Sprettballen

Jeg synes det er litt dumt at jeg må forsvare min måte å trene hund på, men det burde jeg jo egentlig ha ventet i og med at det er et forum med mange forskjellige personligheter og verdier. Jeg kommer til å ta denne beslutningen sammen med veterinær og hundefolk jeg stoler på og som vet hva de driver med. Jeg vil vite at beslutningen jeg tar, er den riktige for oss.

Nei, jeg kjenner ikke henne. Så jeg vet ikke helt hvor hun trekker disse slutningene fra. Jeg har snakket med instruktøren min i dag, hun er godt utdannet og har konsultasjoner innen problematferd på hund. Jeg la fram situasjonen for henne hvordan den er, og hun sa at hun tviler på at det ligger noe fysisk bak dette tilbakefallet. I og med at disse problemene ikke har kommet "over natta" i den forstand at de ikke har vært der før. Hun var jo sånn som jeg har beskrevet, da jeg fikk henne. Og hun sa at man "nesten alltid" kan finne noe som plager en hund når den kommer litt opp i årene. Ut i fra situasjonen, og dens påvirkning på meg, den andre hunden min og ikke minst "problembarnet" selv, så støttet hun tankene mine om avliving. Hun sa også at det alltid vil være noe mer å prøve, men hun respekterte og skjønte veldig godt at man ville sette strek. Hun tilbydde seg å komme hjem til oss og kikke på hvordan hunden har det, og gi et klarere svar på hundens livssituasjon, så det er under vurdering. Nå sier jeg bare det som instruktøren min sa. Men jeg skal uansett ringe dyrlegen i morgen og få en konsultasjon på henne, og høre litt om hva de tror og mener.

Kan du utdype hva du mener med dette? Jeg har i størst mulig grad lagt opp treningen til at hun skal mestre. Hun får ikke lov til å "ordne opp i ting selv" så jeg skjønner ikke helt hva du mener med dette.Hva slags ansvar er det du mener hun får?

Jeg kan nok sjekke henne enda nøyere om jeg vil det også, men hvor mye skal man teste bikkja? For alle tenkelige og utenkelige sykdommer? Hun er testet for stoffskifte for 2 år siden, det var helt fint. Det kan jo selvsagt ha endret seg. Men denne atferden hun har nå, er ikke noe "nytt". Hun var jo slik som dette da jeg overtok henne for snart 4 år siden. Så det er ikke sikkert det er noe fysisk i veien med henne i det hele tatt, men at hun rett og slett har hatt et stort tilbakefall.

@Crush Jeg holder til i Stavanger, så det er ikke aktuelt å reise til Skien, hehe Men jeg skal ringe dyrlegen på mandag og få bestilt time hvor kiropraktor får sett på henne, og evt. tar vi røntgen. Jeg vil snakke med dyrlege og kiropraktor om hva de tror kan være årsaken til det plutselige tilbakefallet og hva de anbefaler å gjøre.

Tusen takk for alle svar, det hjelper, selv om ingen har sagt "gjør sånn eller sånn". Jeg kommer som sagt til å ta henne med til dyrlegen bare for å sjekke, og også snakke med folk jeg kjenner og som har peiling på hund og problematferd. Jeg har et flott miljø rundt meg med dyktige folk. Jeg er litt "fed up" på problemhunder, de to jeg hadde før denne, var heller ikke helt gode. Den ene ble avlivet pga. alder og sykdom, den første ble gitt tilbake til forrige eier(noe jeg angrer på, jeg skulle satt strek på den). Nå som jeg har en hund som fungerer i tillegg til den som ikke fungerer, så ser jeg jo hvordan hundeholdet kunne vært, om jeg ikke hadde vært nødt til å ta hensyn til den usikre. Jeg ser at det ikke er "normalt" at hun oppfører seg som hun gjør. Ingen hunder er perfekte, og jeg mener ikke man skal avlive bare fordi man treffer noen humper i veien. Noe som kan legges til, men som egentlig ikke er en tungtveiende grunn i utgangspunktet, er at hun ikke liker barn. Disse glefser hun til og flekker tenner om de prøver å klappe henne. Huseier har to små barn og hun får aldri være sammen med de, fordi jeg ikke stoler på henne. Tenk hvis hun en dag skulle komme seg ut. Det har aldri skjedd, og jeg kan ikke se for meg at det skulle ha skjedd, men det kan jo skje en glipp en gang likevel, selv om jeg aldri har opplevd å ha hunder som stikker ut. Ingen som åpner dører osv. Men jeg ringer dyrlegen på mandag, får en time og så tar jeg det der i fra. Jeg gjør uansett ikke noe før jeg har fått snakket med dyrlegen og evt. kiropraktor. Nå skal vi prøve å kose oss på helg 3 av klikkertrenerutdannelsen, hvor jeg må ta med begge fordi sambo skal på jobb. Jeg sov dårlig i natt, gråt meg i søvn fordi dette er helt ******.

