Rødhette&Ulven

Det er for tidlig for min del, men geografisk er det helt innafor :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

I stedet for å lage ny tråd dytter jeg litt på denne her, jeg Noen som vet om det skal arrangeres uoffisielle LP-konkurranser (kl 1) våren/sommeren 2013, sentralt østlandsområde? Vi er startklare sånn ca 1 mai, er planen Det ryktes om plan om å arrangere uoff. stevne på Lahaugmoen Hundesenter i løpet av mai, som vil bli åpent for andre enn kursdeltakere dersom det blir plass. Andre rykter/bekreftede planer..?

Vil du ha sportsdober er det to steder jeg følger med: Mezzrows (Sverige) og Black Ballerina (DK). Mezzrowshundene er i tillegg forholdsvis pene.

Har 15 cm platekant, ekstra nødutgang og finerbunn. 2100 kr for mitt store enkeltbur. Kela så klart Liker Kela fremfor Trønderburet fordi det er mye luftigere. Liker ikke at det er så mye hele plater på Trønderburet, det blir varmt inni der sommerstid. Aluconsult ville vært mitt førstevalg pga mye lettere vekt (= større personsikkerhet), men det er betydelig dyrere og det er så mange kurs jeg heller vil gå på...

Tygger på de? Nei, det får han nok ikke til Kunne kanskje ha klødd eller gnidd de av, men har ikke sett noe til det heller. De bare vokser et lite stykke og så knekker de.

Eddarden sliter med slitte tupper, og proteinkuren hjelper ikke! *ler* Neida. Men værhårene hans knekker altså. Noen ganger blir de et par-tre cm før de knekker, mens andre ganger knekker de helt inne ved huden. Det gjelder stort sett de tykkeste hårene, de av finere kvalitet ser ut til å holde. Men det ser jo helt pussig ut, og ikke har jeg sett det før. Noen som vet hvorfor?

Jeg har opptil flere tips: - rydd etter deg hver gang. Da hoper det seg ikke opp. - få en vaskehjelp som tar gulv, bad og støvtørk på regelmessig basis - evt flytt til noe mindre, så det blir mindre jobb å holde det rent Det virker

*synes det var litt godt å høre noen le, så jeg kaster meg velvillig med, for å dempe aggresjonsnivået ytterligere*

Kanskje ikke Hellstrøm og Oliver, men det er et ganske festlig kokkeprogram som heter "klar, ferdig, kok" eller noe sånt i norsk oversettelse. Der tar man det man har og gjør de lekreste retter ut av det. Er ingrediensene mugne må man jo hive de, men nå er det vel ikke mugne ingredienser som er tema i denne tråden, etter det jeg har skjønt? Mitt anliggende her har vel vært en slags oppfordring til å være forsiktig med å henge seg for mye opp i råvarene. Blir lite pudding av kun å lese kokebøker. *liker denne analogiske utviklingen, mye lettere å snakke i hyggelige former*

Ja, det forutsetter så klart at man ikke har mistet all evne til å smake Men hvis man først aner at det er for salt, spiller det ikke så stor rolle om det er havsalt eller sardiner som gjør at saltsmaken har blitt for sterk

Tror du bør unnlate å tolke deg frem til konklusjoner om hva i hvert fall Rødhette&Ulven tror, jeg. Det jeg (og muligens Mari?) har prøvd å kommunisere noe om er at ingrediensene i puddingen ikke er så nøye, det viktige er at du finner ut hva slags ingredienser du kan legge til for å redde den puddingen som har blitt litt rar. (Og så får man heller prøve å følge oppskrifta bedre når man prøver å lage ny pudding, men det er liksom litt på siden. Clean slates og sånn.)

