Orca

Lenge siden jeg har oppdatert her visst! Litt fler bilder: Og noen helt ferske, tatt idag, blitt en vakker liten jente på straks 5 mnd! Hun er så herlig. Går fint overens med alle hunder og elsker å hilse på folk ute. Litt skvetten rundt små barn selvom hun er veldig nysgjerrig, og dette syns jeg bør jobbes med, er bare så utfordrende når jeg ikke har noen barn i min omgangskrets. Overraskende få barn som er interessert i å hilse på ute. Ellers har hun en litt rar frykt for trappeoppganger i blokk eller trange ekle gjennomganger, det synes hun er veldig ekkelt. Vet ikke helt hvor jeg har bommet i miljøtreningen, men regner me ddet går seg til etterhvert...

Hun må være dein fineste engelsk springeren jeg har sett

Alle sier hundene dems kan være alene da, så jeg satser på det stemmer så lenge man gjør det med rett trening Lotta (field spaniel) viser foreløpig ingen tegn på engstelse ved å være alene. Jeg har dog tatt det ekstremt forsiktig, har kun være alene i 40 fram til nå, hun er 5 mnd den 1.mars.

Det kan høres logisk ut. Har hørt at cocker og kan slite med dette. Min egen hund med sep.angst er jo halvt cocker, og jeg vet at moren hennes ble avlivet pga sep.angst. Har spurt og spurt i fieldmiljøet om dette er et problem på rasen, og de sier nei, bare at de tar lengre tid enn vanlig.

Enig Jeg synes og det ser dødskjedelig ut De gjør jo ingenting spennende. Bare drar liksom

Ååh så nydelig <3 Welsher er så nydelige!! Jeg har selvv vært ganske interessert i welsh, men vært litt skremt av at jeg har hørt mange steder at mange kan slite med separasjonsangst. Var deres oppdretter bevisst på dette? Jeg vil så gjerne anbefale rasen for min kusine som prøver å velge rase, de liker alt utenom denne risikoen for sep.angst. Jeg kunne nok selv også tenke meg en welsh en gang, men etter 12 år med en hund med sp.angst er jeg livredd for å få samme problemet igjen.

Åh det er så bra idé, og jeg hater at jeg vemmes med tanken på å spise de! Jeg er for prippen, og det er skikkelig teit, for dette er virkelig en framtidsrettet idé. Men dere har nok rett i at "melprodukter" osv av insekter ikke blir like ille... Jeg klarer bare ikke tanken på å spise en larve eller en kakerlakk. Men verden er i endring, kanskje bare holdningsendring og normalisering som skal til

Joda, men nå får de jo heller aldri noen veterinærbehandling eller noe som helst omsorg, livet i det fri er hardt. Hundene våre derimot får mat servert, de får sove lunt og varmt, beskyttet fra sykdom og skader osv. Det er ikke mange dyr i det fri som dør av alderdom. Hm godt poeng med agility. ville dyr forserer jo som regel ganske variert terreng da, men kanskje ikke belastende i like stor grad som det agility er? Et annet godt poeng er det med at hunder lever lengre, det tenkte jeg ikke på. Naturlig seleksjon vil ikke selektere for høy alder dersom det er "nok" at det blir produsert nok overlevende avkom i løpet av kort tid. Men jeg vil likevel påstå at overdrevne vinkler ikke akkurat er bra uansett. Ville dyrs kroppsform selekteres jo for å være effektive, bruke minst mulig energi.

Et ffunksjonelt eksteriør er jo såklart noe som tilsvarer det vi ser i naturen hos feks ulv, rev osv Hvis ikke det er funksjonelt hadde det vært luket ut av naturlig seleksjon for lengst. At mennesker tror de vet bedre enn naturen når det kommer til vinkler og fronter er en ting, men ting som ikke fungerer optimalt kommer seg rett og slett ikke videre i naturen, derfor er det fint å se til naturen etter hva som er funksjonelt. Og "oppgaven" ville dyrs eksteriør skal utføre, er rett og slett å bevege seg effektivt Feks på mynder burde man se litt mot geparder, som er sprintere, og vinklene dem har. Ikke noen overdrevne vinkler der, og man kan ikke akkurat si at de ikke er fungerer for jobben de skal utføre. og mer langdistansedyr, slik som ulven.