Som skrevet tidligere, så samarbeider klinikken jeg bruker med en kiropraktor, så jeg tenker å få til en time med henne og se hva de finner ut, evt også røntge. Jeg legger det fram når jeg ringer og bestiller time, så får vi se hva vi ender opp med. Ang. omplassering, så skjønner jeg at dette er noe folk tenker på som et alternativ. Jeg føler dog jeg kjenner hunden min såpass at jeg er ganske sikker på at det ville gjort det hele verre for henne. Ikke minst hele prosessen med å finne et egna hjem til en hund med disse utfordringene. Jeg overtok henne da hun var halvannet, og problematikken jeg beskrev til tidligere eier en stund etter jeg fikk henne, var ting de ikke hadde opplevd. Så enten lyver de, eller så såg de ikke på dette som et problem eller så hadde hun ikke disse utfordringene hos forrige eier, men at selve omplasseringen gjorde det verre, fordi hun i utgangspunktet er født med en dårlig psyke og alle forandringene gjorde alt verre. Jeg ser ikke for meg at enda en omplassering ville gjort saken bedre for henne. For å være ærlig.

Jeg vet ikke helt hva du vil med innlegget ditt, Kangerlussuaq, men denne avgjørelsen er ikke noe jeg tar lett på. Og ingen avgjørelse er endelig enda. Jeg elsker hundene mine, og det er det som gjør det så vanskelig. Har hun det bra? Eller vil jeg TRO at hun har det bra, bare for å slippe å ta et vanskelig valg? Hva er etisk riktig å gjøre her?

Vi har trent ro i miljøer, ved å bare sitte og se på livet rett og slett. Ignorert syting og tassing og gått videre når hun slapper av. Innendørs blir hun bedt om å legge seg, og det følges opp til hun faktisk legger seg. Både jeg, sambo og den andre bikkja blir gal om hun bare skal tasse tasse tasse, så nei, det tillater jeg ikke. Men jeg kan jo ikke "unngå" at hun spretter opp, selv om jeg ber henne gå å legge seg.

