Sprettballen

Han gikk til kiropraktor i høst, var der 7-8 ganger og følte ikke det hjalp noe særlig. Det hjalp bittelitt akkurat der og da, men så var det tilbake til det vanlige igjen. Han har ikke hatt slike intense smerter, han jobber fulltid. Det som er mest vondt er å sitte i bilen over lengre tid, ellers går det meste greit tror jeg. Han er ikke en person som klager særlig, så ikke alltid helt godt å vite hvor vondt han har det. Spør jeg, så får jeg "det går bra"-svar

Så koselig å høre ^^

Men ER folk egentlig SÅ uenige? Det er mye fokus på å lese mellom linjene og insinuere ditt og datt. I de fleste spørsmål, så er dere/vi jo enige, er vi ikke? - Hunder er ikke maskiner - Positiv innlæring - PS er ikke synonymt med dyremisshandling - Det finnes idioter i både klikkermiljøet og i traddismiljøet(synes forøvrig det er feil å bruke klikkertrene som en motpol til traddiser, jeg vil heller si positive trenere er en motpol til traddiser. Men i stor grad føler jeg de aller aller fleste havner midt i mellom positive treningsmetoder og tradisjonelle treningsmetoder, hvor man bruker litt av det og litt av det.) Klikkertreningen er en kategori, eller en bås om du vil, innen positive treningsmetoder. De skiller seg noe ut fordi det er mer retningslinjer og "regler" som følges før man kaller seg en klikkertrener, heller enn en positiv trener. Klikkertreningens filosofi er en retning som har en del faste grunnprinsipper som "ikke er oppe for diskusjon", hvis jeg kan si det på den måten. Jeg vil ikke kalle trafisjonelle trenere eller positive trenere for båser, på samme måte som klikkertrening, da det er mer flytende og ikke skrevet ned svar på hvitt hvordan en positiv eller tradisjonell trener, trener. I motsetning til klikkertrening. Man kan da heller sammenligne klikkertrening-konseptet med f.eks. Nordenstam-metoder eller Jäverud-metoder. Og så faller disse under de to forskjellige hovedretningene innen hundetrening, altså positive trenere(eller mer populært kalt progressive trenere?) og tradisjonelle trenere. Jeg føler denne diskusjonen er litt som burdiskusjoner, hvor de som bruker bur, føler de blir angrepet og kalt misshandlere og burmissbrukere av de som ikke bruker bur. Mens alle egentlig er enige om at bur i enkelte settinger kan være greit, og at ingen synes det er greit å sette hunden i bur i 2/3 deler av døgnet. Men så må man liksom likevel kverulere og krangle på det, selv om man egentlig er ganske enige i det meste.

