SFX

Og da skjønner du kanskje at jeg blir skuffet og provosert når folk er mer enn nødvendig negativ i sine uttalelser om rasen, uten å vite hva de snakker om? Nå fatter jeg ikke hva du mener - mener du at sykdommene er mystiske fordi du ikke vet hva nyresvikt, magedreining, OCS, ødelagt korsbånd og kreft er, eller hva er det som gjør dem mystisk? Dette er jo sykdommer og skader som kan forekomme i veldig mange raser, vi har ikke tegnet ned noen patent eller copyright på det. Alt dette kan skje hos din rase også, så hva mente du med mystisk? Det er litt for enkelt å si at en håper en blir kvitt sykdommene. Even ble avlivet fordi han fikk magedreining. Han ble 12 år og 14 dager. Er det da et problem for ham og hans linjer? Ville du tatt hans barn og barnebarn (om han ikke hadde vært ungkar) ut av avl fordi magedreining må bekjempes? Jeg er mer opptatt av helheten og levealderen, og de færreste hunder sovner inn av alderdom, de færreste avlives av alderdom - de fleste dør av noe, det må vi bare akseptere. En gammel kropp tåler mindre og blir lettere utsatt for noe når immunforsvaret går nedover med alderen. Så jeg mener det er utopisk å tro at en kan fjerne forekomsten av nyresvikt, av kreft, av magedreining i noen som helst rase. Fokuset må være på å gjøre fornuftige kombinasjoner med høy levealder, og ikke se seg blind på hva de dør av. For ja, cirka 40 prosent av bernere dør av kreft. Men det er ikke sånn at alle dør fem år gamle av kreft. De dør ett år gamle av kreft - og de dør 14 år gamle av kreft. Så det er ikke så lettvint som at bare vi fjerner sykdommer, så blir de gamle. Det krever flere tanker i hodet på en gang i dette arbeidet, det er i hvert fall min overbevisning. En må ikke se seg blind på en ting, for da overser en fire andre problem. Helhet, helhet, helhet - og å akseptere at på et tidspunkt dør de. Jeg klarer sjelden å finne noen som kan si hva som er akseptabel levealder - vi jobber for høyere levealder, men hva er målet? Når er vi i mål, når er vi fornøyd, når er det akseptabelt. Hva er en realistisk forventning for at det skal være interessant å kjøpe rasen? Og da minner jeg deg på at jeg synes du har urealistiske forventninger til gjennomsnittlig levealder på din egen rase, det er derfor jeg har kjørt deg litt på det. Selv om det forekommer 12-åringer, så er ikke det snittet. Selv om en kan ha grunn til å håpe på 10 år (som ikke er et realistisk håp på berner), så er det ikke selvsagt. Men bortsett fra "evig", hvor lenge er bra nok, når er vi klar for å si farvel? For jeg gråt mine bitre tårer da Even brått døde 12 år og 14 dager gammel, jeg klarte ikke å si "jaja, han har jo levd lenge, dette må jeg bare ta for gitt." Om vi skal legge bort følelser, som du bemerket - med kaldt blikk, hva er bra levealder? Jeg skjønner jo ikke hvorfor du vil ha berner en gang, jeg, når du velger en rase som skal være hardcore brukshund, som tar brukschampionat og høres ut som et helt annet arbeidsemne enn en berner - kanskje like greit at du ikke valgt berner For joda, vi har fire lydighetschampioner og en agilitychampion i rasen (jeg kan ta screenshot fra DogWeb for de som vil ha bevis, hvis noen synes det er vanskelig å tro), vi har en rekke RL-titler på de få årene det har vært mulig, det var en godkjent vinter-redningshund i gamle dager, vi har hatt et par dusin hunder i klasse 2 og 3 i LP, vi har til og med tre-fire med opprykk til C i bruks, og en fire-fem hunder med godkjent ferdselsprøve, men jeg ville jo ikke solgt en berner til en som sier de har ambisjoner om brukschampionatet. Så du har nok gjort riktig valg for deg, så håper jeg han lever så lenge som du forventer. Unnskyld meg, men du kan ikke avgjøre hvilke faktorer som har og ikke har noe å si for mitt inntrykk av en rase. Deltagelse i utstillingsringen ER en av måtene jeg får et inntrykk av en rase. Du vet heller ingenting om hvem jeg kjenner eller ei - jeg har for eksempel vært i samme klubb og trent med en av de som har konkurrert og stilt ut sine beauceroner. En trenger ikke være aktiv i et rasemiljø for å få en oppfatning av en rase - jeg leser, jeg deltar på bruksstevner (jupp, jeg har konkurrert i bruks med en berner), jeg er på LP-stevner, jeg snakker med folk. Jeg har som sagt vært ringsekretær i 15 år - og fordi du overså dette punktet: Jeg har lest utstillingskataloger fra perm til perm, i 30 år. Så du må gjerne gå mer enn tre-fire år tilbake i tid for min del Jeg er sikkert sliten etter en dag på jobben, men i denne setningen skjønner jeg ikke hva du mener å si. Nå er jeg over gjennomsnittlig nysgjerrig, kombinert med at du kommer med et sleivspark om at jeg diskuterer med følelser, så da kan vi jo se på fakta. I Dogweb er det siden 1980 ikke registrert en eneste beauceron med et brukshundchampionat - men titlene er kanskje så nylig ervervet at søknaden ikke er behandlet enda? I følge opprykksoversikten til NBF så er det siden 2009 to hunder som har fått opprykk til B, og tre eller fire som har fått opprykk til C. Men det var to år jeg ikke fikk opp tallene, så det kan jo være der disse tok championatene sine. Jeg driter egentlig i rasen din, men om du skal sitte og framheve din rase etter å ha kommet med feilaktige påstander om min rase, så får du i hvert fall forholde deg til fakta, og ikke diskutere med følelser (sic) eller antagelser. Du ser ikke poenget mitt i det hele tatt, du? Det som ikke er sammenlignbart er dine påstander om levealder på din rase og på min rase, så lenge vi har masse statistikk fra Norge, mens andre måtte finne finske tall til deg. Jeg formoder du mener at mine følelser tar overhånd, takk for omtanken, men at jeg har engasjement for en sak og blir motivert til å forsvare min rase betyr ikke at jeg har beveget meg bort fra fakta, statistikk, oversikter og påstander som kan dokumenteres eller verifiseres. Ja, også et par shivavvaer, eller russisk rosa tyggegummihund! Isj da, noen mil fra eller til Ikke sant, kunne vært den certsankeren - om det ikke var fullcertregel. På den annen side, så er dommerne gjerne litt mer usikre på raser med lav utbredelse, siden de ikke får samme grundige erfaringen med å dømme den. Det er sjelden en dommer er usikker på berner, de vet som regel veldig godt hva de vil ha. Om jeg er enig i deres definisjon av hva en god berner er, se det er en helt annen sak Æsj, det skulle jo bli borte! Håper hun kommer seg fort, og at det er lenge til neste gang. Bra du ikke var alene i dag, i hvert fall. Hvis det er noen trøst, så var Lucia nøyaktig lik. Husker du Lucia? Helvetet fra Slovakia? Hun var jo oppvokst i kennel til hun var fire måneder, så det er nok derfor hun slet med å bli stueren, hun hadde jo bare levd på et stort rom hvor hun spiste, sov, tisset og dret. Det tok lang tid å få henne stueren, men hennes nye eier definerer henne som stueren nå, så lenge det ikke er pledd eller noe annet på gulvet hun kan få for seg å definere som do. Det var mye jobb, det var som om hun ikke hadde noen som helst form for hygiene, en ett år gammel berner tisser store dammer, og når de da legger seg i det... Men det gikk over.