@Shlush De kom etterpå, men ikke rett etterpå. Og vi har jo flyttet etpar ganger tidligere uten at det har utløst stress og forverring av atferd tidligere. Og hun har falt til ro her, hun roer seg så fort vi kommer i orden. @Marthe Ift. andre hunder så har jeg jobbet masse med kindereggmetoden og sladretrening ift. passeringer, noe som har gitt resultater, nå er det sjeldent hun utagerer i bånd, med mindre hun må gå tett oppi den andre hunden eller om den kommer seg bort til henne slik at hun føler hun må hilse. Ift. å omgås andre hunder løs, så har jeg arrangert møter med trygge, rolige hunder som hun har fått være sammen med og utvikle språk med. Jeg så også bedring når jeg fikk valpen, da hun daglig samhandlet med valpen og utviklet språket enda bedre gjennom lek og at de var sammen hele tiden. Hun lærte seg at det gikk an å si i fra uten å "gå i", at man kunne bli hørt bare ved å dempe eller gi et lite knurr. Ift. stress, så har jeg begrenset muligheten hennes til ting som gjør henne stresset. Som f.eks. å ta henne med på turer der vi skal gå med folk som har viltre hunder. For løping gjør henne stressa, jeg tror det er fordi hun mister oversikten i en situasjon som allerede gjør henne litt usikker. Jeg har i tillegg justert aktivitetsnivået ut i fra hvor stresset hun er. Men nå greier jeg ikke å lese henne skikkelig lengre. Hun virker både over og understimulert på samme tid. Tidligere har det vært tydelig om hun var over eller understimulert. Hun er rastløs, men sover likevel mye. Når vi bare sitter rolig, så sover hun hvis hun får ligge i sofaen f.eks. Legger hun seg på gulvet blir det mye tripping og trasking. På kvelden er hun roligere enn på dagtid. På dagtid så spretter hun opp bare vi skifter stilling nå. Jeg lufta de ute i sta, lufter de løs utenfor her, og da pleier de å herje litt sammen, bare helt kort, før de går på do, og da syntes jeg Tuva så en anelse stiv ut i bakparten. Men det kan jo riktig nok bare være innbilning fra min side. Selv om hun ikke er liten liten hund, så har hun ganske typisk småhundgange, tripping. Kan være derfor. Hun går også mye i passgang. Vi har trent agility, noe hun elsker så lenge hun er på en bane hun kjenner og er trygg. Her har hun fått slippe å måtte forholde seg til andre hunder, kun oss og hinderne. Dette har gitt henne bedre selvtillit og hun har blitt noe mindre nølende i miljøet. Men nå skal jeg sjekke henne før jeg trener noe mer, så jeg ikke forverrer noe som evt. kan være galt. Skal prøve å få time hos dyrlegen på fredag, da har jeg fri. Jeg tenker å høre med de hva de tror, og om jeg kanskje skal røntge hele bikkja, bare sånn for å være sikker. Det er verdt å bruke de pengene om det enten kan vise at hun plages med noe, eller om hun faktisk er helt frisk.

Rase: Whippet Farge: En eller annen variant av blå eller blå tegninger, evt hvit med cream tegninger. Kjønn: Tispe Planen realiseres forhåpentligvis en gang i 2015. En kosete, rask og stabil hund som elsker sofakos og leking med røffe schäferjenter Skal egentlig ikke brukes til noe spesielt, men kanskje snuse litt på agility og spor. Nest hund etter det, når Nemi har gått av med pensjonen, såh om 4-5 år til kanskje? Rase: Schäfer Farge: Mørk grå Kjønn: Tispe Stabil, stødig og frisk hund som skal bli godkjent redningshund.

Jeg ser at dyreklinikken vi pleier å bruke har et samarbeid med en kiropraktor for mennesker, hund og smådyr samt hest. Jeg tenker jeg skal ringe på mandag å høre litt hva de tenker.

@Mari Takk, det var et veldig flott innlegg ^^ Jeg må gå noen flere runder med meg selv. Per nå må jeg helt ærlig innrømme at jeg vurderer avlivning veldig sterkt, men jeg skal sjekke henne hos dyrlegen først, uansett. Jeg hadde ikke greid å levd med den uvissheten "hvis om at" ift. hennes fysiske helse. Den mentale helsen har jeg hele tiden vært bevisst på at ikke er bra. Det har vært framtredende helt fra jeg fikk henne. Hun sliter også litt med å være alene hjemme, men fungerer greit nok alene med den andre hundene min(men jeg tørr ikke ha de løse sammen, for der kan det plutselig smelle). Tar jeg med meg den schäfern(på trening f.eks.) så står den andre igjen og uler og bjeffer i en times tid før hun roer seg. Nå som jeg har bil, har jeg løst det med å bare ta henne med og la henne ligge i buret i bilen, men før jeg hadde bil, så måtte jeg la henne være alene noen ganger, da vi satt på med folk og lånte bur osv. I utgangspunktet er de gode venner, men det kan det smelle, pga. den usikres veldig stive kroppspråk til tider. Jeg føler hun hele tiden er litt sånn "unnskyld at jeg eksisterer". Den andre min reagerer også noen ganger på hennes stressnivå, ved å "sette henne på plass". Og har de vært borte fra hverandre over lengre perioder, må de "innkjøres" igjen, fordi den usikre da er usikker på schäfern og de havner i basketak om jeg ikke har øyne i nakken eller holder de atskilt et døgn osv. Under løpetid vil de helst rive hodet av hverandre, og den usikre blir mer aggressiv ift. oss tobeinte når hun har løpetid. Men når løpetiden er over er de somregel "bestisser".

