Gå til innhold
Hundesonen.no

Bra eller dårlig språk?


Toya

Recommended Posts

vet ikke helt hvor jeg skal poste denne diskusjonen jeg...

men prøver her...

kommer fram i den hundesonentreff avd vestfold at jeg og en hundeier jeg pleier å møte noen ganger, har hatt en liten diskusjon om hva som er bra og dårlig språk på hunder...

vi hadde ett møte i en inngjerdet lekeplass med toya og hundeeierens to hunder.

og hundeeieren har jo som sagt en valp, som hun skrev i den andre diskusjonen at trengte sosialisering, noe jeg var enig med henne i... og da får jeg slengt en komentar tilbake som jeg reagerte litt på, at det ikke var rart valpen var redd for toya, og at det ikke var alle andre unghunder som bjeffet og knurret på andre valper... sånn jeg forsto henne så var min unghund, ikke bra for andre valper, og viste agressive tendenser...

( skal også fram at hennes valp var redd for det meste den dagen, men var jo på ett nytt sted så kanskje ikke så rart)

men er det ikke sånn moren setter valpene på plass da? for å oppdra dem?

i følge hundeeieren selv, så var toya sjalu på valpen, noe jeg ikke kan forstå, men greit nok..

men det at min hund, toya får ett stempel som aggresiv hund, for å si i fra til en valp, som i følge henne har blitt redd for schæfere etter denne episoden, kan ikke jeg forstå...

jeg mener at toya hadde ett tydelig språk, og fortalte valpen hvordan ting foregikk..

hva mener dere andre??

trudde i allefall at ett tydelig språk på en unghund var sånn som toya reagerte, muligens jeg har feil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 175
  • Created
  • Siste svar

Vel, min mening er at dette er helt normal oppførsel... Studer en valpemor og valpene hennes, ogg du vilse nøyaktig det samme. Eldre hunder setter valper på plass på den måten. De må jo bruke det språket de har, når de ikke kan snakke? Kroppsspråk og bjeffing er hundens språk, og det er naturlig for dem å kommunisere på den måten. Det hadde bekymret meg mer om den eldste hunden hadde underkastet seg valpen...

Nå forteller du ikke hva valpen gjorde først, men sannsynligvis gjorde den et eller annet som Toya ikke likte og/eller forsøkte å dempe/hindre den i å fortsette med.

Tror ikke du skal bekymre deg, boffing er naturlig for en hund, og det var nok bare overraskende høy lyd i Toya ifht. mindre hunder :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gizmo gjør det samme da faktisk, han gir beskje at hunden skal vike vekk. Vi hadde ike blitt så glad vi heller da om en fremmed hadde trengt seg på om du skjønner hva jeg mener? :wub: Hunder må jo bli kjent de og akurrat som oss.. Gizmo var lik med nabohunden her men etter en stund fikk nabohunden snuse og leke med Gizmo har syntest det var stas etterpå. Alle hunder er jo ikke like da seff men mangen er nok sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, min mening er at dette er helt normal oppførsel... Studer en valpemor og valpene hennes, ogg du vilse nøyaktig det samme. Eldre hunder setter valper på plass på den måten. De må jo bruke det språket de har, når de ikke kan snakke? Kroppsspråk og bjeffing er hundens språk, og det er naturlig for dem å kommunisere på den måten. Det hadde bekymret meg mer om den eldste hunden hadde underkastet seg valpen...

Nå forteller du ikke hva valpen gjorde først, men sannsynligvis gjorde den et eller annet som Toya ikke likte og/eller forsøkte å dempe/hindre den i å fortsette med.

Tror ikke du skal bekymre deg, boffing er naturlig for en hund, og det var nok bare overraskende høy lyd i Toya ifht. mindre hunder :wub:

vet liksom ikke helt hva som utløste det.. men det var sikker som du sier, ett eller annet som hu skulle "oppdra" henne med...

vil liksom bare ha vekk aggresiv mot valper stempelet på toya

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neste gang så er det fint om du skriver innlegg i en litt penere tone. Ikke morsomt å få stempler på hunden, men man kan ta det litt med ro selvom :wub:

Min mening er at hun ikke er aggressiv, men unghunder og valper går jo i mange tilfeller ikke bra sammen.. Unghundene kan være usikre og ikke ta kontroll, eller de vil herje med valpen. En valp trenger å være sammen med voksne hunder eller andre valper på omtrent sin egen alder, for å unngå ekle opplevelser. Jeg tviler på, som sagt, at hun er aggressiv, men kanskje allikevel ikke det beste selskapet for en liten og fra før av nervøs valp..? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Nå klarer jeg ikke trekke noe sluttning utifra det du skriver, men jeg kkan fortelle om hva jeg har erfart.

