Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering


Elisabeth

Recommended Posts

Blir nesten litt i stuss her når jeg sitter og leser dette.... Lurer på hvorfor man i utgangspunktet skal ha hannhund om "det er bare å kastrere den"? Har ikkje problem med at hanner blir kastrerte om det er grunnlag for det for hundens del, men...

Det skulle vært tungtveiende grunner til at jeg selv hadde fått min hanne kastrert. Og å skulle bruke det grunnlaget at den stresser er i utgangspunktet ikke nok. Og, dessuten er det ikke sikkert at stressnivået blir borte ved kastrering...

Men det er da vel ingen som har gitt uttrykk for at man kastrerer pelsene sine fordi de stresser litt? Man har stressing og stressing... kan være to vidt forskjellige ting for å si det mildt!

Ser at noen nevner kastrering av katter i samme slengen her, men det blir litt annerledes synes eg. En hannkatt som ikke blir kastrert parrer seg med alt den kan finne av hokatter uten at man som eier kan kontrollere det. Og etterhvert så blir de "rallkatter" (vet ikke hva andre kaller det) Med betente sår, halve ører og med et ganske stort markeringsbehov...

Det var meg som nevnte katter, og ja, jeg sa at jeg utmerket godt visste de "basic'e" grunnene for hvorfor det er mer akseptabelt å kasterere katter. Men dog, rart at det skal være så enormt "anti-kastrering" vedr hunder med tanke på hvor farlig det kan være, hvor mye de kan bli forvirret og evt. hvor forandret de kan bli (dette er da ikke jeg som har sagt, men en kort oppsummering av andres uttalelser)

Jeg vil ikke kastrere, kun hvis det skulle være et stort medisinsk problem. Kreft argumentene for kastrering er bare sludder, mennesker har omtrent like stor sjans for å få testikkelkreft.

Hvor ofte er det at menn ikke får ballene på plass i pungen? Det er her kreft argumentet kommer inn, ikke hvis man har en hannhund hvor testiklene er kommet seg på plass....

Har man hannhund, så vet en hva man får og evt. problemer; hva er vitsen med en liksom hannhund (kastrert)? Da kunne man heller ha kjøpt en tispe. Jeg føler også at de som velger å kastere vil bli kvitt ansvaret med å ha kontroll over hunden.

Kan være meg som er *blond* igjen, men det er vel ingen her som med mening med å kastrere får seg en hannhund, er det vel? Det emnet kommer opp i senere tid hvis man ikke kommer noen vei med andre løsninger (adferdsterapeuter, lydighetskurs, kontakttrening osv.osv.). Dessuten, med hvilket grunnlag kan du si at folk velger å kastrere for å bli kvitt ansvaret med å ha kontroll over pelsen?? Har det slått deg at det kan være totalt motsatt? At man kastrerer for å øke sjangsen for mer kontroll?

Mine erfaringer med kastrerte hannhunder har kun vært negative, de ble mer stressa og upålitelige enn før.

Jeg har møtt både kjemisk kastrerte og fysisk kastrerte hunder. Ingen av disse har vært mer stressa eller mer upålitelige enn de var tidligere. Selvfølgelig er det ingen hunder som reagerer likt etter en kastrering, men det å antyde at de blir mer stressa og upålitelige er vel å trekke det litt langt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Jeg syns det opp til eier å vurdere sin hund. Men jeg må si at jeg er for kastering av hunder som ikke skal brukes i avl. Har selv en kastrert blandingshund på 1 år. Jeg hadde ingen medisinske grunner til å få han kasterert. Men han er en blanding av 6 raser :rolleyes: og mine nærmeste naboer har tisper. Jeg følte at dette var grunn nok til å kastrere. Jeg må også legge til at jeg har bodd i usa i mange år og har sett og møtt mange herlige kastrerte hunder. Om jeg gikk i parken med min tispe var det aldri noe trøbbel med hissige hanhunder der. Det kunne være opp til 20 hunder som boltret seg i lag, men jeg var aldri vitne til et eneste slagsmål. Men siden jeg har kommet tilbake til norge ser jeg tilstadighet hissige hanhunder, og møter stadig folk på tur som roper hanhund eller tispe? og som tydeligvis ikke har kontrol over hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessuten, når det gjelder kreftfaren så er dette også relativt. Min forrige hannhund hadde en testikkel som ikke var sluppet ned, men den lå så langt nede at den ikke var utsatt for særlig mer oppvarming o.l (som jeg har fått høre er en av grunnene til testikkelkreften), at det var unødvendig å kastrere. Altfor mange veterinærer kastrerer pronto, bare hunden har en testikkel som ikke er sluppet ned, uten å foreta en nøyaktig undersøkelse av hvor testikkelen ligger og hvor stor risikoen kan være.. Jeg synes forøvrig også at vi kastrerer altfor mange hingster, uten å heller prøve å legge forholdene til rette for hingsteeierne (noe som omtrent er umulig ved en vanlig stall i dag). Ikke alle hingster er grusomme hormonbomber de heller. Når det gjelder katter er det noe helt annet, synes jeg, for det er mye vanskeligere å holde oppsyn med katten enn hunden/hesten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle sammen

Jeg er fulstendig imot enver form for kastrering! Både på hund og hest. Kun når det foreligger medisinkse grunner slik som vridd testikkel eller annet som forårsakek smerte. Her i norge har jeg lagt merke til at ALLE alltiud vil ta den lette veien ut. De gidder ikke å jobbe for noe så da bare tar de den lette veien. Dette gjelder bpåde hund og hest. Hvorfor kastrer de ikke hunder i andre deler av europa??? Snakker ikke om usa da jeg har mine meninger om hva som foregår der. Sterlisering er ennå værre etter min mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er klart at det er både fordeler og ulemper ved kastrering. Det finnes ikke noe fasitsvar på om det er bedre å kastrere eller ikke. Det kommer helt an på eier, på hunden, på situasjonen rundt og på hva slags problemer man ønsker å bli kvitt ved en evt kastrering. Og resultatet kan variere veldig.

Noen hunder blir mer harmoniske og andre blir ikke det. En del av hundene som ikke blir mer harmoniske av kastrering har problemer som går på andre ting enn hormoner. Kastrering er ingen mirakelkur for å få en grei og harmonisk hund. Fordeler og ulemper må veies opp mot hverandre. En kastrert hund kan risikere å bli mobbeoffer, men det er også mange kastrater som ikke blir det. For noen vil problemer med evt mobbing være lettere å leve med (for eier OG hund), enn et ekstremt hormonstress.

Jeg har, med jevne mellomrom, vurdert å kastrere den ene hunden min pga av løpetidstress. Det er særlig det med eventuelle personlighetsforandringer som har holdt meg igjen. Bortsett fra hormonstresset er han en kjempeflott hund. Jeg har veldig liten lyst til å kastrere han, så jeg gjør heller det jeg kan på andre områder.

Jeg er fulstendig imot enver form for kastrering! Både på hund og hest. Kun når det foreligger medisinkse grunner slik som vridd testikkel eller annet som forårsakek smerte. Her i norge har jeg lagt merke til at ALLE alltiud vil ta den lette veien ut. De gidder ikke å jobbe for noe så da bare tar de den lette veien.

Du må huske på at overdreven kjønnsdrift også kan ha en medisinsk grunn. Det er mange som faktisk jobber mye med hundene sine, men som sliter fordi hunden rent fysisk har høyere nivåer av hormoner enn det som er normalt. Kastrering er ikke alltid "den lette veien ut".