Enda litt flere bilder, sommerhund

Jeg er veldig glad i klikkertreningens prinsipper. Jeg er dog ikke en flink nok hundetrener/eier at jeg holder hundeholdet 100% positivt, selv om treningen er tilnærmet det. Jeg har kommet der og at jeg heller ikke ønsker et korreksjonsfritt hundehold, fordi jeg føler meg så misslykka når jeg korrigerer hundene mine. Jeg føler ikke et 100% positivt hundehold er oppnåbart for meg, fordi jeg har et ganske heftig temperament, og trykker bikkjene på de "riktige" knappene for mange ganger, så smeller det. Selv om det ikke blir sånn at hundene får vondt eller blir redde meg. Kan ta et eksempel hvor jeg ble passe kokt i huet. Vi hadde avtalt å gå tur med ei venninne. Jeg har to hunder, som spesielt sammen, gjerne øser hverandre en del opp og kan bjeffe på andre hunder. Vi har kommet såpass langt i treningen at vi somregel greier å passere andre hunder uten at de bråker, men det krever at jeg ser hunden før de gjør det. I det jeg kommer ut døra, står venninna si med sin hund der. Schäferen reagerer med vaktinstinktet sitt og ber vedkommende dra seg til helvette vekk fra eiendommen. BCmixen bjeffer fordi det er en mini der. Fri å bevares. Begge hundene har skyhøyt stressnivå, og når jeg ENDELIG har fått BCmixen til å slitte å sprette på to i selen og pipe av stress og at hun er gira, så kommer det en løs schäfer løpende løs over veien, som biler må bråbremse for. Jeg var sikker på den skulle bli påkjørt. Så kommer den først knurrende mot Tuva, som ikke takler å møte hunder når hun selv er i bånd, og reagerer med full "JEG SKAL TAAAA DEG!!!" før den løper knurrende bort til min schäfer, som ikke er vant til slike uhøffeligheter og knurrer tilbake. Eieren av hunden står på andre siden av veien og kommer seg ikke over pga. mye trafikk. Jeg tar til slutt tak i halsbåndet til min og den fremmede schäferen, holder de unna hverandre til eieren kommer og henter sin hund. Da var jeg rimelig kokt i huet etter å ha gått gjennom et register av følelser på kort tid og hadde rimelig høy puls. Da hadde jeg lite tålmodighet, så bare det at de dro litt ekstra i båndet, fikk en "NÅ GÅR DU FINT", i et surt, strengt tonefall. Hadde ikke det andre skjedd, hadde jeg ikke vært sur på turen. Poenget mitt(etter mye om og men) er at miljøet påvirker oss. Og ære være dem som klarer å ALDRI la sin frustrasjon gå ut over bikkjene, for det er jo ikke bikkjene sin feil at de ikke går som engler i bånd, det er jo min skortende oppdragelse på det området, men når pga. forskjellige faktorer har kort lunte, så går det ut over hundene i en eller annen grad(innen rimelighetens grenser) når de trykker på ømme punkter. Men det er kanskje bare jeg som er sånn, jeg vet ikke. Og forresten, noe helt annet, men fortsatt relatert til det som er snakket om over her: Brannslukking i klikkertrening er ikke til for å gi noe læring. Man brannslukker ikke en atferd for å lære hunden noe. Det er nærmest en reaksjon man får på automatikk (som f.eks. om hunden skal til å ta søndagsbiffen eller jage biler). Jeg gjør også det på den ene min, som har selvmordstanker til tider, og mener helt klart det er greit å spasere over veien i det det kommer en bil i full fart(jeg må over traffikert vei for å få lufta de flere ganger om dagen). Men det at jeg rykker hunden til meg med et forskrekka "Skal du ta livet av deg selv!???" gir jo ikke noe særlig læring for henne. Læringen starter etterpå, hvor jeg gjerne lærer henne at når vi kommer til veien, så skal man sitte og vente til videre kommando. Ikke bare buse ut i veien. I motsetning til om man bruker PS i treningen sin, med det mål å oppnå varig læring. Da vil man gjerne at hunden skal feile, sånn at man får korrigert den skikkelig og nok til at den ikke ønsker å gjenta det den først gjorde. Det er en forskjell her, selv om begge deler er positiv straff.

Han har slitt med dette i flere måneder. Det er visst litt bedre nå enn det det var, men fortsatt vondt. Ellers takk for alle svar! Skal viderebringes

Tja, joda, ift. schäfere flest, så er hun liten, men ikke ifølge rasestandarden. Jeg derimot, er over gjennomsnittet høy, 186 cm, så det kan nok se ut som hun er en hel del mindre enn hun faktisk er, hehe

Kjæresten min har prolaps i korsryggen, som presser på isjiasnerven og som gjør at han har smerter i rygg og nedover i beina. Det er vondt å sitte for lenge, men ikke så veldig vondt om han går eller holder seg i bevegelse. Jeg har ca null peiling på dette, så lurte på om noen her kanskje hadde noen erfaringer på området. Er det noen behandlinger man kan gå igjennom eller noe man kan gjøre for å få dette bedre? Er det noe man kan bli frisk fra? Finnes det noen medisiner som kan hjelpe på dette? Foreløbig propper han i seg ibux og paracet, men i det lange løp kan jeg ikke se for meg at dette skal hjelpe så mye? Finnes det noen øvelser man kan gjøre, som hjelper på smertene eller problemene? Alt av tips mottas med stor takk!