Dette er det resultat man får av å bedrive årsaksanalyse. Det er da vel slett ikke sikkert at bikkjene dine ble crappy FORDI de hadde noen dårlige opplevelser. Det er din forklaring, som sikkert gjør hverdagen med de crappy hundene bedre, fordi du da får noe/noen å skylde på..? Kan ikke tenke meg en seriøs oppdretter som tar bikkja ut av avl fordi et avkom har utviklet negativ adferd utløst av "uhell"? det er vel kanskje sannsynlig at både den og flere av avkommene har utviklet negativ adferd? Og da er det kanskje ikke så sikkert at det var de uhellene som skal vektlegges så tungt? Uten at jeg sier at det ikke kan være tilfelle at de hendelsene var utløsere for den type adferd som lå latent i hundens psyke fra før. Kan man ikke bare se på bikkja, istedet for å analysere den ihjel og prøve å finne all verdens unnskyldninger da? Ta bikkja for den den er, liksom? Synes for øvrig og som alltid at Mari har mye vettugt å komme med Red: Må bare legge til en sak, siden folk sliter med å omsette det jeg sier til generelle termer. Det er ikke DEG (eller TS) jeg "kritiserer", jeg bruker dere som et eksempel på en typisk og generell menneskelig adferd. Forsvarsmekanismene våre, som slår inn og lager en masse forklaringsmodeller. Vi gjør det alle sammen. Men det er ikke alltid like konstruktivt bare

Herregud så glad jeg er for å operere i en verden hvor man pusher hverandre fremover, i stedet for å kaste på ennå mer sand å begrave huet i. Jeg kjente forresten en drivende god lydighetsbikkje. Den kom til å drepe en artsfrende av litt mindre sort i et litt eksaltert øyeblikk. Men det gjør vel ingenting, siden den ellers var så godt LP-trent? Jaja, keep it simple

Fortsetter på valpeforet en god stund til, jeg. Har stor hund som skal vokse lenge, så han blir nok stående på valpefor i et par år eller så.

Ja, adferdsanalyse er å analysere hva hunden gjør - adferden. Jeg kaller det årsaksanalyse når man analyserer hvorfor hunden utviser den gitte adferden. (Konsekvensanalyse vil være å analysere situasjonen etter at adferden er inntruffet. Slik at rekka blir 1.årsak - 2. adferd - 3.konsekvens) Jeg kan observere en adferd, jeg kan ikke observere en årsak. Ergo kan jeg bruke adferdsanalyse i læringsøyemed, fordi den er observerbar. Jeg kan ikke direkte påvirke årsaken til at hunden gjør som den gjør. Konkret i denne sammenhengen innebærer det at jeg kan observere at min hund har lyst til å løpe bort til en annen hund. Jeg kan ikke si med sikkerhet hva det er som gjør at han har lyst til det, men jeg kan se med all mulig tydelighet at han vil. Så da kan jeg jobbe med det, å dempe lysten. Jeg kan ikke dempe frykten eller usikkerheten, eller dominansen, eller kjønnsdriften eller what have you gjennom læringsverktøy. Men jeg kan bruke læringsverktøy til å dempe lysten til å løpe bort. Lengre enn det er det ikke nødvendig, eller endog interessant, å analysere. Sett ut fra et adferdsteoretisk perspektiv. Det finnes så klart andre perspektiver hvor det kanskje kan være interessant å diskutere om hunden drives av frykt eller dominans, men hvis målet er å løse et problem, så er man vel best stelt med å gripe fatt i adferdsteorien og den verktøykassa den gir oss?

Vei, fortsetter man i samme spor i tretti år tar man ikke nødvendigvis så mye læring? Er det noe jeg har lært over tid er det i hvert fall at jo mer jeg lærer jo større blir lerretet å bleke. Og skal man rekke over så mye som mulig av det lerretet (les: har man et mål om å ta mest mulig læring) er det lurt å fokusere på de momentene som de facto innebærer et læringspotensial. Adferdsanalyse er da vitterlig mye mer interessant i et læringsperspektiv enn det årsaksanalyse er.

Læring er et pent ord, men vet du hvordan det defineres? Hvilken adferdsendring er det som følger av å etablere om hunden agerer med utspring i følelse a eller b? Og hvordan skal økt lydighet endre den følelsen? Synes man begynner - og fortsetter - i feil ende ved å henge seg opp i den slags analyse, hvis målet er å oppnå læring. Hvis målet bare er å drodle derimot, så kan det jo sikkert være koselig å snakke om.