Når jeg er student og med en så usikker og ustabil livssituasjon studentlivet er, og så avhengig man ofte er av pass og hjelp som student, ville jeg aldri ha hatt en hund som potensielt er farlig for mennesker rundt. Etter 6 år som student føler jeg at det er en periode med masse fleksibilitet, ja, men også veldig ustabil livssituasjon. Spesielt på grunn av det med bosituasjon, og det at man ofte er i kontakt med mange ulike mennesker som student, og ofte er man veldig avhengig av kollektivtrafikk. Og kollektivtrafikken har jo rushtider den og, jeg vil ha en hund som tåler å stå tett oppi andre mennesker uten å bite liksom. Det med pass kan være når det er lange obligatoriske ting man skal på, feks. Med mindre du er så heldig og har egen leilighet, eller en godt betalt jobb ved siden av (som dermed vil føre til at du trenger pass dersom jobb og skole sammen blir for lenge for hunden å være alene), er dette med bosituasjon et stort issue. Selv om jeg alltid har funnet et sted å bo med hund, har jeg syntes det var svært vaskelig. Jeg måtte fire ned på flere krav, og å kunne bo alene var uaktuelt, da det er så dyrt. Finner du noe rimelig alene, er du dødsheldig. Eller kanskje du må belage deg på lang reisevei, som skaper lengre alenetid for hunden. Bare det å finne noe sammen med kun én annen person kan være vanskelig, da det er dyrt. Nå har jeg bodd med kun en person det siste halvannet året, men det er jeg nødt til å betale 6000 i mnd for pluss strøm. Har ellers bodd i kollektiv, som er rimeligere, men da er det igjen flere mennesker hunden må være komfortabel med å forholde seg til. Dette med bosituasjon kom veldig overraskende på meg da jeg begynte å studere, jeg så for meg å bo i egen leilighet da jeg overhodet ikke ville bo i kollektiv, men etter å ha søkt mye rundt, innså jeg etterhvert at det var uaktuelt - jeg hadde ikke sjans økonomisk. Og bare det å finne et sted som tillot hund var vanskelig. Første gang jeg fant noe med hund, var i Bergen, og da sammen med ei annen med hund. Vi trodde det ville være lettere å være to, men ingen sentrumsnære leiligheter var billige nok eller tillot hund. Vi endte opp med å leie en sokkelleilighet under huset til en familie med hund og barn, som vi stadig traff på da vi gikk inn og ut. Det var fint område, like ved skogen, men langt unna universitetet, som førte til en times reisevei hver vei. Neste gang jeg flyttet med hund var i Ås, da en venninne fikset rom til meg i et superbillig og hundevennlig kollektiv i et gammelt hus, men vi var 8 stk til sammen i dette huset, igjen, mange mennesker å forholde seg til. Nå bor jeg i Oslo, og har bodd to ulike steder, begge delt med kun en person. Det går veldig fint og begge jeg har bodd med har vært hundemennesker. Men med å bo med andre følger det å ta hensyn til hverandre, den andre personen skal kunne ha besøk av sine venner osv, og også like hunden. Hvis jeg skulle gått for en slik hund du ønsker deg, ville jeg sørget for å eie egen leilighet, være skråsikker på at det er dette du vil studere videre (av og til finner man underveis at det ikke var noe for en) og ha bil. Slik at du vet du har full kontroll på livssituasjonen din. Og før jeg slaffet meg en slik hund ville jeg sørget for å ha nettverket rundt meg først. Det får man jo gjerne med den førse hunden man har, og man så finner ut at man trenger en annen rase.. Nå ble dette veldig negativt, men tenkte det er greit å tilføre en litt annen erfaring fra studentlivet dersom du ikke har vært student tidligere... Min opplevelse er som sagt at det er ustabilt og ofte er veldig fint å kunne få pass av andre eller eventuelt la hunden være hjemme hos familien i eksamensperiodene. Da vil jeg ha en hund som er enkel å håndteres av andre mennesker. Har du samboer er det såklart en annen historie, da det er lettere å finne toromsleiligheter til par, og man i tillegg ikke er alene om hunden. Jeg ville hvertfall vært student en stund først før jeg tok en så stor avgjørelse, så du får sett hva det går i. Og det er lett å si man ikke er interessert i et liv utenom hund, men studentlivet er en helt annen opplevelse, og jeg synes det er mange flotte mennesker verd å bli kjent med selvom de ikke er hundefolk. Men det avgjør du da Og det jeg ahr skrevet er kun personlig erfaring og personlige meninger Nå skal det og sies at jeg ikke har noen erfaring med den type hund du vil ha, for meg virker det ekstremt å i det hele tatt ville ha en slik, men ut fra hva jeg hører om de, er de potensielt farlige om man ikke gjør alt rett