Syns det er viktig å diskutere problemstillingene rundt kastrering, men det er ikke nødvendig å overdramatisere situasjonen heller. Som jeg sa innledningsvis, er det utrolig mange faktorer som spiller inn. Det er lett å være sterkt i mot kastrering hvis man aldri har opplevd å ha en hormonbombe selv. Når du har lagt mye arbeid i oppdragelse og sørger for at hunden får det den trenger av fysisk og mental aktivisering, og hunden likevel tusler rastløst rundt i huset natt og dag, henger med hodet, slutter å spise og får magetrøbbel, bare fordi en tispe i nærheten har løpetid - da får du et litt mer nyansert syn på saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eddie-bisken min er ikke helt seg selv når tispene i nabolaget får løpetid (bare tisper,ikke så rart).

Da spiser han nesten ingen ting,snuser seg helt vekk i sin egen verden på tispenes tisseflekker,maser og piper.Masingen og pipingen var det mest frustrerende i disse periodene.Men med trening ble det betraktlig bedre.

Nå er løpetiden over for denne gang og han er normal igjen.Det sto på i ca.14 dager hvor han ikke spiste no' sælig osv,men jeg synes ikke han er ille.Så for meg er det uaktuelt å kastrere han,når det står om ca.14 dager to ganger i året.Det holder vi ut både jeg og Eddie.

Dessuten er han ikke værre enn nabotispa (husky) som var er helt gal i løpetia si.Hun hadde slitt seg løs og løp rundt som en gal i nabolaget.

Et annet eks:Før jeg flyttet hjemmeifra,hadde vi ei blandingstispe (Border collie/kelpie) som hadde med seg nabotispa (Tibetansk spaniel) opp til naboen vår som hadde en hanne (G.retriever).Stakkars hannen,han fikk jo ikke være i fred for disse kåte frøknene.Og eieren av hannen var både sint og fortvilet.

Så mine erfaringer (flere) er at tispene kan være like "gale" de som hanner.Så da tenker jeg;hvorfor ikke sterilisere tispa om hun blir helt gal i løpetiden og alikevel ikke skal ha valper?Ok,et større inngrep er det jo.Men de har det ikke så godt de heller i disse periodene.

Dessuten lurer jeg på hvis man steriliserer ei tispe,vil hun da unngå å få innbilt svangerskap?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som eier av en kastrat vil jeg få si noe mine positive erfaringer. Sophus var hyperseksuell, og etter kastrering åpnet det seg en ny verden for han og for oss, det ble betraktelig hyggeligere å være hundeeier faktisk.

Jeg kan nå få kontakt med bikkja mi når det er tisper i nærheten, han prøver ikke å voldtar alle tispene han ser, stressnivået er sunket betraktelig, han spiser opp maten sin, men er ikke blitt feit. Han er heller ikke blitt slapp, eller mer nevrotisk og jeg har aldri sett at han er blitt mobbet av andre hunder, det er gjerne han som mobber de om han får lov... men så får han heller ikke lov til å hilse på hver hund han ser. Han har sine faste lekekompiser, en annen hannhund (kastrat) og en tispe.

Det var ingen enkel avgjørelse, vi forsøkte først med 2 omganger kjemisk kastrering, som hadde lite eller ingen effekt. Kirurgisk kastrering gjorde derimot susen, og vi har nå enn avslappet og lykkelig hund.

Hadde jeg eid en blandings hannhund hadde jeg kastrert den uten tvil.

Jeg synes Nina sa det best:

Så lenge hunden ikke skal brukes til avl ser jeg ingen grunn til ikke å kastrere. Hunden slipper mye stress pga løpetid. Og man tar ikke noe fra hunden ved å kastrere, en hund skjønner ikke forskjellen likevel.

Helt enig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir nesten litt i stuss her når jeg sitter og leser dette.... Lurer på hvorfor man i utgangspunktet skal ha hannhund om "det er bare å kastrere den"? Har ikkje problem med at hanner blir kastrerte om det er grunnlag for det for hundens del, men...

Det er jo som kjent stor forskjell på hannhunder og tisper, også kastrerte hannhunder og tisper..

Så hvorfor skal man ikke kunne velge en hannhund hvis det er det man har lyst på? Og for mange er det ikke "bare å kastrere" hannhunden. Om det blir vurdert, så tenker nok eiere ut fordeler og ulemper med det før det ble gjort. Mange sliter sikkert med hannhunden sin av andre grunner og prøvd ut mange treningsmetoder for å få bukt med det, og da snakker jeg om egne erfaringer.

Jeg kastrerte ikke hannhunden min fordi den var en hormonell bombe, men fordi på tur så var han helt umulig. Det var umulig å nå inn til han, tross for hvor god belønning jeg hadde til han. Jeg trente i flerne mnd med forskjellige metoder om gangen, og han nektet å ta imot belønning. Jeg prøvde da å bruke "klikkeren", og at belønningen var å gå videre. Jeg har også prøvd å stå i ro helt til han roer seg, og så gå videre. Ikke noen av disse eller andre metoder har fungert. Jeg har vert på kurs også, og har prøvd ut metodene jeg lærte der også.

Et eksempel er; siste kursdag skulle vi gå en felles tur. Først måtte vi ha dem i bånd, og så kunne vi slippe dem. Vi skulle belønne hver gang hunden tok kontakt med oss, og ikke en gang tok Hamlet kontakt. (Ingen tisper hadde løpetid, så er det sagt.) Hamlet sprang rundt og lekte med alle hundene og hadde det så kjekt. Etter enda en stund, måtte vi ta dem i bånd igjen, og jeg stoppet hver gang han dro, og belønnet når han hadde slakk line å gikk videre. Men,han dro hver gang, så det tok sin tid. De andre vi gikk tur med forsvant lenger og lenger bort fra oss, og Hamlet ble mer og mer frustrert. Dette gjor at han dro mer og mer, og ble mer og mer umottakelig for belønning. Slik har han alltid vert, uansett hvor mye jeg har trent med han.

Det er sikker flerne metoder jeg kan prøve, men etter 1,5 år med en slik hund, så blir man veldig frustrert.

Nå har jeg kastrert han, i håp om at han kan bli mer mottakelig for trening, altså bli mer fokusert mot meg.

Han har aldri vert en hormonell bombe, og jeg har ikke merket noen forskjell på han om det var løpske tisper i nabolaget. På tur kunne han være mer interessert i noen tisper enn andre, men det har aldri vert noe problem.

Nå når jeg kan slutte med skjermen på Hamlet, og at stingene er fjernet, skal jeg melde oss på et nytt kurs, bare denne gang privat timer. Jeg håper at dette kan ordne seg for oss, for det sliter på både Hamlet og meg. Og uansett, så gir jeg aldri opp, men kastrering var et alternativ til for å gjøre det lettere for oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden bare skal være en familiehund/kosehund så ser jeg ikke noe i veien for at hunden kastreres/steriliseres. har hatt veldig lyst å sterillisere samojeden vår siden hun har hd men siden vi også har problemer med å holde vekten hennes nede så fant dyrelegen ut at det gjerne var best å la vær i tilfelle hun blir enda verre med tanke på vekten. det er ikke bra å ha problemer med hofter og samtidig være en overvektig hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Alle hanner som ikke skal gå i avl eller som av spesielle bruksårsaker må ha det lille ekstra bør kastreres!!