Jeg tror kanskje ikke entlebucheren er den rasen med best inntjeningsmuligheter Men du kunne vært medeier, så kunne jeg fått låne med til utstilling for å markedsføre rasen på det viset, og du ta deg av bruksen? Også sier jeg at den fjerde berneren min bare er en jeg passer for deg, så løser det seg også

For meg er det jo åpenbart at det er fire, hjertet mitt har banket for berneren - og dermed alle fire sennenhundene - siden jeg ble født, men de fleste har fått med seg to. Jeg er for å bevare raser, og skulle gjerne gjort min innsats for entlebucheren. Men det er jo de færreste førstegangseiere som snubler over en random rase ingen har hørt om i landet, og importerer den - som appenzelleren. Da jeg var på Førdeutstillingen i oktober var tre sennenhundraser representert, og det er sjelden vi ser. Ekstra moro at grosseren ble plassert i BIS'et, for det skjer i hvert fall ikke ofte - så kudos til dommere som kjenner igjen kvalitet og tør å sette opp andre raser enn gjengangerne. Det blir nok en entlebucher hos meg en dag, men nå har jeg planlagt to valpekull framover og vil egentlig beholde fra begge to, så jeg tror vel kanskje at jeg skal finne en begrensning der før jeg tar på meg en rase som krever mer

Det vet jeg faktisk ikke, for den kjemiske kastreringen var info som kom fram flere måneder etter at tispa gikk tom, og jeg har ikke hørt oppfølging på saken etter den eksplosjonen Men jeg vil håpe de gjorde det rette. Neida, for oss som ikke er 17 lenger, så er sånt søtt! Jeg lurer på hvor lenge hun hadde kommet til å sitte der, stakkar. Frokosten er jo dagens viktigste måltid, i hvert fall fram til neste måltid Vi gjorde en undersøkelse rundt 1990, tror jeg det var, og da hadde NVH et prosjekt for å sammenligne raser, så da ble boxer og bichon frisé også med. Jeg husker ikke lenger tallene, og har ikke papirene med meg på jobb (underlig nok), men BF hadde ikke akkurat 14 år i snittalder den gangen, og boxer mener jeg bare levde et par måneder lenger enn berner. Jeg vet ikke om de raseklubbene har gjort nye undersøkelser etter det, men jeg har ikke sett eller hørt noe i forhold til å samarbeid med oss, i hvert fall - verken for å slå hodene sammen for å tenke strategier eller for å sammenligne utvikling. De RAS-dokumentene jeg har sett i andre raseklubber viser ikke til noe annet enn en estimert forventning, en generell oppfatning, og den type. Ikke objektive fakta. Jeg har veldig vanskelig for å tro at snittet er tosifret år på mange raser. En venninne driver med miniatyrhunder, og har hatt mange som blir tosifret år gamle - men hun har jo også de som dør unge. Bolognese går for å være en sunn og frisk rase uten noen problemer (!), men har snitt levealder i Finland åtte år (det er en større rase der enn i Norge). Hun hadde sønnen til en coton de tulear som ble over 17 - men snittet i Finland er ti år og to måneder. Løwchen, som de også mener ikke har sykdommer, blir også ti år og tre måneder. Det er mulig de ikke har sykdommer, men de dør i hvert fall. Du er nå ganske søt allerede, da! Vi har organisert tre ulike levealderundersøkelser siden klubben ble stiftet i 1988, og i hvert fall to av dem var i samarbeid med Norges Veterinærhøyskole. For de to første ble det sendt ut brev i posten til de som var registrert eier av berner i en gitt tidsperiode (for eksempel de siste 15 årene, jeg husker ikke detaljer, jeg gikk på barneskolen da den første ble sendt ut). Det var spørreskjema med diverse spørsmål om helse, sykdom, levealder. Det ble sendt ut purring etter en tid, og nå husker jeg ikke tallene, men det ble sendt ut flere tusen brev, og det var en svarprosent på borti 60 (mener jeg) - som NVH var veldig fornøyd med, da det ga større statistisk gyldighet. Vi gjorde flere erfaringer av den undersøkelsen, blant annet at vi ønsket å vite mer om dødsårsak, selv om mange på eget initiativ hadde oppgitt dette i skjemaet, så det ble sendt ut oppfølgingsbrev etter første runde for å få dødsårsak på de vi ikke visste det om. Så ble det regnet ut et snitt, og singlet ut fokusområder. Det ble gjort en ny levealderundersøkelse rundt ti år senere for å se utviklingen og få enda bedre tallmateriale. Det ble også enighet om å lage snitt-tall uansett dødsårsak (som vi gjorde første gangen) og snitt-tall hvor en tok bort de som ikke var medisinsk/genetisk - for eksempel påkjørsel, en håndfull som ble avlivet pga samlivsbrudd, andre ulykker. Det utgjorde vel et års forskjell. Så hadde vi en ny, digital undersøkelse i 2014, tror jeg det var, som var i samarbeid med NVH, hvor de også spurte om for eksempel stress, allergi, redsler, bjeffing, generell kløe, våteksem - altså konkrete spørsmål om hundens generelle tilstand, og ikke bare veterinærbesøk og avlivningsårsak. Denne undersøkelsen er generell, og alle raseklubber er invitert til å bli med på dette. Det koster selvfølgelig, men det er jo en investering. Vi har altså hatt tre formelle, omfattende undersøkelser, hvor besvarelsene er gjort av eier selv - og ikke av oppdrettere med agendaer og ønsker om å framstå som bedre. Vi har generelt hatt en veldig god oppslutning, folk forstår at dette er viktig og vil gjerne gjøre sitt for å få fram bra tallmateriale. I forbindelse med den siste undersøkelsen fikk vi også i klubben tall fra Agria i Sverige (som har holdt på lenger enn i Norge) for de siste ti årene, hva de hadde fått innrapportert av sine kunder, og vi så et tydelig samsvar mellom det forsikringsselskapet hadde i sin database og de opplysningene vi fikk av våre medlemmer. Bernereiere ser ut til å forstå at helse er viktig - vi har jo også rundt 80 prosent røntgenoppslutning på hofter og albuer, hvilket ikke mange raser kan vise til. Men det er klart, når en hele tiden får høre at en har en syk rase som dør tidlig, så vil en jo bidra til å forbedre dette. Det er et tett internasjonalt samarbeid, og det er for eksempel i et par omganger oppfordret til å sende inn blodprøve til Sveits (eller var det Frankrike?) av bernere som er over ti år gamle, for å lete etter "alderdomsgenet" eller i hvert fall se om noe går igjen genetisk. For ikke å sortmale oss inn i et hjørne mens vi maler fanden på veggen, så har vi også hatt motsatt prosjekt - synliggjøring av de som lever og de over en viss alder. Vi har en Still Going Strong-liste, som består av bernere over åtte år og som er i live i dag. Dette innrapporteres av eier og oppdretter, og lista er selvfølgelig aldri komplett og presis - det mangler hunder, og det er hunder på lista som antagelig har falt fra. Men det er i hvert fall ei fin liste å ha, som fyller fem-seks sider i medlemsbladet og er lang som et deilig, godt år på hjemmesiden. Vi bruker den både for å vise at det er mange som blir over åtte, og vi bruker den for å kartlegge hvilke linjer og avlsdyr som går igjen på lista. Vi har også en liste som heter 10+, hvor vi samler oversikt over alle bernere som opp gjennom tiden har blitt over ti år, også det for å synliggjøre linjer. I tillegg har vi en passordbeskyttet database som oppdrettere, hannhundeiere og andre interesserte kan få tilgang til, hvor det jevnlig oppdateres etter hvert som eiere og oppdrettere rapporterer inn relevant info - meningitt, bittfeil, DNA-tester, korsbånd, blå øyne, you name it. Vi er kanskje litt for fokusert på det negative, vi kunne tjent på å ha en litt mer balansert framstilling. Men i det minste har vi mange valpekjøpere som sier fra når det er noe, fordi de vil bidra - og vi har folk som med stolthet rapporterer hund til Still Going Strong-lista, fordi det er noe å være stolt av. Det er også i fjor opprettet en oppdretterpris, hvor oppdretter får et innrammet diplom med en fin logo hvis de har oppdrettet et kull hvor minst halvparten ble ni år. Prisen hadde ikke tilbakevirkende kraft, så da den ble delt ut for første gang i fjor var det vel fem eller seks kull som var kvalifisert - men da var prisen helt ny og ukjent, vi forventer at flere får den nå. Det blir en statussak. Vi må gjerne få fram magedreininger, nyresvikter, bruskløsninger og kreftgåter. Men vi må synliggjøre de linjene som beviser sin levekraft også. Så vi jobber hardt, og takken er at enkelte kjøper en annen, udokumentert rase. Takkskaldufaenmegha.

