Gå til innhold
Hundesonen.no

tanker


Kristina

Recommended Posts

Jeg bare sitter her med noen tanker..

Hvorfor er det så høye krav til hva man skal bli/ikke bli, hvordan man skal tenke, og hva man skal mene?

Hvorfor blir ofte selvstendige tenkere sett ned på?

Hvorfor kan man ikke leve i nuet, i stedet for i framtiden?

Jeg har ikke lyst til å jobbe for å tjene penger. Jeg har lyst til å jobbe med noe jeg liker, uansett om jeg blir rik eller ikke.

Jeg har ikke lyst til å jobbe hele dagen, for så å være som en halvdød gris når man kommer hjem, legge seg og gjenta alt neste dag.

Hvordan liv er det? Unntatt for de som elsker jobben sin over alt på jord osv da.

Maskiner i nirvana var det en låt som het…

Hvorfor presser foreldre på om å gå skolegang, studere og få bra jobb?

Jeg skjønner at de vil ungene sine sitt beste, men skjønner de egentlig hva som er ungens beste?

Hvorfor planlegge framtiden, når livet er så uforutsigbart?

Kan man ikke heller leve i nuet? Man er bare ung en gang.. Skole kan man ta når man er gammel og råtten.

”Hun vokser det nok av seg” er det sikkert mange som tenker. Men hvorfor må det gjelde meg, selv om det gjaldt mange andre? Hvorfor skal de voksne alltid vite best for andre?

Tiden går… Noen ganger sitter jeg bare å venter, uten at jeg veit hva jeg venter på. Men jeg venter liksom på at tiden skal gå, sånn at jeg får gjort noe.

Andre ganger føler jeg at jeg har brukt opp alt for mye tid foran pc skjermen og tven og annet tidsfordriv. At jeg egentlig ikke har noe spennendes liv.

Og tiden bare går og går. Tiden kan aldri gå tilbake, men bare en vei… Litt rart å tenke på, at jeg aldri vil oppleve det igjen, det som skjedde for 3 sekunder siden.

Og hva skjer når man ikke er mer? Hvordan føles det da? Om tiden stopper opp litt? Det kan jo føles sånn noen ganger. Tiden går fort, og tiden går sakte. Men egentlig går alt bare i ett tempo, samme tempo hele tiden. Går man ute midt på natten i iskald vær, så går tiden sakte, du bare venter på å komme hjem under dyna i det varme huset. Og plutselig er du framme. Selv om tiden gikk kjempe sakte.

Andre ganger går tiden fort, kjempe fort, som for eksempel når du har det travelt om mårran. Du skal så mye, rekker så lite.

Men hva skjer etter tiden da? Tiden kan vell ikke vare i eivgheter? Og hvor lenge er evigheten? Blir alt svart når tid og rom slutter? Hvor går rammene?

Tida går så alt for fort. Ukene flyr, og jeg føler jeg ikke har fått gjort noe fornuftig, noe gøy.

Man skal leve mens man er ung sies det, men hva skal man leve? Alt man syns er gøy?

Jeg føler fortsatt jeg mangler noe.. Som om jeg ikke har opplevd nok. Vært alt for alvorlig på en måte. Kanskje somlet bort for mye tid på seriøse ting, selv om jeg ikke er gammel. Bare 16.

Jeg veit ikke hva jeg vil vidre i livet, ang skole, jobb eller noe annet. Kanskje derfor så mye rare tanker suser rundt?

Hvordan finner man seg selv på en måte?

Er det for tidlig å tenke på?

Kanskje en lite verdifull post, men bare deler noen tanker. Noen som har lignende tanker å dele? Er intressant å lese.

Hilsen Kristina - i det filosofiske hjørnet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kom jeg på en ting til.

De aller fleste søker å være perfekte, eller bedre enn de andre.

Bedre jobb, bedre bil, mer penger, penere utseende eller finere hund.

Men hva er det perfekte?

Og hvem bestemmer hva som er rett og galt? Det bør være opp til hvert enkelt individ, men hvorfor er det da lover på det, og hvorfor kan man komme i fengsel av å gjøre noe 'galt' som kanskje var rett i andres øyne?

Det som er rett og galt for meg er ikke sikkert det er det samme for Buddha, eller kongen. Men hvorfor er det da 'feil' å feks rane en bank? Er det feil å rane en bank fordi at du ikke vil at barna dine skal sulte?

osv osv.

Kristina i tenkemodus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje du skulle lese litt filosofihistorie og etikk å samfunn? Hvertfall i etikk å samfunn (av gilje og grimen for eksempel). Du får ikke noen direkte svar på spørsmålene dine men de forteller litt om hvordan tankegangen rundt etiske spørsmål har vært opp igjennom tidene, og gir innblikk i de mest utbredte tankegangene. Det er veldig interessant lesing egentlig (når man ikke må pugge det til eksamen <_< )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier du har lyst til å ta en jobb du vil elske, og ikke for å få inn mest mulig penger.

Jeg sier: Gjør det! Og vet du ikke hva det er ennå, så bruk tiden godt til å lese litt om

forskjellige yrker. Plutselig finner du noe som er perfekt, og da føles det fantastisk rett.

Jeg gjorde det, tok en jobb jeg ville ha. Uten tanker for hva yrkesgruppen tjente, og hvor

langt jeg kunne komme i verden. Det var de mest fantastiske årene av mitt liv. Synd jeg

ikke kan jobbe med det lenger. Jeg ble skadet på jobben, og må finne meg ett nytt yrke,

men hvor enkelt er det når jeg hadde funnet det rette? Jeg er mer bitter for at jeg

må skifte yrke, enn for at jeg ble så skadet. Og det sier vel litt om hvor godt jeg likte

jobben min...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Det jeg gjør når jeg lurer på hva jeg skal gjøre er å veie opp godene og ondene med hverandre :P Så får jeg et greit svar. Noen ting foretrekker jeg å glemme. men det er meg da. Men tro meg, du er ikke alene om å ha masse sinnsykte spørsmål som kverner rundt. Kan ligge oppe hele natta å bare filosofere. Men prøver å unngå det for det kommer bare fler spørsmål :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånne ting orker jeg ikke å tenke på.. Da blir jeg bare irritert og oppgitt og har lyst til å ta livet av meg pga et system som ingen kommer til å forandre på.

Også er det de store spørsmålene da; hvorfor finnes vi i det hele tatt? Hvorfor er det et univers med liv?

*glemme alt sammen og surfe videre*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*flire litt*

pratet jo litt med deg om dette her i går. Noens livsbekymringer er at Miss Sixtyen (de er sikkert umoderne igjen for alt jeg vet) str 12 år ikke lengre passer eller at mascaraen klumper seg, andre går litt dypere i materien med fare for å ikke huske å grave seg opp i tide og ende opp i depresjoner etc. Tror mye av det der hører til alderen (ai nå høres jeg urgammel ut), som oftest går det over og i etterkant vil man være glad for at man var gjennom det på et vis.

Det nytter ikke prøve å forandre hele verden, men sin egen lille del av den kan man gjøre som man vil med så lenge det ikke går ut over andre mennesker på en vond måte. Sjeldent eller aldri nå om dagen beholder et menneske yrket sitt livet ut, det er viktig å følge inspirasjonen sin mens man har den, utbrent blir man tidsnok.

Stoppe før jeg blir sittende og skrive avhandling på jobb, hehe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...