Selv så lar jeg meget skjeldent unghunder være sammen med yngre hunder (valper) pga unghunder ofte er usikker i sin være måte. Dem driver å tester grenser og er regelrett ganske så urettferdige.

Jeg har ingen tro på at valper skal sosialiseres med unghunder, men med gode og trygge hunder. (Det betyr ikke at dem ikke "setter dem på plass", men på en ordentlig, ærlig og ryddig måte.)

Om to fellesparter går med på å slippe hundene sine sammen så har man felles ansvar for det som hender!! Ingen skal ha noe mer skyld enn andre. Man er fullt klar over at slipper man hunder sammen så er det mulighet for at noe kan hende!

Om valpen er blitt redd Schäfer etter denne ene hendelsen så bør nok det letes etter en rolig og trygg Shcäfer (eller annen stor mørk hund) som kan hjelpe den over den fasen. Evt kan det være at valpen trenger ro og ikke på tvunge sosialisering. Selv brukte jeg gamle Schäferen min mye til slik trening med valper, han bare tusle rundt dem og demper og tittet ikke på valpen en gang før den tok kontakt med ham. Ypperlige hunder til den type valp! (desverre så fins han ikke mer) Men anbefaler valpe eier til å prøve å finne en slik hund. Selv så hadde han "rykte" for å være slik i klubben, kanskje fins det en slik i deres klubb også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om valpen trenger sosialisering, så er det beste å la den få det i lag med andre valper på samme alder eller i lag med godt voksne hunder som man vet på forhånd er rolig og trygge hunder.(jeg sier ikke på noen måte at Toya ikke er det) Dette går direkte på valpeeiers ansvar. d.v.s at man slipper ikke en valp løs uansett.

For alt vi andre vet i denne situasjonen så kan valpen ha vært "litt for tøff i trynet" kanskje fordi den var usikker, og kanskje har Toya gitt en del dempende signaler til den som dere ikke har sett.

Om det er tilfelle så har faktisk Toya gjort det rette om valpen ikke har tatt de signalene.

Har med jevne mellomrom valper inne på sosialisering som rett og slett ikke tar desse signalene fra andre hunder og da blir de satt på plass til slutt.

Men det viktigeste er at man som eier vet hva man styrer med, og for all del ikke ta opp valpen og trøst den med å bruke en "sorry" stemme. Det eneste man oppnår med det er å forsterke det usikre/negative hunden har i seg.

Endret av Mod, setter spørsmål ved moderators veiledning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en unghund som knurrer og bjeffer på valper når valpene ikke tar poenget når han demper valpene/trekker seg unna, og han har rimelig godt språk ogspå. Han er veldig tolmodig, men en plass går grensen og da knurrer han/bjeffer mot valpen. Jeg vil tro at dette er ganske normal oppførsel for unghunder i møte med valper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en unghund som knurrer og bjeffer på valper når valpene ikke tar poenget når han demper valpene/trekker seg unna, og han har rimelig godt språk ogspå. Han er veldig tolmodig, men en plass går grensen og da knurrer han/bjeffer mot valpen. Jeg vil tro at dette er ganske normal oppførsel for unghunder i møte med valper.

jeg også trudde dette var normal oppførsel nemlig.. valpen må jo lære seg at man ikke skal yppe seg med eldre hunder eller hvordan jeg skal få formulert dette her rett, uten å bli retta på :)

sånn var det jo med toya og dolly også det, når dolly levde og toya var valp.. dolly satte jo toya på plass enkelte ganger hu også...

reagerte jo ikke noe stort på det.. hunder må få gjøre opp seg i mellom også, så lenge det ikke går på helsa løs, og at de begytnner å skikkelig sloss...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HundeRASER er også forskjellig, og det er nå en gang en realitet at schäfere kan ha en mer busete måte å omgås på enn andre, mildere raser. Det gjør dem ikke "slemme", men det gjør at endel hunder kan bli redd dem.