Takk alle. Vet at det såklart er individuelt, men fint å høre andres erfaringer Det er helt nytt for meg å ha valp, så jeg vil bare gjøre alt i min makt for at jeg ikke får enda en hund med separasjonsangst. (Hun får ikke sjansen til å bli smittet av den andre da de aldri kommer til å være alene lenger enn hund gamle takler, som er rundt halv-en time). Jeg føler hun kanskje er moden nok til å bli gått fra lenger, da jeg aldri har hørt sutring eller bjeffing når jeg er borte. Og at hun stortsett ligger på sofaen når jeg går inn igjen. Har kamera som jeg pleier se på før jeg går inn. Har alltid vært rolig når jeg går inn. Har bare skjedd en gang at hun har laget rabalder, da jeg og hun jeg bor med gikk ut for å gå i boden med noe en kveld, men da var hun også i hyper-modus så jeg tror det var grunnen. Da bjeffet hun som bare det, men var rolig når vi gikk inn igjen kort tid etter.

Så det går greit å la en valp være alene en stund, så lurte for å så dra igjen? De blir ikke veldig giret når du da forlater den igjen etterpå? Hvor lang luftetur typisk for valpen mindt på dagen da? Sånn at den får lekt og løpt fra seg da eller? Jeg føler ikke det gjør noe at jeg tar meg god tid, men jeg er kanskje litt for hønemor når det kommer til dette. Skulle gjerne ha dratt på skolen og vært noen timer for så lufte så dra tilbake. Skal prøve øke tiden litt fortere framover, det du bedkriver her høres ut som drømmescenario

Hei! Hvor lenge kunne din valp være alene da den var 4 og en halv måned? Lotta er nå 4 og en halv mnd, og jeg føler jeg burde få fortgang i alenetreningen. Har begynt veldig forsiktig, og hun har på det lengste vært alene en halvtime, som gikk kjempefint, hun lå på sofaen da jeg kom inn. Men jeg hører stadig om valper som er yngre enn henne som har vært alene mye lenger. Jeg vil gjerne fortest mulig kunne komme meg tilbake til universitetet for å skrive, ikke bare skrive hjemme, blir ikke så effektivt Alenetreningen er jo min store utfordring, et stort fjell jeg må bestige liksom... Den andre hunden min har jo separasjonsangst så dette er en litt kompllisert sak for meg, livredd for å gjøre feil og ødelegge alt. Men så er hun jo en valp med ingen dårlige erfaringer med å være alene, så jeg føler ikke jeg burde måtte telle minutter og øke så forsiktig som jeg har gjort i alenetreningen som med den andre. Det å ha en hund som kan være alene som en normal hund til vanlige tider og når som helst på dagen føles for meg ut som en uoppnåelig drøm, men det er jo det som er målet. Er redd for om jeg pirker for mye eller overanalyserer eller lager for mye styr ut av det. Pleier gi henne en Dentastick når jeg går. Så er jeg redd for om hun blir avhengig av det, det vil jeg jo ikke. Hun blir jo litt gira når jeg tar den fram, og meningen er vel egentlig at hun skal være rolig når jeg går? At det ikke skal være en bug deal... Redd jeg surrer til ting for mye ved å gjøre det sånn? Burde jeg prøve uten? Redd for hylekor om jeg bare går uten at hun får noe. Hvordan gjorde du det med din? Og når kunne din være alene ca 6 timer?