Jeg hører mange "dustete" argumenter for hvorfor man ikke bør kastrere eks. "klarer man ikke en hannhund så bør man ikke kjøpe en" "folk som ikke er villig til å jobbe litt med hunden sin bør ikke ha hund" "det er synd på dem".......... og bla bla bla

Jepp, arguementer som jeg selv har brukt iherdig i mange mange år faktisk - og INGEN av dem er spesielt gode argumenter for IKKE å kastrere.

Og kan ikke dere motstandere mot kastrering komme opp med noe mer vettig som holder mål - ja, så bør dere kanskje være motstandere i det stille.

Selv det mest banale argumentet FOR kastrering holder langt mer vann enn "det beste" mot liksom......

Faktum er at kastrering nesten ALLTID - uansett årsak redder hundens liv................

Jada - kanskje er det bare adferdsproblemer som er årsaken - men "so what" - dersom å kastrere hunden fører til at den kan leve ett langt og lykkeligere liv fordi den blir håndterbar - ja, så redder kastreringen liv.

Hunden behøver ikke være hormonell, ha prostataproblemer, være agressiv eller noen ting - sier eier at hunden er hyper og at de ikke orker mer og kastrering hjelper - ja - så har kastrering reddet livet til den hunden og ferdig med det - i værste fall så har det i alle fall gitt den en sjanse til......

Folk er nemlig glad i hundene sine selv om de velger å kastrere liksom.

Jeg har vært dønn imot kastrering som sagt - jeg har ment at det bare har vært idioter som har kastrert hundene sine bare for å gjøre det......... Imidlertid har jeg snudd - og jeg har snudd helt om..... I så og si alle land verden over er det faktisk nesten rutine for de fleste å kastrere/sterilisere hunder som ikke skal gå i avl - alle gjør det selvsagt ikke - men svært mange. Selv i Danmark er det svært vanlig..

Og dersom kastrering gjør med hunden det Svedge har opplevd med EN (juhu hvilken dokumentasjon) så skulle det bety at antallet gale hunder overalt ellers i verden må være betydelig liksom..... Men er det det?

Nope - se på animal planet eller andre kanaler om dyr - i store parker i USA så slipper de flere 10-talls hunder sammen UTEN konflikter av noe slag. Jeg har kontakt med en del amerikanere som har både kastrerte og ikke kastrerte (avlshunder og konkurransehunder -sistnevnte er ofte kastrerte) og de sier at de kan ta med seg kastratene til en hvilken som helst hundepark og slippe de og det løper og leker ofte med opp til 40-50 hunder av gangen uten at det blir bråk - men tar hun med en inntakt hanne så er ******* løs om det bare er en annen tilstede.......

Hva er det som er så viktig med "ballene"? Hva gjør det med hunden som gjør at den er så mye bedre?

For det er nemlig en myte å tro at kastrater blir late og feite - lat og feit blir en hund ene og alene av for mye mat og for lite morsjon....... enkelt og greit liksom.......

Jeg er altså dønn for kastrering og sterilisering av alle hunder som ikke skal gå i avl, og jeg kjenner nok kastrater til å faktisk kunne si at det for de fleste kun er positivt. Kun EN gang har jeg truffet en som ble en agressiv jævel etter kastrering - men hvorvidt det gjaldt oppdragelse eller generell usikkerhet er jeg usikker på - for de øvrige kastratene jeg har truffet har vært hærlige hunder på alle måter......... og generelt langt mer omgjengelig med alle andre hunder enn hannhunder flest.

Kastrering og sterilisering burde vært utført rutinemessig på hund som det blir på katt - og da i tidlig alder - mellom 1 og 2 år. Hadde det vært sånn så hadde vi antagelig sluppet å høre om store hannhunder som blir omplassert både 3, 4 og 5 ganger før de til slutt blir avlivet ...............

Kastrering redder liv!!!!!!

Og for dere som så bråkjekt bruker mitt favorittargument for ett par år tilbake "folk som ikke fikser en hannhund burde ikke kjøpe en" - vel - la meg spørre - hva fikk dere til å velge akkurat den hunden dere har i dag? De fleste svarer antagelig utseendet - og det samme gjelder vel for de som kjøper hannhund uten å klare å håndtere den etterhvert - de likte utseende - og utseende blir ikke borte selv om man kastrerer - og utseendemessig så er det stor forskjell på tisper og hanner liksom........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen handler det om å bruke vettet når man skaffer seg hund. Og at OPPDRETTERNE bruker vettet sitt. Det er faktisk relativt stor forskjell på å ha hannhund og tispe. Fremdeles hører jeg om oppdrettere som hevder at "nei, det gjør knapt noen forskjell" - og selv om dette kan være en smule raseavhengig, er det langt fra sannheten.

Og så parrer de noen testosteronbomber av noen hannhunder, fordi de er penest i ringen - mens dette neppe er bra farsmateriale for hverdagshundeeiere.... Dette ble påpekt av en de mest suksessfulle oppdretterne for endel år siden, mens hun observerte hvordan gemyttet i "hennes" rase begynte å bli vel ... eksplosivt.

Blir kastrasjon av hannhunder lov bare fordi det passer eier best, vil det også være med på å kamuflere gemyttproblemer i en rekke raser - hvis årsaken er stress. Ja, hannhunder blir stresset av tisper med løpetid, men en normal hund skal kunne KONTROLLERE STRESSET sitt - altså avreagere.

Så jeg synes et stort ansvar ligger på oppdretterne. De bør kjenne markedet sitt. Er det ikke nok kompetente hannhundeiere som er interesserte... ja, da bør man la være å PRODUSERE valper, bare for å være tilstede i ringen. For mange oppdrettere underdriver det med å ha hannhund fordi de sliter med å få solgt dem... Det er kjøpers marked på hund for tiden, og det skaper flere problemer - fordi her går en god del valper på billigsalg, og til den som måtte ville ha dem...

Ja, trist til dem som bare har sett på bilder og ikke brukt hodet. Men de er med på å holde sirkuset igang! Hvis de kjøper, og så tyr til både det ene og det andre for å takle en NORMAL hund, som "bare" er for mye for dem.

Kjøper folk seg for "mye" hund, ja, så er kanskje kastrasjon en vei å gå - hvis det er snakk om adferdsproblemer. Men da får de også innrømme at det er DEM som eier det er noe galt med, heller enn at det er hunden. Det får være en nødhjelp, for jeg antar det ikke står kø som vil overta slike hunder.

Å kastrere fordi man har tispe fra før av... og det ble styrete etterhvert, ja, da får man heller velge å ha bare tisper. Tenke FØRST...

Jeg har kjent to hanner som var OVERhormonelle, og som ble fysisk syke - med løs mage pga stress - når det var løpetisper i omegnen. Ja, de ble kastrert og ble "normale". Men vi så også at dette dels lå på linjene deres, de var ikke helt bra, brødrene til en av dem som vi kjente - vi så de var litt dårlige til å håndtere stress, og at dette gav ulikt utslag (en ble en gris, en annen en slåsskjempe). Ergo burde dette ikke brukes videre i avl - uansett penhet på hunden. Ting henger sammen...

Som noen nevner med hest: I galoppmiljøet er det ikke det hysteriet rundt hingster. Tenk litt, en hingst som går løp og som stresser seg voldsomt opp over hopper bruker mye energi overflødig, eller kan bli farlig for hestepasserne; det er upraktisk for trenerne å ha stallene oppdelt etter kjønn etc. Antagelig har det blitt utvelgelse av dem som har rette gemyttet - altså som behersker kjønnsdriften i hodet sitt, fordi det praktiske dagliglivet har fremtvunget det. Dette er noe man burde tenke på for hund også.