Jeg har ikke sånn veldig stort repetoar ift. drinker. Jeg blander stort sett med vikingfjord(helst 60%, men 40% funker det også), tom collins og type sånn billigbrus champange opplegg(fruktfest heter det vel). Men dette blir veldig søtt da. Så sper man på med litt sambucca, jeger, tyrker, osv. Eller evt. bare rein vikingfjord. (Red: Appel-tini(aner ikke hvordan det skrives) er forresten også ganske godt. Vet ikke hvordan det lages, storebror lager alltid til meg) Det funker også. Heiv i meg et vinglass med vikingfjord da jeg var russ. Det sa pang, og mer husker jeg ikke. Var heldigvis på fest hos broren min, så det gikk bra XD Ellers så funker Mintu og cola, men jeg er ikke storfan av mintsmak. Capt. Morgan og cola går også. Jeg starter stort sett festen med vodka og burn. Jeg trenger god tid på å bli full, da jeg blir så fort mett. Jeg er helt nødt til å shotte, om jeg skal bli i godlaget sammen med de andre. Begynner vi i fire-fem-tiden, så er jeg full når klokka er 12-1 +/- Jeg er litt teit da, for jeg kan være beinklar for å drikke og feste, og så bruker jeg en time halvannen på første glasset og så blir jeg trøtt og lei. Sånn er det alltid! Jeg synes sjeldent fester er gøye i starten. Jo mer alkohol, jo kjekkere blir det. Sånn innen rimelighetens grenser. Av rusbrus er det bare Smirnoff Ice som går ned og cider klarer jeg virkelig ikke. Øl er æsj, vin er som regel også æsj. @Tabris fikk meg til å drikke en halv Cava, da var jeg rimelig stolt, og relativt brisen.

Det jeg uthever her, gir rom for å tilføye til listen. Og da burde PF og NF vært tilført. Fordi det også er sentralt i blant annet klikkertrening.

Men Jäverud bruker da ikke utelukkende PF og NF, gjør han vel?

Jeg tror du er inne på noe veldig sentralt her. Det finnes mange veier til rom, også innen klikkertrening. Poenget er å bruke grunnprinsippene for å komme dit. Fellesnevneren er likevel å få en hund som tenker selv og som ikke blir hjelpavhengig. Det finnes flere måter å trene inn apport med klikkertrening. Det er ikke sånn at det er et fasitsvar på hvordan trene inn apport og man MÅ gjøre det på denne måten. Noen vil gjerne shape inn apporten, mens andre vil fange den atferden de vil ha. Bare der har man flere ulike framgangsmåter for å få fram samme resultat, selv om man enda bruker prinsippene bak klikkertrening.

Sett han gå LP? Det tror jeg ikke. Jeg mener ganske bestemt at jeg ikke vet hvem dere er Jeg sitter bare litt fast med den tanken at man får en umotivert hund som synes ting er kjedelig. Fordi man bruker klikkertrening. Jeg sier ikke at andre metoder ikke er like bra, det er igrunnen ikke det det handler om i det hele tatt. Men jeg kan ikke se for at at klikkertreningen er brukt riktig, om man greier å få treningen kjedelig. For å gi mye av seg selv i treningen er noe jeg ser på som ganske logisk, uansett hvordan man trener. Og gir man mye av seg selv, gjør stas på belønningen og hunden, så burde ikke hunden bli demotivert og treningen bli statisk.

