pen_fremmedkar

Her er nye bilder av valpen. Han heter Pelayo, men jeg gir han nok et nytt navn. Det er mindre enn to uker til jeg reiser å henter ham nå

Takk for innspill. Vi har blitt enige om at jeg venter til i morgen med å besøke dem. De har ikke hatt dem på tur i lag. Det tør de nemlig ikke. Virker som om de er litt skremt av brutaliteten i det slagsmålet som var. (begge hundene ble hardt skadet) Dessuten kan de ikke komme nær hverandre uten å sloss. Her er en ny og nærmere beskrivelse jeg fikk om hva som skjedde etter at Rottweileren kom i hus. De hilste på hverandre og snuset litt. Begge virket stive og anspendte. Mastiffblandingen som bodde i huset fra før, virket etterhvert som den hadde et psykisk overtak, og Rottisen inrettet seg deretter. (unngikk blikkontakt, snudde ryggen til, holdt avstand og viste en lav kroppsholdning) Slik var det noen dager, og paret regnet med at dette var i ferd med å gå seg til på en smidig måte, der hundene fant sin plass. Etter ca en uke i samme hus, smalt det på følgende måte. Mannen i huset kalte sin hund til seg. Hunden kom, men det gjorde Rottisen også. Mastiffen gikk da rett til angrep på Rottisen. Eierne maktet ikke skille dem før etter lang tids slossing. Ingen av hundene ga seg, og de måtte til veterinær med store skader. Etter dette har eierne forsøkt å ha dem sammen med munnkurv to ganger. Rottisen flyr direkte i angrep, og mastiffen er klar til å ta i mot. Eierne har problemer med å få bort hundene selv om de har på munnkurv. De tør ikke mer på egenhånd. Når en av dem er i bur, er det derimot ingen utagering i det hele. Dvs... mastiffen kan av og til sende stygge blikk fra buret, og rottisen trekker seg unna. Begge menneskene er overrasket og noe nedbrutt av hele situasjonen. Hundene går så godt sammen med alle andre hunder, at dette var helt uventet for dem. Situasjonen er jo like alvorlig, men noe annenledes enn jeg først hadde fått beskrevet. Omplassering av den ene er foreslått og avslått. Tror nok de heller velger å bryte opp med hverandre enn å omplassere noen av hundene. Jeg har erfaring fra lignende tilfeller hvor det har gått greit å få hunder som i utgangspunktet er "som hund og katt" til å leve sammen. At de har blitt bestevenner, vil være en overdrivelse, men det har fungert uten bråk. En ting er jo sikkert, og det er at hundene aldri kan få være sammen alene. Jeg har selv hunder som ikke får det. De sloss ikke, men konsekvensene er for store dersom de skulle begynne å sloss uten at noen kan skille dem. Jeg vil i alle fall gjøre et forsøk i morgen, og så får jeg vurdere hva jeg mener at de/jeg må gjøre videre.

Har et liten greie her som hadde vært fint å få noen innspill på. En bekjent av meg har en blandingshund av diverse mastiff hunder. Han har nylig fått seg samboer, og denne samboeren hadde med seg en Rottweiler. De er begge hannhunder som ikke viser aggresjon mot andre. De to derimot, går ikke i lag. De flyr rett på hverandre med det samme de ser hverandre. Ingen forsøk i det hele på annen kommunikasjon enn direkte slåsskamp. Dette er jo to relativt store og sterke hunder, og etter eiernes beskrivelse virker det som om de vil drepe hverandre. De holder selvsagt hundene adskilt, men opplever det som litt stressende å alltid passe på at de ikke er løse samtidig. De bruker bur vekselvis, men ønsker ikke å ha hundene så mye i bur som det nødvendigvis blir. De har spurt om jeg kan se på dette for dem. Jeg har jo en ide om hvordan jeg vil gjøre dette, men er åpen for at jeg vil forandre strategi etter å ha sett hundene og vært i situasjonen. Kort fortalt vil jeg sette munnkurv på begge to, ha de sammen og fortelle dem at det ikke er greit å sloss. På grunn av størrelsen på hundene (nesten 60 kg og over 70) er jeg likevel litt i stuss på om jeg klarer å håndtere beggge samtidig. Det blir jo helt håpløst å forlange at den ene skal være rolig og passiv mens den andre forsøker så godt han kan å bite seg fast. Begge eierne er ganske små og lette, og de sier at om hundene virkelig drar, har de problemer med å holde dem. Jeg begynner da å tenke tanken på å bare la dem sloss og slite seg ut litt først. De klarer jo ikke å skade hverandre når de bruker munnkurv, samtidig har jeg store betenkeligheter med å "gi tillatelse" til å sloss. Noen som har noen tanker om det? Regner vel med at det er en del som mener at måten jeg skisserer ikke er en god måte. Kom i så fall med alternativ, slik at jeg kan vurdere det. Jeg drar over til dem senere i kveld eller i morgen ettermiddag.