Og når det er sagt, så synes jeg dessuten synd på majoriteten av kastrerte hunder - de blir ofte plaget atskillig mer enn eierne deres har vært klar over på forhånd. Det er INGEN lettvint løsning, heller ikke for hunden selv.

Og SVÆRT FÅ dyrleger kan nok om dette, til å kunne komme med noen gode anbefalinger: Veterinærer flest ER ikke spesialisert på adferd, selv om dumme Trude Moestue later til å tro det - kastrering av usikre hannhunder kan gjøre vondt verre, hvis man har uflaks.

Jeg tror jeg går mer i parkene enn Belgerpia gjør, og stort sett går det faktisk bra - det er ikke det at hundene er kastrert eller ei som gjør at det blir bråk, men at det er eiere med unge hanner som ikke har STYRING på dem, som gjør at det iblant smeller. Å sammenligne amerikanske forhold med våre holder jo ikke helt, når det faktisk er lovforbud mot kastrasjon her - mens man i USA, med et løs/hittehundproblem som er helt hinsides og som er på en helt annen planet enn hos oss, så gjør man det man kan på alle fronter for å unngå mer dumskap.

USA er jo landet der man også har fjernet stemmebånd på hund for å hindre bjeffing, og fjernet klør på brysomme katter så de ikke skulle klore opp møblene... så er det det rette landet å sammenligne med? De er tidvis MEGET fjernt fra noe naturlig forhold til dyr, og jeg har vært mine turer der... og sett disse hundeparkene i byene. Der hadde det vært mye å si om folk som heller burde hatt tøydyr fra Ikea, for alt de har forstått om hund. USA er landet der pendelen svinger sterkest - fra galskapen og overdrivelsen, til det tilsvarende veldig bra og veldig gjennomtenkte.

Som oppdretter hadde jeg likt dårlig dersom flere av mine oppdrettede hanner "måtte" kastreres - da hadde det ant meg at her var man litt på ville veier mentalt sett. Særlig hvis de gikk til normalt greie hjem. Det skal ikke være noen spesialistsak å ha normale, gode hunder - eller hannhunder. IKKE hvis man har det som kreves for å ha den rasen.

Man må "bare" vite hva man kan klare, hva som passer - og ta det derfra. Og det ansvaret burde ligge like mye hos oppdrettere som hos nye eiere.

Jeg har hatt to hannhunder som har vært meget dameglade, den ene gikk også som avlshund. Begge kan/kunne møte løpske tisper på tur, jeg tok dem inntil meg, og slapp dem ti meter lenger unna. No problem. Og så rett hjem og spise og sove. Vi bor i byen, så her lukter det klare damer til nærmest enhver tid.

Men de samme hannhundene har - jevnfør Lokes gode innlegg - ALDRI fått lov til å oppføre seg som griser heller. Aldri noen riing, det er forbudt. Sier tispen fra, og de ikke hørte, så kommer jeg og henter dem og er litt streng. Ting henger sammen, og jeg har hatt nok tisper selv til å irritere meg over grisete hannhunder og eiere som ikke klarer å sette grenser - og nå etterhvert ser jeg sammenhengen også på hannhundene selv, slik Loke pekte på. Men står det noe sted i noen bok? Ikke som jeg har sett...

Hannhundeierne i parken synes jeg er streng som ikke lar hannen min "kose seg litt", men det er også de som må løpe etter hannene sine og hale dem i bånd tilbake - fordi det har gått forbi en tispe som var ferdig med løpetiden sin uka før... og ikke har de særlig lydige hunder heller.

Sånn, det mente jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om kastrering. Må innrømme at da vi kjøpte flat-hannhund for snart 3 år siden, så var jeg fast bestemt på å kastrere. Jeg hadde ikke tenkt så veldig gjennom det annet enn at jeg hadde tispe også og at det var greiere å kastrere hannen enn tispa.. mindre inngrep for han. Så var det til diskusjon på Canis, og da kom det jo mange sider frem - og jeg endte opp med ikke å kastrere hannen. Jeg var kanskje heldig, flat-tomsingen var jo uproblematisk under basenjiens løpetid, unntatt bare et par dager når hun var på sitt verste - og selv da var han helt kontrollerbar, et lite kremt og han lot henne være - no problem (men de fikk selvfølgelig aldri være alene sammen under løpetiden). Basenjien løper bare en gang i året, så jeg var gledelig ovverasket over at jeg hadde ikke noen grisete, overkåt hannhund nei. Jeg så ingen grunn til å kastrere han egentlig - han var jo helt grei.

Så kom skjebnens ironi - i høst så hadde han et uhell ute på et hogstfelt - hadde visst landet "forkjært" på skarpe pinner og dro av seg den ene testikkelen og rev nesten av den andre også. Jeg skal ikke komme inn på hvor forferdelig den opplevelsen var - og hvor glad jeg var at han ikke blødde ihjel - eller hvor utrolig snill og heltemodig han var enda det må ha gjort h**** vondt. Uansett, han ble "ferdig kastrert" av vetrinær - og vi har ikke merket noen forskjell på han på noen som helst måte egentlig. Han markerer kanskje ikke så mye... andre hunder er fremdeles like irriterte på hans "vimsete intensitet" som de alltid har vært - så om hanner blir mer parrete med kastrater så har vi ikke sett noe til det - Kark er bare så irriterende med stressingen sin at de kommer vel aldri så langt , han er fremdeles alt for tynn, har fremdeles alt for mye energi osv

Når det går så greit med forholdet mellom kastrerte hanner i USA, så tror jeg det skyldes primært at så og si alle hunder der er kastrert, og det er de inntakte som er "unormalen". Her i Norge er det så få kastrater at det er de som blir "unormalen".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig er jeg helt imot å operere på friske hunder -men så er jo definisjonen på "frisk" mulig å diskutere, selvsagt. Det å legge en hund på operasjonsbordet, ta en slik risiko, la den ha vondt/problemer av selve operasjonen etterpå, evt fare for infeksjoner - Ja, det synes jeg man kun skal utsette hunden for hvis man MÅ.

Men, på den annen side, hvis dette gjør at folk får et lettere liv med sin hund - så hvorfor ikke? Man er villig til å ta den risikoen, la hunden ha disse problemene m/smerte i noen få dager - og så gjenfå livets rett - så selvsagt skal man kastrere hunden sin.

Men at man skal kastrere bare fordi at man ikke skal bruke den i avl, ikke orker at den snuser lenge på tisseflekker ute, at den blir ivrig når den en gang i året møter en løpetispe, - nei, det synes jeg egentlig ikke er god nok grunn.

Men i f.eks. by-miljøet, hvor hunder blir tvunget til å leve sammen mye tettere, gå i parker sammen, etc - så ville selvsagt hundeverden blitt langt, langt mere fridfullt hvis de fleste kastrerte sine hunder (både hanner og tisper!).

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Som noen nevner med hest: I galoppmiljøet er det ikke det hysteriet rundt hingster. Tenk litt, en hingst som går løp og som stresser seg voldsomt opp over hopper bruker mye energi overflødig, eller kan bli farlig for hestepasserne; det er upraktisk for trenerne å ha stallene oppdelt etter kjønn etc. Antagelig har det blitt utvelgelse av dem som har rette gemyttet - altså som behersker kjønnsdriften i hodet sitt, fordi det praktiske dagliglivet har fremtvunget det. Dette er noe man burde tenke på for hund også.

Jeg er fortsatt - tross ditt gode innlegg - for kastrering - og gjerne rutinemessig.......... jeg klarer simpelthen ikke å se noe negativt med det - blir det vanlig å gjøre det så vil det ei heller bli noe problem med at hundene blir plaget liksom.