Det er fire sennenhundraser, men den fjerde er ikke etablert som rase i Norge. Mulig du kan finne et individ her og der, men det er sjelden å se en appenzeller. De jeg har sett her, har vært med sine tyske eiere på bobilferie Det er en håndfull aktive oppdrettere i Finland, så jeg ville tittet dit for mer informasjon. Appenzelleren er den som flåsete sagt ser ut som en spisshund, med sine ståører, krøllete hale og knappe bakbeinsvinkler, og det er også den som er minst familiehund-preget av de fire. De som har og kjenner rasen sier at den kan være både sær og skarp, mange opplever at den egner seg best alene eller med artsfrender - men det er selvfølgelig også flere som har appenzeller med andre raser, gjerne andre sennenhundraser. Men den er nok primært en enmanns-hund, og ikke en familiehund på samme måte som en berner. Ikke at den er en "urhund" eller den type sær, men likevel ikke en berner med mindre pels og mer hendig størrelse, for som de har latt seg forlede til å tro det. Jeg er svak for en havannabrun appenzeller, men det kommer aldri i hus, jeg trenger noe som er litt mer si'rumpa og happy-go-lucky. Den tredje er entlebucher sennenhund, der finnes det under 20 i landet, det har vært født to eller tre kull, det første var vel født i 2006 kanskje? Litt før jeg fikk X'en i 2007, i hvert fall - en venninne av meg hadde det. Entlebucheren er også mindre enn berneren, men er fremdeles en mellomstor, kraftig og kompakt hund. Det er kanskje den mest aktive rasen, den som egner seg mest for å brukes til noe, den er leken, anvendelig, nysgjerrig og relativt lettlært. Den og appenzelleren er nærmere gjeterhund enn berner og grosser - og i for eksempel England går de også i Herding-gruppen, mens BS og GSS er Working. Hvis noen bruker en sennenhundrase til gjeting, så er det de to små som brukes mest, men da mer som drivende enn gjetende. Selv om en nederlandsk oppdretter også bruker sine bernere til å drive stofeet inn og ut av fjøsen. Men det er mer en kuriosa enn regelen - jeg fikk faktisk henvendelse fra en som drev litt med sau og ville ha en berner til å jobbe med, og det kan jeg bare ikke love at den vil passe til Jeg har veldig sansen for entlebucheren, men den har vært for aktiv og kravstor for meg når jeg har vært syk, for en berner kan jeg si "nå vil jeg trene", også skrur den seg på, mens en entlis har jeg inntrykk av at krever mer jevnlig dedikasjon fra eiers side, særlig som ung, og ikke like lett svelger sykedager på sofaen. De jeg har møtt har - i likhet med appisen - lettere for å bjeffe enn sine større tremenninger, og jeg synes det er stor variasjon i om de er reserverte eller supersosiale. Men med en liten rase blir det jo både tydeligere når det er forskjeller, og mindre å velge i avlsmessig. De jeg kjenner brukes til det meste, de er ikke rendyrket til én bestemt ting, men trives med å bruke hodet generelt. En svensk bekjent driver et firma som sporer opp det jeg tror er muggsopp i vegger, og hun bruker entlis til det. Grosseren har jo litt det samme, det er ikke en veldig tallrik rase, men nei, jeg ville ikke forvente at en grosser har menneske på menyen. Men om du kommer på besøk til meg, så vil Glam og Foenix hoppe og sprette (selv om det ikke er lov) for å få hilse på deg i entreen, så du ikke får av deg sko og jakke, og de vil sette seg klint inntil deg i sofaen for å være med i samtalen, og stjele kos og vaffel. Grosseren er ikke helt der. Angående sosialisering og berner, så er stort sett alle bernervalper slik jeg beskriver mine voksne - men for noen så skjer det en del i tenåringstiden, og jeg tenker at om det er lagt et godt grunnlag i valpetiden, så blir spøkelsestiden lettere å komme gjennom. Jeg har ikke hatt noe særlig spøkelsestid på mine, de har ikke gått gjennom noen store greier, de har ikke vist usikkerhet og redsler. X'en bjeffet på en stor løvhaug i den rette alderen, og hun måtte en dag brått gå litt sakte bort til et jorde-egg for å sjekke det ut - men det er da de to gangene hun viste noe som helst, de fleste har jo mer hormon-variabler. Glam på 21 måneder har enda ikke vist at han er redd for noe, bortsett fra Mjøsa - hunden fra de tusen sjøers land synes vannkanten som kommer sakte etter ham er skummel Men jeg ser av og til at unge hunder, særlig tisper, har en usikkerhetsperiode, som krever litt jobbing for å få bort. Og jeg tenker at det kanskje er en medfødt svakhet når det går igjen i generasjoner. Jeg ser tisper som gjør fluktforsøk i ringen også, men det skjer ikke hver helg. Jeg ser forskjeller i linjer, men når eier/oppdretter selv ikke ser problemet formoder jeg at det ikke formidles til valpekjøper heller. Jeg tenker at mange er flinke til å ta med valpen ut, for valper skal sosialiseres og miljøtrenes, og de går på kurs og går turer i gågata. Men så stopper de når valpen ikke er så valp lenger, og så kommer kjønnsmodning, og det er da de trenger å taes med ut. For all del, mange er like sosiale og forutsigbare hele veien, men jeg er opptatt av å understreke at en ikke må tro at jobben er ferdig når valpen er fem måneder. For det er når de er åtte-ni måneder at de begynner å vise usikkerhet, det er meget, meget sjelden jeg ser redde valper. For de er som regel den typen som elsker alle, inntil hormonene gjør sitt. Det er en vesentlig forskjell på gjennomsnittlig levealder, eller median levealder - og at det finnes en hund som har klart å bli 17 år. Ikke for meg. Det handler om at rasen klarer å bevise at den er sunn og frisk opp gjennom årene - og da er veteranklasse en måte å vise det. Men for all del, det er en bruksrase, så vi kan jo se på alle de godt voksne beauceronene vi ser i LP og bruks også. Hvor er de? Med all respekt, men det er en påstand uten grunnlag. Jeg har vært autorisert ringsekretær i 15 år, og har lest utstillingskataloger i 30 år. Det er så å si INGEN som melder på en hund over åtte år i championklasse lenger. Det ble gjort på den tiden det var lov til å melde veteraner på i to klasser, men etter at den regelendringen kom så vil alle som har veteran stille hunden i veteranklassen. Det gir dem mulighet til å konkurrere i BIS veteran-finalen, det gir på noen utstillinger egne veterantitler, og i mange tilfeller får du en litt mildere bedømmelse om du kommer inn som sprek veteran enn om du kommer inn som en gammel champion, slik at det er lettere å hevde seg som veteran i BHK/BTK enn som avdanket champion. De eneste gangene jeg ser en veteran bli påmeldt i champion (eller bruks, eller åpen) er når en håpefull eier trenger et CACIB til. Det er ENESTE gangen jeg har sett det. Som sagt, for meg er det det. Utstillingsarenaen er en måte å synliggjøre rasen på, både at den finnes og hva slags bredde det er. Jeg synes jeg ser flest unge beaceroner, som forsvinner når de har blitt champion. Mens senest sist helg var det en 11 år gammel hovawart - og det er jo også definert som en bruksrase - som stilte i Letohallen. Den hadde alt den trengte, men stilte fordi eier er genuint opptatt av rasen og å vise den fram. I vår rase kan vi ha både fem og seks veteraner påmeldt på de ordinære nasjonale utstillingene, og likevel tror folk at alle dauer fem år gamle. Vi klarer i hvert fall å vise dem fram i veteran, det er en dokumentasjon og et bevis i kampen om et godt rykte. Mange av de svenske hundene jeg så på var førstegenerasjons svenske eller rene importer, så det er vel ikke så mye mer helsefarlig å bo i Sverige enn i Frankrike? Når en rase er så liten, så er populasjonen genetisk ganske lik i de fleste land. Men jeg skal selvfølgelig trekke vekk den ene på fire år som falt, så gjenstår bare alle de andre jeg fant. Jeg tar det faktisk litt personlig når raser som står mitt hjerte nært blir karikert på en sleivsparket måte av noen som åpenbart ikke har satt seg godt nok inn i det. Jeg er møkkalei av å få høre at berner er et dårlig valg på grunn av levealderen, når raser det er naturlig å sammenligne med og som ofte er alternativ når folk skal velge rase (for eksempel newfoundlandshund, leonberger, pyreneerhund, st. bernhardshund) ikke en gang har statistikk eller dokumentasjon å vise til. Jeg er lei av å be om unnskyldning eller forklare hvorfor jeg har berner, for rasen har så veldig mye som passer for meg og som tiltaler meg, og den har faktisk masse positivt ved seg. Jeg har ingenting i mot din rase, den ble et eksempel nå for å vise at alle raser har sitt, og ingen blir 14 år i snitt. Jeg vil heller ha en berner som lever et godt liv til den dør av kreft åtte år gammel, enn å ha en hund som har kløe og allergi og må ha spesialfôr hele livet selv om den blir 11. Jeg vil heller ha en stødig og fin berner som har D på hoftene og blir syv år, enn å ha en engstelig hund som det i ti år må tilrettelegges for når det er torden, eller fyrverkeri, eller oppussing, eller søppelbil, eller andre brå og høydelyder. Berner er overrepresentert på kreft, nyresykdommer og livmorbetennelse, det er fakta. Det er også fakta at det er andre helseproblem og dødsårsaker hvor berner er underrepresentert. Det viser tall fra forsikringsselskap og våre egne undersøkelser i samarbeid med NVH. Men om vi har så fordømt mye lavere snittalder enn mange andre raser, det er jeg faktisk ikke sikker på. Når raseklubber sier nei takk til å være med på den kartleggingen som NVH har gjort for oss, da tenker i hvert fall jeg mitt. Nå har jeg vært medlem av sonen i gud hjelpe meg snart ti år, og det er MANGE hunder som er mistet og tatt farvel med i den perioden. Og enten er sonen overrepresentert av sjuke og/eller mentalt svake hunder, eller så er det ikke slik at de fleste hundene blir 12-14 år. (Innlegget er skrevet over tid, så beklager om jeg gjentar noe andre har sagt eller mister poeng fordi det har skjedd noe mens jeg har multitasket.)