@Malamuten Hun biter ikke, hun bare glefser og napper. Jeg er egentlig ikke redd for at hun skal skade noen. Det er mer det at det verken er bra for henne eller hundene hun møter at hun oppfører seg sånn. Jeg hadde hvert fall ikke syntes det var veldig hyggelig om noen tok med seg sin veldig usikre hund som kjefta på alt og alle fordi de bare går forbi liksom, til områder hvor mange går tur med hundene sine løse. Jeg skal sjekke litt å se hva jeg finner av kiropraktoren eller fysioterapauter på hund. Ellers er kanskje en vanlig dyrlege kompetent til å trykke og kikke litt også eller? Jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal gå rundt å ha vondt, så det skal sjekkes opp så klart. Ingenting hadde vært bedre enn å få en noenlunde fungerende hund igjen. Jeg skal ærlig også innrømme at jeg er litt redd for reaksjonene som vil komme om jeg avliver. Både fra hennes tidligere eiere og fra foreldrene mine. Som om det ikke er fælt nok å ta avgjørelsen i første omgang(om jeg velger å avlive), så kommer jeg også til å få pes fra flere hold ang. avgjørelsen. RED: Jeg er så tøff i trynet og sier at det er for mye bra bikkjer i verden til å holde livet i de som ikke "holder mål", men når det kommer til stykke og jeg innser at jeg kanskje er eier av denne hunden selv, så er det jammen ikke så enkelt likevel. Jeg er jo så ekstremt glad i dette dyret. Det var ikke sånn det skulle bli. RED2: Er det forresten trygt å la en kiropraktor kikke på henne? Jeg hører så mye rart om kiropraktikk, og det er vel strengt tatt en alternativ behandlingsmetode, i motsetning til fysioterapi?

Jeg har ikke sjekka henne hos veterinær enda, men har planer om å gjøre det før jeg tar et endelig valg. Det er ser ikke ut som hun har vondt, men de kan jo være flinke til å skjule sånt. Tenkte hvert fall å røntge albuer, hofter og rygg for å se hvordan det ser ut. Jeg hadde henne hjemme hos mamma etpar uker for å få tid til å trene den andre hunden skikkelig, og se hvordan hun var som alenehund. Det var igrunnen utrolig deilig, å ikke ha "problemhunden" hjemme. Men samtidig så fikk hun ikke den roen hun trengte hjemme hos mamma, da de ikke har forståelse for sånt og har konkludert med at "hun er bare sånn". De er veldig glade i henne, men tror ikke det ville være aktuelt for dem å ha henne på permanent basis, og om omplassering skulle vært et alternativ, så hadde dette vært det eneste. For jeg tror hun ville blitt enda mer ødelagt av å bytte hjem, i tillegg ønsker jeg ikke hun skal bli noe kasteball og jeg synes ikke det er riktig å pushe våre problemer over på andre. Så enten blir hun hos meg, ellers så får hun sove. Hun er veldig glad i agility, og hun fungerer på AG-treninger. Dog fungerer hun ikke i en konkurransesetting, så vi trener bare for morroskyld. Hun blir helt satt ut på konkurranse, så da melder hun seg ut og greier ikke jobbe på banen. De gangene hun slapper best av, er når jeg er helt alene hjemme med dem. Da sover de, begge to. Når samboer er hjemme, så er de noe mer urolige, ikke så mye schäferen, men føler hun blir påvirka av den andre. Det som gjør meg mest motløs med tanke på tilbakefallene er at jeg har lagt SÅ mye trening i henne. Når jeg kjøpte valp for to år siden var hun ganske fin. Men nå som jeg føler vi er tilbake på scratch, så har jeg egentlig ikke mulighet til å legge så mye tid i trening av henne når jeg har en så krevende hund ved siden av. Schäferen er konkurransehunden min og hun krever mye aktivisering for å være fornøyd, i tillegg trives hun med å treffe hunder på tur og turalternativene i området her er ikke så veldig gode, om man vil unngå andre hunder. Vi kan gå i områdene rundt her med bånd, og trene passering(det har hun heldigvis IKKE hatt tilbakefall på), men folk er ikke flinke til å ta sine hunder i bånd når vi kommer, og hun er enda mer aggressiv i en hilsesituasjon i bånd enn løs. Og selv om jeg spør eierne om de kan ta sine hunder i bånd fordi min er redd, så er det ikke alltid folk får inn hundene sine når de først har fått øye på Tuva. Derav er jeg redd for å ødelegge det fine vi har med passeringer i bånd, i tillegg til alt det andre. Jeg har fulle timeplaner, med både heltidstudie og høsten full av kurs for hundenes del, det er en dårlig unnskyldning, men jeg føler at hvis jeg skal ta fult hensyn til den usikre, så går det utover den fungerende hunden. Og det synes jeg heller ikke er riktig. Så jeg sliter så med å balansere aktiviteten dem i mellom, siden de har så utrolig forskjellige behov nå. Jeg kan ikke en gang gå tur med de sammen(jeg KAN jo, til en viss grad, så lenge det går utelukkende på den usikres premisser, men selv DET øker nå stressnivået hennes). Så jeg er litt i villrede. Men jeg kan jo høre med Arne Aarrestad, han holder til i nærheten. Han har vel en viss peiling.