Der er vi nok veldig like. Når vi trener LP, så skal det være supergøy, både for meg og hunden. Det er ikke viktig at hun ploger på fvf'en, det er heller ikke viktig at hun ikke blir liggende i fellesdekken fordi jeg har økt kriteriene for fort eller ikke vært flink til å bruke nok forstyrrelser eller whatever. Men i hverdagen så får de gjerne beskjed om å oppføre seg på en mer bestemt og kontant måte. Oppførsel som bare er direkte "ramp" og som ikke bunner i usikkerhet eller redsel, har jeg ikke noe problemer med å korrigere. Det hender til og med at jeg napper de litt i nakken. Jeg ser ikke på det som dyremisshandling. Det må være lov å gi beskjed til hunden at "hey, sånt slutter vi med med EN gang!" Når man burde kunne forvente at hunden vet bedre. Det jeg uthever her, kan jo bli et problem for flere. Den hunden jeg trener LP med, er en driftig hund som har masse energi og motor. I motsetning til mange andre raser, må hun gires NED på trening, framfor å gire opp. Vi er innom flere øvelser pr. trening som fokuserer på å roe henne ned. Mens andre kanskje leker pusten ut av seg, for å gire opp sin hund. Der er hunder forskjellige. Jeg hadde ikke direkte samme problem som deg, men min hund la seg ofte på skinka når jeg skulle lære henne dekk. Jeg kunne ikke utelukke alle "skinke-dekkene" fordi da ville det gå for lang tid mellom belønningene og hun ville bli frustrert, lei og ikke gidde mer. Jeg belønna derfor alle dekker, skinke-dekker som vanlige. Men de vanlige belønna jeg MYE bedre. Så fra å tilby ca 50/50, så ble det gradvis flere vanlige dekker. Og når hun tilbydde kanskje 10-20% skinke-dekker og 80-90% vanlig dekker, så kutta jeg ut å belønne skinke-dekkene og roa ned belønningskvaliteten på vanlige dekker. Det ville jeg også gjort på en hund som har trege ned-dekker. Om man bruker doggie-zen f.eks(de fleste hunder blir VELDIG gira av det og presterer bedre, gjerne med en medhjelper som kan gjøre ekstra stas på belønningen) på raske ned-dekker og vanlige godbiter på de tregere(men likevel gir litt av seg selv, så det ikke blir kjedelig), så vil raske ned-dekker kommer fortere når hunden skjønner koblingen. Finner man noe hunden blir gira av, så blir det mer fart i treningen også. Jeg er en person som liker å være litt happy, jeg bruker mye stemmen, hopp og sprett når jeg trener. Jeg måtte begynne å være litt roligere, fordi bikkja ble kokt i huet av så mye "gøy". I miljøet jeg trener, så får mange beskjed om å gi mer av seg selv. Dette skal være kjekt og kos, ikke noe nazi-dressur. Man skal kunne SE på ekvipasjene at de koser seg, både hund og eier. Dette samhandler dårlig med tanken om at klikkertrening er statisk og at trenerne er kjedelige. Trist at det er sånn egentlig.