Jeg kjøpte Glam til meg fra meg i 34-årsgave, så om de egner seg når det ikke er rundt, vil jeg tro de er suverene til større jubileer Nå er prevensjon mer enn kondomer, da! Om du ikke er helt i, så er du heller ikke helt ute av den fila Sa tispeeieren, som fikk vite at hannhunden hun hadde vært og parret med var kjemisk kastrert... Ikke min opplevelse, men fy pokker jeg hadde blitt forbanna om det var min tispe jeg kastet bort tid og penger på det viset. Veldig og, det! Hurra! Om dere er så søte nå, så må dere jo bli enda søtere på tyve år? Det minner meg om noe jeg skrev på FB i går, men ikke skrev her, for vi har også morgenrutiner hjemme. Jeg har bad i entreen, så standard rutine er at jeg åpner døra ut så hundene kan gjøre det de trenger, mens jeg går på badet og gjør det jeg trenger. Og de aller, aller fleste gangene sitter Foenix rett utenfor baderomsdøra når jeg kommer hjem, logrer og har store forventninger til hva som skal skje på kjøkkenet. På kjøkkenet sitter Glam ved siden av matskåla, og har samme agenda på hjernen, søtnosen. Så da får de frokost, og inhalerer den mens jeg lager mat til meg selv. Men i går var jeg kjappere på badet, og det var kanskje litt mer rådyrlukter i hagen, så hundene var ikke kommet inn da jeg kom ut fra badet. Så veloppdratt tjener som jeg er, satte jeg meg på stua for å sjekke mail og sånt, og ventet på at de skulle komme inn. Glam kom kjapt etter, så meg fra kjøkkenet, og beinet inn i stua, hoppet opp i sofaen, slang seg på rygg og fikk kos mens jeg sikkert leste på sonen. Foenix, derimot, kom ikke etter, så etter noen minutter gikk jeg for å se etter henne. Hun satt foran døra til badet, hun <3 Takk og lov for at det kryr av beauceroner i veteranklasse, så de får bevist sin høye levealder. Eller vent litt, når så vi det sist? Hvor gammel har du fått høre at din hund kan forventes å bli? Og hva er faktisk snittalder for din rase? Ikke det som står på Wikipedia eller raseleksikon, men hva kan raseklubbens avlsråd vise til? For jeg skummet gjennom raseregisteret på den svenske raseklubben, og de blir ikke 14 år alle sammen der, i hvert fall. Nå sto det ikke avlivningsårsak, men det var da mer enn nok hunder som ble tre-fire, og da er i grunnen ikke årsak så nøye. Og da blir ikke snittet 14 år heller. Vi har i hvert fall turt å gjøre undersøkelser og utregninger for å finne ut hvor utfordringene er. Det er mange rasemiljøer som ikke tør, for de ser hva det har gjort for oss - så de vil heller leve med illusjonen om at de sikkert har grei levealder. Jeg møter folk som heller kjøper st. bernhardshund, fordi miljøet ikke har noen statistikk som taler om rasens levealder, og "alle" kjenner en eller to som ble 12 år. Og glemmer å nevne de som stuper fire år gamle av hjertestans. Vi har i hvert fall en tydelig satsning og strategi, det ser jeg ikke mange andre raseklubber klare å forfekte. Neste kullet jeg planlegger har gjennomsnittlig levealder i fem generasjoner på 9.1 år, og det er faktisk bra. Det er ikke sånn at alle raser blir 14 år. Store, tunge raser - og da er din inkludert, faktisk - har forventet kortere levetid enn småraser. Vi har mistet berner tre år gammel, og vi har mistet berner 13 år gammel. For øvrig er det uvitende å foreslå at sennenhundrasene er så like at den ene erstatter den andre, både i forhold til gemytt, helse, levealder og bruksegenskaper. Det er ikke som på st. bernhardshund; at grosser er en korthåret berner. Det er fire separate raser, med til dels store forskjeller, og det er ikke hipp som happ hvilken du velger, bare fordi du har pels- og størrelsespreferanser. Du har åpenbart ikke lest så nøye om de fire rasene. Nå er jo du vant til rottweiler, så sånn sett er kanskje overgangen til berner større enn til grosser. Men berner og grosser er ikke samme rase, med og uten pels. Det er tydelige nok forskjeller i gemyttet til at en skal være bevisst på det. Det er noe mer skarphet i en grosser, og da er det desto viktigere at den faktisk er solid, og ikke usikker. De har litt mer vokt, og kan være mer reservert mot fremmede. En berner vokter også gård og grunn, men deres oppgave var i mye større grad å varsle bonden om at det kom noen, og overlate resten av arbeidet til de tobeinte. Og når eier har sagt at de er velkomne, så skal de være sosiale og imøtekommende med en gang. Du får ikke nødvendigvis den samme inderligheten overfor besøk fra en grosser. Som dommer ville jeg forventet at en berner logrer og synes det er helt greit å bli hilst på - mens en grosser mer står der avventende og vurderer deg litt. Så finnes det skrap i alle raser, det er dessverre ikke uvanlig å se bernere - særlig unge tisper - som trekker seg i ringen. Men vi har i hvert fall fått bort 1980-tallsproblemet med hannhunder som braket sammen i ringen, eller hogg mot dommer. Noe usikkerhet ser jeg mønster i linjer, så de holder jeg meg vekk fra i mitt avlsarbeid, og for andre tror jeg det handler om for lite sosialisering. En berner er ikke den rasen du gjemmer bort på landet og tror det går bra - den må miljøtrenes, sosialiseres og eksponeres. Ikke sykelig mye, men kanskje mer enn enkelte oppdrettere klarer å få formidlet. Selvfølgelig! Og kos dere i helga!

