - eller mener du at avkomstgranskningen ikke sier noe om arvbarhet (hvilket jo er to sider av samme sak, men...). Uansett så er konklusjonene dine utrolig interessante og forklarer det meste for meg, ihvertfall...

Hadde man bare kunne stilt hele kull, så hadde jo saken vært en helt annen...

Hva hadde saken vært da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forsøker du å si at eksteriørbedømmelser ikke sier noe om arvabarhet - eller mener du at avkomstgranskningen ikke sier noe om arvbarhet (hvilket jo er to sider av samme sak, men...).

Det nettopp det det ikke er. Avkomstgranskning gransker ALLE avkom av et foreldredyr, det gjør ikke utstilling. Der stilles enkeltindivider.

Selv om foreldrene til King produserte en Cruftsvinner, så er det ikke dermed sagt at de er gode nedarvere, siden Kings søsken samtidig kan være dårlige representanter for sin rase. Det sier heller ikke noe om King som nedarver, annet enn at det er sansynlig at han vil få avkom som ligner på ham, siden han er faren. Sansynligheten hadde alikevel vært større for å få vakre hunder om alle hans søsken også hadde vært vakre. Dersom King og alle hans søsken hadde stilt på utstilling, så hadde man kunnet si noe om foreldredyrene. Det blir neppe signifikant om ett avkom av hundre er den eneste som er gransket i din versjon av "avkomstgranskning", derfor kan man ikke si stort om hvor gode, eller dårlige, foreldredyrene er.

På samme måte kan man egentlig ikke si noe om foreldredyrenes evne til å nedarve mentalt gode hunder basert på èn god test fra et avkom. Resten av kullet må også testes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neivel? Hva vil du kalle det da? (JEG forsøkte ganske enkelt å vise paralleller mellom det systemet som ThomasS respekterer for kyr kontra det systemet vi har i FCI for HUND.) Sorry hvis det ble for avansert.

Forsøker du å si at eksteriørbedømmelser ikke sier noe om arvabarhet - eller mener du at avkomstgranskningen ikke sier noe om arvbarhet (hvilket jo er to sider av samme sak, men...). Uansett så er konklusjonene dine utrolig interessante og forklarer det meste for meg, ihvertfall...

Hva hadde saken vært da?

Mer om sammenlikning mellom hundeavl og annen husdyravl, se tabell 1.1.2 på side 11 her:

http://www.genressurser.no/husdyr/husdyrgenetiske.pdf

Der ser du tydelig at avkomsgranskning brukes på storfe og flere andre husdyrarter, men ikke på hund.

Det nettopp det det ikke er. Avkomstgranskning gransker ALLE avkom av et foreldredyr, det gjør ikke utstilling. Der stilles enkeltindivider.

Selv om foreldrene til King produserte en Cruftsvinner, så er det ikke dermed sagt at de er gode nedarvere, siden Kings søsken samtidig kan være dårlige representanter for sin rase. Det sier heller ikke noe om King som nedarver, annet enn at det er sansynlig at han vil få avkom som ligner på ham, siden han er faren. Sansynligheten hadde alikevel vært større for å få vakre hunder om alle hans søsken også hadde vært vakre. Dersom King og alle hans søsken hadde stilt på utstilling, så hadde man kunnet si noe om foreldredyrene. Det blir neppe signifikant om ett avkom av hundre er den eneste som er gransket i din versjon av "avkomstgranskning", derfor kan man ikke si stort om hvor gode, eller dårlige, foreldredyrene er.

På samme måte kan man egentlig ikke si noe om foreldredyrenes evne til å nedarve mentalt gode hunder basert på èn god test fra et avkom. Resten av kullet må også testes.

Jepp, eller sagt på en annen måte:

Sikkerheten på de estimerte avlsverdiene er som regel mye lavere om de er basert på informasjon om egen fenotype enn ved seleksjon basert på informasjon fra avkomssgranskning av halvsøskengrupper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mer om sammenlikning mellom hundeavl og annen husdyravl, se tabell 1.1.2 på side 11 her:

http://www.genressurser.no/husdyr/husdyrgenetiske.pdf

Der ser du tydelig at avkomsgranskning brukes på storfe og flere andre husdyrarter, men ikke på hund.