Det går vel helst kanskje litt surr i begrepene. Mange kaller jo positiv straff for korrigering, når man f.eks. kjefter på hunden eller gir den et rykk i båndet. Mens den korreksjonen du snakker om, heller er negativ straff? At du sier "Ojsann, der gjorde du feil, du får ikke belønningen din". Hva som er positiv og negativ straff er alt etter hva dette betyr for hunden. Hvis "Feil" på trening betyr "prøv på nytt" så er det jo NS, betyr det "Hører du ikke etter, så skal du få!", så er det PS. Selv om man kan kalle begge deler korrigering. Ang. klikkertrening som metode, så tror jeg i stor grad det er en vanskelig metode å bruke. Jeg er ikke en ren klikkertrener, da jeg kun bruker klikkertrening på trening og ikke i hverdagen(annet enn i passeringssituasjoner etc). På trening, prøver jeg å klikkertrene så rent som mulig, ikke fordi det ikke finnes andre måter å oppnå ønsket resultat på, men fordi JEG liker utfordringen. Vi har en veldig dyktig instruktør, som vi trener med en gang i uken. Der får vi hjelp med det vi står fast på. Jeg har alltid TKFF surrende rundt i hodet(timing, kriterie, forsterkningsfrekvens og forsterkningskvalitet) og vet at stort sett, så er det en av de fire tingene det skorter på når jeg står fast. Likevel kan jeg vri hjernen og ikke finne ut av det. Så kommer jeg på trenger, lar frustrasjonen flyte for instruktøren og så sier hun "hva om du gjør sånn?" og så bare funker det. Jeg venter sjeldent på at Nemi skal tilby atferder, skal jeg gjøre det, så bruker jeg hjelpemidler i miljøet eller situasjonsbetingede hjelpemidler. F.eks. så lærer vi jo inn grunnferdighetene. Når jeg står foran hunden, så har hun et sett på 5-6 atferder som mest sannsynlig er riktig. Da slipper jeg at hun skal drive å tilby alt mellom himmel og jord. Da kan jeg feile henne noen ganger, uten at hun blir frustrert. For i stedet for å tilby alt mellom himmel og jord, så vet hun at når matmor står sånn, så er det disse øvelsene hun mest sannsynlig skal fram til. Begynner jeg å gå bakover f.eks, ja, da skal vi trene fvf. Slike hjelpemidler bruker jeg før jeg har stimuluskontroll på atferdene eller om jeg vil trene flyt ift. at hun skal tilby atferden frivillig. Jeg tror klikkertreningen sin største svakhet, er at den faktisk er litt vanskelig å få til alene, hvert fall i starten. Man trenger noen som kan se på hva du gjør, med nye øyne og komme med tips. Dette kan i stor grad tillegges metodikken. Men prinsippene og måten å gjøre ting på i seg selv, de fungerer jo. Man må bare få litt hjelp på veien til å se alle løsningene. Iom at vi ikke skal bruke lokking eller veiledning, så krever det ikke bare mye av hunden ift. å finne ut av hva vi vil, men det krever også veldig mye av oss, som trenere å greie å formidle til hunden hva vi vil ha. Uten å vise den. Og det sier seg jo selv at er vanskelig. Men jeg synes som sagt dette er en artig utfordring. Jeg liker å få trimmet de små grå. Jeg har god til mtp LP, jeg må ikke være i eliten før bikkja har passert to. Kanskje kommer vi aldri så langt heller. Hvem vet. Og det at noen sier at hunden kjeder seg, det blir for statisk. Instruktøren min sier noe smart, og det er det at man skal trene slik at det aldri blir kjedelig. Har man TKFF på plass, så skal ikke en øvelse bli kjedelig for hunden, fordi alle faktorene vil være til stede for at hunden skal holde motivasjonen oppe. I mitt tilfelle har korte økter også vært superviktig. Vi trener ikke mer enn 3 minutter og så tar vi 3 minutters pause. Og så går det i slike intervaller så lenge vi gidder. Da avslutter vi alltid når hun vil mer.

Fikk kjæresten til å ta noen bilder på gårsdagens LP-trening. Ikke de beste bildene, men fikk reddet de litt i Photoshop, hehe

