soelvd

Tja.. Hvordan kan man vite hvordan man ville reagert? Ved sorg og lignende hadde det vært rart, unaturlig og veldig merkelig om alle lot som ingenting. Men vi snakker faktisk om to styker som har bygget seg opp forventninger og glede i 9 mnd. Som antageligvis synes det lille mirakelet deres er så utrolig fint selv om det ikke er som alle andre. Det er endel glede oppi alt sammen selv om det samtidig er vanselig. Og selv om man gratulerer, inviterer på babytreff, etc så betyr ikke det at man later som ingenting, man kan da snakke om det om foreldrene er åpne og ønsker det.

Å bruke energi på å ha dårlig samvittighet er fullstendig bortkastet. Bruk livet ditt på det du vil, du. Føler du det rette er å være med Johanne så er du det. Jeg gjør det for tiden. Og sier det som det er "Beklager, jeg har et behov for å være med Tuva når jeg har mulighet. " så prøver jeg å foreslå et annet klokkeslett/dag

Jeg har veldig begrenset med erfaring med sånt, annet enn det jeg har lest. Og er det noe jeg har lest så er det at når diverse sånne ting skjer så skygger folk unna. Så føler de som sitter oppi det enda mer på det. Tenk at de har gledet seg veldig til babyen. Og selv om det er overveldende så er de sikkert veldig stolt av den lille babyen sin og har kanskje veldig lyst til å vise henne frem for det? Alle er jo forskjellige, men... Jeg ville vært forsiktig med å backe helt ut. Synes kort og en liten oppmerksomhet kan være en god ting. Kanskje et plagg eller noe annet stas til den lille? Med et hyggelig kort og en invitasjon om babytreff en dag feks :) Det hadde eg gjort i alle fall.

Ikke noe med dyr og kanskje ikke så morsom, men veldig treffende!

Alle mine tantebarn har, såvidt jeg kan huske, hatt sånne perioder. Noen lengre enn andre. De blir sikkert litt klar over at det er ting som faktisk er deres og nå sjekker hun kanskje litt hvor langt det kan gå? Bare synsing fra min side. Hva med å fokusere på at å dele er bra? Jobbe litt bevisst med det? Responderer hun på sånt tro?

Rart. Men ja, kan absolutt være pels. og han har hatt veldig tykk underull i tillegg, den er omtrent borte. Interessant! Da får jeg sikkert en frysepinn i stede

Hvor gammel er han?

Ja, vet, Lill. Det bare.. Blir ikke det samme for meg for det Vi har ikke råd til å gifte oss på antagelig to år Snakket med skatteetaten og det de gjorde meg obs på var at jeg ikke har rett på frikort som gift. Det kan jo være greit å ta med i regningen.

La meg komme med et eksempel til: Vi har Tipsy i hus for tiden og hun stjeler mat. Jeg kan ta henne på fersken ved å følge med og virkelig brøle, hoppe opp og skremme henne i det jeg ser hun tenker tanken og snur nesa mot maten på bordet, der føler jeg timingen er veldig riktig. Hun kryper avgårde med halen hengende og legger seg i gangen leeenge. Altså verken smiskende eller beklagende, bare skikkelig "uæh, det der var guffent". Allikevel gjør hun det igjen - rett foran nesen min - uten å mukke. Monti er absolutt ingen myk hund, men hadde jeg klart å fremkalle den reaksjonen hos han så hadde han IKKE prøvd seg igjen. Hva da? Tipsy ser jo ut som hun heller vil dø enn å gjøre det der igjen, men allikevel gjentar det seg gang på gang. Er driftene mot mat for sterke?

Og var maten til Jamie god? Fine bilder!

Sorry, det var ikke sånn ment :-) Men du klarer det. Det vet jeg og alle andre her inne Og innerst inne håper jeg du vet det selv

En venninne av meg fra en annen kant av landet fikk et spørsmål alá dette servert av ei som har vært i norgestoppen i LP i mange år. Vi diskuterte det på chatten og måtte dele det her. På chatten ble det snakk om en hund som leker altfor voldsomt med katten (lek) og har fått tydelig og klar beskjed om at hun må kutte ut (stemme, kroppsspråk og tatt i nakkeskinnet). Eier oppfatter hunden som myk og at den blir veldig unnskyldende og "pysete" rett etterpå. Allikevel gjentar hunden det uten å mukke. Ofte hører vi jo om "myke" hunder. Når en myk hund får tydelig og klar korreksjon om å la noe være men allikevel gjentar det tilsynelatende uten en bekymring hva angår konsekvens, er den da myk? Eller kanskje riktigere, er den egentlig korrigert rett/tydelig/hardt nok selv om den virket myk (tydelig kroppsspråk?) der og da? (For ordens skyld, ikke la dette bli en diskusjon om alternative måter til korrigering eller hvorvidt korrigering er det rette).