Okei, håper ikke jeg blir halshugget nå, da det er et svært sårt tema for meg. Men jeg har en hund som jeg overtok som 1,5 år gammel. Hun er en sart sjel. Du kan knapt snakke irettesettende til henne før hun helst vil grave seg ned. Da jeg overtok henne, slet hun med stress og fryktaggresson mot andre hunder og til dels mot folk. Jeg jobbet kjempemasse med dette og hadde mulighet til å virkelig skjerme henne mot alt som gjorde henne stressa. Jeg fikk trent henne masse på hennes premisser, og hun ble etterhvert relativt fungerende, i den grad at hun ikke skulle spise alt av andre hunder, kunne fungere OK på tur med andre hunder osv. Vi jobbet mye med utagering i bånd, og har nesten fått dette helt bort. Nå er hun 5 år, og for en månedstid eller to siden, så fikk hun et veldig tilbakefall. Fra å kunne fungere relativt greit løs på tur når vi treffer andre hunder, så har hun gått til å bli ikke-fungerende. Hun kan ikke lengre være med på turer hvor vi treffer andre hunder, da hun løper rett på og "inviterer" til kamp med hele kroppspråket. Hun glefser, kjefter og "hopper i" hele tiden, så dette har vi måttet slutte helt med, i hensyn til henne og de andre hundene. Hun har alltid hatt lett for å bli stressa, og det resulterer i bjeffing innendørs på alt og ingenting. Hun takler ikke løping ute, spesielt ikke med andre hunder, da blir hun kjempestressa og "angriper" schäferen(eller den første og beste nærheten) min i overslagshandling(biter i sidene, nakken, hopper i og knurrer og jukker). Innendørs har hun også begynt å vise små aggressive tendenser hvis vi f.eks. er irriterte(trenger ikke være på hundene). Om jeg ber henne gå ned fra f.eks. sofaen og peker på gulvet, kan hun glefse etter fingrene mine. Dette er sånt som har eskalert i det siste, det har ikke vært noe problem før. Hun har ikke i den forstand ressursforsvar ovenfor liggeplasser, for det plager henne ikke om vi setter oss ved siden av henne osv. Men hun reagerer veldig på sinnsstemningen vår, og virker mer "gretten" om vi er sure, irriterte osv. Selv om det ikke i den forstand går ut over hundene. Hun sover greit innendørs, men spretter jo opp om noen leer på en lillefinger eller om hun hører en lyd utenfor leiligheten(eller tror hun hører en lyd?). Hun har begynt å bjeffe når huseier kommer hjem, selv om hun tidligere ikke har brydd seg. Mange sånne småting. Jeg begynner å bli litt sliten, samtidig så føler jeg ikke hun er "ille nok". Og jeg er jo fryktelig glad i bikkja! Jeg vet snart ikke lengre hva jeg skal gjøre for at hun skal ha det optimalt. Joda, jeg kan gå turer med henne alene, gå to turer til dagen osv. Og det gjør jeg jo også. Men så er jeg usikker på om jeg skal gi henne tur for ofte, for det virker som om å få være inne, uten tur over lengre tid, gjør henne mindre stressa. Da jeg lå sjuk hjemme, så ble hun en annen hund, bjeffa nesten ingenting. Men da lå vi og sov hele dagene i en uke. Så fort jeg ble frisk og vi begynte å gå tur, så falt hun tilbake igjen. Hun er også ekstremt redd for lyder. Raketter er hun kjemperedd for(og det er jo alltid noen idioter som skyter opp utenom nyttårsaften, nå nylig for en uke siden var det noen som skaut opp en rakett). Hun kan være redd for en fontene, fordi lyden av vannet som treffer vannet bråker for mye. Hvis noen skyter en rakett eller fyrer av skudd på en skytebane i nærheten, så kryper hun opp på fanget mitt og skjelver mens hjertet går i 110. Og når jeg skriver, så ser jeg jo at det er en del ting hun sliter med, men jeg greier likevel ikke helt å rettferdiggjøre å la henne få slippe. Red: Hun har blitt veldig dempende innendørs også nå. Bare vi ser på henne, så kan hun begynne å slikke seg rundt munnen og gjespe. Hun er veldig kontaktsøkende, men samtidig litt "stiv" og demper masse når vi klapper og stryker henne. Slutter vi å klappe, så komme hun med snuten og "tvinger" oss, så hun vil jo ha kos, men likevel demper hun veldig når vi koser med henne.

