Vi får besøk halve desember og har eksamner i hele januar. Så jeg håper virkelig vi er ferdig innredet småbarnshus innen jul!
Æsj, det må være så grusomt det der.. Jeg leste nettopp om ei som mistet babyen sin i uke 32 - hadde ikke sparket på noen timer og hun drøyde med å reise på føden. Kunne vært reddet om hun hadde reist med en gang. Og rett etter det leste jeg om ei som mistet babyen sin i krybbedød 6 dager gammel. Burde virkelig ikke lese sånt, det går jo som regel bra...
Jeg har aldri vært den bekymra typen, men ting er blitt vanskeligere å takle her også. Plutselig er jeg engstelig når mannen kjører hjem fra jobb, livredd for at noe skal skje og at jeg ikke skal ha noen mann og pappa til babyen, feks. Jeg ville jo alltid at han skulle komme hjem trygt, men nå tar det faktisk opp tid at jeg tenker og bekymrer meg for det. Og plutselig er verdensproblemer mye viktigere - hva slags verden skal barna mine vokse opp i? ++++ Slitsomt. Men er vel morsinnstinktet