Denne dama klarte jo å lire av seg begge deler - at hunden er snill, men trenger å bli satt på plass. Kanskje den er schizofren? Når jeg er sånn har jeg stort sett sittet for lenge med en av side av kroppen i sola, men det er kanskje ikke et problem nå. Vel er vinteren mild i år, men... Håper du er bedre nå, kløe kan være så innmari irriterende, jeg har våknet av at jeg har klødd meg til blods i søvne til og med. En berner er ikke det verste i verden Du får sende en PM om du trenger en guide i jungelen En berner kan brukes til noe. Ikke alt, ikke nødvendigvis på elitenivå, men den kan brukes til noe You never know! Dere er på et hotell, det finnes sikkert andre gjester der. STDs bryr seg ikke om kjønn og legning. Eller alder og hudfarge.

Jeg vet hvordan den ventetiden er - en venter på løpetid, så venter en på stådager, så venter en på parring, så venter en på utflod og kvalme, så venter en på UL. Er det rart jeg farger håret mitt? Lykke til, håper tiden framover går fort for deg og alle andre som venter på noe spennende!

Det er bare å krysse fingrene, en får ikke gjort så mye mer enn sitt beste. Jeg har hittil alltid tatt progesteronprøver på veterinærhøyskolen, så får jeg svar samme dag og en vurdering fra eksperten - men jeg bor så det er overkommelig kjøreavstand. Det taes også utstryk samtidig, og det er flere ganger at utstryk har sagt noe helt annet enn blodprøve, så utstryk har jeg ikke noe tro på for annet enn å se at tispa ikke trenger en antibiotikakur. Om sæden er bra nok, tispa er på rett dag, og veterinær kan jobben sin, så skal ikke inseminering gi noe dårligere resultat enn parring - det er de som også mener at kullstørrelsen øker om du får inseminert i livmora, siden en større andel av sæden er der det skjer og ikke gir opp på veien.

Pass, penger og prevensjon - så er du berga, har jeg alltid lært

Det er så deilig å ha lært seg å bli sint på de som fortjener det, framfor å bli indignert, såret og lei seg På videregående lærte jeg at BITCH står for Babe In Total Control of Herself. Så...

Hvilken *dag* tispa er i løpetiden har jo ingenting å si - det er progesteronnivået som er interessant. Tisper tar seg på dag 5 og på dag 28, om ikke enda større spekter. Den eldste tispa mi ble drektig ved parring på dag 15/16, og hun ble drektig med parring på dag 21/22/23. Det er dermed umulig å vite om dere var for tidlig eller traff riktig. Målte hurtigtesten progesteronnivået? Jeg er usikker på hva du mener med hurtigtest, mener du utstryk, eller noe annet? Det er i hvert fall anbefalt å inseminere på høyere progesteronnivå enn ved parring, så hvis en pålitelig test sier parring nå, så pleier det som regel å bety inseminering to dager senere. Optimalt parringstidspunkt er når progesteron er på 30, mens inseminering er anbefalt å ta når nivået er på 80. Det er veldig, veldig mange kull som har kommet til verden etter en (tjuv)parring eller én inseminering - men da må det være gjort på korrekt tidspunkt, og det kan vi ikke vite om det var ut fra å telle dager. Fortell gjerne mer om hurtigtesten, så er det lettere å gi deg et vettugt svar.

Hurra! Det der sa gårsdagens hundeeier også, at det ville vært fint om tispene våre hadde gitt ham kjeft, så han kanskje lærte. Vel, i min verden så skal hundene få slippe å forsvare seg mot griser, idioter og trusler - jeg skal beskytte dem mot det, jeg. Snille, milde Foenix vil trolig la seg mobbe lenger enn greit er, og Glam er hannhund så han skal ikke testes på noen som helst måte hva han gjør med kørka, frekke faaner. Folk, altså... Nå skal jeg høste juletreet. Mitt hus, mine regler, jeg plager ingen. Julestjerne har falt en meter og hviler forsiktig mellom to grener, da er det på tide å avslutte høytiden.

Åh, sånn sett - satser på at jeg slipper det. Jeg betalte varene i ettermiddag, de kan jo ikke være så raske når saken ikke er sendt til inkasso per i dag? Jeg hadde så lyst på banankake, men så mangler jeg smør og flere andre ingredienser. Men da skal jeg handle inn i morgen for helgekos. Bananene blir bare mer overmodne til i morgen, det skader neppe.

Sjansen for mer kluss er jo rimelig liten, siden jeg ikke tenker å handle mat derfra på en stund hvis jeg finner et fôralternativ som er tilfredsstillende Det er ikke alle som burde få ha hund. I går var vi på en p-plass for å trene LP, og tre hunder satt pent og rolig bundet fast, og ble trent etter tur. Så kommer det en hund løpende mot oss, og er litt sånn elle melle hvem skal jeg velge, og blir ikke veldig spak eller unnvikende av at den blir forsøkt jaget bort. Eier kommer sigende etter litt, og forsøker å kalle på hunden, men den driter jo i sin eier, og bare leker sisten. Vi måtte bare ta tak i han, han var så snill, og hun ville gjerne få satt lenka på ham igjen. Yeah, for han var jo like enkel å få tak i for oss der han smatt unna, men vi fikk i hvert fall drevet ham vekk fra hundene i bånd. Men så sier hun at HUN ikke kan ta etter ham, for da blir han så stresset, så hun må vente til han kommer til henne. Dette er ikke første gangen hunden er løs og kaotisk heller, og jeg fatter ikke at eier tør å knipse av flexilina når han ikke har antydning til innkallingsevne. En dag vil han få grisebank av en hund i bånd som ikke liker å få ham hoppende og jippende rundt seg. Hunden er en feit DSG eller jack russel, eller noe i den stilen, så den vil jo ikke stå sterkt om den møter rette hunden. Og eier har jo fått høre av oss som trener der noen ganger at hun må få kontroll på hunden. Det er jo også biltrafikk der, så lenka må på før hun kommer ut av skogen om han er så selvstendig og døv. *** Jeg oppdaget forresten at jeg hadde fått en tekstmelding jeg aldri hørte, fra V&H. Det var spørsmål om å møte dem klokken 11:40 på en bensinstasjon i Hamar. Meldingen er sendt 10:47. Så jeg fikk faktisk 53 minutters varsel for å hente en bestilt vare som var avtalt levert på døra i går - ikke levert i Hamar i dag. Da trekker jeg jo tilbake ALT om dårlig oppfølging, jeg fikk jo mye mer enn et kvarters varsel. Herregud... Jaja, nå er all vom lagt i fryseren, bortsett fra ei blokk jeg skal tine og partere med en gang. Bare jeg får betalt regningen etterpå, så håper jeg denne saken er ferdig. Og at vi finner et bra alternativ.