Og det er jo en kjensgjerning at de som kastreres i dag kastreres fordi det er siste utvei - hvilket vil si - det redder hundens liv.

Vi må ikke glemme - og det gjøres jo stadig - at samfunnet er i endring - folk har generelt mindre tid enn før. Mindre tid til det meste egentlig, også hundene sine - personlig så har jeg så langt ikke solgt hunder til folk som skal la den være alene i 10 timer fra den er 12 uker gammel - jeg har solgt til folk som har tid til hund rett og slett, hvilket faktisk er ett av kriteriene om man vil ha hund mener jeg.

Imidlertid så er ikke det noen garanti for at de kan fikse en hormonell hannhund. Eksempelvis vårt nest siste kull - tre hanner - (etter mentalt stabile foreldre og en far som overhodet ikke var hverken stressa eller hormonell) - de er ikke enkle noen av dem........ den ene ble kastrert nå nylig og allerede nå ser man forbedringene - alternativet hadde vel etterhvert ikke vært så hyggelig.

Jada Akela - selvsagt kamuflerer dette det negative med kullet - men vi får da håpe at oppdrettere er smarte nok til å vurdere de individene som da blir igjen inntakte og så avgjøre om det er noen grunn til å gå videre eller ikke?

Vel - nå blir dette langt altså - for det jeg egentlig skulle kommentere var det jeg har quotet - for jeg har faktisk for det første jobbet på galoppstall/stutteri (med både avlsdyr og løpshester - de hadde også egen hingsteavdeling med velrenomerte hester) - og dersom det er ett clue å se på hva de gjør og ha det som mal så tror jeg at jeg skal si jeg er dønn enig........

For det første - hingster og hopper står ikke om hverandre - hingstene står de aller fleste steder i en del av stallen, så har man vallaker imellom og så kommer hoppene - det er det vanlige liksom...... For det andre - de aller fleste hingstene blir kastrert som åringer, de som er født av eksepsjonelle foreldre og som viser talent går som hingster kanskje i 2 og 3 års sesongen men det er kun STJERNENE som forblir inntakte - og det er faktisk ikke så innmari mange............... Og selv stjernene kastreres om de ikke er håndterbare sånn at det blir utopi å tro at alle løpshester er hingster og snille sådane - faktum er at de færreste av dem er hingster......... og de er selektert ut etter talent. Hingster er generelt brysomme - og nettopp fordi de er hingster og ofte styrt av hormoner så presterer de dårlig - ergo så blir de fleste kastrert.

Og da blir det kanskje ikke så sammenlignbart over på hund - i alle fall ikke om man er motstander av kastrering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kom skjebnens ironi - i høst så hadde han et uhell ute på et hogstfelt - hadde visst landet "forkjært" på skarpe pinner og dro av seg den ene testikkelen og rev nesten av den andre også. Jeg skal ikke komme inn på hvor forferdelig den opplevelsen var - og hvor glad jeg var at han ikke blødde ihjel - eller hvor utrolig snill og heltemodig han var enda det må ha gjort h**** vondt. Uansett, han ble "ferdig kastrert" av vetrinær - og vi har ikke merket noen forskjell på han på noen som helst måte egentlig.

:icon_redface: Fy flate, og grøss å gru!!! For en fæl måte å bli kvitt ballene på. Stakkars, arme dyr...

Jeg har heller ikke tatt noe fast standpunkt til dette med kastraksjon/sterilisering (på humant vis, vel å merke). Men vet ikke om jeg ønsker å ha et så bastant syn på det heller. Jeg mener, hva tjener det våre hunder å være prinsippielt veldig for eller veldig imot kastrering? Jeg mener at slike inngrep må vurderes fra tilfelle til tilfelle. Prinsipprytteri på slike ting er vel ingen hund tjent med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belgerpia: Så rart at de i familien her som har jobbet heltid med galopphester i mange år, og profesjonelt, i utlandet, ikke sier det samme som deg? Hm... skal spørre mer jeg, så får vi se hvem som har rett, og hvem som bikker det til i en slags debatttilpasning. Kommer tilbake til det.

Det hadde sikkert vært fredeligere i parken igår dersom alt av hanndyr var kastrert. Men jeg tror det hadde vært enda fredeligere dersom noen rottweileroppdrettere hadde gjort jobben sin - og solgt til egnede folk.

For er det ikke rart... nå tyter det rundt fem-seks ulydige, brumlete, mer eller mindre småekle rottweilerhannhunder, alle eid av folk i 20-årene, med ett unntak uten særlig hundeerfaring, alle hundene under to år - og gjør ting en smule utrivelig for dem med mindre, litt usikre eller uredde, mindre hunder.

Feil eiere - ok hunder egentlig. Kanskje eierne burde vært lobotomert? Dette er fullstendig normale hannhunder, som kunne trengt mer lydighet og grenser - men som ikke får det, fordi eierne ikke har skjønt hva de har. Skal DISSE hundene være noe argument for at "joda, fint at alt blir kastrert"? Eller burde de egentlig være et argument for riktig hund til riktig eier?

Og at eier kanskje bruker riktige metoder?

Ser en av disse rottisgutta, han er bare hard fysisk og rister bort eieren som var hun en liten klegg. Noen ganger blir han sur og knurrer til henne. Og hun der med godisen, før hun så blir arg og summer litt i øret på ham. Tror hun virkelig at en godis eller ignorering eller Rugaas stopptrening ville virke, slik en annen her hadde klippetro på?

Neppe. Litt god gammeldags lydighet kunne nok vært tingen for flere, tror jeg.

Og bedre oppdrettere. Å si at "folk kjøper hunden de har lyst på", som Belgerpia gjør, ja - det stemmer nok. Men de kjøper dem faktisk AV noen - og det er oppdrettere, som burde luke ut de verste idiotene eller styre nybegynnere unna de for krevende rasene.

*Innlegg slått sammen av mod. grunnet dobbelpost*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belgerpia: Så rart at de i familien her som har jobbet heltid med galopphester i mange år, og profesjonelt, i utlandet, ikke sier det samme som deg? Hm... skal spørre mer jeg, så får vi se hvem som har rett, og hvem som bikker det til i en slags debatttilpasning. Kommer tilbake til det.

Det hadde sikkert vært fredeligere i parken igår dersom alt av hanndyr var kastrert. Men jeg tror det hadde vært enda fredeligere dersom noen rottweileroppdrettere hadde gjort jobben sin - og solgt til egnede folk.

For er det ikke rart... nå tyter det rundt fem-seks ulydige, brumlete, mer eller mindre småekle rottweilerhannhunder, alle eid av folk i 20-årene, med ett unntak uten særlig hundeerfaring, alle hundene under to år - og gjør ting en smule utrivelig for dem med mindre, litt usikre eller uredde, mindre hunder.

Feil eiere - ok hunder egentlig. Kanskje eierne burde vært lobotomert? Dette er fullstendig normale hannhunder, som kunne trengt mer lydighet og grenser - men som ikke får det, fordi eierne ikke har skjønt hva de har. Skal DISSE hundene være noe argument for at "joda, fint at alt blir kastrert"? Eller burde de egentlig være et argument for riktig hund til riktig eier?

Og at eier kanskje bruker riktige metoder?

Ser en av disse rottisgutta, han er bare hard fysisk og rister bort eieren som var hun en liten klegg. Noen ganger blir han sur og knurrer til henne. Og hun der med godisen, før hun så blir arg og summer litt i øret på ham. Tror hun virkelig at en godis eller ignorering eller Rugaas stopptrening ville virke, slik en annen her hadde klippetro på?

