Jeg elsker slike herlige barndomsminner og historier!
Selv hadde jeg en dalmatiner bamse jeg var veldig glad i. Jeg ønsket meg så sårt en hund, men fikk aldri en hjemme pga mamma var kjempe allergisk. En dag kom hun hjem med en dalmatiner bamse til meg, etter jeg hadde sett 101 dalmatinere 3 ganger for dagen i flere uker... Jeg hadde sååå lyst på en dalmatiner!
Denne bamsen oppkalte jeg "Paco", og han var min følgesvenn i flere år. Helt til jeg var 15 år og skulle pusse opp rommet mitt og kaste det jeg ikke trengte lengre. På den tid mente jeg Paco tilhørte min barnslige tid, og nå ble jeg jo voksen tenkte jeg. Så jeg sendte han i døden!