Sprettballen

Mine to første valper tisset flere ganger i senga, så de ente andre steder etter en ukes tid, når jeg ikke orka mer sengevask(det der trekket til overmadrass er jo et mareritt å få på igjen!), så fikk de ligge i senga igjen når de greide å holde seg hele natta Klok av skade kjøpte jeg vanntett laken til senga denne gangen til valp nr. 3. Hun har ligget i senga fra dag en, aldri tisset i senga og er nå 5,5 måned Ang. å falle ned fra senga så har jeg aldri opplevd det med noen av mine valper faktisk.

Det er ikke sikkert alle hundene til hvermannsen er rolige og slapper av når de er alene, selv om eier ikke vet noe mer enn at "naboen har ikke sagt noe". Jeg kjenner ca. ingen "vanlige" hundeeiere som har overvåkningskamera der de følger med på valpen/hunden under treningen på å være alene. Noen valper hyler, skriker og stresser kanskje lenge, før de sovner av utmattelse og til slutt gir opp fordi "ingen kommer"? og noen takler det sikkert greit nok, selv om det ikke er optimalt og bare innfinner seg med at "det bare er sånn". Jeg liker hvert fall å tenke på at når jeg drar fra mine hunder, så skal de ikke ligge ved døren og savne meg, de skal gå og slappe av og være rolige til jeg kommer tilbake. Når jeg har oppnådd det, så synes jeg selv jeg er i mål med treningen. Her er hunder veldig forskjellige. Schäferen falt mye mer til ro hjemme en whipsene har gjort.

15 mnd. Ett år etter siste vaksine.

Av inntrykket jeg har fått av DSer og mellompudler jeg har truffet på tur, så hadde jeg valgt puddel uten tvil. Jeg oppfatter de som mye mer omgjengelige ovenfor både folk og andre hunder. Jeg har truffet flere DSer enn mellompudler da, men de fleste DSer jeg har truffet har vært bitchy og gneldrete, spesielt mot hunder.

Jeg har aldri vært i noen reelle truende situasjoner, men jeg så at det var tak i schäferdyret når HUN vurderte en situasjon som truende. Hun var normalt sett veldig glad for besøk. Hun viste generelt sett lite interesse for folk ute, men kom de på besøk til oss var hun fra seg av lykke. Hun bjeffet når de kom, men du hørte at det var rene varselbjeff, ikke noe mer. Når vi åpna døra og slapp besøkende inn, så kasta hun seg over de i pur lykke, skulle sitte på fanget og det hele. En gang hadde vi fått beskjed av huseier om at det skulle komme en elektriker for å fikse noe ute. Jeg var hjemme med dyra og elektrikeren ringte på døra og sa et par ord til meg, før han gikk ut for å jobbe. Flere timer senere var han ferdig og kom rett inn døra hos oss uten å banke på. Da ble det fart i schäferdyret. Hun løp ut på gangen og stoppa rett foran elektrikeren, knurra fra dypt nede i magen, full bust i nakken og bjeffa med bjeff du hørte det var tyngde i. Det var klar tale "se å kom deg til H vekk herfra!". Elektrikeren stakkar, holdt på å tisse i buksa han . Jeg ble litt satt ut, men gikk ut etter henne og sa at det var greit, hun kunne slippe han inn. Da helomvendte bikkja, slutta med bråket sitt og lot han komme inn med en gang uten noe tull. Han ble dog ikke innlemmet i "velkommen til oss!"-ekstasen som folk normalt sett får Etter det sa jeg til folk at de aldri måtte finne på å komme inn til oss uten å banke på. Da vi gikk MH så viste hun ingen trusselatferd på noe som helst. Hun la seg ned og tygget på en pinne når spøkelsene kom mot oss Det var helt tydelig at hun skjønte at dette bare var på tull.

Jobb med kontakt i en hver situasjon som kan stimulere til voktertendenser. Ute på tur innebærer dette å begynne med passeringstrening med en gang. Godbit for å se folk og hunder uten å bjeffe. Selv om valpen ikke bjeffer på noe nå, er det mye sannsynlig at det vil skje når hun blir litt eldre. Min erfaring er at hunder med vakt/vokt gjerne overreagerer litt når de er unge og bjeffer heller en gang for mye enn for lite. Legger du et godt grunnlag fra valpeben av, så slipper du, evt. får redusert det. Når de blir voksne og man har gjort et godt grunnarbeid ift. dette roer det seg som regel. Som andre skriver, ikke la hunden gå folk som kommer på besøk i møte først osv.