Neppe. Litt god gammeldags lydighet kunne nok vært tingen for flere, tror jeg.

Og bedre oppdrettere. Å si at "folk kjøper hunden de har lyst på", som Belgerpia gjør, ja - det stemmer nok. Men de kjøper dem faktisk AV noen - og det er oppdrettere, som burde luke ut de verste idiotene eller styre nybegynnere unna de for krevende rasene.

*Innlegg slått sammen av mod. grunnet dobbelpost*

Hei

Jeg må si jeg er helt enig ed deg akela. Jeg har en gallophingst og han står i samme stall med fire hopper ikke noe problem. Dette er en unghingst på to år som er i puberteten og vel så "dum" til tider men JEG skall for al del ikke kastrere han. Har skjedd mange ganger at de har kastrert en "dum" unghingst og ble en av skandinavias beste hester. Og det verdifulle avlsmateriale har gått til spille.

Belgerpia:

I ungarn slipper de også hundene løse i parken og det har ALDRI vert noe problem. Hvorfor? Jo for eierne kjenner hunden sin og vet at om man har en ulydig hund så slipper man den ikke blant ti tals av bikjer. Må si at hunden min er redd store hunder her i norge men dette har aldri vert noe problem i ungarn. Og i ungarn kastrerer de rett og slett ikke dyr! Verken hund eller hest. Og jo de går godt sammen de står ved siden av hverandre i stallene og det blir ikke et problem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Belgerpia: Så rart at de i familien her som har jobbet heltid med galopphester i mange år, og profesjonelt, i utlandet, ikke sier det samme som deg? Hm... skal spørre mer jeg, så får vi se hvem som har rett, og hvem som bikker det til i en slags debatttilpasning. Kommer tilbake til det.

Det får du gjerne gjøre - og kommer du frem til at 90% av alle hanndyr av arten hest er inntakte så skal jeg gi meg ...... - jeg vet at dette er off topic - men bare fordi jeg nå ble skikkelig irritert så har jeg gått igjennom hester i trening hos 3 trenere - hvorav to store faktisk (den ene viser kanskje også hester som har vært i trening og ikke lenger er aktive). Totalt 67 hester - i alderen 2 til 6 år..........

Antall 2-åringer 11 hvorav 8 var hingster, 2 var valakker og 1 var hoppe

Antall 3-åringer 19 hvorav 6 var hingster, 4 var valakker og 8 var hopper

Antall 4-åringer 17 hvorav 2 var hingster, 8 var valakker og 7 var hopper

Antall 5-åringer 7 hvorav 1 var hingst 5 var valakker og 1 hoppe

Antall 6-åringer 7 hvorav 2 var hingster, 4 var valakker og 1 hoppe

I to-årsklassen er det mange hingster, og så synker det gradvis - nå er det ikke så innmari mange som går løp etter at de flytter 5 hvem, i alle fall ikke hopper (de blir avlsdyr ofte) - men antallet valakker er jo økende..........

Dette er helt på siden, men jeg innbiller meg at det fortsatt er som det har vært i de 32 årene jeg har holdt på med hest at de aller fleste hingster kastreres rutinemessig for å få fokus på rett oppgave......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fortsatt - tross ditt gode innlegg - for kastrering - og gjerne rutinemessig.......... jeg klarer simpelthen ikke å se noe negativt med det - blir det vanlig å gjøre det så vil det ei heller bli noe problem med at hundene blir plaget liksom.

Og det er jo en kjensgjerning at de som kastreres i dag kastreres fordi det er siste utvei - hvilket vil si - det redder hundens liv.

Vi må ikke glemme - og det gjøres jo stadig - at samfunnet er i endring - folk har generelt mindre tid enn før. Mindre tid til det meste egentlig, også hundene sine - personlig så har jeg så langt ikke solgt hunder til folk som skal la den være alene i 10 timer fra den er 12 uker gammel - jeg har solgt til folk som har tid til hund rett og slett, hvilket faktisk er ett av kriteriene om man vil ha hund mener jeg.

Imidlertid så er ikke det noen garanti for at de kan fikse en hormonell hannhund. Eksempelvis vårt nest siste kull - tre hanner - (etter mentalt stabile foreldre og en far som overhodet ikke var hverken stressa eller hormonell) - de er ikke enkle noen av dem........ den ene ble kastrert nå nylig og allerede nå ser man forbedringene - alternativet hadde vel etterhvert ikke vært så hyggelig.

Jada Akela - selvsagt kamuflerer dette det negative med kullet - men vi får da håpe at oppdrettere er smarte nok til å vurdere de individene som da blir igjen inntakte og så avgjøre om det er noen grunn til å gå videre eller ikke?

Vel - nå blir dette langt altså - for det jeg egentlig skulle kommentere var det jeg har quotet - for jeg har faktisk for det første jobbet på galoppstall/stutteri (med både avlsdyr og løpshester - de hadde også egen hingsteavdeling med velrenomerte hester) - og dersom det er ett clue å se på hva de gjør og ha det som mal så tror jeg at jeg skal si jeg er dønn enig........

For det første - hingster og hopper står ikke om hverandre - hingstene står de aller fleste steder i en del av stallen, så har man vallaker imellom og så kommer hoppene - det er det vanlige liksom...... For det andre - de aller fleste hingstene blir kastrert som åringer, de som er født av eksepsjonelle foreldre og som viser talent går som hingster kanskje i 2 og 3 års sesongen men det er kun STJERNENE som forblir inntakte - og det er faktisk ikke så innmari mange............... Og selv stjernene kastreres om de ikke er håndterbare sånn at det blir utopi å tro at alle løpshester er hingster og snille sådane - faktum er at de færreste av dem er hingster......... og de er selektert ut etter talent. Hingster er generelt brysomme - og nettopp fordi de er hingster og ofte styrt av hormoner så presterer de dårlig - ergo så blir de fleste kastrert.

Og da blir det kanskje ikke så sammenlignbart over på hund - i alle fall ikke om man er motstander av kastrering.

Jeg er 100% uforbeholdent, totalt og fullstendig enig med Belgerpia!

Og - til tross for noen gode poeng hos Akela, så er det nå engang ikke slik at ethvert "problem"/utfordring (kall det hva du vil) skyldes oppdretteres ønske om å stå midt i stråleglansen i den store ringen?! Alvorlig talt... En forskjell på hunde- og hesteoppdrett er at hester som regel bare får 1 føll om gangen, mens hunder gjerne kan få 12 valper - og er man riktig "uheldig" så får man 11 hanner og en tispe... Jeg selger gjerne hanner til folk som vil kastrere - og ha 2 (etterhvert)! (eller 1 av hvert eller 3 av hvert - og vi har temperament som 1. prioritet i avlsarbeidet vårt, stort sett greie og omgjengelige både hanner og tisper - i en rase som stort sett aldri er hannhundaggressive eller overhormonelle (snarere tvert imot).)

Jeg er av den overbevisning at vi/dvs vi i Norge lider av en historisk betinget "kastraksjonsangst" som ikke er fundert i annet enn følelser...

Og så glemmer Akela at det er individer vi avler på - en superstressa og "teit" hannhund kan ha verdens hyggeligste og omgjengeligste bror som er vel verdt å avle på (selv om man skal være oppmerksom på temperamentet, uansett, selvsagt!)...