Jamen jamen hæ Hvor går du hen da? Kan vi bli med? Tusen takk! Skal tenke på det, Askim er ltit langt men kunne muligens fungert i en helg om jeg får tid Lotta blir nok litt for voldsom for en liten en på 9 uker bare, men så herlig da, elsker welsher

Du oppfatter det riktig Dette er min første valp, jeg har alltid vært redd for at ting skal gå galt og jeg er like redd for at min egen bekymring skal smitte over på valpen og eller at jeg overanalyserer ting, så det er fint jeg får høre om jeg overreagerer Hun skvetter nå og da, men dette er første gangen hun har bjeffet og ikke turd å nærme seg. Vanligvis når hun skvetter av en eller annen lyd gir det seg ganske fort. Men her fikk hun liksom ikke sjansen til å se at det ikke var så gærnt siden de måtte gå... Hvor i Oslo går du hen? Det er jo masse barn på Torshov her jeg bor, men synes at overraskende få er interessert i å hilse. Lotta som er så søt Var ute istad og passerte et barn. Han ville hun veeldig gjerne hilse på så det må ha vært akebrettet som var skummelt. Men gutten var ikke interessert, enda Lotta hoppet i båndet og trakk mot han

Hei dere! Jeg trenger flere barn som Lotta på 4 mnd kan møte. Jeg har ikke et eneste barn i hele min omgangskrets og er redd hun skal bli skeptisk til barn hvis hun ikke får truffet nok barn. Hun ble redd et barn på akebrett istad, så nå er jeg kjempebekymret. Trenger råd eller beroling! Jeg tror det var akebrettet som utløste det, for hun har hilst på flere barn uten noe problemer. Men dette syntes hun var veldig skummelt. Jeg var i parken, og sto og pratet med moren til barnet, og Lotta føk rundt og var glad og hilste på moren, så kom ungen imot på akebrett. Ikke fort, men rett imot og dette syntes Lotta var svært mystisk. Sånn rattkjelke. Lotta var løs, så jeg oppmuntret henne til å nærme seg, mens jeg pratet litt med menneskene. Men busten sto og hun løp fram og tilbake og bjeffet på dette. Moren og barnet satt på huk litt og snakket, men Lotta turde ikke komme bort. Barnet hadde gått av kjelken som lå en meter bortenfor, men det virket som lotta plutselig var redd barnet i seg selv. Dessverre fikk hun aldri sjansen til å avreagere og se at dette ikke var så ille likevel, fordi moren og barnet gikk sin vei... Og nå er jeg kjemperedd for at Lotta kommer til å være redd barn! Jeg har vært altfor dårlig på å sosialisere henne med barn, men det er fordi jeg ikke har et eneste barn i min omkrets. Ingen blandt venner og ingen slektninger! Hun har fått hilse på alle barn som vil, og tidligere har det gått kjempefint, men problemet er at det er så få barn som faktisk vil hilse! Veldig sjeldent lar foreldre barna hilse, så det er så utrolig sjeldent hun faktisk får treffe barn... Hva skal jeg gjøre? Har dere barn hun kan treffe? I Osloområdet? Overdriver jeg bekymringen min? Dette er første gang hun har bjeffet på noe i skepsis. Hun er 4 mnd. Er dette deler av en fryktfase? Æsj, hun er så perfekt på alle andre måter, dette gjorde meg veldig bekymret. Nye mennesker har aldri vært et problem. Jeg håper det bare var kjelken som utløste det. Tenkte jeg skulle dra bort igjen med henne og se på kjelker senere og i dagene fremover. Dessverre hadde jeg bare tørrfor med meg som godbiter så jeg fikk liksom ikke sjansen til å gi opplevelsen en positiv assosiasjon heller. Tips til hvordan jeg bør gå fram?