Det er greit nok at det er bra nok for deg, men skal det ha noe verdi i en diskusjon der du skal overbevise noen andre som ikke er enig med deg, så holder ikke det.

Det kommer så an på valpen. De to forrige begynte jeg med alenetrening når de var rundt 12 uker(bare noen minutter). Den første var vel alene i 2 timer på det lengste når hun var en 4-5 måneder. Nr. 2 var alene i bilen når jeg dro på skolen i opp til 5 timer når hun var rundt 5 måneder, men var ikke alene i leiligheten før hun var 9 måneder eller noe sånt(vi sleit med å finne en løsning hun trivdes med før den tid). Den valpen jeg har nå er 5,5 måned og har vært alene i opptil 3 timer i bilen fra tid til annen, men ikke vært alene inne mer enn noen minutter nå og da. Hun og den voksne må være alene på natta fra august av, da er hun 6-7 måneder. Jeg har dog mulighet til å ha de med på jobb om det ikke skulle fungere. Vi skal bruke den juli måned på å trene på det var planen.

Men da kan du jo ikke si at "sånn er det, basta". At hunder skader seg pga. for lange klør er greit nok, men å påstå at nerven trekker seg tilbake/evt. blir lenger fordi "man jobber i dyrebutikk og har sett det" er ikke noe godt argument for at det faktisk er slik det er.

Har du noen dokumentasjon på det du sier her?

Min definisjon på krevende er å ha et hundehold der jeg må ta hensyn og tilrettelegge utover det en må forvente å gjøre når man har hund. F.eks. så synes jeg BC-blandingen min var krevende fordi hun hadde mye redsler og diller. Bruksschäferen min har jeg syntes var spesielt krevende fram til hun ble voksen, pga. hun høylydt kommenterte alt som var feil med verden. Hun ble mye bedre når hun ble eldre, men stress i forventningssituasjoner var alltid en utfordring, som gjorde enkelte situasjoner noe krevende. Nå har jeg to whippets, og utenom å være krevende som valper pga. maur i rævva og lopper i blodet, samt et hav av egne meninger som de høylytt deler rundt seg, så er rasen i seg selv fryktelig enkel. De har ingen egenskaper som gjør at de trenger ekstra trening eller tilrettelegging i mitt hundehold. Kanskje foruten noe jaktinstinkt, men igjen, det er jo ikke noe som gjør at de ikke kan gå løse, man må bare være litt obs. Det synes jeg helt ærlig ikke er spesielt krevende. De bjeffer nesten aldri, er greie å håndtere, liker de fleste på to og fire bein og de verken varsler, vokter eller har noe alvor og skarphet. Dog, det de gir av å være enkle hunder i hverdagen generelt, tas igjen på trening, der de er mindre enkle. Selv valgte jeg å gå for bruksschäfer fordi jeg likte rasen og intensiteten på tross av de egenskapene jeg ikke likte like godt. Jeg kommer til å skaffe meg rasen igjen, når jeg føler jeg har tid og "ork" til gå igjennom valpe-og unghundfasene med det de innebærer en gang til. Forhåpentligvis med et bedre utgangspunkt og grunnlag enn det jeg hadde sist.

Har sett det veldig godt i heimen her. Alle hundene mine har jeg vært nøye på å klippe regelmessig(en gang i uken). Jeg trodde alltid at jeg bare ikke fikk blandingens klør korte nok, for hennes klikket i gulvet mens schäferen sin gjorde ikke. Blandingen var omplasseringshund og ble en ål når hun skulle klippes, så de hadde bare klippet hos veterinær 2-3 ganger i året. Så fikk jeg whippet, og selv om oppdretter var flink til å klippe og begge to har hatt korte og fine klør når jeg henta de, og jeg har klippet ukentlig, så klikker de i gulvet når de går.