Okay, sagaen om isblokkene. 30. desember satt jeg og fikset på praktiske ting i livet, og foretok en opptelling som viste at jeg hadde hundemat cirka ut januar, og tenkte det var på tide å bestille ny forsyning, jeg får jo sjelden levert samme dag som jeg bestiller, så greit å legge inn litt god tid. Jeg spurte også i mailen om det var mulig å få levering siste halvdel av januar, fordi jeg nettopp hadde lagt igjen en god del penger hos veterinæren, og måtte ha igjen på forsikringsoppgjøret for å kunne betale storlevering av vom. Jeg nevnte vel her inne at nå har jeg fått bestilt mat til hundene, så nå må jeg finne på en middag til meg selv, eller noe sånt. Så forteller noen at prisene skal gå opp fra 2017, så jeg ringer med en gang til V&H for å høre om jeg får 2016-priser, og hvis ikke - hva er 2017-prisene? Og er bestillingen registrert? Jeg får til svar at jeg har vel fått en epostbekreftelse? Joda, jeg har fått en standard epost om at bestillingen er registrert, men ikke noe om når det blir levert. Så vi avtaler onsdag 25. januar, for da har de kjøring i mitt nærområde. Flott, supert - og jeg blir garantert 2016-priser. Så går det et par dager, og det kommer en faktura. Jeg svarer på denne og sier som sant er at hittil har jeg alltid fått levert maten først og fått faktura etterpå, og at jeg hadde bestilt levering senere i januar pga litt stram økonomi etter en del veterinærutgifter i desember, så om det var mulig å få utsatt regningen? Ikke noe problem, slett eposten du har fått, så sender jeg deg ny med forfallsdato etter levering, er svaret jeg får. Så jeg gjør det. Det kommer ingen ny epost med faktura, men jeg har opplevd at faktura kommer flere uker etter levering, så jeg stresser ikke med det. Så går ukene, og jeg skal ha veterinærtime til Foenix ondag 25. januar, samme dag som det er levering av mat. Vanligvis har de kommet ganske tidlig på morgenen, så jeg bestiller time så sent som mulig, men for å få den veterinæren jeg vil må jeg ta en time klokka 1100. Jaja, tenker jeg, om de leverer etter at jeg har dratt kan de jo bare sette igjen maten på gårdsplassen, det har de gjort før - for eksempel den gangen de kom to dager før avtalt og jeg satt og spiste frokost med min far i Østfold da de ringte for å si at de var framme. Så glemmer jeg litt det med levering i går mens jeg er hos veterinær, Foenix må dopes ned, så treffer jeg ei venninne, og timene går. Men når jeg kjører inn på gårdsplassen hjemme ser jeg at her har intet skjedd, og jeg ringer til Trøgstad for å høre hva som har skjedd. Damen jeg snakker med kan ikke finne min bestilling, og jeg sier at det er jo rart når jeg har bekreftelse på at den er mottatt. Hun spør når jeg bestilte, jeg svarer 30. desember, og da får jeg høre hvor dumt det er å bestille vom så langt i forveien. Jeg svarer litt matt at jeg som regel uansett har fått levering et par uker etter bestilling, siden de ikke kjører ut hver dag, og at det uansett var DE som foreslo den datoen. Og årsaken til at min bestilling var borte? De byttet datasystem i år, og da tar en åpenbart ikke med seg bestillinger og eposter som er sendt sent i 2016. Flott. Så blir jeg konfrontert med at fakturaen ikke er betalt, så da er ikke bestillingen tatt hensyn til. Så jeg henviser til epostkorrespondanse med navngitt person og avtale om ny forfallsdato. Da vet ikke damen hva mer hun kan si, og ber meg sende en epost til denne navngitte personen - for hun har gått for dagen, men er tilbake på jobb klokka syv. Jeg skriver en høflig mail hvor jeg gir et kort sammendrag av hva som har skjedd, og at jeg forventer å få min bestilling som avtalt, til 2016-priser. Når jeg står opp i dag har jeg ikke fått noe svar på eposten, men det kan jo være mye å gjøre på en morgen og post å gå gjennom, så det plager meg ikke. Jeg suller litt rundt med morgenrutiner og styr, og er litt opptatt når jeg hører telefonen ringe. Jeg rekker ikke å ta den, og den ringer på nytt med en gang til ringetonen er spilt ferdig, men når den ringer for tredje gang like tett rekker jeg å ta telefonen. Det er da en engelsktalende person som lurer på om jeg kan møte ham i Storgata i Hamar for å hente hundemat? Nei, det kan jeg ikke, det skal leveres hos meg. Men han har Storgata i Hamar på en lapp, og han har kjørt forbi Espa, han er kanskje 20 minutter unna Hamar. Vel, jeg er hjemme, jeg klarer ikke å ta ham igjen på E6, jeg har blitt lovet levering hjem - og jeg visste ikke at det kom mat i dag. Han virker litt sur, og sier han må tenke ut hva han skal gjøre, og avslutter samtalen. Sjåføren ringer en drøy halvtime etterpå, og spør om jeg bor i et rødt hus. Jeg svarer litt nølende at nei, det er oransje. Om jeg har en oransje garasje også? Ja. Okay, jeg står i en svart bil i oppkjørselen din, og you are in very big trouble. Så da er det jo bare å tre på seg muckboots og fleecejakke, og gå ut med litt klump i halsen Jeg ser ingen bil, for han står i bunnen av bakken til meg bak noen trær, men han ser meg og begynner å kjefte på meg - for det var ikke plass for ham å snu, og jeg var så heldig, for det skulle egentlig kommet en semitrailer (?). Jeg svarer at dere ("you") har vært her før og vet hvordan plassen er, og det har alltid kommet kassebil som har klart seg fint. Jeg har ikke vært her før, freser sjåføren og hopper ut av bilen, og jeg skynder meg å forklare at jeg mente firmaet, de har levert her mange ganger. Han insisterer fremdeles på at han skulle møte meg i Hamar, og dette er bare rot. Jeg sier rolig at dette er ikke min skyld, så du kan ikke kjefte på meg, jeg visste ikke en gang at du skulle komme i dag, jeg ventet levering i går. Da ser han rart på meg - de kjører da ikke ut mat på onsdager! Så åpner han døra til tilhengeren og sukker og klager, fordi min levering er innerst i tilhengeren (min feil det også, sikkert) - og timing over all timing, da ringer et Østfoldnummer, så jeg tar telefonen og er så glad for å høre fra V&H. Hun beklager at det har vært forvekslinger og at de har glemt bestillingen, men at de skal få rettet opp i dette. Så jeg svarer litt tørt at jeg får levert mat i denne stund, av en sjåfør som har gitt meg kjeft, og det var i grunnen ubehagelig nok. Så jeg snakker med dama, mens sjåføren pælmer en og en blokk ut av hengeren, før han stabler de pent i to ranker. Jeg dobbeltsjekker at jeg har fått riktig type, og damen beklager at han er så sur, og det skal hun selvfølgelig ta opp med fraktselskapet deres. Men hun er overrasket over at jeg har fått levering i dag, så noen må ha fått ordnet det på morgenen uten at hun vet det. Tillitsvekkende. Så sier hun at jeg ikke kan forvente å få levering hjem, det er ikke alltid gjennomførbart, noen ganger må en hente på et møtested. Jeg svarer at det er greit, men denne gangen var det avtalt levering hjem, på en dato de foreslo, og om jeg skal møte noen må jeg ha mer enn 15 minutters varsel for å kjøre fire mil. Hun forsto den, og det var vel blitt forvirring med beskjeden om sted for forrige levering. Men jeg har fått levert på døra en eller to ganger i høst, og en gang i Hamar i sommer, for da var det så varmt at jeg heller ville ha vommen i bilen i kjølig p-hus mens jeg var fire timer på jobb enn at den skulle stå på gårdsplassen i sola. Så det er veldig rot å hente inn leveringsadresser for et halvt år siden, og jeg har i bestillingen understreket at jeg vil ha levering på min privatadresse. Så snakker vi om fakturaen, som hun kan fortelle meg at vil havne hos inkasso om den ikke blir betalt, så hun skal få lagt en nota på den om at jeg betaler snart, for hun hadde glemt å endre forfallsdato, og hun får ikke skrevet ny faktura til meg fordi det er 2017-priser nå. Så jeg skal betale den regningen jeg fikk beskjed om å slette (som ligger i søpla på eposten), det er jo greit. Så kommer sjåføren bort for å få signatur på at varer er utlevert, og freser at han er en time forsinket og vifter lappen med Hamaradressen som levering, og jeg sier kaldt til ham at jeg snakker med Trøgstad nå, og de sier at dette er deres rot, og slutt å kjefte på meg. Jeg signerer, avslutter telefonen med V&H med å gjenta hvor ubehagelig dette var, og går inn. Jeg gadd ikke en gang forsøke å hjelpe sjåføren å snu eller rygge med tilhengeren, ikke når han var på det humøret. Kundeservice, altså <3

Jeg vet ikke hvilket firma han jobber for, det var ingen merker på bil eller henger, han kom i en fet, sort SUV og en anonym tilhenger. Men jeg fikk i hvert fall gjentatt for V&H at det var svært ubehagelig å få så mye kjeft for noe jeg umulig kan klandres for. Jeg vet ikke om jeg synes de har "ordnet opp", når damen som ringte ikke var klar over at det var sendt ut vom til meg i dag. Hadde jeg vært mer snartenkt, kunne jeg kanskje fått ordnet meg dobbel levering Det har gått greit en stund, men de to siste gangene var det rot - forrige gang kom de to dager før avtalt, fordi de endret kjørerutene uten å informere kundene etter at jeg bestilte, også er det denne gangen, som jeg synes er drøy. Jeg vet ikke hvor god han var i engelsk - men uansett ordforråd så går det ikke an å være så rasende på meg for at han har fått feil adresse fra sin arbeidsgiver. Men nå har jeg mat i syv uker, og jeg tenker jeg prøver noe annet neste gang. Det passer bare så ****** dårlig å bytte fôr akkurat nå.