Hvor mye skal det til før dere setter foten ned og mener nok er nok ift. problematferd hos hund? Når skal man ta siste turen til veterinæren? Det finnes sikkert like mange svar som det finnes medlemmer, men når ville dere satt strek? Hvor utfordrende må den gitte hunden være før man avliver? I hvilke situasjoner er det viktigst for dere at hunden fungerer i? Kanskje noen her har avlivet en hund med atferdsproblematikk selv? Hvordan var i så fall denne hunden og hva slet den med? Hvordan følte dere det etterpå? Slet dere med dårlig samvittighet? Hvor langt skal man gå i trening og evt. medisinering før man anser slaget som tapt og lar hunden slippe?

Nemi, eller Tøllemoen's Be My Star som hun heter på fint, Etter Tøllemoens Y-Embla og Imzedrift's Sixten. Nå passert 2 år for en halv måned siden og begynner virkelig å bli en stor og flott jente. Selv om kanskje ikke alle er like enig i "flott", sånn helt utseendemessig. Hun blir ofte tatt for å være både malle, malleblanding eller blanding generelt, men det bryr jeg meg fint lite om. For meg er hun verdens beste. Hun trenes i lydighet og hun er en drøm å trene. Plenty av motor og motivasjon i den bikkja der.

Slik jeg ser det, så er ikke folk egentlig så veldig uenige. Man bare snakker rundt hverandre. Alle er enige om at ekstreme utseendemessige trekk er dumt. Alle er enige at veldig korte snuter ikke er sunt. Alle er enige om at fokuset skulle blitt satt på å avle lengre snuter, mindre løshud i gane og større nesebor. Ingen mener at avlen på kortsnutehunder er spesielt ideell ift. funksjon. Og alle er enig i at selv om raser har ekstreme trekk, så lider ikke nødvendigvis alle individer innad i rasen for dette. Det finnes funksjonelle og lykkelige individer innenfor skakkjørte raser. Så hva er det egentlig dere krangler/diskuterer om? Annet enn at noen skriver litt krassere enn andre?

Jeg driver og omvender kjæresten til at whipser er pene og at vi MÅ ha en. Så vi har løse planer om å skaffe en neste sommer. Men må jo få klarsignal fra huseier osv. før det blir en realitet. Og kanskje legge opp sommeren litt annerledes enn først planlagt Nå som jeg er student, har jeg jo laaaang ferie til valpetrening ^^

Så kjekt du svarer Jeg leste igjennom tråden din om hundene dine fra start til slutt tidligere i dag(ligger hjemme med influensa, lite å gjøre ) og da mente jeg å huske du sa noe med besteforeldre, eller noe i den duren, på de bikkjene Jeg var litt usikker på om du skulle bli fornærma av at jeg spurte, for det var ikke for å være frekk altså, hehe. For er det noe jeg ikke kan, så er det avl og oppdrett. Jeg vet bare at innavl ikke er ønskelig. Sjukdommer og alt det der, men jeg vet for lite om det til å vite hvor mye en innavlsgrad på prosentene du nevner, har noe å si. Men i lengden, om man ikke avler ut igjen, så ville det kanskje blitt negativt? Sånn på langsiktig plan mener jeg. Og nå spør jeg bare fordi jeg vil lære mer og er nysgjerrig. Men kan godt lage en annen tråd om det, jeg skal ikke kuppe bebistråden din