Hva skal analysen føre til..? Man kan analyse årsak i timevis men kommer aldri lengre enn til synsing. Ved å analysere det observerbare - adferden - kan man være konstruktiv, legge opp løpet for å dempe muligheten til at shit skjer igjen. Men da må man altså ta utgangspunkt i det man kan gjøre noe med - lysten - ikke det man uansett ikke med sikkerhet kan påvirke - årsaken til lysten. Ved å konsentere seg om det siste henfaller man som her til syt og klag om dårlig avl og følgefeil. Ja, bu-f'in-hu. Hva man gjør med det man har er det som teller. Alt annet blir bare selvmedlidenhet og/eller kos med misnøye.

DET er helt sikkert, shit happens Men når shit skjer, så gjelder det emm å forholde seg til det observerbare, og ikke henfalle til passiv analyse Var i grunn bare det som er mitt anliggende her

Hvorfor skal bikkjene dine oppleve ubehag, hvorfor tar du ikke ansvar for de og redder de ut av en situasjon de ikke håndterer selv? Jeg vil ha en hund som vet at han slipper å agere, han skal kunne stole på at jeg beskytter ham fra ubehag og uønsket kontakt. Selvfølgelig sparker man ikke til en hver hilsende bikkje, det er heldigvis ytterst sjelden at man møter sånne idiotbikkjer som flyr på først og spør etterpå. Normalt sett holder det jo bare å gå, og ikke invitere til videre kontakt. Blir jo ikke stående der sammen med innpåslitne møkkabikkjer. Om nødvendig går jeg mellom, og i ekstremtilfellene går jeg inn for å skremme. God gammeldags brannslukkende aversjonsdressur.

Det forutsetter at man mener frykt er det som ligger mest latent i bikkjene det. Vi er noen som kanskje synes det er en overdrivelse å tolke inn usikkerhet og redsel i alt mulig. Blir min bikkje redd av at jeg utagerer overfor omgivelsene så er jeg den første til å si at jeg har en drittbikkje. Det har jeg heldigvis til gode å måtte si. Ganske gode nerver på disse møkkadoberne mine sålangt

Det overrasker meg ikke. Tror kanskje det er lesebrillene dine det kan være noe feil med. Ha en fin kveld.

Ikke helt den eneste forskjellen. Jeg tar ikke for gitt at min lydighetstrening vil være saliggjørende nok til at jeg kan ha den potensielt drittale hannbikkja mi løs. However så tenker jeg at det med å oppsøke trøbbel egentlig ikke er noe man skal være så fryktelig redd for, så lenge man kan ha bikkja under kontroll (tilstrekkelig sikret). Det å ha mot nok til å møte utfordringer er for eksempel hos dobermann et ønsket trekk. Den skal helst ha selvkontroll nok til å kontrollere seg, men det med å bøffe seg opp i møte med andre hunder kan like gjerne betraktes som baksiden av medaljen det er å ha mot. Så fremt det er mot og ikke frykt eller usikkerhet som ligger bak da, da er det jo bare en drittbikkje, og ikke en idiotbikkje *ler* Men uansett om man har den "bra" formen for angrepslyst eller den "dårlige" formen for angrepslyst, så bunner det jo bottom line ned i det samme, den kan ikke stoles på, fordi den vil alltid ha LYST til å gjøre dårlige valg. Dette synes jeg var godt sagt Vi henger oss alt for mye opp i analyse, og alt for lite opp i handling, sånn generelt, når vi opplever utfordringer. Ja, det er kjekt å ha en viss ide om hva slags hovedimpulser som styrer bikkja, men kan man ikke bare forholde seg til det observerbare? Har bikkja mi LYST til å drepe/knørve/mobbe, selv om den blir tilbudt alternativ adferd? Hvis ja, da kan man enten jobbe med å gjøre den lysten til ulyst, eller sikre at det ikke skjer. Løsningen vil ikke emm være å jobbe mer med den alternative adferden, fordi den alternative adferden ikke vil gjøre noe med hundens lyst. Og det er emm lysten man må jobbe med, ikke hvorvidt lysten er utløst av frykt eller mot. Det er underordnet. Og det er derfor jeg tupper angrepsbikkjer så hardt at de flyr gjennom luften, den skal ikke ha så fryktelig stor lyst til å komme tilbake og prøve igjen