Litt gammel tråd, men ser at jeg glemte svare og lese siste innleggene. Jeg valgte Agria etter å ha hørt både positivt og negativt. Syntes det virket enklest DNB gikk glatt ut etter jeg leste at forsikringssummen gikk ned med 5000 (!!) hvert år etter fylte 6 år. Å ikke ha forsikring når hunden blir eldre er helt uaktuelt for meg. Dixie har vært ekstremt heldig, og har aldri skadet seg eller vært i noen ulykke, men jeg har vært livredd hver gang jeg har mistenkt sykdom, da hun aldri har vært forsikret. og dette var etter fylte 7 år. Så i alle disse siste årene har jeg angret så sykt på at hun aldri fikk forsikring, for det er jo i alderdommen ting begynner å skje. Og det er hjerteskjærende å tenke på at det blir pengene som avgjør dersom Dixie blir syk. Noe kommer til å skje, nå som hun er 13, og da blir det avlivning fordi vi ikke har råd til behandling. Operasjon har vi vel uansett bestemt blir uaktuelt nå som hun er så gammel, men jeg ser mer for meg feks det om hun skulle blitt syk og måttet bli over natten for obervasjon osb, eller annen behandling som ikke er operasjon; da sier pengene stopp. Så tanken på at hun kan bli syk, men likevel ha gode prognoser dersom hun får behandling, men at vi ikke har råd, synes jeg er kjempevond. Bare utredning i seg selv for å finne ut hva som eventuelt skulle være galt vil jo koste mange tusen. Jeg vegrer meg for å dra til dyrlegen dersom hun virker uvel, fordi bare det å finne ut vil komme opp i mange tusen, da spesielt siden ting som regel skjer utenfor åpningstid... Så jeg går hele tiden rundt og er redd for en akutt situasjon hvor vi må ta en rask beslutning om eventuell avlivning. Jeg håper inni meg og hun ikke blir utsatt for noe smertefullt og akutt med hastebesøk til dyrlegen, at hun istedenfor sovner fredfullt inn når kroppen takker for seg... Så for meg er dekning livet ut veldig viktig. Har alltid lovet meg selv at neste hund SKAL være forsikret. Så nå har Lotta blitt forsikret i Agria. Ganske dyrt for field spaniel, enda de ikke sliter veldig med helseproblemer. Jeg tror det er mer at rasen er så fåtallig at de få som blir syke slår kraftig ut på statistikken. ble sånn rundt 4000 per år for veterinærforsikring med 30 000 i dekning 2000 i egenandel og 15 % bevegelig...

Åh mente ikke en bok altså Mente bare det første innlegget til brukeren Bjørnungen hehe. Hvis du går inn på Bjørnungen sin profil finner du emnene, og det var et om fortvilelse over valpetida hehe

Så godt å høre at det går bedre for deg også! TS, du bør lese Bjørnungens første tråd, der var vi begge like fortvilet for en måneds tid siden. Jeg har og hatt min i 2 måneder nå, og nå har jeg endelig begynt å kose meg med valpetida. Hun er ikke en bitteliten bylt lenger, men hun er myye roligere og det går faktisk an å kose med henne uten at hun skal bite nonstop Hun får såklart sine raptuser, men de er myye mer håndterlige nå. Den første måneden syntes jeg og var ganske forferdelig Lurte på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på. Og trodde nesten ikke på det da folk sa det blir bedre. Har og begynt på alenetrening, ikke kommet veldig langt enda, men det går hvertfall greit

