Mackenzie

Ja, nå endte jeg faktisk opp med å spørre på en gruppe for rasen på facebook. Vil vel kanskje ikke akkurat si jeg ble stort klokere, noen av svarene kunne jeg jo på en måte forstå selv om jeg personlig kanskje ikke tenker slik. Mens en del andre svar følte jeg ble dratt litt sånn ut fra løse lufta. Var blandt annet et som gikk på det at det ikke var greit å "lære opp" katten til å være utekatt - mens når jeg prøvde å snu på det og spørre hvorfor det da var noe greiere å lære opp til å være innekatt, som jo behøver langt mer aktiv innblanding fra vår side for å få til, så fikk jeg vel egentlig ikke noe svar. Det ble også sagt at dersom man lar barna sine gå ute i all slags vær i tide og utide så får man barnevernet på nakken, så hvorfor skulle det være noe bedre bare fordi disse barna har pels? Og da merker jeg at jeg melder meg litt ut altså...

Skjønner! Jeg syns jo for så vidt det er litt merkelig hvordan det skal være mer bortavlet på rasekatter enn huskatter. Jeg står ovenfor samme valg som deg, så dersom alle ragdoll-oppdrettere skulle mene jeg er fæl som ønsker å ha utekatt og nekte meg det, vil det nok bli uaktuelt.

Er han innekatt? Stusser nemlig endel over at mange oppdrettere av rasen skriver at de utelukkende selges som innekatt, noe som er helt uaktuelt for min del. Jeg vet at katter kan ha et fint liv som nettopp innekatt og at det enkelte steder vil være uforsvarlig å ha dem som annet (med tanke på trafikk og lignende), men for min del vil jeg nok alltid føle på at man tar fra dem noe vesentlig som hører til et katteliv. Så skulle det komme en ragdoll i hus en dag, så vil det uten tvil være som utekatt, såklart da kastrert. Hvorfor er raseoppdrettere generelt så negative til dette? Ser jo bare det nevnes at "de ikke er egnet", og jeg syns da det høres utrolig merkelig ut. Spør alle her generelt altså, ikke nødvendigvis bare du som ble sitert

Takk for svar! Helt nydelig er han Hvor er han fra?

Vet det er et veldig gammelt innlegg, men noen som kan si noe om hvilken farge denne ragdollen er? Regner med det er snakk om mitted hvertfall pga de hvite potene og hvit hake (eller kan det være bicolor også?), er det noen som kan si noe mer spesifikt?

Det hadde uten tvil vært en dealbreaker for meg. Nja. Man kan jo ha preferanser på hudfarge på samme måte som man har preferanser på høyde, uten at man er rasist av den grunn. Ingen av delene bør jo kanskje være en dealbreaker, men jeg merker jo helt klart hva jeg tiltrekkes av og ikke likevel, og det er jo ikke noe man styrer sånn sett.

Hadde egentlig trodd det skulle være verre, jeg Jeg bruker jo lett en time på hår og sminke selv, fikser brynene (selv) minst en gang i mnd, liker å lakke neglene typ en gang i uken etc... Med unntak av laserbehandling, og seks timer på hår her og der kunne det nesten vært meg, med visse modifikasjoner.

Liker å tro at jeg ikke følger trender fordi jeg blir så veldig påvirket, men jeg merker jo at det jeg syns er fint "tilfeldigvis" også gjerne står i stil med nettopp det som er trendy. For eksempel elsker jeg deco blue fargen endel plutselig har valgt å male soverommet sitt med - men så har jeg også alltid likt mørke soverom, det minner meg nemlig litt om hotellrom og jeg elsker den viben. Ellers er jeg veldig over at alt skal være hvitt, også er jeg ikke spesielt glad i den typiske skandinaviske stilen hvor alt er veldig minimalistisk og enkelt. Jeg heller vel heller mot den helt andre enden av skalaen, selv om leiligheten jeg leier på ingen måte reflekterer det, fordi jeg syns det er så waste å bruke penger på så mye som jeg flytter rundt for tiden. Men dersom jeg plutselig hadde kjøpt drømmehuset og kunne innredet og stylet akkurat slik jeg ville, hadde det nok blitt noe lignende dette: Jeg elsker den litt mer herskapelige stilen, men likevel med en mer moderne tvist. Altså, gi meg fiskebeinsgulv, utskjæringer og rosetter med lysekrone, og "buttoned" (hva er det norske ordet?) møbler i fløyel, i dyp kongeblå, smaragdgrønn eller blush Men samtidig ville jo dette blitt fullstendig kræsj i en liten leilighet, så det måtte jo stått i stil med resten.