Det ansvaret bør enhver schäfereier kjenne - akkurat som eiere av mer forsiktige eller rett ut redde og usikre valper bør vite at deres hund er i "andre enden" av skalaen, og at det også er et spesialhensyn som DE må vite om og ikke forvente at andre hunder og deres eiere automatisk skal ta hensyn til.

Det er ikke noe det er så lett å bli uvenner om som hunder og hva de "gjør"! Men her er jeg enig med flere i at ansvaret hviler både på deg og på valpens eier. Dere burde blitt enige på forhånd, dere kjenner vel hverandres hunder og VET om dette var en god ide eller ikke? Det er litt urettferdig mot begges hunder å sette dem i en situasjon som ikke blir helt bra. Og trist for dere å bli litt uvenner om!

Hundespråk er ikke hundespråk :) Det er mange nyanser, raser kan være forskjellige - veldig forskjellige. Og så er det opp til hver hunds egen erfaring, alder, eiers toleransenivå etc. Noen hunder er "mobbere", enten i en viss alder eller overfor visse - redde - hunder.

Unghunder er IKKE oppdragere, de jobber og sliter for å "finne seg sjøl", de - og bør ikke få leke og herje for mye med yngre valper - fordi de "lærer" å bli litt ekstra herjete, DERSOM de har den legningen. Og så kan de altså skremme andre, litt vekere valper... Deres "nivå" - altså alder og erfaring - kan vel heller ikke direkte sammenlignes med "hundemor".

Hundemor har de egne valpene full tillit til, mens her er det snakk om to fremmede hunder, som ikke har noe tillitsforhold til hverandre i utgangspunktet. Hundemors irettesettelser blir ikke valpene REDDE av, nettopp av den grunn - mens en fremmed hund kan skremme vettet av en ukjent valp med det som egentlig er bagateller.

Så er det også det at noen hunder sier fra for sterkt - de går fra null til sterkere korreksjon uten at valpen har fått med seg det hele. Jeg har hatt hunder som har vært ytterpunktene der, nå har jeg to veldig greie, før hadde jeg noen som var litt for kjappe til å si fra litt for sterkt - og da tok jeg hele ansvaret for det, og tok tak i valpen, roet den litt, så de fikk tid til å hilse og se hverandre an, og da var alt greit.

Det er ikke "bare å la dem holde på" - bare fordi de er hunder, betyr ikke automatisk at enhver hund er passende selskap for en annen hund. Jeg ser an hunder vi møter, virker de ikke trivelige, så går vi unna. Ikke får mine lov til å gjøre alt de vil heller, fordi de ikke alltid er like hyggelige! Sånn er dyr - sånn er folk, noen ganger tar de frem sine verre sider. Da får man stoppe dem.

Men litt realisme om hva som er en "snill" hund og hva som er en "aggressiv" hund er lurt å ha, både for den ene og den andre. Usikre valper trenger jo å omgås andre hunder, og ikke skånes - men da bør man plukke nøye, og kanskje også gå litt tur sammen i bånd en stund, se ting an etc. Særlig når det er en valp med så lav terskel for å bli redd etter en episode, at den reagerer på lignende hunder - det er viktig å være veldig nøye med hvem den møter, samtidig som den MÅ møte andre.

Det beste er å ha en hund du kan kalle inn eller be om å stoppe adferden sin øyeblikkelig. Da tar du brodden av enhver kritikk, fordi du har kontroll. Og da vet du at du har ditt på det tørre, og slipper å bli lei deg over andres syn på din hund - for det blir man, særlig når det føles urettferdig ;)

PS.

Det er mulig det er blitt sagt noe om Toyas hund i en annen diskusjon. Hvis ikke, så er det jo eieren hennes som istedet brer det at hun er "aggressiv" - ellers ville vel ingen visst om det? :) Jeg stusset også litt, så IW er ikke alene om å mene at tonen kanskje kunne misforstås litt? Særlig når man navngir en annen... Men kanskje Toyas hund allerede var navngitt i en annen tråd? Det er lett å "mene" noe om andres hunder, når man er lei seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men bjeffing og knurring er jo på en annen skala enn, hvis om atte dersom atte min hund hadde flydd på hennes og løfta den rundt og kasta den i bakken og biti den vel?

men dette her dreier seg om å snakke til eller hvordan jeg skal formulere det her da...

ett bjeff og litt knurring kan jo ikke samenliknes med å fly ned en annen hund? eller missforstår jeg deg nå akela?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig bra svar Akela!!