Som sagt av andre, dette er nok forsøk på å dominere. Rottweileren min oppfører seg akkurat slik som du beskriver om han får lov til det. Han forsøkte seg riktignok på feil hund en gang og ble skambanket, uten at det har forandret trangen til den samme tulleadferden. Anbefaler deg å ikke la ham få oppføre seg slik.

Litt forskjellig alt etter humøret for dagen. Om noen bare sier "åååå... så fiiiin" Sier jeg vel noe sånt som "tusen takk, men hunden min er ganske fin den også" Ellers kan jeg vel på en dårligere dag bli tung og innesluttet og gå resten av dagen å lure på hva som var galt med hunden min, for så å bare gå turer om natten de neste månedene. men som oftest sier jeg nok takk med et stort og tannløst smil

Joda, det er riktig det. Det er også som det i all hovedsak må bli i prosessen med å etablere sitt "nye jeg". Hunden har nettopp blitt løst fra et stort ansvar, og er fremdeles usikker på hva den skal gjøre når gamle og etablerte strategier ikke fører frem. Omtrent som man ser når man på en fryktaggressiv hund fjerner adferden før man habituerer frykten. Om vi forutsetter at at eierne fortsetter å kreve sine ressurser, vil det ikke ta lang tid før hunden er rolig, avslappet og trygg. Om det ikke følges opp av eierne, går hunden tilbake til den gamle tilstanden med negativt stress og utagering. At dette var en negativ og lite givende opplevelse for hunden, er det vel ingen tvil om Noe annet var vel heller ikke hensikten. Løsningen med å fjerne maten forteller hunden at å bite de som nærmer seg er en dårlig og nyttesløs strategi som ikke fører til annet enn at han ikke får maten. Men han får også presentert et alternativ som fører til at han faktisk får mat. Nei. I de fleste tilfeller blir dette en riktig måte å gjøre det på. Det utelukker likevel ikke andre måter. Det kan være flere veier som fører til mål, noen er bare bedre og kjappere enn andre. Ja takk til en hund som stoler fult og helt på meg. Og Ja takk til å gå for den kjappe løsningen. Det er ingen motsetninger i dette. Dette er, unnskyld uttrykket, bare tullprat uten rot i virkeligheten. Det er ikke slik at en kjapp løsning nødvendigvis er et tegn på kvalitet, men ofte er det det beste for både hund og menneske. At noen føler seg mer komfortable med å bruke lang tid, enten det er fordi de utsetter å ta tak i det egentlige problemet, fordi de ikke helt vet hvordan, eller fordi de mener det er best for dem og hunden, får vel bli opp til hver enkelt. Men å fremstille ene eller andre måten som å skape en tikkende bombe, blir bare vås. ] Dette er nok samme hunden filmet uken etter. Den tikkende bomben har eksplodert

Det skal nok mye mer til før en hund går inn i en tilstand av "passiv hjelpeløshet". Her forteller man bare hunden at den aggressive adferden ikke fører til noe. Ressursene som forsvares er ikke hans ressurser å forsvare. Han kan slappe av og la menneskene ta den byrden for ham. At vedkommende i programmet tar seg tid til å gjøre dette uten å ty til aversiver er positivt, men ikke nødvendig for å komme i mål. Selv om det er fordeler for både hund og mennesker med et raskt resultat, er dette (var det 45 min?) så pass raskt at å unngå aversiv blir et poeng. Hunden får noen grenser å forholde seg til, og har ikke lenger noen grunn til å utagere eller forsvare ressurser som ikke er hans. Han kan slappe av og "leve lykkelig alle sine dager" Klart dette burde vært forbygget, det er vel ingen uenige i. Men nå var det altså ikke det, problemet har fått oppstå og fått fortsette. Dessverre skjer det innimellom, men det kan ikke da være slik at man bare gir opp hunden bare fordi at hundens menneske har feilet. En god tanke det. Men med så mange mer eller mindre kvalifiserte meninger om hvordan dette håndteres, er vel en fersk hundeeier like langt, eller kanskje enda mer forvirret og usikker.