Haha, til deres forsvar har de kjent hverandre litt lenger da. De har jo laget en sånn Veien til Pærra denne gangen, så der ser man blant annet at de sjekket inn på et annet hotell og bodde sammen en stund før selve PH. Syns egentlig det er skikkelig kjedelig med Legende-sesong. Og jeg er kjempelei to av de andre deltakerne allerede også, så tror jeg raskt faller av denne sesongen.

Noen ganger får jeg en skikkelig trang til å flytte til sørstatene, men det er mest etter å ha sett serier som Hart of Dixie og Gilmore Girls Jeg var faktisk veldig nær ved å flytte til Alabama eller Georgia for studier, men backet ut i siste liten. Tror nok alltid jeg kommer til å gå med en liten trang til å se hvordan det er å bo der, men samtidig er det ganske mange grunner som taler i mot. Blant annet pga høy luftfuktighet, de har en tendens til å være veldig religiøse, også er det jo dette med at det generelt er veldig republikansk og konservativt, og det erfarte jeg at ikke helt var min greie bare etter et utvekslingsår i en moderat konservativ stat.. Australia kunne vært gøy, men samtidig er jeg litt for glad i ha fire årstider, også blir det litt for langt hjem. Måtte kanskje blitt et annet sted i England, da. Definitivt ikke London hvertfall.

Da er vi svært ulike enten i alder eller miljø, for igjen - de er absolutt ikke ekstreme i forhold til de fleste andre jeg kjenner i den aldersgruppen. Jeg er selv 21, og helt ærlig kjenner jeg minst like mange som ser ut som disse to som de som ser mer naturlige ut i alderen 16-27.

Du må gjerne utdype, for jeg er egentlig ikke enig i den setningen på generell basis. Jeg har selvfølgelig mine personlige meneninger om hva jeg syns er ok og hva som er å strekke det for langt når det kommer til å fikse på utsendeet. Men det blir jo en subjektiv greie, og det er noe som endrer seg hele tiden etterhvert som ting blir vanligere og vanligere. Så jeg skjønner hvor dere kommer fra, dere som mener at det å fikse på utseendet = dårlig rollemodell fordi det skaper press og endrer på hva vi mener er normalt og greit å fikse på. Samtidig er det så jo som sagt så ekstremt subjektivt, og hva andre velger å gjøre får være opp til dem, tenker jeg. Altså, for å ta et eksempel: Det er visse bloggere også her i Norge som har valgt å legge seg under kniven for rumpeimplantat. Det syns jeg personlig er ganske tåpelig, blant annet fordi 1) rumpa kan trenes større, og 2) stor rumpe er en trend og virker til å allerede være på vei ut. Nå har det seg sånn at de det gjelder ikke er blant de bloggerne jeg ser opp til på andre arenaer heller, men om de var det, så tar jo ikke det bort fra alt det andre positive. Jeg driter da en lang marsj i hva du velger å gjøre med din kropp. Betyr ikke at jeg må gjøre det samme (i akkurat disse tilfellene har jeg vel egentlig bare fått bekreftet at det skal jeg aldri gjøre, for det ser ikke bra ut ). Samtidig kjenner jeg mange med brystimplantant, og at de skal være dårlige rollemodeller fordi de har valgt å fikse på utseendet sitt på den måten, den tanken kunne ikke falt meg inn engang. Edit; For å presisere: ingen av eksemplene jeg tok opp = dårlig rollemodell, selv om jeg nok hadde vært hakket mer bekymra om datteren min kom hjem og sa hun så opp til en jeg assossierer med rumpeimplantant, fordi min subjektive mening er at det er å dra det for langt. Men igjen; det kommer an på hva slags holdninger ellers den personen da fronter. Ikke bare om de har valgt å legge seg under kniven eller ikke.