Jeg synes dette er et veldig interessant tema. Har skumlest tråden, og synes det kommer mange bra vinklinger. Jeg for min del klarer ikke å komme med et skikkelig svar på hva som er egnet som førstegangshund og hva som ikke er det. Problemet er at det finnes alt for mange variabler og faktorer. Man kan ikke si at "dette er normalen" "dette er gjennomsnittet" for både folk og hunder ER forskjellige. Hva er igrunnen normalt? Hva er den normale førstegangshundeieren? Hva er spesielt interesserte? Hva er en gjennomsnittelig barnefamile og hva er "den gjennomsnittelige hundeieren"? Jeg synes jakthundblandinga til foreldrene mine er et mareritt. Ingenting kan hun, løs kan hun ikke gå og er generelt uten særlig oppdragelse. Jeg blir sprø av å ikke kunne be henne gå å legge seg, og så gjør hun det. Men det er jo fordi jeg har et helt annet hundehold enn det foreldrene mine har. Deres hund utagerer på andre hunder, det synes jeg er irriterende. Og har brukt flere år på å få den typen oppførsel av eldstehunden min, og to tak i det med en gang når yngste begynte å vise tendenser. Foreldrene min ser ikke på det som et problem "hun må jo få lov til å prate!". Alt det jeg synes er irriterende med den bikkja, synes foreldrene min er null stress. Selv om vi har et veldig ulikt hundehold, så er fellesnevneren at hundene i begge hundehold får dekka behovene sine, får være masse sammen med menneskene sine og får mye oppmerksomhet og kjærlighet. Jeg kan godt innrømme at jeg er glad jeg hadde den erfaringen jeg hadde, da jeg skaffa meg bruksschäfer. Selvfølgelig har vi støtt på noen utfordringer, men mye har også vært unngått. Men så kan man jo spørre seg; VAR det nå lurt å kjøpe en fire år gammel menneskeaggressiv papillon på impulskjøp? Som førstegangshund? Nei, det var jo ikke det. Var det veldig lurt å hente hjem den søte BC-blandingen på finn.no som trengte et nytt hjem? Nei, det var kanskje ikke det. Sistnevnte sitter jeg fortsatt igjen med i dag, og vi har våre utfordringer. Hun har gitt meg flere grå hår og jeg har mer enn en gang tatt til tårene fordi jeg ikke fikk det til. Aller helst skulle jeg kanskje starta med en uproblematisk omplasseringshund som verste uvane kanskje var at den jaga katta litt eller forsynte seg fra kjøkkenbenken når den var alene hjemme. Men hadde jeg ikke gjort disse(kanskje dumme) valgene, så hadde jeg ikke sittet med den erfaringen jeg gjør i dag. Og da hadde jeg kanskje hatt en schäfer som utagerte på andre hunder og som ikke ville slippe mennesker bort på meg på tur. Kanskje. Hva som er krevende er individuelt. Jeg synes ikke vokteregenskapene til schäferen min er krevende, de kan være litt utfordrende, men ikke krevende i den forstand. Dette var jeg forberedt på da jeg kjøpte bikkja. Jaktlysten til foreldrene mines hund og det faktum at hun er helt uinteressert i å bli trent, DET synes jeg er krevende. Det som for meg er viktig, er at de som kjøper seg hund, er interessert i å lære om rasen de vil ha. De trenger ikke ha en veldig genuin interesse for hund. Jeg kjøper da bil selv om jeg ikke er det minste interessert i å finne ut av hva som befinner seg under panseret. Så lenge jeg kan fylle drifstoff og skifte olje, så er det greit. Satt sånn helt på spissen, iom at hunden er et levende vesen, i motsetning til bilen. Hvis man har en grunnleggende forståelse av hvordan en hund fungerer, så gjør det ikke noe om den ikke går pent i bånd, ikke legger seg når eier sier dekk. Så lenge hunden får dekka behovene sine og er et fullverdig familiemedlem. Man må ikke være rakettforsker for å greie å oppdra en hund. Med en grunnleggende kunnskap og fornuft, så kommer man ganske langt

Det er en Rukka-sele, kjøpt i Sverige. Men fåes tak hos Tropehagen/Tam for ca tredobbelt pris, hehe. Veldig fornøyd med den da! God kvalitet

Noen bilder fra en tidligere tur. Badeløva mi

Synes hun er litt søt jeg, når hun setter i gang ulekonserten fordi hunder på PCn til matmor uler ^^ Og Tuva da, som synes Nemi er utrolig teit som bråker sånn. Nå har begge to løpetid(Nemi sin 2. løpetid, ett år siden hennes første) og krangler om hvem som skal kose med mor heletidenalltid.