Og til toya - bjeffing og knurring kan absolutt bli alt for mye for en usikker valp - men det er ikke dermed sagt at hunden din er dårlig likevel. I innlegget til akela finner du de fleste svar, så les det en gang til, og uten å tenke på om din hund er agressiv eller ikke, for det er den sannsynligvis ikke (kjenner den ikke så derfor jeg sier sannsynligvis). Men alle kan være litt ufine eller uforsiktige innimellom, og især unghunder som nevnt, og også tisper er som regel litt mer intolerante oferfor valper enn det hannhunder er (ingen regel uten unntak da..).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er bedre at hunden din "bare" bjeffer og knurrer, dét er jo fremdeles innen "normalspråket" (kan man anta, uten å ha sett det) - mens det å løpe ned og kaste i bakken og bite i samme historie vil være - tja, som å brøle og plastre noen oppetter en vegg, som kanskje bare har vært litt lett masete....? Det er også språk og kommunikasjon på et vis...

En hund som er "god" til å "snakke med" valper starter pent, og vil prøve hele skalaen - fra starten, med å gå litt unna, prøve å overse valpen, etc til gradvis å måtte øke på dersom ikke det første hjelper. Min ene løser det med å finne en gjenstand og så minne valpen om bytterespekt, da slipper den å måtte være ekkel - siden valper flest er veldig klar over dette med bytterespekt.

Hunder som ikke er så gode, vil starte litt bråere - de går fra å ha veket litt unna, til å være litt raskere krasse - noe som kan overraske en valp som ikke er så "våken" på andres signaler, eller er vant til lengre tidsreaksjoner.

Men dette er også trening. Ved at du roser din unge hund for å være "snill jente", når hun ER snill og god, og heller ta henne unna når du ser det blir mye og hun må begynne å refse og si fra hardt (eventuelt ved at du fanger valpens oppmerksomhet, roer den litt, begrenser den - vekk fra din hund, gjerne med å kose litt med begge samtidig), så LÆRER du henne også hva DU ønsker. Det kan bety mye - særlig siden du har schäfer, som i min erfaring er veldig oppmerksom på hva eier ønsker.

Blås i hva andre kaller din hund. Velg heller hvordan du vil din hund skal være, jobb med det, lær deg selv mest mulig om hundespråk og gå kurs/treninger, og når du VET at DU og din hund har "rett", så vil det føles bedre - uansett hva folk synes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Les Akelas svar grundig, egentlig er vel det svar på hele problemstillingen.

To ting slår meg her, raseforskjeller og alder.

Det er aldri en unghunds oppgave å hverken si fra til eller oppdra en valp, den er jo ikke voksen selv en gang. Der har man også mye av grunnen til at det feks ikke anbefales å anskaffe seg ny valp med hund i huset fra før inntil denne har passert to år/den siste psykiske modningen er ferdig, og er som voksen å regne. Man får så enormt mye ekstra på kjøpet da i stedet for å måtte oppdra to valper parallelt.

Schæferene har etterhvert blitt "kjent" for å ha et ikke helt lettlest språk mot andre hunder. Misforstått usikkerhet, busing, brøling, alt det gjør det vanskelig for andre hunder å lese den, være seg voksne eller valper. Skaffer man seg en Schæfer bør man være klar over dette på forhånd og ta sine forhåndsregler. Å tro at "alle andre" burde vite at jomen-den-bare-er-sånn blir litt lettvindt. Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes Schæfere som funker i lag med andre hunder, det krever ofte bare litt mer arbeid og innsikt fra eiers/førers side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Jeg ville bare si at når det gjelder sosialisering av valper så bør valpen først og fremst omgås valper på sin egen alder samt voksne hunder (fra ett år og oppover), som i en ulveflokk. Det kan gå fint å ha unghunder og valper sammen, men noen ganger kan det rett og slett være lurest å vente til unghunden er blitt voksen. Jeg vil også si at schäferne svært sjelden er krassere i sitt språk enn andre raser.