Stakkars Blitz, hun var litt uheldig i går på kveldsturen når vi var hjemme på "ferie" hos mamma på bygda. Jeg og ei venninne skulle gå en liten kveldstur med hundene. Happy nærmest sitret av energi og var ikke til å ha i hus. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ha de løse, men når vi nærma oss en gressplen med benk til å sitte på etc. så tenkte jeg de skulle få rase fra seg litt der. Jeg slapp de kanskje 10 meter før vi kom til denne plenen. Happy fyrte avsted og Blitz tok etter henne. Langs grusveien er det skog og en slags skråning. Happy løp opp dit og hoppet ned igjen på veien. Blitz fikk et skikkelig kick og løp fortfort. Når hun skulle hoppe ned på veien igjen så fikk hun ikke satt beina under seg, så hun landa på brystet/håndleddene. Selen beskytta brystet mot skader, men det ene beinet fikk seg en skikkelig rift. Jeg trodde ikke det var så ille, for hun gav ikke lyd fra seg, så bare litt ut som hun ble satt ut. Så oppdaget jeg blodet, og da var det bare å gå rett hjem igjen. Spylte beina i dusjen og fikk sett litt mer skikkelig på såret. Mamma mente det burde syes(hun kan litt om sånt). Jeg sendte en melding til veterinæren vi bruker, med bilde av såret og lurte på om hun trodde det burde sys, hun syntes det så ut som hun burde ha et sting. Så da var det å finne ut hvem som hadde vakt da. Nærmeste veterinærkontor er 30 min unna, så sånn sett ikke så lang. På den ene klinikkens nettside fant jeg nummeret til veterinærvakta i området og ringte. Veterinæren mente det nok måtte sys i og med at det var i håndleddet. Så var det bare å stappe hunder i bilen, mamma med Blitz på fanget og kjøre av sted. 45 minutter på smale og svingete veier. Da vi kom fram til veterinæren...som forøvrig viste seg å være en kudoktor, ble vi vist inn i et lite rom i kjelleren der veterinæren bodde. Gulvet var kaldt og det luktet skikkelig kjeller. Der var det ingen undersøkelsesbord, så jeg satte meg på gulvet med Blitz på fanget. Hun fikk en sedasjonssprøyte oppmålt på øyemål i låret. Veterinæren hadde ikke tålmodighet til å vente til hun faktisk sovnet, så han begynte å kikke på såret mens hun enda var våken. Hun fikk lokalbedøvelse, noe gul gugge som sikkert var noe desinfeksjon av noe slag, en dæsj antibiotika og så sydde han igjen. Med tjukk tråd og en nål som garantert var beregna på et dyr mye større enn Blitz. Når han var ferdig, så sovna Blitz Ingen protester å snakke om fra henne da. Hun lå helt stille mens han sydde. Så fikk hun en bandasje på, for skjerm i størrelse whippet hadde han ikke. Oppvåkningssprøyte fikk hun heller ikke, så hun lå sånn halvveis i koma fram til neste morgen. 500,- skulle han ha for det, så prisen skal jeg ikke klage på. Jeg ble ikke spesielt betrygget av besøket, så jeg ringte veterinæren vår og fikk en time så hun kunne kikke på såret og jobben som var gjort i dag Hun ble heller ikke spesielt imponert Bandasjen var for stram og hun var hoven i beinet, så den ble tatt av og en ny og løsere en ble satt på, så hun ikke slikket på det til vi kom hjem og fikk satt på skjerm. Så fikk hun jo også smertestillende, både i sprøyte og resept på Onsior. Noen kroner fattigere ble jeg, men nå er jeg hvert fall trygg på at hun har fått nødvendig tilsyn og sårstell i det minste. Nå er vi hjemme igjen, og etter noen minutter med drepende blikk pga. skjermen har hun slokna igjen ved siden av meg. Hun er enda trøtt etter sedasjonen fra i går. Såret i går, før sying: Kudoktor setter på en bandasje etter sying, Blitz begynner å bli trøtt Mamma koser og duller med henne når vi kommer hjem Hoven og vond i dag tidlig. Hun belasta den litt mer i løpet av dagen, men hun halter litt enda. Hos dyrlegen i dag Blitz er så glad i den dyrlegen og hun er så trygg på å være der, at hun tok seg en liten dupp på gulvet mens vi ventet på at vet. skulle skrive inn noe på PCn. Hater meg Nå får vi bare ta det med ro noen dager og håpe på rask bedring og at det ikke går betennelse i noen sår. Vi skulle egentlig på kurs i helgen, men det måtte jeg si i fra meg. Heldigvis var det noen andre som kunne ta plassen min, så jeg slapp å betale for et kurs jeg ikke kunne gå(ikke for det, instruktøren er veldig grei sånn. Hun sa at om ingen kunne ta plassen min, så kunne jeg betale dette, men gå det samme kurset "gratis" neste gang det ble satt opp, så uansett hadde jeg ikke tapt pengene).