Jeg har ikke slitt med å finne leilighet med lov til hund de to gangene jeg har flytta. Nå bor jeg så og si i sentrum av Sandnes, fikk tilbud om denne leiligheten bare to dager jeg selv la ut annonse på finn.no om at jeg og romvenninna mi trengte leilighet med fire hunder på det tidspunktet. Nå skal jeg flytte igjen, da sammen med kjæresten og mine to hunder. Kommer til å legge ut annonse på finn på samme måte som tidligere og håper da på at det skal gå like lett denne gangen. Fikk hvert fall mange henvendelser på annonsa mi for et år siden. Det som er viktig, når du legger ut annonse, er å legge stort fokus på at hunden ikke skal være til bry og at du er svært samarbeidsvillig. Hunden skal ikke på noen måte være til sjenanse, og om det skulle skje, så vil du selvfølgelig ta fullt ansvar og fikse det eller komme fram til en løsning. Jeg brukte over halve annonsen bare til å forsikre om at vi var seriøse hundeeiere og brukte hundene aktivt i trening og sport. Huseier er storfornøyd med oss og sier hun knapt merker det bor så mange hunder vegg i vegg med henne. (vertikaldelt leilighet).

Jeg har ikke hatt DP selv, men har bodd med ei som fikk seg DP valp. Denne var, i mine øyne, ikke helt god. Hun bjeffa på alt og alle av folk og hunder, takla miljø dårlig og var svært avhenging av eieren sin. Hun var ei gneldrebikkje til tusen og bjeffa mer enn hun var stille. Innendørs bjeffa hun på "ingenting". Ute på tur var hun nervøs og gneldra på både folk, dyr og ting. Hun var her bare to måneder for hun ble sendt tilbake til oppdretter, da folk som både har peiling på problemhunder og rasen generelt sa at selv om hun bare var valpen, var det lite sannsynlig at dette ville bli bedre, om man ikke la store mengder trening i hunden og selv da, så var det ikke sikkert den ville bli bra. Så roomie ble råda til å sende henne tilbake. Hun ville ha hund med tanke på LP og AG og det var ikke treningsviljen det sto på. Men roomie ønsket seg ikke en hund hun måtte jobbe med på den måten. Klart får man alltid noen utfordringer, men jeg anså denne valpen som ganske ekstrem til valp å være. Selv folk hun hadde truffet flere ganger, nektet hun å hilse på, sto bare på avstand og gneldra. Det var alt tre hunder her fra før, og spesielt hun ene ble det litt klinsj med. Ikke det at de ikke godtok hverandre, men når den ene kjeftesmella starta, så kasta den andre seg på. Så de fôra hverandres usikkerhet slik at det ble helt uutholdelig å bo under samme tak. Jeg digger DPen som hund, de er klovner til tusen, har en god porsjon egenvilje men er samtidig lette å motivere. Men med den mentale pakka denne bikkja hadde, så har jeg fått helt avsmak for rasen. Uansett hvor nydelige og herlige de er, når de bare er trygge. Jeg har også en nabo jeg går mye sammen med, som har en DP som ikke er god i huet. Han biter folk og kan være skikkelig ekkel. Hun som har han er kjempeflink og kan mye om problematferd og trener med hunden daglig på å takle normale situasjoner. Jeg har kommet på godfot med bikkja og han kan sitte i fanget mitt og dele ut nusser i fleng. Men selv jeg, som han liker og kjenner, har han snerra helt krakilsk til ved en anledning.