I min rase har en relativt "stor" populasjon både i England (hvor kastrering ikke er så vanlig som i USA) og i USA (hvor "alle" kastrerer både hanner og tisper som ikke skal på utstilling i prøver eller avl) - og sannelig min hatt er ikke temperamentet gjennomgående minst like bra på de amerikanske hundene som på de engelske (selv om de da etter Akelas utsagn må ha "manipulert" mange hanner og gått glipp av mye "faktisk" informasjon om temperament?)...

Jeg ser ikke en eneste god grunn for å la være å kastrere hanner (eller tisper, for den del!) som ikke skal brukes i avl...

Opplys meg. Takk.

EDIT: For det kan jo ikke være sånn at man er imot kastrering for å tvinge oppdrettere til å bare selge hunder til folk dere mener er skikket? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja, her har vi to AKTIVE OPPDRETTERE som er ubetinget for kastrasjon, og som "gjerne selger til folk som vil kastrere" - altså selger til folk som ønsker å kastrere FØR de ser om de har et problem, altså man vet at de ønsker å omgå norsk lovgivning. For kastrering av hund er forbudt, ikke sant...

Den beste oppdretteren jeg vet har kull en gang i blant, men er likevel i verdenstoppen. Der blir ikke én hannhund kastrert, fordi alle egner seg på utstilling - og som kjent er det forbudt å delta med kastrerte hannhunder på både utstilling og på for eksempel bruksprøver (faktisk, noe som ikke alle er klar over).

De holder på med generasjon nummer ørten, og kjører samme tispelinjene. Så kanskje, hvis det er sånn krise at det kommer 11 hannhunder av en "uproblematisk" rase... så planlegger man ikke godt nok? Og hvis ikke det er problemer med rasen, hvorfor kastrere da? Fordi man av en eller annen grunn vil ha en "hannhund" sammen med tispen sin? Og kun som kjæledyr, siden kastrerte hannhunder ikke har adgang i ringen. Hvorfor ikke da kjøpe tispe istedet i utgangspunktet?

Er det så kjøpers marked, at oppdrettere er villige til å selge til slike, så hadde jeg kanskje droppet å ha kullet. Og hvis det er for å "hjelpe" den stakkars oppdretteren som sitter med 11 hanner... ja, da har den oppdretteren kanskje ikke tenkt seg godt nok om i utgangspunktet.

Nei, jeg synes det er litt pussig at det er drevne oppdrettere samt noen relativt nye/førstegangseiere som mener kastrering løser alt. Eh... det går da relativt bra for de fleste - totalt sett? Jeg går nok mer i byparker enn mange andre her inne, og det ER lite bråk. Noe forøvrig også den høyst fredselskende Turid Rugaas også har uttalt ved flere anledninger.

Du hadde ikke kunnet slippe løs hester på samme måten. Herrejemini, mange tør ikke engang slippe flere hester sammen (altså hopper og vallaker) - så de står der og glor i hver sin lille innhegning - som det gamle flokkdyret de er, mens man i Irland har 100 hester gående på samme beite. Hunden er et husdyr, antagelig modifisert til å oppføre seg så greit som de gjør gjennom mange år - også på dette området. Som kjent ville vel ulvene drept hverandre, om de skulle omgås på samme måte - men det KLARER faktisk altså flertallet av hundene.

Så det i seg selv er "bevis" nok...

At amerikanere som menneskeliggjør hunder på en avsindig måte, kastrerer både hanner og tisper, bør ikke være noe argument for å gjøre det samme her - for å si det mildt.

Men men, det er visst endel underliggende ting her. Nok om det. Godt å vite at vi som er imot helt "bevisstløs" kastrasjon - brukt forebyggende - FAKTISK HAR LOVEN PÅ VÅR SIDE. Men kanskje fagdepartementet ikke har like god peiling på alt, slik Belgerpia og Lotta har? Dere får sende en mail og overbevise dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja, her har vi to AKTIVE OPPDRETTERE som er ubetinget for kastrasjon, og som "gjerne selger til folk som vil kastrere" - altså selger til folk som ønsker å kastrere FØR de ser om de har et problem, altså man vet at de ønsker å omgå norsk lovgivning.

Og her har vi en som har gitt opp oppdrettergjerningen og benytter enhver anledning til å fortelle om de slette motivene og dårlige prioriteringene til dem som fremdeles orker å drive med oppdrett av hund.

(og for ordens skyld, man omgår ikke lovgivningen hvis veterinæren finner grunn for å kastrere... - men det er nå det)...

Den beste oppdretteren jeg vet har kull en gang i blant, men er likevel i verdenstoppen. Der blir ikke én hannhund kastrert, fordi alle egner seg på utstilling - og som kjent er det forbudt å delta med kastrerte hannhunder på både utstilling og på for eksempel bruksprøver (faktisk, noe som ikke alle er klar over).

Med respekt å melde Akela - det tror jeg ikke på. Ingen som driver oppdrett over tid vil bare produsere utstillingsstjerner. Og hvilke prioriteringer har denne oppdretteren, som bare "lager" slike hunder? Jeg selger ikke bare til folk som er interessert i utstilling, men like gjerne til dem som er interessert i en flott turkamerat, hyggelig familiehund og kompis og som kanskje får lyst å stille ut en gang i blant - men som vil bli like glade i hunden sin om den blir chryptorkid eller får overbitt...

De holder på med generasjon nummer ørten, og kjører samme tispelinjene. Så kanskje, hvis det er sånn krise at det kommer 11 hannhunder av en "uproblematisk" rase... så planlegger man ikke godt nok? Og hvis ikke det er problemer med rasen, hvorfor kastrere da?

Som sagt - jeg tror deg simpelthen ikke når du sier at de holder på med generasjon nr ørten og aldri har støtt på verken eksteriørmessige eller temperamentsproblemer.

- Og jeg skulle likt å se (og møte!) den oppdretter av en større rase som har 11 sikre hannvalpkjøpere på blokka FØR han parrer... Selvsagt et ideal, men knapt gjennomførbart i det virkelige liv (om ikke din idealoppdretter med perfekte hunder gjennom ørten generasjoner er det hederlige unntaket da?). Hadde det vært mer akseptert å kastrere ville kanskje flere prøvd å kjøpe en hannhund i utgangspunktet. Jeg har hatt interesserte folk som har bodd på "feil kant" av byen med mange (unnskyld uttrykket) "kamphunder" som ikke har turd å kjøpe hannhund, ikke fordi det er noe feil med min rase, men pga miljøet de skulle leve i til hverdags.

Og selv om en rase er enkel, kjent for å fungere i flokk med flere hanner og ikke har temperaments"problematikk" knyttet til "kjønn" - så er det vel ganske godt kjent at om en hund blir kastrert i "rett tid", vil man være rimelig trygg for de fleste slike problemstillinger, uansett.

Dessuten er det en kjennsgjerning at man i land hvor kastrering er vanlig knapt har tisper som får jurkreft eller livmorbetennelse (he, he!). Her er våre stakkars norske tisper overrepresentert...

Er det så kjøpers marked, at oppdrettere er villige til å selge til slike, så hadde jeg kanskje droppet å ha kullet. Og hvis det er for å "hjelpe" den stakkars oppdretteren som sitter med 11 hanner... ja, da har den oppdretteren kanskje ikke tenkt seg godt nok om i utgangspunktet.

Jada, du ville ha nektet å selge den styggeste valpen i kullet til en dyrekjær og turglad og dyktig person som har 2 tisper fra før med løpetid hver 4 mnd og bodde langt fra "avlastning" og derfor ville vurdert å kastere hunden sin? Nettopp.