Jeg ser på min rase at enkelte utenlandske oppdrettere lar alt som har livmor få slippe til på tispene sine, så for noen tror jeg ikke at det er så viktig hva slags avkom hannhunden får, men hvilke penger han kan gi inn - så kan de stille enda mer, sikkert, få flere titler, han blir enda mer synlig som en flott hannhund, og folk bruker ham. Titler overgår en del, og har du mange nok valper må jo noe bli bra, så kan du vise til de ti valpene som har blitt championer i sine land og ignorere de 143 som ikke er utstilt. Jeg innbiller meg at det å tenke helhet av og til virker som et mer nordisk fenomen - jeg er jo vant til fra min raseklubb at vi for eksempel ser på røntgenresultat til alle helsøsken av et avlsdyr, mens i mange land er det kun avlsdyrets resultat som er avgjørende. I Norge røntges rundt 80 prosent på rasen, mens i mange land er det kun de som er tenkt til avl som røntges - og om det er noe så blir det ikke avlest, og hunden bare fades bort. Men derfor er også norske hunder og oppdrettere ettertraktet, fordi du VET hva som ligger bak. Du VET at det er to med HD i kullet på åtte, og resten er fritt. I en del andre land vet du bare at den fri hannhunden du vurderer å bruke har fem søsken. Og noen oppdrettere forteller heller ikke hvor mange som er født i et kull, men presenterer kun de som er fri eller har titler. Jeg har for eksempel tittet på en hannhund som bor i Polen, og grøsset meg over noen av avkommene hans - men han har jo også parret sub par-tisper, og det er jo grenser for hvor mye han kan kompensere for. Så ser jeg at han parrer bra tisper, og det blir bra valper. Så det er faktisk vanskelig å vite hva han gir, når han slipper til på alt. Men den polske damen er notorisk kjent for å si ja til alt som puster, så sånn sett trenger jeg jo ikke å være nervøs for å spørre om lov, jeg får garantert ja Men jeg tror ikke eieren har oversikt over hva han har gitt, så om jeg noen gang velger ham er det i så fall mer på grunn av stamtavle og hans fenotype, fordi det er så innmari spekter på hva han har gitt - og hva han har parret. Nå har jeg ingen tispe jeg trenger hannhund til før i 2019, så da rekker jeg i hvert fall å kartlegge mer. For han er lekker på bilder, det kan ingen ta fra ham...

Det er så mye kyniske mennesker Veldig, de sjarmerte meg rett ut av kunderekka, faktisk. Det hjelper ikke at damen som ringte i dag var veldig trivelig - de avslører at de er et firma med enormt rot, og det er ikke tillitsvekkende at de ikke en gang kan bli enig internt om hvilke rutiner og ordninger de kan tilby. Jeg kunne svelget prisøkningen, men jeg betaler ikke for å få kjeft mens jeg må gjette når og hvor maten blir levert neste gang. Gratulerer med dagen!

@Pringlen, hva er dine tanker om Baltofôr så langt? Jeg er offisielt DONE med V&H, årsaken står i AN-tråden.

Noe skjedde, men her fortsetter historien: Sjåføren ringer en drøy halvtime etterpå, og spør om jeg bor i et rødt hus. Jeg svarer litt nølende at nei, det er oransje. Om jeg har en oransje garasje også? Ja. Okay, jeg står i en svart bil i oppkjørselen din, og you are in very big trouble. Så da er det jo bare å tre på seg muckboots og fleecejakke, og gå ut med litt klump i halsen Jeg ser ingen bil, for han står i bunnen av bakken til meg bak noen trær, men han ser meg og begynner å kjefte på meg - for det var ikke plass for ham å snu, og jeg var så heldig, for det skulle egentlig kommet en semitrailer (?). Jeg svarer at dere ("you") har vært her før og vet hvordan plassen er, og det har alltid kommet kassebil som har klart seg fint. Jeg har ikke vært her før, freser sjåføren og hopper ut av bilen, og jeg skynder meg å forklare at jeg mente firmaet, de har levert her mange ganger. Han insisterer fremdeles på at han skulle møte meg i Hamar, og dette er bare rot. Jeg sier rolig at dette er ikke min skyld, så du kan ikke kjefte på meg, jeg visste ikke en gang at du skulle komme i dag, jeg ventet levering i går. Da ser han rart på meg - de kjører da ikke ut mat på onsdager! Så åpner han døra til tilhengeren og sukker og klager, fordi min levering er innerst i tilhengeren (min feil det også, sikkert) - og timing over all timing, da ringer et Østfoldnummer, så jeg tar telefonen og er så glad for å høre fra V&H. Hun beklager at det har vært forvekslinger og at de har glemt bestillingen, men at de skal få rettet opp i dette. Så jeg svarer litt tørt at jeg får levert mat i denne stund, av en sjåfør som har gitt meg kjeft, og det var i grunnen ubehagelig nok. Så jeg snakker med dama, mens sjåføren pælmer en og en blokk ut av hengeren, før han stabler de pent i to ranker. Jeg dobbeltsjekker at jeg har fått riktig type, og damen beklager at han er så sur, og det skal hun selvfølgelig ta opp med fraktselskapet deres. Men hun er overrasket over at jeg har fått levering i dag, så noen må ha fått ordnet det på morgenen uten at hun vet det. Tillitsvekkende. Så sier hun at jeg ikke kan forvente å få levering hjem, det er ikke alltid gjennomførbart, noen ganger må en hente på et møtested. Jeg svarer at det er greit, men denne gangen var det avtalt levering hjem, på en dato de foreslo, og om jeg skal møte noen må jeg ha mer enn 15 minutters varsel for å kjøre fire mil. Hun forsto den, og det var vel blitt forvirring med beskjeden om sted for forrige levering. Men jeg har fått levert på døra en eller to ganger i høst, og en gang i Hamar i sommer, for da var det så varmt at jeg heller ville ha vommen i bilen i kjølig p-hus mens jeg var fire timer på jobb enn at den skulle stå på gårdsplassen i sola. Så det er veldig rot å hente inn leveringsadresser for et halvt år siden, og jeg har i bestillingen understreket at jeg vil ha levering på min privatadresse. Så snakker vi om fakturaen, som hun kan fortelle meg at vil havne hos inkasso om den ikke blir betalt, så hun skal få lagt en nota på den om at jeg betaler snart, for hun hadde glemt å endre forfallsdato, og hun får ikke skrevet ny faktura til meg fordi det er 2017-priser nå. Så jeg skal betale den regningen jeg fikk beskjed om å slette (som ligger i søpla på eposten), det er jo greit. Så kommer sjåføren bort for å få signatur på at varer er utlevert, og freser at han er en time forsinket og vifter lappen med Hamaradressen som levering, og jeg sier kaldt til ham at jeg snakker med Trøgstad nå, og de sier at dette er deres rot, og slutt å kjefte på meg. Jeg signerer, avslutter telefonen med V&H med å gjenta hvor ubehagelig dette var, og går inn. Jeg gadd ikke en gang forsøke å hjelpe sjåføren å snu eller rygge med tilhengeren, ikke når han var på det humøret. Kundeservice, altså <3