Ojsann! Hva skjedde?

Vel, selve klokapselen blir jo lenger. Det blir det samme som hos oss mennesker. Vi får ikke lengre fingre bare fordi vi lar være å klippe neglene våre.

Jeg gjør igrunnen noe av det samme som deg. Hundene ligger med oss i sofaen til leggetid, og da sover de som regel begge to. Så blir de luftet, og valpen fikk tidligere litt kick av det, men roet seg forholdsvis fort. Nå er hun 5,5 måned og det er sjeldent hun tuller når vi skal legge oss. Nå ligger valpen i senga med meg da, det har nok noe å si.

Nerven i klør vokser ikke, eller blir lenger. Det er en myte. Inni kloa er det bein, og det varierer fra hund til hund hvor langt dette beinet er. Utenpå beinet ligger nerva. Det sier seg da selv at man ikke kan få klørne kortere enn beinet.

I dag fikk jeg karakter på bacheloroppgaven, og i morgen skal den forsvares. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være fornøyd bare jeg fikk ståkarakter. Må si jeg ble en tanke overrasket når det viste seg at vi fikk B! Min første og eneste B

Når valpen er gammel nok kan ingen gi en fasit på dessverre. Valper er så forskjellige. Noen kunne ikke brydd seg mindre om mennesket går fra den en stund, andre blir paniske. Om valpen bråker når du har den sammen med deg på badet, så ville jeg bare overhørt det. Det handler ikke om redsel(den ser deg jo), bare missfornøyd med ikke få gjøre som den vil, noe den formidler høylytt(som ikke er uvanlig med valper). Hvis din slipper alt den spiser på med en gang du gjør mine til å forlate rommet, er det er grei indikator på at den ikke er klar for det. Det viktigste du kan gjøre nå er å la den være nær deg så lenge den trenger det. Pusher du for tidlig kan det gjøre mer skade enn godt. Min erfaring er at valper blir mindre sytete når de bare blir eldre. Når jeg går og dusjer uten valp, så setter jeg min i en valpegård og gir den noe ekstra godt. Så spiser hun på dette mens jeg dusjer. Men hun synes jo dette er helt OK, så det er ikke noe problem her. Hvis hun blir ferdig før meg kan hun begynne å syte, da er det mer sånn "jammen...ååååårh...kjeeeeedeeeelig....", da roper jeg bare ut til henne at hun må vente, at jeg er her. Så finner hun som regel en leke hun tygger på de siste minuttene.

Jeg har heller ikke opplevd at det blir satt inn veneflon i forbindelse med røntgen på noen av mine. De ble røntga på forskjellige klinikker. Kun fått sedasjon i nakken/låret.