Jeg er ikke så veldig overrasket over at diskusjonen ikke har gått i retningen unges idealer generelt, for utfra startinnlegget brukes jo tvillingene som eksempel på tanketomme sminkedukker og plastmennesker. Da er det ikke så rart man får svar på hvorfor det kanskje kan lønne seg å se på serien for å få et bedre innblikk i hvordan ting faktisk henger sammen. Dersom jeg selv var mor til ei ung jente hadde jeg heller vært glad om hun så opp til Vita og Wanda. Jeg syns ikke de er ekstreme på utseendet, de er jordnære, morsomme, og har fått til mye i livet trass i (eller til og med på grunn av?) mye motgang. For å ta diskusjonen enda mer generelt, slik det var et ønske om; om rollemodellene ser aldri så barbie ut, så er det ikke det jeg ville valgt å henge meg opp i. Jeg hadde vært langt mer bekymra om dattera mi hadde fortalt at hun så opp til visse andre bloggere eller kjendiser, om de så ser aldri så naturlige ut - fordi jeg ikke syns noe om holdningene eller verdiene de formidler. Tror ikke jeg skal komme med helt spesifikke eksempler her for syns ikke noe om uthegning på den måten, men poenget er at jeg ikke syns utseendet har så ekstremt mye å si på hvem som er gode rollemodeller eller ikke. Tvert i mot syns jeg faktisk det er dritkult med litt sånne underdogs, som har så mye å bidra med og viser at man kan være både forfengelig og intelligent. Selvfølgelig håper jo jeg også at dersom jeg får ei jente (eller gutt for så vidt) i fremtiden at hun er komfortabel i egen kropp og ikke føler at hun trenger/må fikse på noe. Men samtidig gidder ikke jeg sitte der å være dobbeltmoralsk og si at "nei vet du, det der er ikke naturlig så hva er poenget?" Fordi realiteten er at ting som vippeextensions og akrylnegler er omtrent like vanlig som det det er å ikke ha det. Selvfølgelig er det overfladisk og undøvendig, men samtidig, hvis det får noen til å føle seg bedre med seg selv, hvorfor ikke? Fordi det bidrar til å skape urealitiske idealer? Joda, men skal da den personen lide på bakgrunn av å ikke skulle bidra til de idealene, når man vet innmarri godt selv at det blir som en dråpe i havet? Jeg syns liksom ikke det er helt rettferdig, heller. Eller, hvertfall ikke helt realistisk. Det blir ropt ut om at dersom man fikser på utseendet så har man heller noe å jobbe med i hodet. Det blir litt drøyt, mener jeg. Såklart hadde det jo vært helt konge dersom alle bare unnlot å fikse på noe som helst, det vet vi alle at ikke kommer til å skje. Om noen da velger å fikse på negler, vipper eller til og med sprøyte litt restylane i leppa eller brystforstørring, så trenger ikke det være ensbetydende med at man har skikkelig problemer med selvbilde, borderline psykisk syk eller alt annet enkelte hevder. Det er en naturlig utvikling (hehe ufrivillig ironi her), fra sminke og hårfarging - som også handler om å fikse på utseendet. Man gjør jo det fordi man ønsker å føle seg fresh og fin, det har jo de fleste et ønske om, vil jeg tro. Selvfølgelig, når det blir snakk om ekstreme tilfeller er det gjerne andre ting som ligger bak, men jeg kjenner svært, svært mange som har gjort både det ene og det andre, og det er ingen av de jeg ville påstått sliter nevneverdig med selvbilde eller psykisk helse generelt.

Jeg er veldig glad i å følge med på sånn 3 serier samtidig, i ulike sjangre. Så jeg følger gjerne med på èn action/drama/sci-fi, èn "koseserie"(tenk typ chickflick men i serie) og èn realityserie samtidig. Ellers blir jeg alltid lei og faller av. Den siste kombinasjonen har vært Dark, Dynasty og Real Housewives of Bevery Hills. Variasjon, dere - det er viktig Nå har jeg sett ferdig både Dark og Dynasty, førstnevnte har jeg ikke funnet en erstatter til enda, men vurderer Broen siden alle skryter så av den. Men liker egentlig ikke skandinaviske serier, og heller ikke krim, så føler det muligens er en dårlig match Som koseserie har jeg Chesapeake Shores, men den er jeg også snart ferdig med så tar gjerne imot forslag til andre alternativ. Snakker da om i gaten Gilmore Girls, Hart of Dixie etc. Edit: scratch that, har jo ikke tilgang til Broen fra utlandet.. Kanskje jeg må gi The Crown en sjanse istedet.

Dark!!! Dødsbra, selv om jeg i utgangspunktet var veldig skeptisk siden den er på tysk. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med livet mitt mens jeg venter på ny sesong