Det er jo mye vi ikke vet her da. Eieren av rottweileren sier at hunden gikk for å hilse på mopsen. Men ingen sier noe om hvilke signaler han sendte i det møtet. Hunden kommuniserer jo hele tiden med kroppsspråk, og disse signaler kan være vanskelige å oppfatte for andre enn hundene og de eldre. Det er ikke usannsynlig at rottweileren sendte sterke signaler om å angripe denne damen, og at hun bare reagerte på oppfordringen og handlet i selvforsvar. Nå er det jo også litt størrelsesforskjell på en gammel dame og en rottweiler, så det kan godt være at damen ikke mente å drepe, men at hun i kampens hete feilberegnet hvor hardt hun bet. Jeg mener at før man har hele bildet av det som skjedde, kan man ikke bare skylde på den gamle dama. Det er selvsagt svært trist for rottweileren og dens familie at det gikk slik, all sympati til dem. Håper likevel ikke at denne episoden fører til restriksjoner i eldres muligheter til å bevege seg fritt i samfunnet. De aller fleste eldre damer har ikke nevneverdige problem med å passere hunder uten at det blir konflikter av det. At det forekommer en og annen enkeltepisode, tror jeg kanskje vi må regne med når vi tenker over hvor mange driftssterke eldre damer som faktisk finnes. Håper likevel ikke at dette ødelegger for det store flertallet som oppfører seg eksemplarisk. Ps. Jeg lot både bulldogen og rottweileren min hilse på en eldre dame for noen dager siden, og det gikk helt fint uten noen tegn til aggresjon. Selv om jeg selvsagt ser an og vurderer de eldre først, ville jeg lett kunnet gjort det igjen.

Jeg synes også at dette så helt ok ut. Det med maten var gjort på samme måten som jeg gjorde det da jeg for noen år siden overtok en hund med lignende matforsvar. Eneste forskjellen var at jeg på grunn av hundens størrelse fant det tryggest å bruke vernesko.

Favorittlyden min i forhold til å finne ro og å sovne må være lyden av bulldogen min når den snorker i søvne.

Nei han fleiper nok ikke Ikke er han dum heller, men han kommer nylig fra et Afrikansk land, og jeg har inntrykk av at han har lært mye om noe, og svært lite om andre ting hehe... blir vel heller slik at jeg har lært så mye i denne tråden at jeg vil holde det for meg selv. Kunnskap er som kjent makt

Har aldri gått valpekurs med noen av mine hunder. (ikke andre kurs heller) En grunn til det er at det ikke har vært noe slikt her, men jeg vet ikke om jeg hadde gått uansett. Har vært leid til å holde en del kurs, men på valpekursene har jeg ikke hatt valper selv. Om alle instruktører er like dårlige som meg, er det uansett bortkastede penger.

Ja det var Bjarne jeg tenkte på. Tror det kan bli koselig for ham med en liten Spania tur...

Tusen takk Tror jeg går for en medium størrelse av den sherpa-bagen.

Noen som kan anbefale et bra flybur/bag som er godkjent for transport i kabinen på fly?

Hehe... ja han trodde det selv, og det så sterkt at han begynte å bli småaggressiv når jeg forsøkte å slå gjennom med noen faktaopplysninger. (bl.a noen biologiske problemer med at en slik mix kan forekomme) Han kunne også fortelle at på grunn av de svære kjevemusklene til APBT var der ikke plass til en stor nok hjerne, og de hadde kun to tanker, eller reflekser var det kanskje. Det var å spise og å drepe. Etter å ha hørt på dette, var vel det mest skremmende at han hadde et sterkt ønske om å skaffe seg en pitbull. Til hans forsvar må vel sies at han kommer fra en annen kultur, og etter hva jeg forsto var det slike miljøer som vi ikke vil at disse hunden skal havne hos, som hadde dem. De bygget nok opp om disse forestillingene om hvor farlige hundene deres var. Når han så bilde av mine hunder, kunne han fortelle at Rottweileren var nesten like farlig som APBT, og at min Amerikanske bulldog var en APBT. Jeg tilbydde ham å få treffe hundene mine, men det tilbudet ble avvist...

Hadde en diskusjon om hunderaser her om dagen, hvor diskusjonen etterhvert kom inn på APBT. Personen jeg diskuterte med hadde veldig respekt for denne rasen, og mange historier om hvor ekstremt farlig den er. Da jeg protesterte på at det var en farlig rase, falt det i heller dårlig jord. Og vedkommende kunne fortelle meg at opprinnelsen til APBT var et resultat av å befrukte en tispe med krokodillesæd. Selv om det var tydelig at vedkommende mente å sitte med faktaopplysninger, er det noe som sier meg at dette vel må være en smule overdrevet?