Jepp, eller sagt på en annen måte:

Sikkerheten på de estimerte avlsverdiene er som regel mye lavere om de er basert på informasjon om egen fenotype enn ved seleksjon basert på informasjon fra avkomssgranskning av halvsøskengrupper.

Det er selvsagt bare et formspørsmål - faktum er - om man liker det eller ei - at hundeutstillinger er AVKOMSTGRANSKNING og sier noe om avkommet til et avlsdyr... Så kan man ønske at alle ble gransket (hvilket selvsagt ikke er mulig IRL), men avkomstgranskning (vurdering/evaluering - kall det hva du vil) er det likevel...

(Fordi det ikke sier noe om avkommets avlsegenskaper, men om foreldredyras...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er selvsagt bare et formspørsmål - faktum er - om man liker det eller ei - at hundeutstillinger er AVKOMSTGRANSKNING og sier noe om avkommet til et avlsdyr... Så kan man ønske at alle ble gransket (hvilket selvsagt ikke er mulig IRL), men avkomstgranskning (vurdering/evaluering - kall det hva du vil) er det likevel...

(Fordi det ikke sier noe om avkommets avlsegenskaper, men om foreldredyras...)

Jeg skjønner jo at du gjerne vil at det skal kunne kalles avkomstgranskning, men det er ikke slik begrepet brukes. Begrepet forutsetter at alle avkom granskes, og siden en hundeutstilling ikke gjør dette, så er det altså ikke avkomstgranskning. I tillegg er det jo ikke slik at det er foreldrene til den premierte hunden som får premiene, men den utstilte hunden, i motsetning til oksen i GENO. Det er heller ikke foreldrene til den premierte hunden (hundene) som får flere parringer, men den premierte. Det som skjer er altså at en vakker hund, som man altså ikke kan si stort om nedarvingsevnen til, fører sine gener videre. Ikke de individene (foreldrene) som i større grad har bevist at de er gode nedarvere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner jo at du gjerne vil at det skal kunne kalles avkomstgranskning, men det er ikke slik begrepet brukes. Begrepet forutsetter at alle avkom granskes, og siden en hundeutstilling ikke gjør dette, så er det altså ikke avkomstgranskning. I tillegg er det jo ikke slik at det er foreldrene til den premierte hunden som får premiene, men den utstilte hunden, i motsetning til oksen i GENO. Det er heller ikke foreldrene til den premierte hunden (hundene) som får flere parringer, men den premierte. Det som skjer er altså at en vakker hund, som man altså ikke kan si stort om nedarvingsevnen til, fører sine gener videre. Ikke de individene (foreldrene) som i større grad har bevist at de er gode nedarvere.

Det der er bare delvis sant, vel? Når tispa mi skulle parres, så så man jo på valpene han hadde gitt før (rett nok bare ett kull), og han har så vidt jeg har fått med meg (jeg er heldigvis ikke oppdretteren) gitt et kull som er jevnt både eksteriørt og mentalt. Om nå dette kullet blir jevnt over som sine halvsøsken, så er det jo sannsynligvis hannen som har gitt akkurat de egenskapene både eksteriørt og mentalt, sant? Og da vil jo sannsynligheten for at andre tispeeiere som ser etter de egenskapene denne hannen gir, vil bruke denne hannen..

Nå er det "dessverre" ikke sånn at oppdrettere kan forlange hverken eksteriørbedømming eller mentaltester når valpene er solgt, og det er langt fra alle som skjønner at dette kan være til hjelp for oppdretteren at/om de stiller opp, og de som evt skjønner det, skjønner ikke alltid hvorfor de skal stille opp.. Så nei, det er ikke akkurat som avkomsgransking i kuavl, men så er ikke bønder valpekjøpere heller, de lever jo av dyra sine sjøl, så de forstår jo litt mer av viktigheten av å granske alle avkom, ikke bare en her og der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der er bare delvis sant, vel?