Kan godt være at endringer i rutiner i juletida kan ha påvirket. Jeg ville gått noen steg tilbake og ikke latt han være alene hjemme lenge av gangen på en liten stund. Start med bare småturer igjen. og ta med i bilen om dere kan på jobb. Jeg ville i allefall ikke latt det eskalere. Hund med separasjonsangst er veldig vanskelig. Kan hende det bare er en fase siden hunden er i puberteten. Usikker. Men lykke til

Spaniels må hvertfall klippes på labbene, mellom tær og tredeputer. Og de fleste på ørene og, for å holde øreinngangen mest mulig luftig. Men welshen har ikke like mye pels på ørene da, er sikkert enkelt med dem Ellers bare jevnlig børsting, klipping hvis du synes pelsen blir for lang eller upraktisk, det blir vel mer en smakkssak. De er utsatt for snøklumper i pelsen på vinteren som kan være slitsomt. Jeg har hørt fra flere at welsh kan slite med separasjonsangst. Det ville jeg vært ekstremt nøye på å sjekke opp, da jeg aldri ville hatt en hund med sep.angst igjen. Det er utrolig vanskelig. Ellers når du først er inne på spaniel, har du tenkt på field spaniel? Nå har jeg bare to måneders erfaring med rasen da jeg akkurat har skaffet meg en, men siden du først er inne på spaniel. Størrelsesmessig ganske lik welsh. Mindre pels enn en cocker. Mer reservert enn springer og cocker, men skal ikke være usikker. Det er en del som ikke er reservert i det hele tatt også. Blir muligens et bra kull på en norsk tispe snart. De er i allefall veldig gode hunder til blodspor. Flere av de jeg kjenner med field har championat i blodspor.

Fine Molly Blir så gøy når Lotta og Molly kan leke sammen. Snart!

Jeg bor i Oslo og har en valp som trenger pass iblandt, og en eldre hund med separasjonsangst som også trenger pass iblandt. Så bare si fra om du vil være på "passelista" mi Valpen er foreløpig for liten til å være alene enda, såvidt begynt på alenetreningen. Hun gamle kan være alene i korte stunder men det gjelder dessverre bare her hos meg (tror jeg, tør ikke satse på annet). Så om du skulle ha lyst til å passe kan ingen av dem etterlates alene enda hvertfall. Trenger alltid flere på passlista mi Valpen skal etter hvert bli en normal hund som kan være alene som vanlig. Men dessverre tror jeg aldri den gamle vil bli trygg nok til å være alene feks på kveldstid om vi skal ut i helgene, så er veldig takknemlig for folk som vil passe om jeg skal noe og ikke søsteren min kan Den gamle, Dixie, er ordentlig menneskekjær og eelsker kos. kan være litt masete men er veldig søt og trivelig, godt selskap. Valpen er som valper flest Hyper til tider, men også veldig glad i kos. Bor midt på Torshov

Så det er egentlig bare målene som teller, og at den er vanntett? Ikke at det er et eller annet spesialgodkjent?

Jeg aner ikke jeg, tenkte bare det var lurt å gjøre det sånn, jeg har jo ikke hatt valp før nå Jeg tenkte mer at jeg vil ha en hund som KAN være alene i bur i framtiden, ikke nødvendigvis når man er hjemme selv. Dix kan fint ligge i bur når vi er hjemme osv, selvom hun blir meget misfornøyd, men kunne aldri gått fra henne i et. Det jeg tenker på er om en feks skal ha andre til å passe i framtiden feks eller om hoteller krever at de er i bur (eller er det kanskje ikke tilfelle?).