Samtidig vil jeg også tilføye at schäferhundens kropsspråk er akkurat like tydelig som hos andre raser, om ikke enda tydeligere. Schäferhunden er rett og slett spesialdesignet for å uttrykke sitt kroppsspråk korrekt og tydelig; den har f.eks. en hengende hale, stående ører og passe lang pels (alt dette i likhet med ulven). Når schäferen viser dominans reiser den halen, er den usikker, plasseres den mellom beina. Ørene har veldig mye å si for hundens sinnstemning, og oppreiste ører som erlett å bevege gir oss klare, tydelige signaler. Den ideelle lengden på schäferens pels (både kort- og lanhåret) gjør at vi kan se når hunden reiser bust (og når den ikke gjør det). En hund meg buet krøllhale vil alltid se dominant og selvsikker ut, en hund meg underbitt og tenner som stikker ut vil alltid se aggresiv ut, en hund som har så tunge og store ører at den knapt kan bevege dem, hvordan leser men en sånn hund, og hva med nakenhunder som ikke har pels eller franske bulldogger som ikke har hale? Kort sagt schäferhunden har veldig lett for å uttrykke seg og kommunisere med både andre hunder og mennsker på grunn av sin bygning, men også på grunn sitt velutviklede flokkinstinkt. Det er jo kanskje en grunn til at den er verdens mest tallrike hunderase, noe som har gjort at den er blitt en av verdens mest hetsende hunderase også.

Jeg har en ung schäfertispe selv og jeg kjenner ikke henne igjen i noen av schäferbeskrivelsene ovenfor. Jeg har aldri opplevd henne som f.eks. "busete". Heller ikke den forrige schäferhunden min, som desverre er gått bort, var på noen måte hverken gneldrende eller oppfarende overfor andre hunder og jeg nekter å tro at dette er unntakene som bekrefter regelen. Ca. 90% av alle schäferne jeg har hatt noe å gjøre med har vært ydmyke, forsiktige (men ikke redde), gode og greie hunder, både mot mennesker og andre hunder. Ikke busete eller vimsete og utydelig i kroppsspråket. Men som sagt så er det disse få prosentene som ødelegger og gir rasen det dårlige rykte den ikke fortjener, og jeg har vært borti disse og. I slike tilfeller dreier det seg om hunder som har hatt altfor lite kontakt med andre hunder i løpet av valpemånedene og sosialiseringen har vært for knapp, om den i den hele tatt har funnet sted. Dette er jo noe som selvsagt ikke gjelder bare schäfere, men alle andre raser også.

Schäferhunden har ikke noe mer utydelig eller annerledes hundespråk enn andre raser og jeg har vært borti både border collie, labrador, puddel m.f. pluss en haug med småhunder som har vært helt jordet når det gjelder sosiale antenner. Så klart alle som anskaffer seg en schäferhund må vite, og ta på seg det ansvaret det innebærer å ha en slik hund, men de fleste raser (og særlig de store) krever det samme ansvaret fra sin eier. Selvfølgelig ser jo en schäferhund som bjeffer farlig ut, mens en liten hund bare ser søt og litt dum ut?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Til Emilies innlegg må jeg dessverre si meg uenig. Jeg har sjelden eller aldri møtt en schäfer som går greit sammen med hunder som har "annerledes" språk, eller utydelig hvis man vil kalle det det.

Med dette mener jeg at de er nok signalsikre mot egen (og lignende) rase - men IKKE mot hunder som har lang pels, krøllhale etc.

Jeg har i min enfold av og til latt mine hunder hilse på schäfere - og det har nørmest uten unntak endt opp med at schäferen har slengt med kjeften mot mine - noen ganger truffet, men de fleste gangene har mine vært kjappere så de har hoppet unna i siste liten. Det værste er jo at det har hver gang vært angrep bakfra eller fra siden, ergo helt unødvendig og uten provosering fra mine...

Årsaken til dette er helt sikkert at schäfereiere er det så mange av, de omgås hverandre, har egne kurs, stevner, utstillinger - og en god del av eierne faktisk ikke er flinke nok til å la sine schäfervalper få omgås andre raser. De har tydeligvis litt for bra tilbud selv, for sine egne...

Hunder "prater" på forskjellige måter, og mine bearded collies har akkurat like tydelig språk som en korthårshund med ståører. De gir akkurat de samme signaler med hale, ører, bust, stiv holdning, etc.

MEN hunden den "snakker" med må være klar over hvordan disse signalene ser ut i den lange pelsen, og DET er en innlæringsprosess, som det er tydelig at shäfereiere (spesielt) ikke bruker noen tid på.

F.eks. belgiske fårehunder er mye mere mottakelige for de ør-små endringene i holdningene til en pelshund, så disse går stort sett alltid godt overens med slike som mine hunder.