Såpass. Det fikk jeg faktisk ikke med meg

Høres igrunnen ut som hvordan min schäfer oppførte seg som ung. Jeg tror ikke det er så fryktelig uvanlig. Min hadde litt mentale brister og var usikker på folk og hunder. Hunder hadde hun en skremmende opplevelse med som liten, mens mennesker alltid har vært greie med henne. Jeg kan jo fortelle litt om hva jeg gjorde og hvordan ting ble til slutt. Mi hadde det veldig i kjeften. Hun utagerte på mennesker som gikk for nær oss, som sto stille, syklende, joggende, mennesker med annen hudfarge, folk som gikk rart, gikk for sakte eller gud forby; snakket til meg. Dette begynte hun med i 4 månedersalderen og vi la ned mye tid og arbeid i å håndtere dette. I tillegg utagerte hun så klart på andre hunder. Jeg skjønner godt du er frustrert, det er ikke noe gøy å være den som henger i andre enden av båndet til bråkebøtta. Mi satte nok hjerte i halsen på flere dessverre. Den gode nyheten er at vi greide å løse det. Hun ble dessverre ikke så gammel pga. sykdom, bare 4,5 år, men jeg kan si det sånn at når hun ble voksen, så utagerte hun meget sjeldent på hunder og folk(det hente en og annen gang at det kom noen boff). Jeg merka også en veldig psykisk modning hos henne, som gjorde at usikkerheten avtok betraktelig, i tillegg til at hun begynte å oppføre seg litt mer hensiktsmessig. Hun trakk seg unna i stedet for å skulle skremme bort. Vi jobbet med dette ved å få inn en solid kontakt og kontaktlyd. Deretter tok vi det med ut og begynte å trene passering på ALT. I fryktperioder var jo også søppelkasser, rare pinner, en plastpose på bakken etc. noe som måtte kjeftes på. Så vi trente passering på alt hun fattet interesse mot. Når jeg så det ville komme et potensielt utageringsobjekt, gikk jeg med en gang i gang med å få henne i sitt og kontakt. Så fort hun kikket mot de "ekle", klikket jeg og gav godbit. Deretter hørtes klikkene nesten ut som et maskingevær, der jeg så fort hun hadde fått en godbit, klikket på nytt og gav en ny en. På den måten rakk hun å kikke på det ekle, men ikke begynne å bjeffe. Etter hvert lot jeg henne kikke lenger og lenger på det som var ekkelt, slik at hun faktisk skulle velge å ikke bjeffe, for så å belønne det. Når hun begynte å bli tryggere og forsto gamet, så ventet jeg henne litt ut i situasjoner som ikke var så utfordrende(f.eks. vanlige folk som gikk normalt forbi i passe avstand), for å se om hun selv tilbydde kontakt. Deretter belønne dette og så avansere til å kreve kontakt i mer og mer krevende situasjoner. Når hun ble flink på dette, sluttet jeg med sitten og gikk mot det vi skulle passere, men brukte samme framgangsmåte som ovenfor. Dette er ikke noe kjapp løsning og det krever at du er konsekvent. Jo mer hunden opplever å få utagert(skremme bort), jo mer vil den gjøre det. Det er selvforsterkende for hunden, fordi det virker. Den vet jo ikke at det skumle menneske vil forsvinne uavhengig av om hun skremmer eller ikke. Vi brukte nok hvert fall 1,5-2 år med nøye passeringstrening før vi kom dit at vi ikke trengte å gjøre der i alle situasjoner lenger. Ettersom du merker på hunden at passeringen ikke er noe problem lenger, så kan du jo velge å la være å belønne, eller rose og gi en godbit i det dere har passert. Det er likevel viktig at du fortsetter passeringstreningen så lenge hunden din viser usikkerhet og fikserer på det skumle. Litt av grunnen til at det tok så lang tid hos oss, er nok også fordi hun begynte så tidlig. Du har en mye eldre hund, det er kortere tid til din blir moden i hodet, så det er ikke sikkert det tar så lang tid for dere. Poenget er å være tålmodig og konsekvent og lage det til en rutine på turene deres.

Jeg ser aldri på hva som skal skje i neste episode, livredd for spoilere Så jeg var lykkelig intetanende. Menneh, alle gutta hadde vel på seg dress på seremonien?

Hun har nok ikke kompensert ansiktsmalingen med at hun ville bli brunere generelt

Jeg har egentlig heia litt på Sofie hele tiden, for jeg synes igrunnen hun har virket ganske ok sånn jevnt over. Litt vel ivrig i spillinga si til tider, men samtidig også opptatt av å ta vare på de andre. Det hun dog gjorde mot Grunde synes jeg ikke var greit, men på den andre siden har jeg forståelse for at det er et spill. Jeg tror ikke hun hadde hatt så store sjanser i finalen med Grunde. Morten er jeg litt sånn njæææh til...han er så sykt høy på seg selv Lunde liker jeg egentlig også, og Kevin har jeg hatt sansen for lenge igrunnen. Så jeg vet ikke helt. En av de to xD