Du møter den ofte ja. Neppe tilfeldig. Tror det er for enkelt å si at det handler om usikerhet. En hund som går under kontroll men som etterhvert bryter kommando fordi den andre kommer innafor tålegrensa er kanskje usikker. Likeså en hund som durer frem men som bremser og tar seg tid til å se an fienden. Men en hund som bevisst bryter innlært kommando eller fullt ut ignorerer den samme kommandoen, eller endatil responderer før det i det hele tatt er gitt kommando, på en adferd som den har lært å utføre i stedet for den uønskede, viser ikke tydelig nok tegn på usikkerhet til at man uten videre kan sette den i den båsen. Uten å ha sett Grim er det umulig å mene noe om det, men av de to-tre hundene jeg har sett som bedriver samme sport så tviler jeg på at minst en av de er motivert av usikkerhet. Hva som motiverte den andre kan jeg ikke si noe om. Kanskje usikkerhet for alt jeg vet? Jeg eier en rase som ganske sikkert kommer til å vokse opp å bli en rass mot andre hanner, i hvert fall. Det ligger liksom i kortene det da. Men er alle doberhanner usikre? Det kan dreie seg om dominans, territorialitet, kjønnsdrift, eller til og med usikkerhet, og sikkert mange flere genetisk inprentede årsaker. Jeg må bare trene lydighet og håpe vi overlever. Men sant og si er det lite interessant hva det er som eventuelt motiverer den voksne hannen min til å eventuelt bli en rass, det interessante for meg er hvilke tiltak jeg må iverksette. Det er en eller annen smarting som har sagt at man ikke må la tolking av adferd komme i veien for å respondere på adferd (fritt sitert, jeg husker aldri ordlyden korrekt). Det er en leveregel jeg i hvert fall har god nytte av i mitt hundehold. Når man starter ut i tråden med å si at man ikke kommer til å iverksette ytterligere kontrolltiltak enn å trene lydighet, så tenker jeg at da har man liksom lagt lista. Spiller vel ingen rolle hvorfor bikkja utagerer da, vel?

Fikk nok en gang bekreftet hvor kjedelig det er å diskutere noe som helst med deg. Hersketeknikkene dine må du lenger ut på landet med, her blir det mest bare som irriterende ankelgnaging. Hesten min bærer meg helt fint frem, selv om den ikke er så høy som du skulle tro. Jeg prøvde faktisk å legge inn mine refleksjoner rundt det tema som TS har ønsket innspill på. Jeg tror ikke noe på at man trenger å dytte så mye aggresjonsadferd inn i båsen usikkerhet heller, jeg. Jeg tror ikke den bikkja til vennene mine er det spor usikker i hvert fall. Jeg har sett den i aksjon ved et par anledninger, og hans adferd rimer ikke med usikkerhet. Og om det nå var usikkerhet som trigger adferden skulle det da logisk sett også innebære at angrepsadferden ville ekstingveres over tid, når hunden får en konkret oppgave å løse situasjonen med, og har opplevd mestring ved denne alternative adferden over tid. Men når en hund velger å bryte innlært alternativ adferd for å knørve, da kan man da ikke med rette hevde at den fortsatt styres av usikkerhet. Det henger bare ikke på greip. Jeg tror hunder, som mennesker, helt fint kan agere aggressivt uten å være usikre, rett og slett fordi de "tenner på det". De har kanskje ikke opplevd at det kan gå rett vest, så selvtilliten er på topp? Hva vet jeg? Men jeg tror heller ikke at det er matnyttig å henge seg opp i spørsmålet om hvorfor. Det er bare ikke rett spørsmål. Fordi bikkja kan ikke svare