Genetikk og "skjønnhet" er det selvfølgelig ikke noe sorthvitt-svar på. "Skjønnhet" styres av utallige gener og en kombinasjon av disse vil kunne gi svært forskjellige resultater. Derfor også at en hanne ikke nødvendigvis gir gode avkom med to forskjellige tisper, selv om også tipene ser bra ut. Kombinasjonen er også et element.

Det jeg reagerte på var at Lotta insisterte på at eksteriørbedøming var avkomstgranskning, noe det ikke kan kalles. Det er en skjønnhetskonkurranse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner jo at du gjerne vil at det skal kunne kalles avkomstgranskning, men det er ikke slik begrepet brukes. Begrepet forutsetter at alle avkom granskes, og siden en hundeutstilling ikke gjør dette, så er det altså ikke avkomstgranskning.

Huh?! Jeg prøver igjen - hundeutstillinger driver med avkomstgranskning - de gransker avkom til hunder og sier noe om hvordan avkommene ser ut -> altså hvordan foreldredyrene har preget dem. I motsetning til kugranskning, om jeg forstår det rett, hvor man ser på avkom og forsøker å spå hva disse i neste generasjon vil kunne produsere...

(Jeg vil påstå - forutsatt at det dere sier stemmer - at kuavkomstgranskning må ha en begrenset verdi, siden alle disse avkommene ikke er helsøsken, og man altså antar hvilke deler av sluttresultatet som kommer fra hvilken forelder...)

I tillegg er det jo ikke slik at det er foreldrene til den premierte hunden som får premiene, men den utstilte hunden, i motsetning til oksen i GENO.
Og mora til det utstilte dyret som da har bidratt med 50% av genene ser man bort fra... Kjempebra!

Det er heller ikke foreldrene til den premierte hunden (hundene) som får flere parringer, men den premierte. Det som skjer er altså at en vakker hund, som man altså ikke kan si stort om nedarvingsevnen til, fører sine gener videre. Ikke de individene (foreldrene) som i større grad har bevist at de er gode nedarvere.

Dette er selvsagt uttalt av en som ikke skjønner stort av hvordan seriøse oppdrettere driver med avl (høres mer ut som en travhestprodusent, synes jeg... De bruker jo alltid den raskeste hesten i stedet for pappa´n dens - og se hvor mye det gavnet Rexen... ;) )

I motsetning til hos Geno så er ikke hundeutstillingsresultater noen som helst garanti for at hunder får flere kull etter seg eller at den kommer i avl i det hele tatt. Hundeoppdrettere er ikke nødvendigvis spesielt mye dummere enn den jevne bonde, og jeg antar at selv en hundeoppdretter vil forstå at det er foreldrene til bikkja (faktisk BÅDE mor og far) som har gitt genene som har resultert i det spesielle avkommet (er det ikke derfor dere bruksfolk også er interessert i stamtavler, selv om dere driter i hvordan hunden ser ut da?)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At temperament, "heart", "stamina" og trening er essensielt er vel ingen bombe? Jeg tipper at en og annen "showlabrador" ville blitt atskillig mer livlig og funksjonell etter en Grete Roede-kur også, jeg...

Det er helt riktig. Men det ikke noe hjelp i at den kanskje blir mer funksjonell når den er avlet på linjer som ikke har viltfinnerevne, ikke har markeringsevne, og ikke bryr seg om å svømme..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der er bare delvis sant, vel? Når tispa mi skulle parres, så så man jo på valpene han hadde gitt før (rett nok bare ett kull), og han har så vidt jeg har fått med meg (jeg er heldigvis ikke oppdretteren) gitt et kull som er jevnt både eksteriørt og mentalt. Om nå dette kullet blir jevnt over som sine halvsøsken, så er det jo sannsynligvis hannen som har gitt akkurat de egenskapene både eksteriørt og mentalt, sant? Og da vil jo sannsynligheten for at andre tispeeiere som ser etter de egenskapene denne hannen gir, vil bruke denne hannen..