Jeg sender deg PM for å få mer info - takk for tilbudet! Nå fikk jeg levert mat nå, men herrefriden så lite koselig. Jeg har ei slik trapp: Grønn og skjønn, glatt maling, passe bratt og ikke så altfor dype trappetrinn, og X'en seilte rett ned den en gang. Jeg er ikke alltid så stødig i trapper jeg heller, men bank i bordet - den der har jeg aldri ramlet ned. Jeg la trappetrinnstepper, sånne halvmåner, i kjellertrappa der jeg bodde før, og de hadde så tykk kant at jeg kunne snuble i dem. Ikke helt hensikten... Okay, sagaen om isblokkene. 30. desember satt jeg og fikset på praktiske ting i livet, og foretok en opptelling som viste at jeg hadde hundemat cirka ut januar, og tenkte det var på tide å bestille ny forsyning, jeg får jo sjelden levert samme dag som jeg bestiller, så greit å legge inn litt god tid. Jeg spurte også i mailen om det var mulig å få levering siste halvdel av januar, fordi jeg nettopp hadde lagt igjen en god del penger hos veterinæren, og måtte ha igjen på forsikringsoppgjøret for å kunne betale storlevering av vom. Jeg nevnte vel her inne at nå har jeg fått bestilt mat til hundene, så nå må jeg finne på en middag til meg selv, eller noe sånt. Så forteller noen at prisene skal gå opp fra 2017, så jeg ringer med en gang til V&H for å høre om jeg får 2016-priser, og hvis ikke - hva er 2017-prisene? Og er bestillingen registrert? Jeg får til svar at jeg har vel fått en epostbekreftelse? Joda, jeg har fått en standard epost om at bestillingen er registrert, men ikke noe om når det blir levert. Så vi avtaler onsdag 25. januar, for da har de kjøring i mitt nærområde. Flott, supert - og jeg blir garantert 2016-priser. Så går det et par dager, og det kommer en faktura. Jeg svarer på denne og sier som sant er at hittil har jeg alltid fått levert maten først og fått faktura etterpå, og at jeg hadde bestilt levering senere i januar pga litt stram økonomi etter en del veterinærutgifter i desember, så om det var mulig å få utsatt regningen? Ikke noe problem, slett eposten du har fått, så sender jeg deg ny med forfallsdato etter levering, er svaret jeg får. Så jeg gjør det. Det kommer ingen ny epost med faktura, men jeg har opplevd at faktura kommer flere uker etter levering, så jeg stresser ikke med det. Så går ukene, og jeg skal ha veterinærtime til Foenix ondag 25. januar, samme dag som det er levering av mat. Vanligvis har de kommet ganske tidlig på morgenen, så jeg bestiller time så sent som mulig, men for å få den veterinæren jeg vil må jeg ta en time klokka 1100. Jaja, tenker jeg, om de leverer etter at jeg har dratt kan de jo bare sette igjen maten på gårdsplassen, det har de gjort før - for eksempel den gangen de kom to dager før avtalt og jeg satt og spiste frokost med min far i Østfold da de ringte for å si at de var framme. Så glemmer jeg litt det med levering i går mens jeg er hos veterinær, Foenix må dopes ned, så treffer jeg ei venninne, og timene går. Men når jeg kjører inn på gårdsplassen hjemme ser jeg at her har intet skjedd, og jeg ringer til Trøgstad for å høre hva som har skjedd. Damen jeg snakker med kan ikke finne min bestilling, og jeg sier at det er jo rart når jeg har bekreftelse på at den er mottatt. Hun spør når jeg bestilte, jeg svarer 30. desember, og da får jeg høre hvor dumt det er å bestille vom så langt i forveien. Jeg svarer litt matt at jeg som regel uansett har fått levering et par uker etter bestilling, siden de ikke kjører ut hver dag, og at det uansett var DE som foreslo den datoen. Og årsaken til at min bestilling var borte? De byttet datasystem i år, og da tar en åpenbart ikke med seg bestillinger og eposter som er sendt sent i 2016. Flott. Så blir jeg konfrontert med at fakturaen ikke er betalt, så da er ikke bestillingen tatt hensyn til. Så jeg henviser til epostkorrespondanse med navngitt person og avtale om ny forfallsdato. Da vet ikke damen hva mer hun kan si, og ber meg sende en epost til denne navngitte personen - for hun har gått for dagen, men er tilbake på jobb klokka syv. Jeg skriver en høflig mail hvor jeg gir et kort sammendrag av hva som har skjedd, og at jeg forventer å få min bestilling som avtalt, til 2016-priser. Når jeg står opp i dag har jeg ikke fått noe svar på eposten, men det kan jo være mye å gjøre på en morgen og post å gå gjennom, så det plager meg ikke. Jeg suller litt rundt med morgenrutiner og styr, og er litt opptatt når jeg hører telefonen ringe. Jeg rekker ikke å ta den, og den ringer på nytt med en gang til ringetonen er spilt ferdig, men når den ringer for tredje gang like tett rekker jeg å ta telefonen. Det er da en engelsktalende person som lurer på om jeg kan møte ham i Storgata i Hamar for å hente hundemat? Nei, det kan jeg ikke, det skal leveres hos meg. Men han har Storgata i Hamar på en lapp, og han har kjørt forbi Espa, han er kanskje 20 minutter unna Hamar. Vel, jeg er hjemme, jeg klarer ikke å ta ham igjen på E6, jeg har blitt lovet levering hjem - og jeg visste ikke at det kom mat i dag. Han virker litt sur, og sier han må tenke ut hva han skal gjøre, og avslutter samtalen.

Jeg har sånn antiskli-tape fra Jula eller en av disse. Det er litt som et slags fint sandpapir, og hjalp veldig for hundene. Hver stripe er vel cirka 5 cm, så jeg har to striper ytterst på hvert trinn. 10 cm holdt for dem. X'en slet på slutten med trappa, mistet vel både muskler og balanse, for hun sklei på trinnene. Men med den tapen kom hun seg fint opp og ned. Akkurat nå er jeg forbanna på "kundeservicen" til V&H. Dere skal få hele historien når historien er slutt, og da tror jeg faktisk de har mistet meg som kunde, for det de holder på med nå er så imponerende rotete og slurvete.

Ja, det er jo supert om hun kan sitte i sekk, hvis hun slår seg til ro der - og noen er sterk nok til å ta den ekstrabelastningen, dere må jo bære alt av utstyr også. Men jeg ville i hvert fall brukt vinteren og våren til å gå litt lengre turer når dere klarer i helgene og ellers, for å se an hvordan det går både for henne og dere, samt snakket med en veterinær så dere i det minste har med sterke smertestillende til henne.

Min erfaring er at tisper aldri løper som forventet når de skal parres, bare for at det skal bli vanskeligere å planlegge skikkelig Som oppdretter tenker jeg at det er hyggelig at valpeinteresserte viser interesse og holder kontakt, og ville neppe blitt irritert på en kort og hyggelig "hei, håper alt går bra, vi gleder oss til valp"-melding. Bare den ikke kommer annenhver dag Jeg fikk forresten en PM på FB her om dagen, med spørsmål om jeg hadde valper til salgs, og svarte hyggelig at det har jeg ikke akkurat nå, men jeg planlegger valpekull senere i år, følg gjerne med på hjemmesiden min så legger jeg ut informasjon der når det er noe å si. La ved lenke, og sånt. Jeg fikk ikke en gang et "takk for svaret", og da kjente jeg at jeg ble så skuffa over dårlig folkeskikk at personen allerede står med minus i boka mi. Jeg er sikkert sær, men det går jo an å være litt hyggelig? Eller sier vi ikke "tusen takk" lenger i 2017? Det krever i hvert fall mer enn en "hei, jeg vil ha valp, har du en valp?"-melding for å få kjøpe hos meg...