Jeg er skikkelig grine-jente. Det som irriterer meg mest er at jeg ikke kan ha en ordentlig diskusjon med venner og familie uten å gråte. Type hvis det er snakk om et problem, ikke bare sånn "Duh, nå er jeg lei av at du ikke tar oppvasken", men litt mer skikkelige problemer. Jeg hater å krangle, og så fort jeg blir bare litt sint, så begynner jeg å grine. Jeg griner også om jeg blir veldig frustrert eller om jeg føler jeg ødelegger for noen. Greide bare såvidt å holde tårene inni meg når jeg glapp båndet til Nemi på LP-trening og hun løp bort til bestekompisen sin og skulle leke og da måtte løpe forbi en åpen bil, der en hund som sto i bur der ble redd om andre hunder kom for nær, fordi den hadde blitt angrepet i buret flere ganger. Jeg ble SÅ fortvila, selv om denne hunden ikke var målet for Nemi. La meg paddeflat og ba om unnskyldning til det nesten ble irriterende. Og gikk med klump i magen resten av kvelden. Og det verste var jo at hunden i buret knapt merka schäferraketten min som fôr forbi Ellers griner jeg om jeg tenker på at hundene mine ikke skal leve evig. Og så griner jeg når jeg tenker tilbake på BCn jeg hadde, som jeg måtte avlive. Første gangen jeg har avlivet en hund. Det er ikke det å tenke på han, se bilder og sånt som får meg til å grine, men de siste minuttene, når han lå i fanget mitt, fikk siste sprøyta og sovna inn. Han hadde ikke hatt et godt liv før jeg fikk han, så det var ekstra sterkt at han lå i armene til noen som elska han høyest i verden og tok sine siste pust. *tørke tårer* Jeg gråt så mye hos dyrlegen at til og med dyrlegen tørka etpar tårer og alle på venterommet sendte meg medfølende blikk når jeg kom ut, fordi de hadde hørt meg gråte. Sånn utenom det, så gråter jeg av triste filmer (PS. I love you hulker jeg omtrent av) og TV serier. Og jeg er helt sikker på at jeg kunne gått i hvem som helst sin begravelse og stortuta som om det var et nært familiemedlem. Når orgelet starter, så skjer det en mekanisme som åpner alle sluser uansett om det er noen jeg bare kjenner litt eller om det er et familiemedlem.

Haha, ja, det setter jeg pris på! Både hilsing på schäferdyret og å ikke nesten-kræsje!

Jeg traff han jeg er sammen med nå, på fest. Eller...fest og fest. Jeg bodde i Bø, han i Gjøvik. Jeg og romvenninna mi leide leilighet i et studenthud(hus fult av studenter) og han som bodde over oss, inviterte seg selv til å bli kjent med oss da vi flytta inn. Aldri noe romantisk der, verken mellom oss eller han. Så skulle han få besøk av en kamerat. Roomien min var bortreist, så jeg spurte om de ikke ville komme nedom å ta etpar øl og holde meg med selskap. Jeg ble ganske fort fengslet av personligheten hans. Så mild og snill! Rolig og ganske sjenert. Det skjedde ikke så mye mer den kvelden. Han la meg til på facebook og vi snakket sammen etpar uker før han bestemte seg for å komme tilbake igjen å besøke kompisen sin. Så ble det til at vi hadde fest igjen og da gikk ting litt lengre. Jeg skulle på dette tidspunktet flytte til Sandnes, så i stedet for å bo 3 timer bilkjøring fra hverandre, ble det 8-9 timer bilkjøring fra hverandre. Jeg har vært på besøk hos han etpar ganger og han har vært her mange ganger. Nå skal han flytte ned hit så fort han får jobb. Jeg er ikke særlig romantisk av meg og har veldig commitment issus, så nå har jeg igrunnen bare noia Vi har vært sammen siden september i fjor. Bare fordi alle spurte om vi var sammen og jeg ble lei av å forklare at "ja, jo, nei egentlig, bare jeg som er litt skrudd i huet". Jeg har bestemt meg for å hoppe i det. Så får det briste eller bære. Gjør jeg ikke det, kan jeg bare leve forever alone med dyra mine