Joda, du har rett i det. Men når man snakker om avkomsgransking mener man en relativt objektiv gransking (helst målbare parametre) av alle avkom etter ett gitt individ. Det jo vesentlig at vurderingen av avkommene foretas etter en så standardisert vurderingmetode som mulig, og ikke ved en subjektiv vurdering utført av oppdretter/valpekjøper. Da kan man si noe om hvilke egenskaper som opptrer hos avkommet og i hvilken utstrekning, og derav hva slags avlsdyr foreldrene er. Dette gjelder selvsagt for BÅDE eksteriør og temperament.

Nå er det "dessverre" ikke sånn at oppdrettere kan forlange hverken eksteriørbedømming eller mentaltester når valpene er solgt, og det er langt fra alle som skjønner at dette kan være til hjelp for oppdretteren at/om de stiller opp, og de som evt skjønner det, skjønner ikke alltid hvorfor de skal stille opp.. Så nei, det er ikke akkurat som avkomsgransking i kuavl, men så er ikke bønder valpekjøpere heller, de lever jo av dyra sine sjøl, så de forstår jo litt mer av viktigheten av å granske alle avkom, ikke bare en her og der..

Joda, oppdrettere kan fint kreve valpene sine stilt på utstilling eller MH. Mange selger valper hvor det er spesifisert i kontrakten at valpen skal delta på utstilling eller MH eller begge deler.

Oppdrettere har vel også et ansvar for (for ikke å si egeninteresse i) å plukke ut valpekjøpere som er interessert i å la hunden bli vurdert for igjen å fremme sitt avlsarbeide?

Huh?! Jeg prøver igjen - hundeutstillinger driver med avkomstgranskning

Nei

- de gransker avkom til hunder og sier noe om hvordan avkommene ser ut

Ja

-> altså hvordan foreldredyrene har preget dem.

Ja, nettopp. Hvordan foreldredyrene har preget akkurat DET ENE avkommet, ikke hvordan foreldrene preger sine avkom. Jeg antar at du kan litt om arvelære og vet at ikke alle avkom må få samme arvemateriale; Hvis det fra et kull på fire valper dukker opp én på utstilling (som gjør det bra), mens de andre tre aldri stilles (kanskje er det en grunn til det også), kan du da si noe om hvilke egenskaper foreldredyrene mest sannsynlig vil gi til et nytt kull valper?

I motsetning til kugranskning, om jeg forstår det rett, hvor man ser på avkom og forsøker å spå hva disse i neste generasjon vil kunne produsere...

Her har du nok misforstått. Man forsøker bare å si noe om hvilke egenskaper det er sannsynlig at oksen vil gi til sine avkom, ikke neste generasjon. Ungokser vurderes ved hjelp av avkomsgransking. Resultatet av avkomstgranskingen avgjør om ungoksen får status som eliteokse og hvilke egenskaper han gir mye av. F.eks. gode jur, høy melkemengde osv.

(Jeg vil påstå - forutsatt at det dere sier stemmer - at kuavkomstgranskning må ha en begrenset verdi, siden alle disse avkommene ikke er helsøsken, og man altså antar hvilke deler av sluttresultatet som kommer fra hvilken forelder...)

Hvis du bruker samme kombinasjon x antall ganger, for så å granske avkommet etter de to. Hva kan du si om hvem (mor eller far) som nedarver hvilke egenskaper? Hvis du derimot bruker samme okse på flere kyr, deretter gransker forekomsten av visse egenskaper hos avkommet... sannsynligheten er stor for at du da vil kunne finne noen egenskaper som har oksen som fellesnevner, ikke sant?

Og mora til det utstilte dyret som da har bidratt med 50% av genene ser man bort fra... Kjempebra!

Neida, rolig nå Lotta. Oksemødre blir vurdert utifra mange kriterier, får en avlsindeks og insemineres med eliteokse. Kalven (hvis okse) kan da sendes til Geno for vurdering til ungokse/semin, der har de en rekke kriterier som sjalter ut de fleste, mens noen blir ungokser, avkomsgranskes og blir eliteokser. For at en oksekalv altså i det hele tatt kan begynne å bli vurdert som potensiell eliteokse, må mora kvalifisere til oksemor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...