Hørte nettopp om ei som skal ha trillinger. De har en unge fra før på under ett år. Og klarer hun det klarer du tvillinger

Der sier du noe. Jeg har snakket veldig om det i det siste, hvor "stri"håra han har blitt. Og tynnpelset. Kanskje det er så enkelt..

Helt klart hormoner som har roet seg. Det er vel det jeg tolker treningsforbedringen som. Men har det noe med at han er fysisk varm å gjøre? For han søker vel ikke kulden alene pga hormoner? *Ser ikke sammenhengen*

Æh, det er jo ikke noe problem, det er helt supert, men jeg klarer ikke la være å stusse. Monti har alltid taklet varmen ekstremt dårlig. Han har klint seg oppi vinduer, terrassedører, etc, alltid pest mye. Så mye at hjertet ble sjekket grundig med UL for et år siden uten funn. Å ligge på hundesenger eller enda verre, menneskesenger, har vært uaktuelt mer enn 2-3 minutter. Nå har han rundet 2 år og plutselig takler han varmen? Han ligger i sofaen og i natt klinte han seg godt under dyna mi og la atpåtil nesa godt under armen min. Ingen pesing, ingenting. Han legger seg i hundeseng og ligger ikke lenger ved terrassedøra. Vi har også slitt med at han har vært fryktelig pesete (så mye at det ser ut som han ikke klarer konsentrere seg eller orke noe som helst) på trening. Det er også omtrent borte. Noen som har opplevd lignende?

Det samme her. og det tok tid å finne balansen. Men når vi fant balansen, så tegnene, o.l. uten å legge for tidlig løsnet mye. Dette finner dere ut av etterhvert, det lover jeg deg. Og på en måte er jeg enig med Lill som sier hun håper noen som står deg nær støtter deg og forteller hvor flink du er. På den andre siden liker jeg å tro vi får et litt unikt bilde inn i livet ditt her inne også. Og wow, det er beundringsverdig altså. Og Lill har også helt rett i at ingen kan være bedre for de enn deg.

Vet det ikke er noen trøst, men nå lo vi godt her For en herlig nysgjerrig gutt!

Para kan ta det, ikke veldig viktig for oss

Fantastisk.

Hvor gamle er de? Vi kom til et punkt med Tuva (uhm, 4-5 mnd kanskje?) der hun ble trøtt av å være våken men tydelig ikke mentalt sliten nok til å få sove. Vi fant på litt mer som stimulerte topplokket (og i tillegg holdt henne våken en stund ekstra) og da sov hun bedre. Her er det også sånn at om vi legger henne for tidlig så er hun ikke trøtt nok til å sove, så hun blir liggende og hvile/sutre men ikke altså ikke sove. Etter en stund har hun tydelig samlet så mye krefter at hun ikke vil sove. Det løser vi også ved å holde henne i gang lenger av gangen.

Hmm, er den stor i str? Monti trenger som regel 65-ish. Men ser at golden er størrelsen under boxer allikevel..

Takk for mange innspill! Ang bolig så har vi sikret oss der. Ikke i form av at gjelden strykes, men vi er forsikret slik at hvis han feks dør så får jeg hele bolig-summen så jeg kan kjøpe boligen (da jeg har såpass lite å rutte med at jeg ikke kan dekke noe særlig boliglån uansett).

Stemmer det. Skatteklasse 2 blir ikke fjernet, men fradraget blir senket til noen og sytti i stede for noen og nitti.

Mannen og jeg går med gifteplaner. Men det blir ikke det første, vi må jo ha råd til et skikkelig bryllup. På den andre siden sitter vi og kikker på hva man økonomisk kan spare på å gifte seg. Da jeg er student og faktisk ikke har tjent over frikortgrensen i år forstår jeg det sånn at samboer (eller da mann) kan få dobbel personfradrag? Noe som tilsvarer ca 13 000 i året? Dette er jo faktisk endel penger for vår del.. Men så er det jo så fryktelig uromantisk.. Noen som har erfaringer med dette? Er det noe annet vi bør ha i bakhodet?