Nei, nei... det må du definitivt ikke gjøre. Tenk på alle underfunige spekulasjoner og diskusjoner vi går glipp av da

funker jo fint på begge deler det men så er det jo et eller annet med noen lover og slikt...

hehe... hadde det ikke gitt ubehagag, hadde det heller ikke virket adferdssvekkende

Ja alle bruker vel klikkeren til det. men uten at den først er betinget på en forsterker (evt. svekker) er den jo bare en meningsløs lyd.

Forstår det slik at dette gjelder lineføring/fri ved foten? Er han tidligere korrigert for å ha vært for langt fremme? Er det hans måte å sette seg på generelt? (å ta et skritt bakover når han setter seg) Gjør han det på avstandskontroll fra stå til sitt også? Har han lært at det er slik man setter seg? (tidligere blitt belønnet for feil sitt) regner med han er på riktig sted når dere går/løper? Bare noen ting å tenke over. Du kan jo prøve å starte fra sitt og ta kun et skritt frem (eller i ulike retninger), og belønne i det han (eventuelt) setter seg riktig. Å gå et par skritt og avslutte med en vending kan også hjelpe. Du kan begynne å gå fremover igjen i det hunden trakker bak for å sette seg. Hunden begynner å følge på, og du stopper igjen... Du kan gå med hunden på plass baklengs og stoppe, og se om han setter seg riktig da. Kanskje ikke noe av dette virker, men det er egentlig veldig mye du kan gjøre som kan få hunden i en riktig sitt, og belønne dette. Belønn alltid riktige sitter, og belønn aldri uriktige. det er også mulig å forsterke negativt med å "tvinge" hunden i en riktig sitt. Men om du ikke har trent slik før og ikke er komfortabel med slik trening, er det ingen grunn til å begyne med det nå heller. Om det gjelder innkalling, bør du trene inn en riktig sitt før du kombinerer øvelsen. (inkalling + sitt på plass)

Her er det sjelden at Rottweileren og AB'en ligger tett innpå eller oppå hverandre, men det har forkommet av og til. Dverpinscheren bruker nesten alltid å ligge tett inntil en av de andre, og det gjør katten også. DP' ligger nok mest slik fordi han liker å ha det lunt og varmt, og kan av og til bli hissig og gå til angrep om hundene flytter på seg når han ligger slik.

Om man ser kun på det læringsteoretiske er det helt uproblematisk å bruke klikker og strøm. Klikkeren er jo ikke annet enn en lyd i seg selv, og det vanlige er at denne lyden betinges på en positiv forsterker. Det er ikke vanskeligere, snarere tvert om, å betinge klikkeren på positiv straff. Om klikkeren er en betinget positiv forsterker, er heller ikke det problematisk selv om det blir brukt strøm. En adferd hos hunden kan straffes og en annen belønnes. Ikke så uvanlig det. Å bruke klikker er jo ingen metode i seg selv, og svært mange (kanskje de fleste?) som bruker klikker, driver ikke "klikkertrening" som metode. Når det er snakk om "klikkertrening" er ikke positiv straff og negativ forsterkning forenelige med denne metoden. Et viktig poeng der, er at hunden skal tilby adferden, og denne adferden forsterkes og kobles med et kommandoord. Ved bruk av ps/nf vil det at hunden tilbyr adferd ikke være noe man utvikler. Om ps/nf er brukt som eneste teoretiske verktøy, vil jo naturligvid en slik tilbydelse av adferd forsvinne, og kanskje det er ønskelig at den forsvinner også. En adferd kan ikke være både negativt og positivt forsterket. Mao om hunden setter seg for å unngå ubehag, setter han seg ikke samtidig for å oppnå et tilført gode. Da har det ingenting for seg å forsøke å dytte godbiter i dyret. Jeg tror at de aller fleste nå som før bruker hele registeret av forsterkere og svekkere i adferdsanalysen, og med hovedvekt på pf. Mulig at det kan kalles en metode det også, en adferdsanalytisk metode?

Tviler ikke på at du har en problemfri og lykkelig hund. Men da innebærer det at jeg tviler på at du ikke er en dominant leder. Jeg nekter nemlig å tro at hunden din er lykkelig og problemfri dersom dere står på samme nivå, eller at hunden er den dominante av dere. Med andre ord tror jeg at det er du som lager regler, det er du som bestemmer om og hvor dere skal gå turer, hva og når hunden skal spise, om hunden skal være løs eller i bånd, om sofaen og kjøkkenbordet er en plass for hunden å være, eller ikke... osv