Jeg synes igrunnen den lista og artikkelen generelt er veldig fin. Man må jo tenke på at den er mynta på mannen i gata som har hund for kos og selskap og som ikke kan så mye om hund generelt. Å da ta med en lang og avansert artikkel om syke rasehunder osv. i en avis for mannen i gata, tror jeg ville vært noe dødfødt. Det er i såfall noe for f.eks blad som hundesport å skrive om, der flere av de som leser bladet er mer enn gjennomsnittet interessert i hund. Og så tenker jeg jo at folk gjerne ser sammenhengen i at selv om EB ikke er nevnt, så har de like inntrykka snute som det f.eks. mops har, og dermed skjønner at det nok er samme greia. Mange av de rasene på lista er raser jeg ikke hadde kjøpt uansett. Jeg synes ikke flatneser er søtt eller attraktivt, men det er nå meg. Selv har jeg schäfer, og den er på lista. Riktignok under lavt kryss og leddproblemer. Nå er HD/AD det siste jeg bekymrer meg for når jeg kjøper schäfer, det er en hel del andre helseplager jeg bekymrer meg for før, enn HD/AD, for det er i det minste dokumentert i DogWeb, og så er det jo opp til meg å sjekke ut statistikken på foreldredyr, søsken osv. på kombinasjonen jeg ønsker valp fra, og dermed få et bilde av hva jeg kan forvente på min valp. Jeg skulle ønske det fantes et register for andre helseplager hos rasene, disse som ikke blir dokumenterte i NKK. Som f.eks. allergi. Kommer testen tilbake positivt, så burde veterinær være pliktet til å melde inn til NKK med regnummer på bikkja slik at det ble registrert i DogWeb og dermed allmennkjent. For nå må man hente ut slik info gjennom jungeltelegrafen, og det er jammen ikke lett å vite hva som er pålitelige kilder alltid.

Så nydelige bebiser! Men er ikke Freke og Denali kind of i slekt, noe som gjør Fjellbris i slekt med Freke? Syntes jeg leste noe sånt i tråden din om hundene. Jeg regner med at du er klar over det, så jeg lurer på, oppriktig nysgjerrig altså, hva som fikk deg til å parre de to, kontra å parre Fjellbris med en ubeslekta hanne?

Nå ligger jeg strekk ut med influensa, så jeg kan ikke sånn helt med det første

En gang i framtiden har jeg lyst på barn, det er ikke noe som er under vurdering nå, men om noen år kanskje. Når jeg er ferdig med studier og har hus og hage med stakittgjerde osv. Min største frykt som mor, er å få et barn med allergi mot hund. Hund er en stor del av livet mitt, og selv om det finnes allergivennlige hunderaser, så er det raser jeg aldri har vurdert som aktuelle i det hele tatt. For mye pelsstell, for lite driv og motor osv. Jeg har selv hatt allergi mot forskjellige typer mat, mot paracet, penicilin og har nå fått påvist allergi mot hund, katt og husstøvmidd, de tre siste riktignok i voksen alder. Allergien mot hund merker jeg ikke så mye til, allergi mot katt er helt ekstremt(fikk pustebesvær av å være på et dyrlegekontor hvor de hadde katt i bur i et annet rom) Min nåværende samboer har ingen allergier, men det hjelper vel kanskje ikke når jeg er såpass plaget med allergi. Mine framtidige barn ser jeg for meg å vokse opp med hunder, og min største frykt er at de skal bli allergiske mot de firbente jeg elsker. Dere som har barn, hvordan har dere løst dette? Jeg selv kan jo velge å beholde hundene på tross av allergien, det kan jeg ikke gjøre mot et barn. Er det noen som vet om arvegangen i allegi, hvor stor sannsynlighet for at mine barn kan bli plaget av allergi? Kan nevnes også at mine søsken har plager med allergi,men i mye mindre grad. Det begrenser seg stort sett til pollenallergier.