Nå mener jeg ikke ALLE schäfere, bearded collies eller belg. fårehunder - men bare sånn rent generelt iaktatt gjennom 25 år med beardiser, utallige hunder møtt på tur, div kurs, haugevis av utstillinger, etc...

Om den aktuelle problemstillingen i denne tråden vil jeg si at ordet "agressiv" er kanskje litt voldsomt å bruke om en slik unghund.

MEN at den kan ha overreagert enkelte ganger, kanskje ikke er noe bra på hundespråk, etc - ja, det er jo fullt mulig. Det kommer an på hvor ofte/mye og i hvilke situasjoner hun bjeffet/knurret etc. Selv har jeg vel aldri engang sett at de voksne hundene behøver å bjeffe på valpene for at de skal forstå..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så enig med Emilie her! Har store problemer med å forstå alle dere som har møtt schäferhunder og har latt deres egne hunder fått leke med dem og så går det galt hver gang...

Kan bare snakke av egen erfaring på mine hunder, og de har lekt i lag med alle slags hunder, alt fra Pappilon til Gran Danoise, og det har aldri vært problemer.

Så kanskje alle mine er "unormale" i forhold til rasen da, men det tviler jeg sterkt på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er litt rart... SÅ mange som har negative erfaringer med schäfere - og likevel de man snakker med har ALDRI opplevd noe slikt.

Men, som sagt, selvsagt finnes det sikkert fornuftige schäfere også! Hvis ikke er det jo fryktelig tragisk - så mange av dem som finnes. Men jeg har bare ikke møtt noen - og nå de siste årene har jeg gitt opp å la de få hilse dem også. Siste gangen resulterte i vet.besøk med sying av en 6 mndr tispevalp - løs sint schäfer og liten bearded valp i bånd ble litt rått parti.. Men hundeeieren skal ha ros i saken, da - hun unnskyldte seg herifra til evigheten, betalte alle vet.regninger, medisiner og alt. Så "no hard feelings" - hun kunne nok ikke engang ha mistenkt at hunden hennes skulle reagere slik.

Men SÅ viktig er det ikke for mine at de skal utsettes for slikt - vi møter mer en nok av andre typer hunder. Men det er selvsagt viktig også for min rasetype at de får møte hunder med annen pels, holdning, hale, ører, etc. Hunder er faktisk veldig "rasistiske". Hvis de er kun vant til "egne" - så er ikke alltid tålmodigheten stor med andre typer hunder.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare å beklage men jeg klarer ikke å lese en schæfer...Jeg elsket schäfere før jeg fikk egen hund, nå passer jeg ekstra nøye på når jeg møter en.. Jeg klarer ikke lese språket dems, de kommer ofte smygende bort med steinansikter før de enten går til full angrep eller bare snuser og løper vekk igjenn..desverre har det vært mye av det første, så nå har jeg kommet til den konklusjonen at det beste er å nekte fremmede løse schäfere å komme bort til krapylet mitt. Synd men sant..for Loke ELSKER schäfere :D Han har jo ikke fått deng enda for jeg har blitt en liten mester i å skreme de vekk (heldigvis er de ofte lettskremte)

Med andre lignende raser som min egen kan jeg tydelig lese "alt" som går igjennom bikkja i en møte situasjon.Og jeg har en rase som er konstant på "fast forward" i alle situasjoner og derfor burde være mye vanskligere å lese.

Jeg synes og det er underlig at det bare er schäfereiere som aldri har hatt negativ erfaring med rasen? En annen litt merkelig ting er at 2 av vennene mine som inntil nylig hadde rasen nå reagerer mye mer negativt enn meg når vi møter en løs schäfer på tur. (for de er jo "alltid" løse er de ikke? )

Når det kommer til trådstarters spørsmål så er jeg enig med de andre, det er ikke din hunds oppgave å oppdra noen eller å bli satt i en situasjon hvor hun føler/tror hun må det.

Edit: må redigere i tilfelle misforståelser;) Alle mine hunder har hartt schäfere vi kjenner som tur/leke kamerater..aldri vært noe problem..det er de som kommer snikende bort og som vi ikke kjenner som har vist seg å være et stort problem..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nå kan ikke jeg snakke for så mange andre enn meg selv, men jeg mener i alle fall at min schæfer har ett kjempe bra språk, hun sier først i fra ved å trekke seg unna, og alt det dere nevner ovenfor, men hvis det da er en hund som har tungt for det.. så sier hu i fra, og jeg syntes ærlig talt at det ikke er noe rart i at hun sier i fra da.