Nei, jeg synes det er litt pussig at det er drevne oppdrettere samt noen relativt nye/førstegangseiere som mener kastrering løser alt. Eh... det går da relativt bra for de fleste - totalt sett? Jeg går nok mer i byparker enn mange andre her inne, og det ER lite bråk. Noe forøvrig også den høyst fredselskende Turid Rugaas også har uttalt ved flere anledninger.

Ja, du går nok rundt i flere byparker enn de fleste - hva har det med saken å gjøre? Det er totalpakken og dagliglivet til hund og eier som er interessant, ikke hvor problemene oppstår?

Du hadde ikke kunnet slippe løs hester på samme måten. Herrejemini, mange tør ikke engang slippe flere hester sammen (altså hopper og vallaker) - så de står der og glor i hver sin lille innhegning - som det gamle flokkdyret de er, mens man i Irland har 100 hester gående på samme beite. Hunden er et husdyr, antagelig modifisert til å oppføre seg så greit som de gjør gjennom mange år - også på dette området. Som kjent ville vel ulvene drept hverandre, om de skulle omgås på samme måte - men det KLARER faktisk altså flertallet av hundene.

Dette var da et usedvanlig slett eksempel? De fleste hunderaser har gjennom generasjoner ikke vært avlet for å fungere som "flokkdyr" - de har ikke vært sluppet på beite sammen hver sommer, eller flere hingster sammen for å bedekke flest mulig hopper på "dølatreff"? (Tro hvordan det hadde gått med drømmeoppdretterens hunder da, om de skulle slippe 4 hannhunder og 1 tispe ut i løpegården sammen, og "vinneren" fikk parre tispa, forresten?)

Så det i seg selv er "bevis" nok...

At amerikanere som menneskeliggjør hunder på en avsindig måte, kastrerer både hanner og tisper, bør ikke være noe argument for å gjøre det samme her - for å si det mildt.

Nå ville vel ikke jeg kalt praksisen med å kastrere hund for "menneskeliggjøring" akkurat...

- Men, om vi skal snakke om USA-eksempelet mitt, så var poenget med akkurat det at man i min rase ikke ser noen utpregede negative tendenser mht temperament derfra selv om et stort antall hunder blir kastrert der (og du da mener at man får et skjevt bilde av hvordan de "normalt" ville ha oppført seg...).

Men men, det er visst endel underliggende ting her. Nok om det. Godt å vite at vi som er imot helt "bevisstløs" kastrasjon - brukt forebyggende - FAKTISK HAR LOVEN PÅ VÅR SIDE. Men kanskje fagdepartementet ikke har like god peiling på alt, slik Belgerpia og Lotta har? Dere får sende en mail og overbevise dem...

Så hyggelig at du har loven og departement/direktorat på din side - det har de som støtter raseforbudet også - men jeg regner med at i den saken så er du ikke så imponert av kunnskaper og virkemidler? Det er bare når det passer din sak at du støtter deg på lovmessigheten, visst?

Og ja, jeg har for lang tid tilbake kontaktet Mattilsynet og spurt om logikken i forbudet mot å kastrere hund, når man har lov å kastrere gris og hest (for hhv smak og temperament, min sann!), f eks - og jeg er langt fra imponert av argumentasjonen deres - den var som din, ganske substansløs. (Vi er imot fordi vi er imot...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Kastrering bør kun tillates etter de regler vi har i dag. At enkelte oppdrettere bare ser positive sider ved kastrering må selvfølgelig sees i lys av mulig økt markedspotensiale.

Det vil gavne oppddrettere dersom det etableres en sannhet om at langt flere kan holde hund bare man fjerner ballene. En fin hanne med adferdsproblemer ala overdreven sexualdrift, overdrevent lave terskler for artsaggresjon m.m vil lett kunne brukes mer enn idag, fordi man vet at den mulige arvbare årsaken til problemene blir kuttet bort... Investeringen i den pene hannen med det frynsete gemyttet vil da lettere bli rentabel...

Kastrering vil selvfølgelig også ta bort brysomme mulige konkurrenter i en salgssituasjon. Jeg tenker på disse foraktelige "kjøkkenoppdretterne" som har ett kull eller to.

Hva med å også fjerne rovtennene på de fleste hunder ? Hva bruker de dem til lenger ? Jeg mener de fleste hunder i dag får jo maten ferdig oppdelt, moset og i form av kuler. Er ikke mange hunder som må drepe maten sin selv. Ved å fjerne de 4 rovtennene minimeres skadeevnen betydelig på angstbitere (som jo ikke går i et fullbitt.)

Sier som jeg har sagt før: Nei til kjønnslemlestelse som dressurverktøy.

mh

cl

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den britiske hundeeksperten Roger Mugford, hentet inn som sakkyndig i pitbullsmuglersaken for atskillige år siden på Kongsvinger, skrev i en av sine bøker at ALLE weimaraner-hannhunder burde kastreres - fordi hannhundene av den rasen var så aggressive og problematiske at det burde gjøres. Så fikk man heller ha en liten sædbank, mener jeg han skrev...

Kan det ha noe med at i England var denne hunden litt på moten (slik den også er i USA med Wegmans foto som påvirker kanskje) - for folk som ville ha vakre, sølvfargede "silver ghosts", som flotte selskapshunder?

For her hjemme er vel dette regnes som en hund KUN for aktive friluftsmennesker, så man unngår jålesegmentet? Og de massekastreres vel heller ikke... slik man skulle tro var nødvendig, etter å ha lest Mugford. Så det har vel noe med evnen til å hanskes med hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Kastrering bør kun tillates etter de regler vi har i dag. At enkelte oppdrettere bare ser positive sider ved kastrering må selvfølgelig sees i lys av mulig økt markedspotensiale.

Det vil gavne oppddrettere dersom det etableres en sannhet om at langt flere kan holde hund bare man fjerner ballene. En fin hanne med adferdsproblemer ala overdreven sexualdrift, overdrevent lave terskler for artsaggresjon m.m vil lett kunne brukes mer enn idag, fordi man vet at den mulige arvbare årsaken til problemene blir kuttet bort... Investeringen i den pene hannen med det frynsete gemyttet vil da lettere bli rentabel...

Kastrering vil selvfølgelig også ta bort brysomme mulige konkurrenter i en salgssituasjon. Jeg tenker på disse foraktelige "kjøkkenoppdretterne" som har ett kull eller to.

Hva med å også fjerne rovtennene på de fleste hunder ? Hva bruker de dem til lenger ? Jeg mener de fleste hunder i dag får jo maten ferdig oppdelt, moset og i form av kuler. Er ikke mange hunder som må drepe maten sin selv. Ved å fjerne de 4 rovtennene minimeres skadeevnen betydelig på angstbitere (som jo ikke går i et fullbitt.)

Sier som jeg har sagt før: Nei til kjønnslemlestelse som dressurverktøy.

mh

cl

Kjønnslemlestelse er når man fjerner klitoris og/eller kjønnslepper på kvinner og småjenter, syr dem sammen og hindrer dem i å ha et seksualliv fordi den fornøyelsen er opp til mannen å råde over.

Hvis du mener at dyr skal slippe å bli kastrert og har bekymringer i så måte, så synes jeg du skal vende blikket mot de 650 000 (sekshundreogfemtitusen) grisungene som hvert år blir kastrert uten bedøvelse her i landet for at juleribba di ikke skal få smak av guttegris.

Tall og fakta fra fra Torborg Berge, rådgiver hos Mattilsynet i mail til meg om kastrering i fjor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...