Kan jo bare ta ett eksempel med toya og hunden til ene tanta mi ( en blandings hund - som IKKE har blitt oppdratt av familien sin overhodet.. er en hund som rir på alt og alle...)

og når den prøver seg på toya, ( er ei tispe) som pleier å ri på toya, og prøve å være sjef ( noe som i og for seg er naturlig, i mine øyne, siden hun er den eldste) men at toya da sier i fra først ved å trekke seg unna, og når tispa følger etter og gjør det samme gang på gang, så syntes ikke jeg det er noe galt i at toya bjeffer og kanskje knurrrer litt, og så legger henne i bakken, det syntes jeg er ett bra språk jeg da men...

og hvis jeg skal komentere det susanne L eller hvem det var som skrev det om at schæfere ikke går så bra sammen med andre raser kan i alle fall jeg skrive under på at min har møtt alle rasene jeg har møtt på i alle fall, kan jo nevne noen hu har lekt med : BC, Cocerspaniel, Islands fårehund ( sånn liten rød orangebrun sak.. ikke helt sikker på navnet), Berner sennen, Flat, Bichon Frise , Borzoi, Irsk Ulvehund( greit, hu er litt redd for mona, men leker da med henne selvom :D ),Engelsk springer spaniel, og ett par andre jakt hunder ( er ikke så flink til å huske sånne jakt hunders rase navn :P ), Elghund , Shelite, collie, schæfer seff, king cavalier charles spaniel sak, golden, kan sikkert plusse på mange fler...

Alt dette har vi rundt i nabolaget, og toya har gått fint sammen med alle sammen.. så... I rest my case...

Edit: BOrzoien bor ikke i nabolaget.. men ellers... ja julie, nykirke er ikke så langt unna.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del leser jeg schäferns språk bedre enn andre hunders språk, men har vel noe med hvor mye man har vært sammen de. Loke, hvis du kjenner noen med en grei schäferhund, så er det bare å tilbringe mer tid med de, så blir vant med språket til slutt :D.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min har møtt to schäfere.

En på åtte år og en på to år.

Begge har gått helt fint.

Hundene han kan bjeffe mot, er småhunder (aka. bjeffehunder).

Jeg vet ikke om det er noe grunn for det, kanskje han fikk deng av en liten hund når han var liten.

Evnt. Kan det bare være at de bjeffer jo så sykt :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svedge..jeg er oppvokst med schäfere rundt meg og har omgått de jevnlig hele livet :D Men de vi møter løse på tur har en smygende tilnærming til andre hunder som jeg ikke har sett hos noen annen rase..De er helt utrykksløse og jeg ser at mine hunder heller ikke klarer å lese de, før det plustelig smeller.. Når da til gjengjeld en stor del av schäfereierene ikke klarer å tolke ordet kontroll og insisiterer på å ha hundene sine løse så blir det til at man får endel negative følelser.

Jeg tror at hvis vi hadde dratt i gang en poll her og på canis om hvor mange som har slike opplevelser med rasen så hadde enkelte blitt litt overasket..

Men misforstå meg rett, jeg liker rasen, men ikke når jeg treffer fremmede utgaver løse på tur..gjerne med en eller annen kronidiot med cowboyvest og ulvecaps som brøler etter bikkja i tillegg. ( Fido er bare så dominant må vite, dette har de jo bare godt av å finne ut av :rolleyes: )

Når det er sagt så innrømmer jeg gladelig at jeg ikke er så vedlig trygg på fremmede belgere heller. Det er påtagelig mange sinte individer av den rasen også, og igjenn ser man den samme strutse tendensen hos enkelte belgereeiere, de har ALDRI møtt en hundeaggresiv belger..Vel, det har jeg, jeg har tilmed eid en, og Lokeliten har gjentatte ganger blitt utsatt for helt umotiverte utfall av "rasebrødrene" rundt utstillingsringen. Tilmed når han satt i buret sitt fikk han en hundekjeft i fleisen..

Hvis arv har så mye å si på alt annet, er det ikke en mulighet for at det har noe å si på hundeaggresiviteten og? Kan det være at det hos noen raser ubevisst avles på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...